JULAFTEN BLUES – EPILOG!

De fleste lysene er brent ned, bare et og
annet gjenstridig telys brenner forsiktig sin siste
dråpe stearin skjult et usynlig sted i aluminiumskoppen sin.
Julenissen har sovnet i sleden og håper Rudolf finner
veien hjem på egenhånd.
Gjestene har sagt pent ”takk for oss”, familien har lagt seg, oppvasken er tatt
og det er dekket pent på til en rolig 1.dags frokost.

Kurvene på juletreet er fyllt med godterier
og under bordet ligger en enslig tilogfralapp.
Tom Waits lar sin hese bluesstemte røst fylle rommet på laveste volum,
en syltynn gintonic står med sin blåklare farge og venter.
Tørkle er løsnet, mansjettknapper og sko er tatt av for natten, jakke
og vest er hengt pent opp og bunadstrømpene henger litt krøllete ned
over anklene.

Det er fars time.

Den fredligste timen i hele året, det er den timen hvor han
sitter alene og nyter alt, nyter barn, nyter familie, nyter gaver,
nyter stillheten og nyter sine egne tanker.
Sine egne tanker om jul og evangelium, tanker om solsnu og nytt liv,
tanker om fortid og fremtid, tanker om gode og mindre gode opplevelser,
tanker om venner, bekjente, familie, tanker om god og dårlig samvittighet,
tanker om vi som har alt og tanker om de som ikke har noenting.
Gode tanker som er bare hans og som han ikke vil dele med noen, det
er nettopp derfor han vil være alene nå.

Han nipper forsiktig til sin GT og er glad for at hans barn
også i år fikk oppleve en julaften slik julaften alltid har vært. Varm, god,
kjærlig, deilig mat, familiens eldste, Sølvgutter og karamellpudding.
De har det godt, tror han, slik alle barn burde ha det godt, i det minste på
denne kvelden.

Utenfor rasler Frognerseterbanen sin siste rute med
pyntede men trette smokinger på vei mot Sentrum,
to par sko klamprer stille oppover Tuengen alle bare overdøvet av
hviskingen fra skoenes eiere på vei hjem fra det første
juleselskap hvor familien var samlet hos barn og ikke hos dem selv. Vellykket
etter stemmene å dømme.

På nattehimmelen viser Orion frem sitt belte, nypusset for anledningen og polarstjernen
gir Rudolf retningen hjem.
Månen har valgt å være fraværende i natt så det er ganske mørkt.

Han strekker sine lange ben, gnir seg i øynene og kjenner at nå kommer
Ole Lukkøye snart på besøk. Det siste lyset slukker og i en stille bønn gjør han
Einar Skjæråsen ord til sine:

”Herregud – om hele vide verden
hadde det så godt”.


Ha en fortsatt fredelig og nytende jul!

Frithjof Kallevig
Julaften 2006

Den trygge seilas

Jeg har lyst til å dele med dere hvordan det kan føles når verden forandrer seg og man mister fotfeste. Hvor godt det er at det finnes noen rundt. Snart et år siden, men minnet er sterkt.
Spesielt i disse juletider, og spesielt nå etter kritikken som kommer etter Bodø-mordet. Kritikken mot psykiatrien. De trenger litt ros av og til.

Så har det skjedd igjen. Man våkner om morgenen, helt normalt, selv om ingenting er helt normalt. Sengen har bare èn dyne og èn pute, men det er fortsatt plass til en dyne og en pute til. Ser du litt nærmere etter vil du se spor av at noen sov der inntil for få dager siden. Men alt er normalt, du står opp og går på badet. Bare èt håndkle og èn tannbørste, men for så vidt bruker du ikke mer enn èn heller, så det er greit. Stuen ser litt bombet ut, men så skal du jo flytte ut i resten i løpet av en dag eller to.

Normalt er det ikke, men heller ikke unormalt.

Tankene går tilbake i tid, tilbake til de lykkelige…..men stopp der. Noe stopper opp. Noe gjør vondt. Ikke i hodet, ikke i magen eller bena, men vondt, vondt og svart.

Fullt dagslys, solen skinner og gir naturen beskjed om å stå opp til en ny vår. Men solen når ikke inn til deg. Den stenges ute. Ute av noe som gjør vondt.

Så har det skjedd igjen, du våkner men et nytt sted. Hvite vegger , ukjent seng men trygghet, trygghet fordi et sted langt inne i deg ligger et minne.

Minne om en arm rundt skulderen, en hånd på et kinn, kjente og ukjente stemmer. ”Han blir her i natt. Best slik”. Trygge hender som hjalp, en varm dyne, drømmefri søvn og så våkner du.

Sakte skjønner du hva som har skjedd og sakte går realitetene opp for deg, men ikke så brutalt som i går.

Solen stikker gjennom og lyser opp litt selv om det er skyer og en vennlig stemme spør med oppriktig interesse om det går bedre.

Ja, og nei. Realitetene er jo ikke forandret, de er de samme, men evnen til å se dem på en ny måte er der. Litt ny måte. Litt forbi den tomme sengen i det tomme rommet til en nyredd seng i et nytt rom.

Litt evne til å se det gode. En sterk sønn og en omtenksom datter gjorde at også gårsdagen ble historie. En snill ex, din fortsatt aller beste venn slapp alt og stod bi da det brast. Et system som vi elsker å kritisere, fungerte. Både du og alle rundt kunne slappe av: ”Nå har vi kontrollen, nå kan dere hvile.”

Så red de den stormen av for deg. Du kunne trygt sove fordi de som stod til rors nå kunne sitt fag. Like godt som du kan ditt yrke vet de hva som skal til for å manøvrere skuta gjennom brenningen.

Men får de ros eller skjenn? Helst skjenn for den promille av tilfellene hvor de styrte feil eller hvor stormen på et sekund endret retning. Så fort at ingen greide å legge om roret eller reve seilene fort nok. Da får de kjeft. Da samles de på valen alle Holmgjengerne og Tabloiderne. Alle vetsåinnmarigodterne og jegadvartedemerne. Da står de der og forlanger at en lavine av fagfolks hoder skal rulle. Ut med dem, ta ansvar, noen må ha skyld. Ja, vi må gjerne kritisere når stormen blir for sterk, men hvor ofte roser vi når de samme menneskene loser den skjøreste av alle små båter, den som har mistet så vel seil som ror og motor gjennom et ragnarok av brenninger til smult farvann. Hvor er da alle Holmgjengerne og Tabloiderne? Hvor er da de samme forståsegpåerne? Kanskje de skjemmer seg litt eller er det slik at ros ikke selger? For hvis du roser noen så skryter du av dem og noen kan da faktisk tro at de er noe. Men det er de jo ikke, er de vel?

Jo, det er de. De tok deg da du ble slengt rundt i stormkavet, de grep trossa og dro deg trygt på land. Først da de så at du sto trygt på egne ben, håret var tørket og lyset igjen ble reflektert i øynene dine sa de: ”Far vel og lykke på reisen”. Men de slapp ikke helt. De sendte et kart å seile etter. De sendte faktisk med en los. En los ikke bare til glede for deg men for alle som står på land og ser den lille jolla på det store hav. De ser at det er en sammen med deg, en som veileder og korrigerer slik at de kan hvile trygt og vite at ”Denne stormer håndterte vi, og vi vet hvor redningsskøyta er hvis neste storm blir verre.” Og ikke minst: ”Vi vet at mannskapet kan jobben sin. VI kan stole på dem i tykt og tynt.”

De fortjener all den ros de kan få. De er der for deg og for meg og for alle rundt oss.

GLEM ALDRI DET!

VIRKER IKKE

Nedenstående lille "dikt" skrev jeg for mange år siden da jeg var ordentlig nede. Jeg leste det igjen for litt siden og tenkte at egentlig er det ganske aktuelt for veldig mange. Kanskje det er noe å tenke på nå som det nærmer seg julen.
Vi har alle noen i vår nærhet med et eller annet som ikke virker. Kanskje vi kan reparere det?

Jeg har en dørklokke
men jeg tror ikke den virker (1)

Jeg har en mail-adresse
men jeg tror ikke den virker (2)

Jeg har en telefon
men jeg tror ikke den virker (3)

Jeg har en telefonsvarer
men jeg tror ikke den virker (4)

Jeg har to ører
men jeg tror ikke de virker (5)

Jeg har en kropp
men jeg tror ikke den synes (6)

Jeg har en postkasse
jeg ct at den virker (7)

Jeg har to øyne
Jeg vet at de virker (8)

Jeg har en nese
jeg vet den virker (9)

Jeg har en munn
den virker IKKE! (10)


(1) Ingen ringer på min dør
(2) Ingen sender meg en mail
(3) Ingen ringer når jeg er hjemme
(4) Ingen ringer når jeg er ute heller
(5) Ingen sier hei på gaten
(6) Ingen ser meg når jeg går

(7) Den er full av reklame og regninger
(8) Jeg ser andre dra på jobb
(9) Jeg kjenner lukten av juleforberedelser

(10) Ingen hører at jeg skriker!!!!!!!

Heldigvis virker alle mine ting nå. Noen kom og reparerte dem. Men kanskje jeg, og du, vet om noe vi kan reparere hos en eller annen bekjent, nabo, ukjent......rett og slett et medmenneske.

Av og til, eller bare noen ganger

Av og til,

men heldigvis bare av og til,

selv om vi av og til synes av og til

kommer oftere enn av og til,

er dagene ikke bare grå, de er svarte

men fordi de ikke bare er grå

er de også røde, gule, blå

ja endog hvite hvis vi bare

vil skyve det grå litt til side.

Grå er ingen farge, det er

mange farger, alle nyanser i regnbuen

Fra de vakreste sarte til de styggeste og mest dramatiske

slik er livets dager også.

Satt sammen av gode og dårlige farger

Derfor blir så mange av dem grå.

Noen ganger

og ofte hver gang

Men i hvert fall de ganger

vi opplever mørke ganger må vi ta tak

ta tak i oss selv og bare tenke på oss selv-

Vi kan forstå men det kan også være alt

vi kan!

Vi lever kun i nuet, nuet er i den store målestokk

et helt liv for oss, men kun

ett liv.

Tiden er milliarder av nuer, men kun

ett av dem er deg.

Det er ditt ansvar.

Ansvaret ditt er å ta vare på ditt eget

nu.

Og da må du velge.

Å velge er å ha fokus

Å ha fokus er å se fremover.

Men fremtiden din skaper du nu.

Ditt fokus skal alltid og må

alltid være på deg selv.

Har du fokus på dine behov

får du det godt med deg selv og du

bidrar positivt overfor andre.

Da først er du et helt menneske

som paradoksalt nok får fokus på andre.

Mor Theresa

hadde det godt,

godt med seg selv fordi

hun gjorde noe godt

med og mot andre.

Men, og her må du tenke

tenke litt dypt og forstå,

Å hjelpe andre var det viktigste.

Det var det som gjorde at hun

ble et helt menneske.

Hadde hun da fokus

på seg selv som helt menneske

for å hjelpe andre

eller hadde hun fokus på å hjelpe andre

for selv å bli hel.

Uansett blir egoet viktig!

Å fokusere på ditt eget ego er ikke det samme

som å være egoist!

Hva vil en snodig

skribent egentlig si?

Jo dette enkle:

Fokuser på deg selv og du

Får krefter til å bidra

Der du ønsker og har lyst

til å bidra.

Det må være valget og

Valget er bare ditt.