Moro så lenge det varte…….

Kamskje det kan bli moro igjen?

Jeg har bestemt meg for å forsøke å utgyte litt smålitterært oppgulp igjen.
Takk til dere som har vært innom her tålmodig i den perioden siden har vært nede.

Å rydde etter det største sviket!

Å rydde er å sortere.Å sortere er å innrømme. Å innrømme er  vanskelig.
Nokså nøyaktig 20.000 dager er gått siden det som skulle vise seg å bli en skjellsettende opplevelse i mitt da unge liv. En opplevelse som hart vist seg å følge meg nesten hver eneste dag og time, nesten hver eneste tanke og handling, nesten hvert eneste ønske og forhåpning. Mye tyder på at det var den opplevelsen, eller rettere sagt konsekvensen av den som sakte og nesten umerkelig tillot dystymien å krype inn som en larve, forpuppe seg for etter mange år å fullføre metamorfosen, den fullstendige forvandlingen, vrenge innsiden ut og la all verden få se det svarte sinnet i all sin utilstrekkelighet og sorg.
Men nesten som keiserens nye klær kunne alle se det, bare ikke keiseren selv. Jeg så ikke hva som hadde skjedd, annet enn at det var vondt. Jeg så ikke noe fordi det bildet puppen hadde etterlatt i speilet var brent fast. Bildet jeg så, mitt eget selvbilde, var den positive, glade, aktive og optimistiske kokongen som effektivt skjulte det som foregikk innvendig. Hver gang kokongen sprakk litt, hver gang en av tilskuerne ropte og fortalte hva de egentlig så, benyttet keiseren sin rett til å fornekte det, til å skjule sprekkene for omverdenen, kunstferdig dekke dem med livsløgner, hvite løgner og utalte usannheter. Keiseren sviktet. Men han sviktet ikke sitt publikum. De så ham, og de visste hva de så. Han sviktet seg selv. Og det var det største sviket.
Det er klart han sviktet sine nærmeste. Han sviktet dem gjennom gjentatte ganger å fornekte, skjule, overbevise. Få dem til å tro igjen. Men han tok aldri det oppgjøret han skulle tatt for, om ikke 20.000 dager siden, så ihvertfall for 10.000 dager siden. Og jo mer han skjulte, jo mer skjulte han, større og større ble det lageret av fortielser som bygget seg opp inne i ham. 
Men for 1000 dager siden sprakk kokongen. Lageret hvor de uåpnede konvolutter, de usnakkede tankene, den kamuflerte oppførselen var lagret ble endelig for lite. Lageret revnet, kokongen sprakk. Eksplosjonen var så voldsom at det måtte spesialister til for å få kontroll over brannen som fulgte. Spesialister som trengte måneder, ja år til etterslukking og til sikring og ettervern så risikoen for en ny eksplosjon skulle bli så liten som mulig.
Sakte, veldig sakte og forsiktig kom den brannskadde keiseren, sakte kom den skadeskutte jeg meg på bena igjen. Jeg reiste meg opp ved hjelp av hender, gode hender som på tross av keiserens, min fornektelse fortsatt strakk seg tillitsfullt og kjærlig frem. Og de samme hendene var der og støttet meg på de første varsomme skrittene, de var der, klar til å gripe inn hvis kreftene ikke strakk til. De la salve på sårene når de plutselig sprakk opp igjen og begynte å værke. De blåste forsiktig på for å dempe den sviende smerten som selverkjennelsen bringer. De passet på at skorpen fikk ligge rolig og at sårene etterhvert bare ble arr. Synlige men ikke smertefulle arr. Arr som var synlige for alle som ville se.
Nå er dagen kommet. Dagen for den store oppryddingen. Det vil si, ikke dagen men tiden. Den nye tiden keiseren igjen skal ta ansvar for sitt eget rike, sitt eget liv. Men nå skal han bruke rådgivere, kloke rådgivere og han skal lønne dem med rydde. Rydde opp i, ikke bare sitt eget indre men også det ytre profane rot hans egenrådige, hans selvsentrerte regime har medført.
Først skal han, skal jeg rydde i alle uåpnede konvolutter, konvolutter som har ligget uåpnet i flere år. Jeg skal ta kontakt med alle avsenderne og forsøke å få til avtaler som jeg, og de, kan leve med. Jeg skal be om å mitt navn sluppet fri fra den moderne verdens gjeldsfengsel slik at jeg kan etablere en viss økonomi igjen. Han, det vil si jeg, skal ta ansvar for det uføre jeg har satt meg i. Og jeg skal ta ansvar, ikke ved å gå, stikke halen mellom bena, slik leder i næringslivet eller i politikken gjør når noe blir feil, nei jeg skal ta ansvar ved å stå oppreist, lete etter løsninger, be om hjelp der den må finnes.
Jeg skal gå til den bank jeg har brukt i 35 år, og som aldri har tapt et øre på meg, og be om hjelp. Jeg skal be om et lån på kr. 100.000,- slik at jeg kan få ryddet opp i alt.  Mer er det faktisk ikke. Egentlig er det faktisk mindre, men det overskytende skal være starten på et nytt liv, på kanskje en bil eller kanskje realisering av den evige drømmen om en pilgrimsvandring til Santiago de Compostela. Hvem vet?
Jeg har begynt å rydde. Jeg har begynt å sortere og jeg innrømmer at det er vanskelig.
ALLER ANFANG IST SCHWER!

Ferskvaren råtner på rot.

NAV er dessverre et lett mobbeoffer og et usedvanlig tydelig mål hvis man er på jakt etter noen å kritisere eller ironisere over. Dessverre, fordi egentlig burde, og kunne, NAV være en solskinnshistorie å være stolt over.

Men så er altså ikke tilfelle. Jeg kjenner NAV fra brukersiden både på arbeidssøker siden og på trygdesøker/mottager siden. Det som ligger mitt hjerte nærmest er arbeidssøker siden selv om det er som trygdesøker jeg har møtt mest uforstand og motstand.

Å være arbeidssøker er i utgangspunktet noe av det vanskeligste et menneske kan være, og når man i tillegg er arbeidsledig samtidig blir det dobbelt ille. Å søke en jobb, med andre ord å skrive en søknad, en reklamebrosjyre om seg selv kan være vanskelig nok. Å ha klart det godt nok til å bli innkalt til intervju for å selge seg selv visuelt, verdalt og faglig er enda vanskeligere, og for nmoen nærmest uoverkommelig. Og når den situasjonen oppstår finnes det bare vinnere og tapere, ingen midt i mellom.

Jeg er overbevist om at en undersøkelse vil gitt resultatet at det stort sett er de samme mennesker som går videre fra første intervju til annet, og at det stort sett er de samme menneskene som blir sjaltet ut etter ikke bare førstegangs intervju, men allerede i det de kommer over dørstokken hos intervjuer. Det er en kjennsgjerning at de første 3x30 er noe som aldri blir glemt eller forandret.

De 30 første skrittene, de 30 første ordene og de 30 første sekundene. Dette er hva intervjueren husker og dersom du ikke er heldig med dem har du tapt.

Dersom du har en synlig skavank i forhold til idealnormen så er det det som huskes senere, selv om en eventuell jobb er stillesittende, uten kontakt med kunder eller omgivelser og ikke krever fronting av firmaet på noen som helst måte.

Dersom du har en talefeil, eller bare er usikker i din fremføring så er det det som huskes senere, selv om en eventuell jobb er taus og kun skal utføres alene .

Dersom du har en fremtoning i en eller annen form faller utenfor det aksepterte så er det som huskes, og du har tapt.

Vi kan si hva vil om at slik burde det ikke være, men slik er det dessverre. Og dersom du i tillegg har et eller to års mangel i din CV, ja da kan du nesten la vær å søke. Du er ikke lenger ferskvare. Du har råtnet og du eller samfunnet må bruke store summer på å resirkulere deg, omskolere deg slik at du kan forsvare fraværet og få en ny sjanse.

Men hvis det er slik, hvorfor gjøres det ikke noe med det? Og enda viktigere; hvem skal gjøre noe med det.

Det er klart at du er selv sterkt ansvarlig for å få gjort noe med det, men tilbake til alle de som ikke klarer det.  Han som har valgt et yrke lengst bak i organisasjonen, vekk fra kunder, kollegaer og andre rett og slett fordi han er sjenert. Hvordan tror du han skal klare å formidle seg selv i en jobbsøkersituasjon.  Og fordi svært mange stillinger utlyses gjennom rekrutteringsfirmaer som tjener sine penger på å levere kandidater både riktig og raskt så er det få som vil forsøke å selge vår sjenerte venn når de har 3-4 andre kandidater som er pene, utadvendte og faglig nesten like sterke.

Så derfor kjære sjenerte kandidat: Ta deg sammen. Gjør noe med det.

Hadde det bare vært så lett. Ja, hadde det vært så enkelt så hadde vi ikke hatt langtidsledige, da hadde vi ikke hatt mennesker som forsvinner inn i en verden der det offentlige blir eneste mulige kilde til selvoppholdelse.

Men hvem har skylden hvis vi ikke kan skylde på den enkelte? Jo, dessverre er det de gjennomgående bokstavene NAV. De har mye av skylden. Det er de som har muligheten til å hjelpe og det er de som svikter vår sjenerte venn og alle hans likesinnede.

Hva skjer når du blir arbeidsledig? Jo, du melder deg for NAV, får beskjed om å fylle ut et skjema og så går du hjem. Etter hvert kommer arbeidsledighetstrygden inn på konto og du sitter der med eneansvaret for å utsette deg for den værste opplevelsen du kan tenke deg. Uten et eneste sikkerhetsnett og uten noen som helst form for hjelp må du kaste deg ut for et stup du allerede på forhånd vet du ikke vil overleve. Din innstilling allerede fra første søknad er:”Dere vil vel ikke ha meg dere heller.” Eller du står på kanten av stupet og ser at der nede ligger redningen, jobben, men du tør ikke. Våger ikke for ditt bare liv, du snur, vender om og kryper tilbake under den trygge dynen der du ikke slår deg.

Og slik går dagene, ukene, månedene inntill NAV, i all sin visdom og klokskap finner ut at du har ligget lenge nok. Det har gått et år, du er ikke lenger ferskvare. Du har mistet mye av den kompetansen du hadde fordi du ikke har hatt mulighet til å holde den vedlike. Du har mistet det meste av ditt nettverk, fordi det var nettopp din kollegaer som var nettverket ditt. Da sier NAV:”Kom så skal vi lære deg å skrive søknader. Kom så skal vi lære deg å gå på intervjuer.”

Men da er du allerede passert holdbarhetsdatoen. Du er ikke lenger ferskvare. OIg alle dere som sitter og ansetter mennesker. Vær ærlige med dere selv og fortell hvem dere vill plukke ut til intervju hvis du har 5 som er i arbeid og 5 som har vært ledige i ett år eller mer. Jeg tror vi alle vet svaret.

Her er det at den store feilen fra NAV’s side gjøres. Du skal ikke få tilbud om søknadsskrivingskurs o.l. etter 12 måneder. Du skal få det dag 1. Du skal allerede første dag du ,melder deg ledig bli iunnkalt til for å få hjelp til å komme ut igjen. Det er da du har pågangsmot, det er da du har kompetanse: Det er da du er ferskvare. Det er da du er salgbar. Jeg er overbevist om at tiden nfra kurs begynner til jobb er i boks vil være vesentlig kortere i dette tilfelle enn tilfellet er når du har ventet ett år først. Dette er en vinn-vinn-vinn situasjon. Du vinner fordi du ikke mister livsgnist og selvbilde. Næringslivet vinner fordi den kompetanse som allerede er opparbeidet blir benyttet videre og samfunnet vinner fordi den vil få en vesentlig lavere utgift til ledighetstrygd.

Men hva med vår sjenerte venn? Han vil fortsatt være sjenert når han skal ut og selge seg selv. Kanskje han skulle ha noen som solgte ham for seg. Kanskje han skulle ha en “agent” som frontet ham i første intervju slik at de 3x30 ikke ble så ille allikevel. Kanskje NAV skulle gi en rekrutterer et beløp for hver arbeidsledig kandidat som vedkommende klarte å få i arbeid i motsetning til slik det er i dag der det er arbeidsgiver som betaler for den beste kandidaten. Og husk: Vi kan ikke alle være best. Alle firmaer kan ikke ha den beste selgeren eller den beste finansdirektøren.

Kanskje vi skulle begynne å tenke anderledes.  Kanskje NAV selv skulle se om de hadde ferskvare blandt sine ansatte eller om mye av det var råtnende varer som smitter andre. Kanskje det er NAV som råtner på rot.

Fjellet drar…..

…..skrev min farfar for mange år siden, og fikk gitt ut en bok under samme tittel.
Ja, Fjellet Drar virkelig. Og noen fjell drar mer enn andre, og for meg er det ett som drar mer enn alle andre. Savnet og lengselen etter det har vært, og er stort, og da gårsdagen opprant med tilgang på bil og et uvanlig, til tirsdag å være, lyst sinn var det bare å benytte anledningen. Og klokken 12 sto jeg med skiene på foran kjente og kjære skiløyper.
Det vil si løyper i ordets rette forstand var det vel ikke. De oppkjørte sporene var føyket godt igjen i løpet av de 40 timene som var gått siden helgens siste turister benyttet dem. Men allikevel. Ikke en sky på himmelen, –3 grader, lett bris imot, kroppen fyllt opp av nødvendig drivstoff; her var det bare å legge avgårde.
Løypene lå der de alltid har ligget, eller nesten i det minste, så kart, kompass eller GPS var ikke påkrevet. Dette område kjenner jeg som min egen bukselomme etter å ha tilbragt ca. 820 dager der fordelt over 33 år. Her var det bare å gå. Gå rolig og fredlig i egne tanker og la skiene brøyte seg gjennom 5-10 cm fokksne som mdekket de maskinpreparerte sporene. Det var bare å la tankene flyte. Tanker om livet, om verden, om sjebnen, om rettferdighet og urettferdighet, om flaks og uflaks, om skrevne artikler og om uskrevne. De aller fleste tankene var små vindpust som kom seilende stille, traff kinnet, stimulerte hjernen akkurat passe og forsvant videre inn over fjellet. Ingen aggresive eller vonde tanker, bare gode eller reflekterende tanker. Det var godt.
Men det var et vindpust som var litt sterkere enn de andre, og som stadig kom tilbake etter en liten runde rundt nærmeste hovde. Det var tanken om Oslo Domkirke og det drama som foregår der akkurat nå.
Skiene gled villig over det hvite fløyelsteppet, jeg nøt hvert steg og hvert stavtak. Kroppen var varm, maven var mett og nødvendige papirer, såsom bankkort , sertifikat og annet som beviser min identitet og lovlighet lå trygt i lommen. Der og da hadde jeg det godt. Det har åpenbart ikke Domkirkens nuværende beboere.
Tankene vekslet, som skrittene fra høyre mot venstre og tilbake. Frem og tilbake. Problemet, ja for det og de er et problem. Jeg mener både okupasjonen og okupantene.
Som kirkevert og nattevakt i nettopp Oslo Domkirke føler jeg kanskje spesielt for akkurat det bygget. Vi har åpnet det for at folk skal kunne søke inn og få fred, stillhet og noen ganger flukt fra en slitsom og belastende hverdag. De kan hvile, til og med sove. Men hvor går grensen mellom det å søke tilflukt og det å okupere? Litt enkelt kan vi si at når de ikke forlater kirkerommet ved stengetid så oppholder de seg der ulovlig og bør kastes ut, samtidig er kirkerommet hellig og skal være tilgjengelig for alle. Når er rommet et offentlig bygg underlagt de lover og regler som finnes, og når er det en del av ens personlige tro og religion og dermed ikke noe du med letthet vil hindre medmennesker å søke. Hvor langt skal religionsfrihet gå? Hvor langt må den gå og når må den underkaste seg det verdslige samfunn?
1023-1024-1025. Jeg har en vane, eller uvane å telle skritt når jeg går alene. Helt ubevisst ligger denne tellemaskinen i bakgrunnen og teller, men av og til dukker den opp og forteller meg hvor mange skritt jeg har gått. Hvorvidt den teller riktig eller ikke har jeg ikke den ringeste ide om.  1026-1027. Problemet med en slik okupasjon er også at vi, som egentlig skal ha kirkerommet åpent allerede fredag ikke kan ha det. For det første slipper nå ingen andre inn i rommet, og for det andre kan man ikke pålegge frivillige vakter hverken ansvaret eller risikoen ved å håndtere så mange mennesker som er i en lett presset situasjon. Dermed kan heller ikke du, eller andre få tilgang til å tenne et lys, be en bønn, sitte stille.Med andre ord har noen få menneskers interesser stanset mange menneskers behov.
1564-1565-1566. Skal vi tillate at institusjonen kirkeasyl misbrukes? Er det misbruk? Ja, den høyre skien sier ja men den venstre sier nei.Når de først er der inne, hvem har så ansvaret for mat, drikke, sanitær, varme osv. Som medmenneske og vanlig borger av landet er du forpliktet til å hjelpe mennesker i åpenbar nød. Du kan ikke forlate en som ligger skadet. Du kan ikke forlate et sultende barn og tenke at det er greit så lenge det ikke er ditt eget. Men hva når lidelsen, skaden, sulten er selvpåført? Skal jeg, fordi et menneske selv har påført seg f.eks. knivskader gjennom selvskading bare la det ligge å blø ihjel, eller skal jeg hjelpe det? Skulle jeg bare latt mannen som kom og fortalte at han ønsket å ta sitt eget liv (se et innlegg to artikler ned), skulle jeg bare latt ham gå ut i mørket og gjennomført sin plan? Har jeg rett til å dømme den ene eller andre veien?2239-2240.
Men på den annen side så utsetter, når det gjelder barna i situasjonen, deres egne foreldre dem for en ikke god situasjon. Hvem skal da ta ansvar? Hvor går grensen for hva jeg som forelder har lov å gjøre mot, eller med mine barn. Det er her ikke tale om overgrep, mishandling eller omsorgssvikt. Når det gjelder det siste er det vel kanskje på grensen. På den annen side er kanskje dette en desperat handling for at nettopp barna skal kunne slippe få en fremtid i nød og fattigdom. Så kanskje det ikke er omsorgssvikt men det stikk motsatte.
3567 – 3568 og plutselig var jeg over på tanken om okupantene. En liten pause der solen fikk lov å slikke ansiktet mitt, der jeg kjente den gode svettedråpen som slapp taket mellom skulderbladene og rant helt ned til bukselinningen, der øynene fikk lov å være et minnenes fotografiapparat og der jeg så at alt var ved det samme, bare litt flere trær. Så godt det er å være trygg. Akkurat da var det godt å være meg. For jeg er noen, jeg er en. Det er ikke de andre. De har ikke papirer, ikke pass, ikke personnummer. Det må være rart å være ikkemenneske.
På den ene siden kan de ikke sendes tilbake fordi hjemlandet ikke tar imot returnerte asylsøkere. På den andre siden kan de reise hjem frivillig, og vil, for de flestes vedkommende bli tatt imot uten forfølgelse eller trusler. På den ene siden har mange av dem bodd her i 5-10 år, jobbet her og betalt sin skatt. På den andre siden har de selv valgt å komme i en situasjon de visste måtte komme i og med at de har fått avslag på sine søknader. På den ene siden vil barn lide for de valg foreldre har tatt. På den andre siden tar foreldre valg for sine barn kloden over til en hver tid. 4213-4214 Ikke akkurat et enkelt dilemma.
Dessuten dukker det en ting til opp og det er at de ikke lenger får lov å jobbe i Norge. Hvorfor? Nettopp for at de skal skjønne at de ikke får noen goder ved å bli i Norge, snarere tvert om. Hvis de reiser får de gode støtteordninger som vil kunne hjelpe dem godt på vei i sitt gamle hjemland. Men samtidig har disse menneskene nå vennet seg til et samfunn og en livsstil som sannsynligvis ligger flere tiår, ja kanskje hundreår foran. Og hvem har tillatt dem å venne seg til dette. Jo, det har jo vi, eller rettere våre myndigheter som ikke har gjort mer for å få dem til å reise hjem når søknader var avgjort og avslått. Ved vår lempfeldighet hart vi tillatt dem å bå her, gå på skole her. Men skal vi gi folk som gjør noe ulovlig opphold bare de gjør det lenge nok? Skal vi la den kassereren som regelmessig underslår fra firmakassen lov til å gjøre det fordi han har gjort det hver måned i 8 år? Skal vi la trygdemisbrukeren fortsette med det bare fordi han har gjort det så lenge?
4600 –4601 –4602. Hva så med nye som kommer? Jeg, som ny kasserer få lov å underslå bare fordi min forgjenger har gjort det? Plutselig ble også okupantene en todelt problemstilling. For det første må vi finne en løsning for de som er her, og så må vi finne en løsning slik at vi ikke får inn nye som setter oss i samme situasjon om nye 5 år. Jeg er på en måte glad for at jeg ikke er politiker. Men jeg skulle gjerne vært med på å diskutere problemstillingene. Kanskje vi skulle fjerne byråkratene fra slike samtaler og sette inn humanister, filosofer, tenkere og økonomer. Sette inn mennesker som ser litt bortenfor eksisterende lover og regler. Mennesker som tørr å tale Roma midt i mot. Kanskje vi skal si at de som pr. 09.02.2011 er ulovlig i Norge får bli, deretter er det helt stopp, alle grenser stenges, flyselskaper og andre transportører er ansvarlig for at reisende har nødvendige papirer. Det hadde nok ikke vært så greit hvis det hadde blitt gjennomført i Sverige under 2. verdenskrig. Men da gjaldt det jo oss.
Vi tåler så gjerne inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. Var det ikke noe i den retning han sa. 6875 – 6876 Begynner visst å bli sliten nå. Også i hodet. Jeg kunne ikke løse problemene, ikke var jeg satt til å løse dem heller. Heldigvis.
7452 – 7453 Der stod bilen. Der lå en kald cola, der var det varme i setet jeg kunne sette på. Der kunne jeg sette meg inn, starte bilen, forlate mitt “smultronställe” og håpe at en slik anledning bød seg igjen.
Måtte hele vide verden få det så godt………en eller annen gang!

JEG HAR 260 VENNER !!!

Jeg har 260 venner.  Ja, på Facebook altså. 260  venner, det er jo ganske mange mennesker, men ikke veldig mange. Men dersom vi gjør et lite tankeeksperiment og sier at jeg er en ganske gjennomsnittlig person så kan vi få noen morsomme tall.

Altså, jeg har 260 venner og fordi jeg er gjennomsnittlig så har alle mine venner det også, og hvis vi så sier at vi alle jeg har 6 felles venner med hver av dem så vil jeg bare gjennom første ledd kunne komme i kontakt med drøyt 66.000 mennesker.

Nå begynner det å monne. 66.000 mennesker som jeg, i prinsipp, kan nå dersom jeg tok meg bryderiet med å sende hver av mine 260 venner en melding.

66.000 mennesker. Fortsatt ikke enormt mange, men dersom vi igjen gjorde regnestykket med 260 venner på hver og det samme antall felles venner så er vi plutselig oppe i  ca. 16.775.000. Nå hjelper det. Det er ca 3 ganger norges befolkning.  Med andre ord, hvis jeg skriver en melding til mine 260 venner der jeg ber alle som leser den om å sende den videre til sine venner og 10% gjør det så vil meldingen i løpet av 2 ledd være lest av 1.677.500 mennesker.  Det er mange, og det bare gjennom 2 ledd. Legger vi på et ledd til, og antar de samme 10% så er vi oppe i 460.000.000 og med et lite ledd til har vi nådd: 11.684.000.000 mennesker. Nesten 2 ganger jordens befolkning.

11.684.000.000 det er mange mennesker, mange venner. Gjennom 4 ledd har jeg nådd 11 milliarder mennesker.

Om vi igjen tenker at det bare er ca. 5% av jordens befolkning som er på Facebook (jeg mener å ha lest at ca. 300 millioner mennesker er der) så har jeg nådd samtlige Facebookere nesten 40 ganger. Skremmende.

Det er faktisk skremmende at verden er blitt så liten.Så liten at jeg ved å sende ut en melding, forutsatt at budskapet er godt nok, kan nå så mange på så kort tid og til så liten kostnad. Tenk hvilken makt jeg kunne få. Jeg kunne bli jordens hersker før noen skjønner hva som har skjedd. Og da, da skulle jeg styrt og stelt og bestemt. Bestemt masse, men aller først skulle jeg bestemt at NAV skulle bli flinkere og så skulle jeg bestemt at det ikke var lov å ta makten på så tynt grunnlag som noen meldinger på Facebook.

Ja, også skulle jeg, før jeg erklærte min egen makt for ulovlig, bestemt at alle, og jeg mener absolutt alle skulle være glad i hverandre og være ordentlige, ekte venner. Det skulle jeg bestemt.

Egoisme…hva er egentlig det?

Egoisme er iflg. Wikipedia “En grunnleggende menneskelig følelse og egenskap, og en etisk doktrine som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener den som handler. Egoismens motpol er altruisme (selvoppofrelse), som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener andre (samfunnet).”

Det er sikkert riktig, men kan ikke altruisme også være egoisme?  Kan ikke det å handle på en slik måte at det tjener andre egentlig være et utslag av å ville tjene den som handler?

Kanskje litt komplisert, men jeg har lyst til å nevne et eksempel  på altruisme men som  åpenbart har et innslag av egoisme i seg.

Som de fleste lesere her er klar over så er undertegnede frivillig engasjert i å holde Oslo Domkirke nattåpen fra fredag til lørdag hver uke. På denne måten kan alle, enten de er søkende eller bare nysjerrige, trengende eller bare slitne, sengeløse eller bare bussløse komme inn. De kan sitte stille og tenke, de kan gå rundt å se, beundre kirkerommet, de kan tenne et lys, de kan be en bønn. de kan be om en samtale med en av oss kirkeverter eller de kan få løegge seg ned på en benk for å hvile. Vær gjerne ruset i kirken, men rus deg ikke i kirken. Så enkelt kan man vel kommentere den grensesetting, eller manglende sådann vi har.

Tilbake til egoisme/altruisme kan man vel i all enkelhet si at handlingen vi kirkeverter utfører, altså det å tilbringe en hel natt våken i kirken fremfor å sitte hjemme med et par glass vin for at andre skal tjene på vår handling være et utslag av altruisme. Men på den annen side så er det også et klart utslag av egoisme. Det gjør noe godt med meg å være grei mot andre. Det gir meg en god samvittighet som jeg kan leve lenge på. Altså tjener det meg, den som handler, og er dermed i henhold til definisjonen et utslag av egoisme.

Mao er jeg ikke sikker på hvem som tjener mest på handlingen. Er det egentlig viktig? Det viktige må vel være at så mange som mulig får det godt som følge av en handling et eller annet sted på handlingskjeden.

Natt til sist lørdag, altså natt til i går hadde ejg en opplevelse som jeg både for egen del og kanskje også for andres har lyst til å dele med dere. En opplevelse som jeg, med den bakgrunn jeg har fra diverse opphold på avdelinger for oss som sliter med den psykiske helsa, nok vil bære med meg i mange år fremover.

Ved 03.30 tiden kom det en mann inn. Ganske stor, litt bamseaktig, åpenbart påvirket av alkohol men ikke overstadig. Han stilte seg foran meg og spurte om jeg var prest hvilket jeg i ærlighetens navn måtte avkrefte. Han spurte da om han kunne få noen ord med meg. “Naturligvis. Det ville glede meg om du vil snakke med meg.”

Han valgte selv en benk helt fremme ved alteret, satte seg ned, så lenge på meg med triste men oppriktige øyne. “Jeg skal ta livet mitt i natt.”

Hva gjør du da? Hvordan reagerer du? Hva sier du?

Jeg skal gi meg selv den lille selvskryt at jeg klarte å forholde meg såpass rolig at jeg fikk i stand en samtale med mannen. Jeg fikk høre om ensomhet, savn, sykdom, lidelser og selvbebreidelser.  Men oppdaget også noen små snev av lys og positivitet. 

Hvordan håndterer du dette Frithjof? Hvordan skal du, eller rettere sagt hvordan kan du, med din bakgrunn fra sterke depresjoner som senest sist tirsdag og onsdag gjorde deg sengeliggende, hvordan kan du komme helskinnet ut av dette. Når tar empatien overhånd og du havner i rollen: Jeg vet nøyaktig hvordan du har det. Kom la oss gjøre det sammen!

For hver setning fra bamsen og for hvert svar eller spørsmål fra meg kjente jeg sakte men sikkert en god følelse.  En følelse av at dette skal vi komme igjennom. Dette skal vi lære av begge to. Dette skal ha en god slutt, eller enda riktigere; dette skal ikke ha en slutt. Jeg følte med meg selv at jeg under enhver omstendighet ikke kunne la ham gå. Gå alene ut i den stille og mørke byen. Hvis han gjorde, ville jeg noen gang kunne tilgi meg selv? Ville jeg noen gang kunne få vite om han var den lille notisen i Aftenposten dagen etterpå, eller tre måneder etterpå? Eller ville det være en mann som mandag morgen stilte på arbeidet glad og fornøyd men bare litt sliten etter en heftig kveld på byen.

Kunne jeg noensinne slippe ham?

Fordi jeg selv har vært gjennom så mye av dette visste jeg at det er noe som heter Sosial Legevakt på Oslo Legevakt. Det er en legevakt som tar seg av de som har brukket en nerve eller to.

Etter et kvarters tid klarte jeg å få lagt inn spørsmålet om vi skulle ringe dit og etter ytterligere en times samtale der jeg ofte følte at han var i ferd med å reise seg opp og forlate meg, etter rusleturer utenfor kirken så han fikk litt luft, etter noen glass vann fikk jeg lov å ringe og etter 5 minutter kom to “engler” og hentet ham. Jeg vet jo ikke hvor alvorlig mannens ønske er sa jeg og da fikk jeg følgende svar: “Du gjorde det riktige, vi tar vare på ham og han vil få den hjelp han trenger.”

Å se bilen med min samtalevenn og de to engler kjøre avgårde fikk slusene til å åpne seg. Jeg gråt, gråt voldsomme tåre. Ikke av sorg og ikke av glede, men av takknemlighet. Takknemlighet til han som var villig til å åpne seg for meg, takknemlighet til de som kom og tok fra meg den lasten jeg helt urberedt hadde fått slengt på skuldrene, takknemlighet til meg selv for at jeg hadde vært voksen nok, våken nok og modig nok til å være et medmenneske, til å være med det ulykkelige menneske der og da. Og ikke minst takknemlighet for at akkurat jeg var den som fikk lov å hjelpe der et annet menneske ikke klarte å se noen andre enn sin egen ulykkelighet.

Da er vi tilbake til filosofien og diskusjonen rundt egoisme/altruisme. Var min handling selvoppofrende, altruistisk med kun mannens ve og vell bakgrunnen for min handling, eller var den egoistisk med mitt eget ve og vell som mål?

Det ene utelukker kanskje ikke det andre, men en ting er sikkert: Opplevelsen vil for alltid være endel av den bagasje jeg som menneske bærer med meg.

SKULLE ØNSKE JEG VAR DEG…..MEN, HVEM ÈR DU EGENTLIG?

Jeg skrev for to dager siden at jeg skulle ønske jeg var deg. Jeg skulle forsåvidt fortsatt ønske at jeg ikke var meg, men jeg er litt høyere opp på trivselskurven i dag og er kanskje litt mindre sikker på om jeg ville vært deg.

Ikke så å forstå at jeg ikke tror du er noe å være, tvert i mot. Jeg tror absoluttat du er noe å være. Noe fint å være, men hvem er du? Hvem er du som leser denne bloggen? For det var til deg jeg skrev at jeg skulle ønske jeg var deg.  Det var jo ikke til en som ikke leser den. Da kunne jeg skrevet at jeg skulle ønske jeg var Henrik Ibsen eller Nelson Mandela eller Kong Harald eller Mor Theresa eller en av alle de andre mennesker jeg beundrer og gjerne skulle vært.Men jeg vet jo at ingen av dem leser denne bloggen, så da vil uttrykket “skulle ønske jeg var deg” bli feil.

Jeg skrev altså at jeg skulle ønske det var deg jeg var.  Ganske dristig i og med at jeg ikke vet hvem du er. Kanskje du er en jeg overhodet ikke vil være. For det er faktisk ganske mange jeg ikke vil være.
Så derfor er det jeg er litt mindre skråsikker i mitt bastante ønske og retter det til #Jeg skulle kanskje ønske jeg var deg”.

Men hvem er du? Det fremkommer av den stistikk som jeg kan følge med at det er i snitt 50-60 stykker som leser hver dag jeg har lagt inn et nytt innlegg og dette tallet kryper sakte ned mot 10-15 etterhvert som det er en stund siden jeg har skrevet noe.

Jeg skulle ønske noen flere av dere ville legge inn en melding til meg eller sende meg en mail så jeg fikk vite litt mer om hvem mitt publikum er. Kanskje det til og med kunne hjelpe meg å finne noe å skrive om. Kanskje det til og med kunne oppfylle dagens horoskop:

“En gammel flamme lar høre fra seg, -----“ 
Lurer på hvem det kan være.

Ha en god helg. Jeg skal  ihvertfall gjøre det jeg kan.

Starte med ostesmørbrød, et glass vin og en god venn, deretter nattevakt i Oslo Domkirke fra 2400 til 0800 (kom gjerne innom), så blir nok lørdagen tid for hvile og så får resten komme det som måtte komme.

EN NY DAG!

En ny morgen er rundet og atter står en dag for døren. Og av en eller annen grunn føles denne dagen god. Jeg har tenkt å smake lenge på den slik at jeg kanskje kan dra frem smaken, følelsene, en dag da morgenen ikke er så god.
Hvorfor er den god idag? Jeg vet ikke, men jeg har gjort meg noen refleksjoner.
I går greide jeg å ta en tur ut, og da møtte jeg en gammel venninde. Veldig hyggelig, men ikke så godt når hun kunne fortelle at hun var i ferd med å miste sin mann som følge av alvorlig sykdom.

• Kan min opplevelse av en god dag idag skyldes at jeg har fått en påminnelse om at andre også har det vondt, fasktisk enda vondere enn jeg selv?

I dag skal jeg i begravelsen til en veldig god venns far. Ikke akkurat den triveligste måten å tilbringe en formiddag på.

• Kan min opplevelse av lys i enden av mørket ha med det å gjøre at jeg blir synliggjort at døden helst hører høy alder til, og at jeg ikke er så gammel enda.

De siste dager har vi lest om opptøyer, blodige opptøyer i forskjellige Arabiske land. Skremmende lesning og en fryktelig påminnelse av hva mennesker er i stand til når strikken er strammet langt nok.

• Kan min positive holdning til min offentlige motstander idag rett og slett være at et alternativt offentlig system ser ut til å være enda værre.

En bedrift eiet av en forretningsmann med et konglomerat av bedrifter er slått konkurs. Vi snakker gjeld i milliardklassen og egne boliger pantsatt for 100 millioner.

• Kan mitt håp om en mulig økonomisk opptur skyldes at jeg ser hvor marginale mine problemer er i forhold til andre.

Finansmegler, tidligere sjef i et stort finansforetagende er siktet for store, jeg mener virkelig store skatteunndragelser. Unndragelser som må være gjort bevist for å forhindre fellesskapet å få de skattemidler det i henhold til dagens lover er berettiget til.

• Er jeg glad i dag fordi de fleste av mine problemer ikke skyldes hverken ond vilje eller kriminell adferd, bare uvitenhet, toskeskap og åpenbar sykdom.

Jeg tror jeg skal nyte denne dagen for alt den er verdt. Jeg skal ta frem denne lille epistel eller hva den kan kalles og lese den ofte.  Jeg skal igjen sette opp en lapp over sengen min der det skal stå:

DU DØR IKKE AV DET!

GLEM IKKE 3.2.2011

JEG ER LEI, LUTA LEI !!!

Jeg er luta lei av å våkne godt utpå dagen, ikke uthvilt, uten lyst eller ork til å stå opp og med en ny dag under dynen i vente.
Jeg er luta lei av å klare å komme meg opp for så å bli sittende i en stol uten initiativ til å gjøre noe, hverken lese, skrive, tenke eller høre musikk.
Jeg er luta lei av å ikke orke å gå til butikken slik at dagens næring kun blir frokostblanding eller noen brødskiver.
Jeg er luta lei av å tilbringe kvelden sappende foran TV-en fordi jeg ikke orker å se et program helt ut.
Jeg er luta lei av å bli sittende oppe til både 2 og 3 fordi jeg ikke tør å legge meg til en nye søvnløse timer avbrudt av enkelte sovende perioder med voldsomme drømmer.
Jeg er luta lei av å sovne ved 5-tiden for så å våkne godt utpå dagen, uten…………
Jeg er ganske enkelt luta lei.
Jeg er lei av den bryteren som skrur seg på “positiv og blid” med en gang jeg møter noen eller noen ringer for så å skru seg over på “tom, trist, initiativløs, livsbeneiende” med en gang jeg er alene.
Jeg er lei av å ta seriøse depresjonstester på nettet og få til svar  “Alvorlig depresjon der innleggelse må vurderes.”
Jeg er lei av at det offentlige tvinger meg til få nedtur på nedtur ved at de tvinger meg til å søke jobber både de og jeg vet at jeg ikke får.
Jeg er lei av at telefonen eller ringeklokken ikke blir brukt av hverken familie (med unntak av barn), venner (med noen få hederlige untak) eller andre.
Jeg er lei av å lese alt det man bør, kan og skal gjøre for å komme ut av en situasjon, når problemet er at det nettopp alt det man bhør, kan og skal man ikke orker.
Jeg er lei av å se at jeg før brukte Armani og Gant jeans og nå bruker de billigste Dressmannbuksene som er å få tak i.
Jeg er lei av å ha satt meg selv i en pekuniær situasjon jeg på egenhånd ikke kan komme ut av og bankforbindelsen gjennom 35 år, eller andre banker ikke er interessert i å hjelpe til med. De gidder ikke engang å svare på henvendelser.
Jeg er lei av å måtte ta stadig større doser med medisin for å overleve.
Jeg er lei av å ligge alene fordi jeg ikke kan tilby noen en seng der jeg, hvis jeg sovner, opplever at mavens innhold renner ut på puten fordi det ikke finnes noen muskler som hindrer det.
Jeg er lei av å få kramper på nivå med infarkt i brystet og som ikke lar seg stoppe.
Jeg er ganske enkelt lei av å være meg.  Skulle ønske jeg var en annen! Skulle ønske jeg var deg!

Bjørnen har ti manns styrke og tolv manns vett

(Ludvig Holberg)

Den som bare hadde vært en bjørn.

Dog tykkes jeg meg å være i besiddelse av en viss grad av såvel styrke som vett når jeg ser tilbake på de siste års skriverier, kamper, inrømmelser, tårer og resultater.

Når jeg går ca. 70 innlegg bakover i bloggen min og kommer til en av de første, den som jeg la ut 9.desember 2008 og som jeg skrev en gang rundt 1998-99 ser jeg at jeg har slåss lenge, kjempet mang en kamp og grått mang en tåre. Å lese gamle innlegg er å holde en liten revisjon over seg selv: Hvor var jeg, hvor går jeg, hvor vil jeg og hvor havner jeg?  Det siste er det bare Vår Herre som kan svare på og det er ikke sikkert jeg har lyst til å spørre Ham.  Svaret kan kanskje være vanskelig å forholde seg til.

Menb hvor jeg har vært, hvor jeg går og hvor jeg vil kan jeg svare på selv.  Ikke bare det, jeg er faktisk den eneste som kan svare helt ærlig og oppriktig på de spørsmålene.  Du er nemlig den eneste som kjenner deg selv, som virkelig vet hvem som befinner seg innenfor skallet ditt.  Enten skallet er tynt, fettfritt og nesten gjennomsiktig eller det er tykt, fullt av fett og tilsynelatende ugjennomtrengelig. Det er bare du som vet hvem du er, og det er bare du som kan gi svar på hvor du vil og hvordan du skal komme dit.  Alle andre er bare hjelpende hender som yder bistand og støtte når du trenger det.

Og jeg har fått nettopp det.  Bistand og støtte.  Masse bistand og støtte.  Sikkert mer enn jeg har kunnet gjøre krav på. Jeg har sikkert innløst mangt et gjeldsbrev som aldri har vært utstedt.  Jeg har helt sikkert en bistandsbalanse som ikke ville nå gjennom hos selv den mest svaksynte revisor.

Og allikevel tør jeg, våger jeg å strekke ut en hjelpesøkende hånd igjen. 

-Hvor utakknemmelig, hvor frekk, ja hvor selvorientert går det an å være?

Still deg gjerne det spørsmålet.  Still deg gjerne spørsmålet hundre ganger og gi meg gjerne svaret ditt, hvor negativt det enn må være. Jeg skal klare å bære også det.

Hvilket spørsmål, hvilken bønn er det så som ligger i den utstrakte hånden min denne gangen? For kanskje første gang ligger det ikke bare en bønn, men også et tilbud.  I hånden ligger nemlig det i forrige innlegg nevnte tilsagnsbrev om lønnstilskudd. Min NAV-kontakt holdt ord og jeg sitter med et brev som bekrefter at den som vil benytte seg av min ringe og labile men kunskapsrike arbeidskraft vil få dekket ikke uvesentlige deler av sin lønnskostnad fra det offentlige.

Slik er systemet.  Til dere som nå skriker og hyler om misbruk av offentlige midler, sugerør i trygdekassen og hva dere nå velger å kalle det har jeg det å si at jeg på denne måten vil kunne bidra, om ikke så mye økonomisk som menneskelig til det samfunn som har hjulpet meg.  Vi kan sikkert diskutere både dette spesielt, NAV og vårt trygdesystem generelt ut fra både politiske og økonomiske vurderinger. Men det vil jeg gjerne at vi gjør en annen gang og på et annet forum .

Nå er altså spørsmålet ganske enkelt.

Er det noen som vil bruke litt av den styrke og det vett jeg tross alt synes å være i besiddelse av. Ikke en bjørn, ikke engang en bjørnunge….men kanskje en liten teddybamse?


PS: Men ikke salg.  Det er nok av de områder hvor styrken er med negativt fortegn.DS

Så var det gjort!

Ikke var det feil, ikke var det vondt og ikke var det rart. Det var heldigvis ganske greit.

Klokken 12.30 satt jeg der, på NAV-kontoret, med musikk på øret og konsentrasjonen dypt i Dagens Næringslivs vanskelige Soduko, blandt sosialstøttesøkende, sprækforvirrede, arbeidssøkende og behandlingstrengende. En merkelig blanding av alle samfunnets hjelpetrengende. 

Selv skjuler man seg ved å iføre seg blazer, frakk, mappe med papirer og som nevnt avis og musikk. Kan det skyldes at det er noe med å ikke ville bli stemplet eller har det rett og slett noe med at man på den måten gir seg selv en styrke og en selvtillit som trenges for i det minste å være på nivå med den forventede samtalepartner. Jeg velger å tro det siste. Det føles litt mindre feigt og litt mer ofensivt.

Jeg skal forresten erkjenne en liten ting til. Jeg hadde styrket meg på en liten ekstra hvit for å ikke risikere at presset bak øynene skulle bli for sterkt. Men heldigvis, kroppen fungerte herlt fint på egenhånd og Kleenexen fikk stå urørt.

En hyggelig mann, på min alder, svanger i omtrent samme måned som meg etter kroppsfasong å dømme hentet meg vekk fra mottaksrommet. Vi er heldigvis kommet litt lenger enn Ellis Island. Inn bak diverse skranker og etter konstatering at datasystemene ikke ville virke inn på et lukket møterom der samtalen var helt fri for elektroniske hjelpemidler. Altså ingen mulighet til å kaste seg over regulativet og peke på at si og så var lov/ikke lov. Et godt gammeldags møte med ringperm, gamle notater, kulepenn og blanke ark.

Fem spørsmål var på agerndaen.

1. Hva krevet de?
2. Hva kunne de tilby?
3. Hva ønsket jeg?
4. Hva kunne jeg tilby?
5. Hva kunne jeg kreve inntil en løsning var funnet?

For å starte med det første, som i grunnen ble et underliggende punkt gjennom hele møtet.  De krevet at jeg gjennomgikk en form for attføring slik at restarbeidsevne eller mangel på sådann kunne konstateres. I parentes bemerket kan jeg nevne at ordet restarbeidsevne ble fra min side bedt om å bli strøket og lagt dødt inntil et bedre synonym kunne fremskaffes.

Så var det hva de kunne tilby. Og det var flere ting, men inget konkrete forslag til aktrivitet der og da. Imidlertid ble det skissert tre alternativer.

• Lønstilskudd som er et opplegg der jeg ansettes i et firma som får et tilskudd til lønn på kr. 10.000,- pr måned for å ha meg ansatt. Dette ble bevilget for tre måneder ad gangen. Erfaringsmessig er dette arbeidssituasjon jeg selv må skaffe fordi de har dårlig erfaring med at attføringsbedrifter eller NAV selv går ut og leter opp arbeidsplasser som er villige til å ta inn slik arbeidskraft.
• Tidsubegrenset lønntstilskudd som er et, som det fremgår av navnet et ubegrenset lønnstilskudd i tid for “sånne som meg” altså med et noe høyere stillings og forsåvidt lønnsønske. Der er beløpet kr. 15.000 mpr. måned, men det må gjennom spesielle søknadsprosseser. I dette tilfelle er det en åpenbar ikke bare fordel men nærmest krav om at jeg selv skaffer arbeidsgiver til veie.
• Arbeid med bistand et opplegg der man er innom en attføringsbedrift med tett oppfølging av konsulent som forsøker å få vedkommende plassert ut i bedrift.  Dette er nok i størst grad egnet for enkel produksjonsvirksomhet eller meget enkelt kontorarbeid.

Etter litt frem og tilbake ble det konstatert at det primært var pktene om lønnstilskudd som var mest relevante.

Hva ønsket så jeg?

Veldig enkelt: Å vite at jeg får en fremtid som strekker seg over litt mer enn noen måneder så jeg kunne gå fra eksistens til liv.

Ogda kom vi inn på hva jeg kunne tilby, dog på betingelse at jeg fikk en skriftlig garanti på at de to lønnstilskuddsformene ville bli innvilget.

• Jeg kan tilby meg å gå ut til såvel søkende firmaer som til interessante arbeidsgivere medbringende nevnte garanti og tilby min “restarbeidsevne”, min mangeårige kompetanse innen salg, mennesker, rekruttering og planlegging med de b egrensninger som min sykdom medfører.
• Jeg kan tilby å bruke mitt nettverk, både via denne blogg, FB, mitt yrkesnettverk og andre. Legge min situasjon frem til allmenn beskuelse og se hva som måtte komme ut av det.
• Jeg kan tilby meg å ta sjansen på at kjelleren kan sprette opp som troll av eske fordi jeg har etablert kontakter og nettverk som vil fange meg opp hvis det, Gud forby, måtte skje.

Og endelig spørsmålet om hva jeg kunne kreve inntil en plausibel løsning var funnet. Det ble fra NAV’s side lovet at så lenge vi var i et samtale, i dialog vill alle bidrag fortsette. 

Det siste var en usedvanlig god melding å få.

 

Resultatet av møtet?  Jo det er ganske enkelt at jeg, så snart garantiene om lønnstilskudd foreligger (maks et par dager) vil jeg gå ut, godt hjulpet av nettverk og piller, og legge frem min situasjon for aktuelle bedrifter.  Dette arbeid skal gå frem til medio februar da ny evaluering skal skje og vi på ny skal vurdere om det er arbeid med bistand som må forsøkes. Skulle heller ikke dette være en suksessfyllt operasjon vil NAV krype til korset og innvilge meg full uførhet.

 

Med andre ord. Et meget vellykket møte. Et møte vi kunne hatt for 6 måneder siden men som de dessverre ikke har klart å få til. Min konspiratoriske og onde hjerne tror det beror på at jeg, sammen med advokat har virket for sterk overfor en ung og uerfaren saksbehandler som rett og slett ikke har turd å ta møtet.  Men det er vann som er rent i havet, nå er vi ved en ny bekks oppkomme og har fått lov til å bli med på hele ferden mot den endelige løsning, forhåpentligvis lenge før vi når det salte hav.

Å møte en mann med oppriktig vilje til å finne løsning.  Så oppriktig at til og med fikk hans direktenummer. 

Dette kan ikke gå galt hvis bare Vår Herre og helsa vil.

Det kjennes både feil, vondt og rart!

Om tre timer skal jeg møte en representant for NAV. En, sikkert velvillig og hyggelig person som skal hjelpe meg å finne ut hvordan jeg kan attføres. Attføres, føres tilbake til arbeidslivet. det livet som har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag.

Det tok ca. 43 år fra den episoden i livet som, i følge min terapeut, trigget min dystymi til den første gang slo ut i sykdom, depresjon og midlertidig uførhet. I løpet av de 43 årene skjulte jeg ubevist min nedstemthet. Jeg skapte en maske av positivitet og lykke som jeg aldri fikk lagt fra  meg annet enn når lyset ble skrudd av om natten og jeg kunne være meg selv, la tankene få fritt spillerom og håpet om en “skyfri himmel” kom. Tankene som etterhvert ble til et ønske om å slippe å våkne neste morgen, uten at det var tanker om selv å tilfredsstille ønskene.

Når jeg i dag ser tilbake på mitt liv ser jeg et menneske på flukt fra problemer, konflikter og motstand. Jeg ser et menneske som sjelden følte glede eller lykke. Men jeg ser også et menneske som gjorde alt det kunne for å skjule nettopp flukten, mangelen og savnet.

Åvære glad når man egentlig er trist, å slåss når man egentlig vil rømme, å leve når mn egentlig ønsker å slippe, det er tungt. Det er veldig tungt.

Det tok altså 43 år før det sprakk for alvor. Det var da medisineringen begynte, da en kortvarig behandling foregikk. Det var da jeg, etter et års tid med arbeidsledighetens og den psykiske lidelsens negative tabustempel i pannen ble kastet ut i næringslivet igjen.

Alle var glade og lykkelige for se; den påstått lidende kunne jo arbeide. Han var frisk og den lykkelige og glade masken var så dyktig modelert at ingen kunne se at hans eget jeg var skjult. Det holdt i 8 år til det smalt igjen, og denne gang for alvor.

Etter noen opphold på sykehus, tre års sammenhengende behandling og vesentlig opptrapping av medisiner, bådefor å kunne leve i hverdagen og for få sove om natten. ble jeg kastet ut i hverdagen. Nå skulle jeg stå på egne ben.

Og jeg vakler avgårde. Kjenner at det er dager da masken blir hentet frem fra skuffen. Og jeg kjenner at det er dager da hverken maske eller klær hentes frem, bare dynen er trygg og sikker nok.

Slik går dagene, ukene og jeg føler at jeg eksisterer.  Jeg lever ikke, jeg eksisterer som best jeg kan.

Men noen dager eksisterer jeg veldig godt. Da føler jeg meg levende og i stand til å ta selv den tøffeste kamp. Det er dager da jeg kunne påtatt meg å lede hvilken bedrift som helst eller bygge et helt samfunn med bare hendene. Det er gode dager. Dager jeg kan leve lenge på. Det er dager jeg kunne møte NAV og stå opp for mine rettigheter som en Martin Luther King eller en Juklerød. Det er dager jeg kan stå på den største scene og fortelle om hvordan det er å ha dystymi, hvordan det er å ikke vite noe om hvordan neste dag vil være.

Så er det alle de andre dagene.

Slik som dagen i dag. En dag da selv Lionell Ritchies “Dancing on the ceiling” er mollstemt. En dag da solen flommer inn i leiligheten og bare viser upussede vinduer og tvinger meg til å trekke dynen helt over hodet for å få det mørkt nok. En dag da selv telefoner fra barn forblir ubesvart fordi det er vanskelig å snakke med en klump i halsen.

Og det er akkurat i dag jeg skal til NAV. Jeg må nok en gang, fordi det er min 4de eller 5te saksbehandler, legge min historie frem til allmenn beskuelse. Ikke fordi jeg vil, ikke fordi det er overfor et fagutdannet menneske, ikke fordi det er et ledd i en behandling. Det er fordi de krever det, overfor en ufaglært (innen psykologifaget) person, fordi det er et ledd i å følge den loven politikerne har vedtatt. Det føles feil.

Det er i dag jeg skal til NAV for å få beskjed om at jeg skal settes til ett eller annet for å se om jeg har det som kalles restarbeidsevne. Som en bil som sjekkes for å se hvor mange mil man fortsatt kan presse ut av den. For å se hvor mye de kan skvise ut av meg til samfunnets økonomiske fordel. Det føles vondt.

Det er i dag jeg skal til NAV for å få stanset ut den veien jeg skal gå resten av livet, ikke det livet jeg ønsker eller håper på, men det livet helt fremmede mennesker, utilnærmelige etater og upersonlige lover krever at jeg skal ta. Det føles rart.

Men det er bare å innse at makta rår og penger er makt og det er penger det hele dreier seg om.

Gruer meg til i morgen!

Etter mange lange måneder uten en lyd fra NAV har jeg plutselig blitt kontaktet og innkallt til et møte.

Skulle tro jeg burde glede meg, men egentlig gruer jeg meg, gruer meg veldig.

Maven er i opprør, presset bak øynene er ganske stort og dynen er det tryggeste jeg har. Hva jeg gruer meg til, og hvorfor jeg ikke gleder meg vet jeg ikke, jeg vet bare at jeg ikke har det veldig godt akkurat nu.

Kanskje det kan hjelpe å skrive litt på bloggen igjen. Det er jo lenge siden sist.

Hvis jeg gruer meg til morgendagen, så kanskje jeg burde glede meg over dagen i dag. Strålende sol og passe kaldt.

Egentlig burde jeg vært langt inne i marka med termos og matpakke.

Egentlig burde jeg vært ute på Huk med kamera, varme klær og en god bok.

Egentlig burde jeg ruslet langs Frognerstranda og kjent følelsen av den kommende våren.

Egentlig er det en masse ting jeg burde gjøre, til og med vaske leilighet, forberee meg til morgendagen og nyte en kopp te i solen som strømmer inn i stuen. Men det skjer liksom ikke.

Dere kan godt anklage meg for å være lat, doven, giddeløs, slapp osv.

Dere kan godt be meg ta meg sammen, ta meg selv i nakken og mte verden som en mann.

Men samtidig vil jeg be dere om å tenke dere en tilværelse, et sinn der glede og “levva livet” glimrer med sitt fravær. Der du er avhengig av kunstige stoffer for ikke å gå helt i kjelleren. Der du opplever at alle andre, all verden rundt deg har trukket vinnerloddet. Der du vet med deg selv at du egentlig burde glede deg over livet du har, familien du er tildelt, vennene som vil være nettopp det.  Du vet det, vet det så inderlig godt men du får det bare ikke til.

Hva skal jeg sammenligne det med? Kanskje et spydkast. Det er ikke vanskelig å vite hvordan du bør kaste et spyd for at det skal gli pent gjennom luften over en viss lengde. Alt du trenger å vite er greit å få beskrevet av en trener eller lese i en bok eller høre fra en som får det til. Men gjøre det selv….det er ikke lett.

Eller som Henrik Ibsen sier det. Mene det, tenke det, si det; javel, men gjøre det….

Hvorfor har akkurat jeg fått det sånn?

Jada, jeg vet at andre har det værre. Jeg vet om mennesker som er blinde, som er døve, som mangler begge bena, som ligger i repirator neb som allikevel har en enorm livsvilje og livsglede. Klart jeg ikke skal klage.

Jeg vet om mennesker som har mistet alt og som bretter opp armene og går på igjen. Klart jeg bør holde kjeft.

Men jeg er dessverre ikke så flink. Kanskje det er nettopp detsom er mitt problem:

Jeg er ikke så flink.

Kanskje det er derfor jeg gruer meg, fordi jeg risikerer å bli konfrontert med min egen utilstrekkelighet, med min egen manglende livsvilje, med min egen uflinkhet-

 

Kanskje det. Jeg vet ikke, så flink er jeg ikke.

Hvem er NAV til for?

Jeg hadde bestemt meg for å forsøke en positiv aproach overfor NAV og det offentlige hjelpeapparat i det nye året. Tenk at jeg allered etter 11 dager mister såvel lyst som vilje.

Min løpende enveiskontakt med NAV fortsatte allerede i uke 1.Jeg har siden høsten 2010 forsøkt å få kontakt med min saksbehandler der fordi denne allmektige institusjon krever:at jeg, før uførhet kan innrømmes, skal gjennomføre attføring som følge av folketrygdlovens § 12-5.

Det er veldig fint, og jeg har ikke noe imot attføring. Men det synes klart for meg at jeg selv ikke kan klare å skaffe en attføringsplass, i hvertfall ikke uten bistand fra NAV.

For å få dette til har jeg regelmessig, faktisk nesten 1 gang i uken siden høsten forsøkt å oppnå kontakt med saksbehandleren min slik at vi sammen kunne finne en løsning som forhåpentligvis kunne føre meg tilbake til arbeidslivet. – Det er jo ingen tvil om at det er det jeg helst vil.- Alternativt få konstatert at det faktisk ikke er restarbeidsevne igjen hos meg.

Bare uttrykket restarbeidsevne setter deg i en mekanisk bås der du er redusert til et verktøy for samfunnet. Det er som om man sier at en bil som har gått 200.000 km tåler 50.000 km til. Altså en restkjøreevne på 20 %. Det er det vi er redusert til.

Jeg har altså forsøkt å nå min kontakt uten hell.  Hver gang jeg har ringt inn blir det sendt melding til vedkommende at han skal ringe. Systemet er nemlig slik at jeg ikke kan ringe direkte til min saksbehandler. Jeg må gjennom et filter som forlanger at jeg, overfor en jeg ikke kjenner i det hele tatt og en ny hver gang, skal legge frem min situasjon og sykdomshistorie slik at dette menneskelige filter skal kunne avgjøre om jeg får snakke med den jeg ønsker eller ikke. Ved hver eneste samtale, dokumenterbart ca. 10-15 i tallet, blir jeg fortalt at det sendes en melding til saksbehandleren at han skal ringe.

I går var jeg innom NAV og forlangte da å få en utskrift av mine henvendelser til dem.  Denne oversikt inneholder 4 – fire henvendelser frea meg til dem. Altså under halvparten av det antall ganger jeg har ringt inn er blitt registrert. Enten er jeg usynlig, eller så ljuger de for meg når jeg snakker med dem eller så har en eller annen vært inne i systemet og slettet henvendelsene.  Jeg tror ikke på noen av forklaringene. Jeg nekter å bli paranoid så jeg jeg er sikker på at det finnes en annen årsak. Det er bare det at jeg ikke kan finne den nå.

Nok av det. Jeg var innom i går for å stille spørsmål om noe annet og fikk da beskjed om at jeg hadde fått en ny saksbehandler. –“Fint. Kanskje han vil ringe?” Men jeg har foreløpig ikke hørt noe.  Det fletter seg inn i det taushetens vev de omgir seg med.  Hadde det vært noen fra det private næringsliv som hadde vært så unfallende i sin behandling av kunder ville vedkommende sansynligvis vært sparket etter kort tid.  Da hadde jeg nemlig kunnet ta kontakt med vedkommendes leder og forklart situasjonen. Ikke så med NAV. De lar deg ikke snakke med noen.

Tilbaker til attføringssaken.  Jeg har til og med tatt meg så kraftig sammen at jeg har søkt en stilling jeg tror jeg kunne klare og ønsket i den forbindelse å få vite fra NAV hvilke vilkår som gjelder for attføring, arbeid på tiltak, lønnstilskudd eller hva de nå kaller det som kunne være aktuelt for meg, og som kanskje kunne fristet en arbeidsgiver til å satse på en depresiv melankolsk person med et langt helsemessig avbrudd i arbeidslivet. Jeg mener, jeg tok meg sammen. Skrev, søkte og gikk i kjelleren. Bare det å skrive en søknad og så ikke få noen som helst bistand fra de som krever at jeg skal gjøre det var nok til at jeg mistet lysten på det meste. Jeg opplevde nemlig at jeg ikke gjorde det for min egen skyld, men for å tilfredsstille en paragraf.

Jeg vet ikke om noen av dere som leser dette kan sette dere inn i en virkelighet der du opplever at du lever eller gjør ting kun for andres skyld og ikke for din egen.  Jeg er i live i dag fordi jeg har moralske forpliktelser overfor mine barn, min familie, mine venner. Jeg er det ikke fordi jeg selv har lyst, for min egen glede og lykkes del.

Jeg tar meg sammen, jeg gjør alt det disse ansiktsløse signaturene på offentlige brev krever at jeg skal gjøre.  Jeg har gjort alt de har bedt om, og skulle det være noe jeg har glemt tar jeg min straff som den kommer. Som det å glemme å melde en adresseendring fratar meg bostøtte en måned uten mulighet for etterbetaling (tap ca. 50% av husleien) eller som at første gang meldekort skulle sendes inn ble det, som følge av misforståelser, sendt inn noen dager for sen¨t med det resultat at jeg mistet ca. 7.000 kr. For mange er det sikkert ikke mye, men for en som lever på et tilnærmet eksistensminimum er det ganske mye.

Alt dette aksepterer jeg og lar enkelte måneders matbudsjett bli rimelig redusert. Jeg tar det, eller rettere sagt har tatt det som en mann, men jeg kjenner nå at behovet for å komme under vingene til hvitkledte hyggelige engler på Vinderen igjen begynner å melde seg.  Så kraftig melder det seg at jeg faktisk sendte et innlegg til en debatt i nettavis som var av så sterk karakter at redaktøren der skrev til meg og sa at innlegget måtte slettes men at de gjerne ville hjelpe meg hvis det var ønskelig.

Ja, jeg sliter og det er derfor jeg kontakter NAV. For det er vel det NAV er til for. Hjelpe mennesker som trenger hjelp.  Ingen ringer vel til NAV for å fortelle at de har vunnet i tipping eller at de har fått ny kjæreste.  De ringer fordi de er i en situasjon der de ikke selv kan løse evt. problemer.

Når skal NAV skjønne dette, Når skal de skjønne hvem de er til for…..

Eller jeg kanskje skal si: Når skal de forklare meg hvem de IKKE er til for.

NYTT ÅR, NYE MULIGHETER...men fortsatt dum????

Når det nye året nå begynner å få fotfeste og all verdens eksperter uttaler seg om både det ene og det andre med den største sikkerhet, ikke minst om hvor Børsen skal ende dette året. I den forbindelse har jeg endel spørsmål.

Det er mulig jeg er dum, sikkert stokk dum, men jeg skjønner altså ikke børsens vesen og børsens verdi i samfunnet.

Ok, det siste var kanskje litt sterkt, jeg skjønner ikke at børsen har så stor verdi i samfunnet er vel riktigere å si.

Det er i prinsippet 3 ting jeg virkelig ikke skjønner.

Det første er hvilken verdi store deler av børsomsetningen tilfører næringslivet. Jeg er klar over at emisjoner og kapitalutvidelser (kanskje det samme) skaffer kapital for å utvikle eksisterende eller ny virksomhet. Men når person A selger aksjer i firma B til person C, så skjønner jeg ikke hvilken betydning det har for firma B i det hele tatt, med mindre aksjeposten er så stor at C blir hovedaksjonær eller noe i den retning. Hvorvidt kursen er høy eller lav har jo ingen betydning for firma B. 

Det andre jeg ikke skjønner er hvordan en aksjes verdi går opp og ned som en jojo bare fordi en fremtidig varepris ser ut til å endre seg. Ta oljeaksjer. Dag 1 går oljeprisen opp og oljeaksjer stiger med nettopp den begrunnelse at oljen stiger i pris, men den prisen vil vel ikke oljefirmaet få glede av før det er gått et par mnd. Så vidt jeg vet handles olje for levering litt tid fremover. Dag 2 går oljeprisen ned og oljeaksjene gjør det samme, og da med nøyaktg samme forklaring som sist. Men fortsatt vil ikke oljeselskapets inntekter endres før det er gått litt tid. I det store og det hele vil jo altså verdien holde seg relativt stabil. 

Det tredje jeg ikke skjønner hvorfor det ikke er etablert systemer elelr gjerne regler for hvordan/hvor lenge mn kan eie en aksje. Jeg trodde alltid, og tror vel fortsatt det, at det å gå inn som eier i en bedrift var et uttrykk for interesse for en bedrift og dens bransje/produksjon/leveranse. Men hvis jeg går inn kl. 9 om morgenen og ut kl 15 om ettermiddagen kan det jo umulig være fordi jeg bryr meg om bedriften. Om mitt inntog/utmarsj får betydning for bedriften og dens videre liv og levnet bryr jeg meg sansynligvis ikke om i det hele tatt.
Jeg er altså ikke med som hverken bedriftsetablerer, bedriftsviderebygger eller bedriftsvedlikeholder.Kan det være sunt for næringslivet? Hvor er langsiktighet og vyer? Er næringslivet redusert til å være pengemaskin for eiere, eller er det fortsatt endel av et samfunn med de forpliktelser og ansvar som ligger i det? 

Ok, før alle børsgribber og aksjeelskere kaster dere over meg og river skinnet av meg som den ignorant dere mener jeg er, så la meg si følgende: 

Jeg har stor sans for markedskrefter og privat næringsliv og retten til å tjene penger og alt det der. Jeg har stor forståelse for at det er moro med mye penger og jeg har stor forståelse for følelsen av å være betydningsfull. Det jeg bare ber om her er enkle forklaringer, slik at jeg kan bli enda mer i stand til å forstå et vesen jeg i dag ikke skjønner.

Så hvis en, eller flere av dere som leser har et svar til meg så hadde jeg vært meget takknemlig.