Egoisme er iflg. Wikipedia “En grunnleggende menneskelig følelse og egenskap, og en etisk doktrine som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener den som handler. Egoismens motpol er altruisme (selvoppofrelse), som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener andre (samfunnet).”
Det er sikkert riktig, men kan ikke altruisme også være egoisme? Kan ikke det å handle på en slik måte at det tjener andre egentlig være et utslag av å ville tjene den som handler?
Kanskje litt komplisert, men jeg har lyst til å nevne et eksempel på altruisme men som åpenbart har et innslag av egoisme i seg.
Som de fleste lesere her er klar over så er undertegnede frivillig engasjert i å holde Oslo Domkirke nattåpen fra fredag til lørdag hver uke. På denne måten kan alle, enten de er søkende eller bare nysjerrige, trengende eller bare slitne, sengeløse eller bare bussløse komme inn. De kan sitte stille og tenke, de kan gå rundt å se, beundre kirkerommet, de kan tenne et lys, de kan be en bønn. de kan be om en samtale med en av oss kirkeverter eller de kan få løegge seg ned på en benk for å hvile. Vær gjerne ruset i kirken, men rus deg ikke i kirken. Så enkelt kan man vel kommentere den grensesetting, eller manglende sådann vi har.
Tilbake til egoisme/altruisme kan man vel i all enkelhet si at handlingen vi kirkeverter utfører, altså det å tilbringe en hel natt våken i kirken fremfor å sitte hjemme med et par glass vin for at andre skal tjene på vår handling være et utslag av altruisme. Men på den annen side så er det også et klart utslag av egoisme. Det gjør noe godt med meg å være grei mot andre. Det gir meg en god samvittighet som jeg kan leve lenge på. Altså tjener det meg, den som handler, og er dermed i henhold til definisjonen et utslag av egoisme.
Mao er jeg ikke sikker på hvem som tjener mest på handlingen. Er det egentlig viktig? Det viktige må vel være at så mange som mulig får det godt som følge av en handling et eller annet sted på handlingskjeden.
Natt til sist lørdag, altså natt til i går hadde ejg en opplevelse som jeg både for egen del og kanskje også for andres har lyst til å dele med dere. En opplevelse som jeg, med den bakgrunn jeg har fra diverse opphold på avdelinger for oss som sliter med den psykiske helsa, nok vil bære med meg i mange år fremover.
Ved 03.30 tiden kom det en mann inn. Ganske stor, litt bamseaktig, åpenbart påvirket av alkohol men ikke overstadig. Han stilte seg foran meg og spurte om jeg var prest hvilket jeg i ærlighetens navn måtte avkrefte. Han spurte da om han kunne få noen ord med meg. “Naturligvis. Det ville glede meg om du vil snakke med meg.”
Han valgte selv en benk helt fremme ved alteret, satte seg ned, så lenge på meg med triste men oppriktige øyne. “Jeg skal ta livet mitt i natt.”
Hva gjør du da? Hvordan reagerer du? Hva sier du?
Jeg skal gi meg selv den lille selvskryt at jeg klarte å forholde meg såpass rolig at jeg fikk i stand en samtale med mannen. Jeg fikk høre om ensomhet, savn, sykdom, lidelser og selvbebreidelser. Men oppdaget også noen små snev av lys og positivitet.
Hvordan håndterer du dette Frithjof? Hvordan skal du, eller rettere sagt hvordan kan du, med din bakgrunn fra sterke depresjoner som senest sist tirsdag og onsdag gjorde deg sengeliggende, hvordan kan du komme helskinnet ut av dette. Når tar empatien overhånd og du havner i rollen: Jeg vet nøyaktig hvordan du har det. Kom la oss gjøre det sammen!
For hver setning fra bamsen og for hvert svar eller spørsmål fra meg kjente jeg sakte men sikkert en god følelse. En følelse av at dette skal vi komme igjennom. Dette skal vi lære av begge to. Dette skal ha en god slutt, eller enda riktigere; dette skal ikke ha en slutt. Jeg følte med meg selv at jeg under enhver omstendighet ikke kunne la ham gå. Gå alene ut i den stille og mørke byen. Hvis han gjorde, ville jeg noen gang kunne tilgi meg selv? Ville jeg noen gang kunne få vite om han var den lille notisen i Aftenposten dagen etterpå, eller tre måneder etterpå? Eller ville det være en mann som mandag morgen stilte på arbeidet glad og fornøyd men bare litt sliten etter en heftig kveld på byen.
Kunne jeg noensinne slippe ham?
Fordi jeg selv har vært gjennom så mye av dette visste jeg at det er noe som heter Sosial Legevakt på Oslo Legevakt. Det er en legevakt som tar seg av de som har brukket en nerve eller to.
Etter et kvarters tid klarte jeg å få lagt inn spørsmålet om vi skulle ringe dit og etter ytterligere en times samtale der jeg ofte følte at han var i ferd med å reise seg opp og forlate meg, etter rusleturer utenfor kirken så han fikk litt luft, etter noen glass vann fikk jeg lov å ringe og etter 5 minutter kom to “engler” og hentet ham. Jeg vet jo ikke hvor alvorlig mannens ønske er sa jeg og da fikk jeg følgende svar: “Du gjorde det riktige, vi tar vare på ham og han vil få den hjelp han trenger.”
Å se bilen med min samtalevenn og de to engler kjøre avgårde fikk slusene til å åpne seg. Jeg gråt, gråt voldsomme tåre. Ikke av sorg og ikke av glede, men av takknemlighet. Takknemlighet til han som var villig til å åpne seg for meg, takknemlighet til de som kom og tok fra meg den lasten jeg helt urberedt hadde fått slengt på skuldrene, takknemlighet til meg selv for at jeg hadde vært voksen nok, våken nok og modig nok til å være et medmenneske, til å være med det ulykkelige menneske der og da. Og ikke minst takknemlighet for at akkurat jeg var den som fikk lov å hjelpe der et annet menneske ikke klarte å se noen andre enn sin egen ulykkelighet.
Da er vi tilbake til filosofien og diskusjonen rundt egoisme/altruisme. Var min handling selvoppofrende, altruistisk med kun mannens ve og vell bakgrunnen for min handling, eller var den egoistisk med mitt eget ve og vell som mål?
Det ene utelukker kanskje ikke det andre, men en ting er sikkert: Opplevelsen vil for alltid være endel av den bagasje jeg som menneske bærer med meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar