Jeg lurer på hvem de ser!

Skulle bare klø meg litt på kinnet. Ikke noe spesielt i det forsåvidt. Det klødde litt på kinnbenet under venstre øye, jeg har et punkt der som ofte kiler og klør litt, så det var ikke noe spesielt i det hele tatt.

Men det var noe som var uvant likevel. Noe jeg har kjent før, men som jeg trodde var en saga blott. Kinnet kjentes litt hardt, litt ugjennomtrengelig. Nesten som om det var lagt en plastplate over kinnet, en plate som beskyttet det mot noe.

Noe ga meg en følelse av deja vu, noe opplevd tidligere, noe ubehagelig. Jeg kjente litt på høyre kinn også, og samme platen var der. Og i pannen og på leppene, på nesen, haken, selv øynene kjentes sive og nesten døde.

Så hadde den altså kommet igjen.

Murringen i maven kom også, det lille ubehaget som igjen presset litt på oppover i halsen, vibrerende forbi leppene og la et trykk bak øyelokkene. Og tankene, ønskene. De som ikke hadde vært der på mange måneder. De var tilbake.

Og jeg som trodde jeg var kvitt den for godt.

Ubevisst, eller var det kanskje bevisst, begynte jeg å gå gjennom de siste dagers hendelser, samtaler, spørsmål og svar. Og de var også der. Alle de gamle svarene på de gamle spørsmålene.


* Jo takk, det rusler.

* Takk, bare bra.

* Du vet meg, jeg lander alltid på beina.

* Trives godt nå.

* Fint, bare fint.

Den var der:

MASKEN!

Den jeg hadde jobbet så hardt for å bli kvitt. Den var blitt med meg som nissen på lasset. Overlevd medisiner og sykehusophold, behandlinger og samtaler, bevissthet og tanker. Den var ikke knust. Den var ikke engang forandret. Den hadde nøyaktig den samme formen, den samme uttrykksformen som den hadde hatt i de foregående tiårene.

Lurer på om de andre har sett den? Eller er den så overbevisende naturlig at ingen ser at den er limt på. Det vil si at den har limt seg selv på. Tatt kontrollen over meg og mitt ego igjen. Lurer på om de har sett noe, hørt noe, men ikke hatt lyst til å blande seg inn, ødelegge det de har følt jeg har bygget opp igjen.

Og alle de menneskene jeg har passert på mine vandringer i byen. Har de sett den pent antrukne mannen på vei til et eller annet, med maske og kostyme så ingen skal trenge inn i det innerste. Eller har de sett forbi skallet og sett hvor sårbar krepsen, eremittkrepsen, er uten det lånte skall.

Ja hva skal man si? Jeg er ikke sint, bare veldig skuffet. Det tar visst lenger tid enn håpet på.

Jeg får bare håpe at noen ser og hjelper meg å knuse masken enda en gang.

DEN PARADOKSALE TIDEN!

Tiden er et merkelig fenomen. Den eksisterer, men kan samtidig ikke eksistere. Den går samtidig som den kommer. Den kan justeres, men vi kan ikke kontrollere den. Vi er underlagt den i et og alt.

Kan tid eksistere? Ja det gjør den vel, gjør den ikke? Vi lever jo i den. Enten vi lever i nuet eller i postmodernismen eller i det 21.ste århundre, eller hva vi nå velger å kalle den. Men eksisterer den? Finnes det den nutid? Finnes det sekundet jeg skrev dette ordet?

Det finnes tradisjonelt tre grunnleggende tidsbegreper og som vår grammatikk, vår kommunikasjon er lagt opp rundt: Fortid, Nutid, og Fremtid. Eller "har skjedd", "skjer", "skal skje". Alt vi gjør eller ikke gjør er bygget opp rundt disse tre elementene. Fortid er bygget opp av en mengde episoder utført i nutid og fremtid er nutidsepisoder vi planlegger å utføre. Med andre ord er nutid det grunnleggende begrepet for at tid skal kunne eksistere.

Men eksisterer nutid? Kan den eksistere og når begynner den og når slutter den?
Hvis vi sier at fortiden kun er minner om det som har skjedd, minner om uendelig tidligere nutider, og fremtiden kun er forventninger til som skal skje, forventninger til uendelig kommende nutider; når er da nutiden? Hvor lang er den? Er det en tredje uendelighet eller er den sperret inne mellom fortid og fremtid i en begrenset endelighet?

Hvis den er en tredje uendelighet så vil den gå uendelig inn i både fortid ,og fremtid og dermed bli endel av disse. Altså eksisterer den ikke selvstendig men omfatter våre minner og våre forventninger og da vi tidligere har definert nutid som noe som "skjer" så kan vi altså burde vi kunne gå inn og rette på nutidsepisoder i fremtiden som vi ikke syntes var greie. Vi kunne f.eks. stoppet nazismens fremmarsj i det forrige århundre, men det vet vi at vi ikke kan gjøre for den tiden er forbi, muligheten til å rette på det er ikkeeksisterende og hvordan ville forresten verden sett ut i dag hvis vi hadde kunnet gjøre det? På samme måte kan vi gå inn og korrigere fremtiden allerede nu. Vi vet at, eller vi forventer at mange medisinske gåter vil løses i fremtiden. Hvorfor går vi da ikke inn i den nutiden der HIV-gåten løses og flytter den til i dag? Vi vet også at det ikke lar seg gjøre.

Altså må nutiden være en egen avgrenset tid mellom den uendelige fortid og den uendelige fremtid. Men hvor går grensen? Når går min handling fra å være forventet til å bli minne? Når går ordet fra å være på tungen til å være sagt? Er nutid en uke, en dag, en time, et sekund, et miksosekund, milliontedels mikrosekund. Hvor kort er nutiden eller går fremtiden direkte over i fortiden?

Hvis det er dette som skjer så eksisterer ikke nutiden. Men fordi vi har sagt at fortid er minner om uendelig tidligere nutider og fremtiden er forventninger til uendelig kommende nutider så har vi et problem. Hvis ikke nutid kan eksistere så kan da heller ikke fortid og fremtid eksistere. Og hva da med oss? Eksisterer vi? Eller vi bare fragmenter i en annen dimensjon som vi ikke er i nærheten av å forstå og som vi aldri skal forstå? Har fortiden noen gang eksistert eller er våre minner bare plantet i oss lik et dataprogram lastes ned på en harddisk og dermed inneholder minner fra langt tilbake, faktisk tilbake til før harddiskens opprinnelse?

Vi, ihvertfal de av oss som har minner tilbake til Kubriks 2001- en Romodyse, husker HAL og hans minner som sakte men sikkert ble fjernet. Vi husker hvordan tidens dimensjoner ble forvridd og endret. Fantasi javel, men det ligger ofte et snev av realisme i selv den villeste fantasi.

Men Frithjof, hvorfor skriver du om dette, hvorfor gidder du å kaste bort tid, nutid, på å drodle over noe du ikke skjønner, ikke vil komme til å skjønne og heller ikke ønsker å skjønne? Nei, si det kjære leser. Kanskje bare for å få noen tanker ut av hodet, eller kanskje for å sette meg selv i et perspektiv der jeg blir uvesentlig i den store helhet men meget viktig i min egen lille verden. Kanskje rett og slett bare for å bruke tiden på noe helt ubrukelig.

"Nå har det rabla for ham igjen" er vel kanskje den setningen som blir mest brukt etter at noen har lest dette, men hvilken fare representerer det? Det er jo ingen som leser her allikevel, i hvertfall svært få, og dem skal jeg kunne klare å forsvare meg mot. Verst ville det være hvis hele cyberspace leste dette og kalte meg gal, eller ville det vært så gæli? Tenk å fått en milliard lesere da? Tenk alle de minner denne bloggen da ville vært en del av.

Ha en god kveld alle sammen, eller du ene. Jeg tar tekoppen min med meg inn og ser på TV, kaster bort tid på en dårlig film og funderer på hva jeg skal kaste bort tiden med neste gang.

Dobbelt så langt er halvparten så slitsomt!

En vanlig dag, det vil si vanlig er den vel ikke, kan plutselig bli helt anderledes enn det man tenker når man våkner. Eller kanskje den allerede blir anderledes når nu våkner.

Dagen i dag, i utgangspunktet en vanlig onsdag selv om den tilbringes i en deilig vennehytte på Ustaoset, var forberedt som en dag med kaffe og peis, frokost, smøring av ski, en deilig skitur, en øl i badstuen når turen er over, en cowboymiddag (snurring og egg) og å kaffe og rødvin før Morfei armer omfavner meg. Slik skulle den være.

Men hva skjer????

Du våkner av at noen låser seg inn i hytta, og der står to svære menn. To håndverkere som skulle fullføre de siste innstallasjoner. Selv om du er en sikker og trygg person så begynner hjertet å slå litt (les mye) fortere når slikt skjer et sted der du hadde forutsatt 4 døgn i total isolasjon. Men gutta var hyggelige de.

Kaffe og peiskos ble av naturlige grunner kanselert (pysj er ikke kult). Men frokost og smøring av ski fant sted og sekken ble fyllt med kaffelars, bjerkeved, sitteplate, en god bok og ekstra genser.

Håndverkerne fikk seile sin egen sjø og turen ble startet i strålende sol, ikkeoppkjørte løyper (deilig å lage egne spor igjen), og nesten folketomt fjell. Turen var planlagt inn via Hestehovd til Arne Næss sin hytte Tvergastein og inn under Skarven der bål skulle tennes, kafe skulle kokes og bok skulle leses. En deilig tur på ca 15 km.

Men allerede på vei oppover ble det klart at kaffelars fikk ligge fredelig i sekken. Vinden fra vest var av såpass kraftig at å tenne bål med svakere tennvæske enn flybensin i store mengder ville være nytteløst. Da var det bedre å vende nesen mot Prestholtseter og så over Eimeheia og hjem. Like langt og like flott.

Vel fremme og etter inntatt kjøpe kaffe, nesten like godt som selvkokt, var alt klart for hjemtur. Men også denne skulle bli anderledes.

En eldre herre, samme alder som forfatteren skulle det vise seg etterhvert, sto utenfor og var rimelig sliten. Han hadde gått fra Utaoset via Pretholt med Geilo som mål. En velmenende venn hadde anslått distansen til ca 7,5km. For de lokalkjente vil det være en kjent sak at distansen er ca 7,5 til Prestholt og så 7,5 til Geilo. Fyren var med andre ord kun halvveis og var allerede på grensen av det han kunne klare. Moralske pekefingre om å holde seg i bedre form, trimme osv var ikke temaet der og da. Mannen måtte enten tilbake til Ustaoset eller ned til Geilo der han skulle hentes.

Da dukket den dessverre ofte skjulte barmehjertigheten opp og tilbudet var klart. "Vi går sammen ned til Geilo, dette klarer vi sammen". Han ble bunkret opp med næringsrik drikke og mat og så bar det avsted. I et tempo som ville gitt 1 døgn på Skarverennet ruslet vi avgårde. Veien til Geilo er flat eller nedover, så det var enkelt men samtidig viktig å ta tid. Sjelden har jeg fått et bedre forståelse av at en lenke aldri er sterkere enn det svakeste ledd. Vi kom oss etterhvert til bakkene før Havsdalen og foran oss lå utforkjringer som gledet et skihjerte...men dessverre.

Med så slitne ben som min turkamerat hadde var utforkjøing med ploging ikke ikke aktuelt. Det var å kjøre frem og tilbake slik at bakkene ble mindre bratte og farten minimal. Halveis møtte vi en eldre, ca 70, tysker som lå i bakken uten å komme opp fordi han var redd for å skli for fort nedover. Det skal sies at disse bakkene ikke er bratte, men med isete upreparerte løyper kan deet gå rimelig fort. Jeg tok den eldre tysker med på vår sikksakkkjøring, hjalp ham opp, instruerte ham i å snu uten å ramle, og etter en lang halvtime var begge mine turkamerater nede. Der nede ventet en engstelig tysk hustru på sin ektemann og hu påtok seg ansvaret for å få ham trygt videre.

Jeg fulgte så min opprinnelige venn videre og fikk ham trygt til parkeringsplassen der venner skulle hente ham.

Så var det 180 grader og sette kursen hjem. Da gikk det opp for meg at jeg hadde en hjemtur som var like lang som den jeg allerede hadde gått, og som var like lang som den opprinnelig planlagte tur. Med andre ord, turen på 15 km ble plutselig 30, altså dobbelt så lang. Men det rare var: Den ble kun halvparten så slitsom.

På min vei hjem fikk jeg anledning til å tenke, tenke over meg selv, min egen situasjon og andres situasjon. Det gikk opp for meg at det jeg hadde gjort var å betale tilbake den barmhjertighet jeg selv har møtt fra andre når jeg har møtt veggen, når jeg har vært tømt for krefter og ikke lenger har klart å hjelpe meg selv. Dt var godt å vite at disse to var trygt fremme fordi jeg hadde vært der da de trengte hjelp. Noen eller noe hadde sørget for at akkurat jeg fikk lov til å bidra. Noen eller noe hadde hjulpet meg å finne noe i meg som altfor ofte er skjult.

Hvorfor det var akkurat meg som var der da det trengtes eller hvorfor jeg akkurat da, i motsetning til alle de andre ganger, var villig til å bidra vet jeg ikke, men tankene urret i hodet hele tiden. Det gikk etterhvert opp for meg at det ikke var viktig hvorfor, men at jeg gjorde noe og det viktigste....det gjorde meg selv godt. For plutselig var jeg utenfor butikken på Ustaoset uten å være særlig sliten. Den ølen som da ble innkjøpt og konsumert på benken utenfor Bua smakte godt, godt på alle måter.

Det var godt å vite at jeg hadde bidratt, det var deilig å kjenne at kroppen fungerte, og det var himmelsk å se frem til badstu, enda en øl, cowboymiddag, kaffe, et elelr to glass vin, en vakker solnedgang og en lang og velfortjent søvn.

Så husk alle dere som leser dette: Dobbelt så langt er faktisk halvparten så slitsomt.

Reisen er selve målet

Du har nettopp lagt ut på en reise. Ved å lese dette vil du kanskje påvirkes slik du påvirkes av alt du leser og dermed starter en reise. Men i motsetning til alle andre reiser du har foretatt er denne uten et konkret mål. På andre reiser du har foretatt har det vært målet som har vært det viktige. Det å komme frem, etablere nye kontakter, starte på nytt har vært det viktige, ikke så mye hvordan du kom dit du skulle.

Men alle reiser er en prosess. Også den reisen du nå har startet. Og faktisk er det prosessen som er det viktigste elementet i denne reisen. Hvor og hvordan målet er, vet vi ofte ikke før vi kommer frem og når vi er kommet frem er det lite eller ingenting vi kan gjøre med det. Det eneste vi kan gjøre noe med er selve reisen, selve prosessen. Og det er der fokuset bør være.

Underveis, i løpet av reisen, mens prosessen pågår har vi muligheten til å gjøre våre valg, gjøre de forandringer eller gjøre de oppgaver vi i øyeblikket mener er de riktige for å nå det mål vi ønsker å nå. Og av og til er vi nødt til å gjøre forandringer, gjøre endringer i veivalget som igjen vil endre målet. Kanskje målet plutselig blir uoppnåelig på grunn av de valg man har gjort tidligere. Kanskje målet plutselig forsvinner, er ikkeeksisterende. Da må man velge på ny.

Se for deg at du har satt deg som mål å nå toppen av Galdhøpiggen. Det nytter ikke da å starte med å fokusere på målet, og så holde fokuset der hele tiden. Det vil i så fall ikke ta lang tid før du snubler i den første steineller stuper i den første bresprekk.

Før du legger ut på turen, enten det er fra Juvasshytta eller fra Spiterstulen, så er du nødt til å legge visse planer for turen. Du er nødt til å forberede den prosess det er å gå fra 1100 meter eller 1800 over havet til 2469 meter over havet.

Og det er der ditt fokus må være. Du må hele tiden se på veien du går, se hva som skjer rett foran deg, og være forberedt på å endre retning for å komme frem. Og kanskje de retningsendringer du må foreta fører deg inn på et spor som ikke tar deg til Galdhøpiggen, men til en helt annen topp. Du har altså nådd et mål, nemlig det å komme på en topp, men ikke den toppen du hadde planlagt. Et sted valgte du, et sted endret du retning, og derigjennom endret du målet.

Det er med andre ord de små valg vi gjør, de små retningsendringene og korreksjonene som skaper veien og som fører oss mot et mål, enten det var planlagt eller ikke. Det er prosessen, korreksjonene og retningsendringene som er selve livet. På denne måten blir selv hvert mål kun et element i en større prosess, som igjen fører oss mot stadig større mål.

Og slik må selv målene våre, hvor store de enn er, kunne være gjenstand for endringer, vi må tåle å korrigere og bli korrigert. Det å kunne foreta korreksjoner, gå i rette med seg selv og egne mål er veien, og det er der fokuset må være.
Det er veien vi er satt til å vandre, det er det som er livet. Reisen i seg selv er selve målet.