Sjøstjerne

For noen dager siden var jeg tilstede på taket av Operaen i Oslo og fikk se den andre filmen i trilogien som er bygget på Stieg Larssons bøker. En flott opplevelse, men la det med en gang slåes fast:

Kino i Norge i slutten av september er best innedørs.

Etter forestillingen fulgte jeg strømmen av mennesker ned det marmorbelagte isfjellet som Operaen meget vellykket er ment å illudere.

På vei ned fra denne smule kjølige opplevelse, over den simulerte isen og så over gangbroen mot Oslo S fikk jeg plutselig en assosiasjon til en liten historie jeg har hatt med meg hele livet. Jeg er ikke riktig sikker på hvor jeg har den fra og hvem som er opphavsmann så dersom jeg tråkker på eller bryter noen rettighetshaveres interesser så får de ha meg tilgitt.

En far og hans lille datter vandret en dag langs stranden. Natten før hadde det vært et voldsomt uvær med kraftig pålandsvind. I løpet av morgenen var imidlertid stormen stilnet av og dagen kom med strålende sol og havblikk.

Far og datter fikk se resultatet av stormens herjinger. Overalt lå det sjøstjerner. Tusener av sjøstjerner. Tusener på tusener av sjøstjerner. Skyllet opp av naturkreftene og nu lå de der ubeskyttet og tørket i den sterke solen.

Den lille piken så seg rundt, tenkte seg litt om før hun plukket opp en sjøstjerne. Hun så på den en liten stund og så kastet hun den i havet. Hun løp til den neste, løftet også den opp og kastet den ut i havet. Slik holdt hun på med sjøstjerne etter sjøstjerne helt til faren ropte:

”Stopp med det barnet mitt, det er for mange. Du kan ikke redde dem. Dessuten er de bare sjøstjerner. Det spiller jo ingen rolle.”

Barnet stoppet opp et øyeblikk, så på sjøstjernen som lå den lille hånden, så på faren sin og sa: ”Jo pappa, for denne spiller det en rolle. For denne dreier det seg om hele livet.” Og så fortsatte hun sin gjerning.

Jeg lurte en stund på hvorfor den historien dukket opp hos meg helt til jeg så sjøstjernene som lå på de små gressplenene som finnes mellom Oslos nyeste og flotteste bygninger i stål og glass, og 6 filer asfalt fyllt med biler i en evig strøm til forskjellige mål. De reiste forbi de strandede målløse sjøstjernene som med sine nålestukne armer og rødsprengte øyne var så mange, det nyttet ikke. De reiste forbi alle som en, ingen prøvde å kaste eneneste sjøstjerne ut i det livgivende havet igjen.

Hvilken sammenheng har så denne historien med de prøver vi utsettes for hver dag?

For det første stod den lille piken fast på det som i hennes private tro, hennes religion tydeligvis var ukrenkelig, nemlig selve livet. Alles rett til et liv og denne troen var hun ikke villig til å gi slipp på. Hun fortsatte å utøve sin tro til tross for at utvendig press forsøkte å få henne til å endre seg. Hvor ofte står vi klippefast på vår tro? Hvor ofte følger vi ikke strømmen av biler og autoritetenes bestemmelser.

Barnet stod også klippefast i forholdet til sin egen samvittighet og integritet. Da pikens viktigste og nærmeste autoritet ga en beskjed, nærmest en ordre stod barnet fast på sitt, på det hun mente var riktig. Andres mening fikk henne ikke til å vike. Hun var som kong Sverre som talte Roma midt imot. Hun stod på sitt og forsvarte sin opposisjon.

Og til sist. Barnet viste omsorg, empati og barmhjertighet, og hun bidro der og da, hun bidro umiddelbart med den hjelp hun kunne gi og den hjelp en strandet sjøstjerne trengte for å opprettholde livet. Hun ventet ikke til i morgen, hun gikk der og da.

Gjennom sin handling viste det lille barnet sin far hva det virkelig vil si å være et menneske. Hva det vil si å stå fast i sin tro, hva det vil si å beholde sin integritet og samvittighet, og hva det vil si å vise barmhjertighet.

Når dere mine lesere, når dere og alle vi andre, vandrer gjennom byen, gjennom livet ser dere og vi hele tiden sjøstjerner, strandede og hjelpeløse sjøstjerner som klamrer seg til livet og som trenger hjelp. Hjelp til å komme seg vekk fra den stekende mistroen, den uttørkende egoismen og den dødelige blindheten som så mange av oss andre, vi som ikke er strandet, er utstyrt med.

Og mine lesere, Mine Damer og Herrer, det er klart at hver enkelt av oss kan ikke redde alle sjøstjernene, alle de strandede, men vi kan kanskje spille en rolle for den ene. Vi kan beholde barnet i oss og se Det store i de små.

Skjærtorsdag, skjær torsdag, skjær-torsdag?

Ikke helt sikker på hvordan det skrives.

Men så er jeg forsåvidt ikke helt sikker, ihvertfall ikke i detalj, hva som skjedde den gangen for ca. 2000 år siden heller. Jeg mener naturligvis ikke at jeg ikke kjenner lidelseshistorien i grove trekk, og at jeg ikke vil kunne gjenfortelle den så innholdet blir riktig.

Det jeg er litt usikker på er hva som skjedde når, til hvilket klokkeslett og dag og de detaljerte rekkefølger når hvem sa hva til hvem og hvorfor. Men ellers tror jeg at jeg er med.

Men akkurat nå er det altså skjærtorsdag, og faktisk 9. april også. To dager som på hver sin måte varsler lidelse. Hvilken som er værst vet ikke jeg, det får være opp til hver enkelt å vurdere, men de varslet begge perioder i historien som skulle bli vonde for enkeltmennesker og hele folkegrupper. Perioder med undertrykkelse og forfølgelse som vi hadde håpet historien hadde lært litt av, men dessverre ikke. Kristne, eller jeg vil heller kalle det troende, over hele verden blir fortsatt forfulgt for sin tro, sin overbevisning. Sin tro og overbevisning enten det er kristen tro eller islam, enten det er budhisme eller hinduisme. Aktivister, eller jeg vil heller kalle dem engasjerte, blir fortsatt forfulgt for sin mening om hvordan et samfunn er best. Sin aktivitet eller engasjement enten det er politisk eller kulturelt, reaksjonært eller revolusjonært, sosialpolitisk eller økonomipolitisk.

Generelt er det vel slik at dersom noens anderledeshet truer min egen (les makthavernes) posisjon så må de stoppes, bringes til taushet. Spørsmålet blir på en måte om det i seg selv er så rart. At vi idealistisk kan si det er galt skal jeg ikke benekte på noen som helst måte. I den utopiske verden er alle glad i hverandre og vi tillater alle å ha sin egen tro, kultur, livsstil osv, bare den ikke hindrer oss i å ha det samme. "1984" hadde kanskje sånn sett noe i seg. For hvis vi alle tenkte det samme så ville vi alle godta andres livsstil og tro fordi den ville vært den samme som vår egen. Det hadde jo vært bra, men om det hadde blitt noen utvikling av det, se det er vel tvilsomt.

Så det er vel kanskje ikke så veldig rart at vi ønsker å forsvare vårt eget i forhold til andres påvirkning er kanskje ikke så rart allikevel. Når jeg tror på den kristne Gud, så er det vel fordi det er den jeg er blitt trygg på og føler sikkerhet hos, men kanskje allerhelst fordi det er den jeg er blitt opplært til at er den beste. Jeg kan jo ikke vite fordi i begrepet tro ligger jo nettop at det finnes rom for tvil. Og når Khameini (mulig det er skrevet feil) tror på den islamske Allah så er det vel også fordi han føler seg trygg og sikker i den troen. Og nettopp på grunn av vår trygghet i vårt eget ståsted er vi engstelige for at noen andre skal komme og dra vår grunnmur vekk fra oss. Vi er begge engstelige for et ukjente andre prøver å overbevise oss om. Og vi har begge en moralsk rett til å forsvare vårt eget.

Forskjellen på oss, rent bortsett fra graden av tro, ligger vel kanskje i vår oppfatning av hva vi kan gjøre for å forsvare vårt eget. Hvilken taktikk eller strategi som ligger til grunn for oppbyggingen av vårt forsvar. Jeg mener at det riktige er å la alle tro og mene det de vil bare de ikke prøver å tvinge meg inn i noe annet. Jeg tror at det gir meg rett til å forsvare mitt lands valgte kultur og religion mot påvirkning som vil ødelegge den grunnmuren samfunnet vårt er bygget opp på. Han mener at det riktige er at alle skal tro og mene det samme som han og at det gir ham rett til å forsvare den kultur og religion hans samfunn er bygget opp rundt.

Kanskje ikke de dramatiske forskjeller bortsett fra tanken om at alle har frihet til å tro som de finner best og tanken om at alle skal tro som meg ordi det er best. Den store forskjellen ser vi i den strategi vi har valgt for vårt forsvar. Jeg mener at å forsvare er å stå på sitt eget sted og hindre inntrenging. Han mener at angrep er det beste forsvar. "Gå utenfor ditt eget område og stopp alle som ikke er enige med deg."

Der jeg (les; vesten) mener at "de andre" kan gjøre som de vil bare de ikke kommer og endrer min livsstil så mener "de andre" at det er best å gå ut å tvinge andre til å "bli som oss" slik at de ikke kommer og ødelegger det vi har bygget opp.

Men jeg er litt usikker på hvem som går inn hvor for å tvinge hvem til å være som dem.

Så hvem som forfølger og hvem som blir forfulgt kan vi sikkert diskutere "till kingdom come" uten at vi blir enige. Det eneste vi kanskje kan bli enige om er at vi er uenige og det er jo en enighet det og!

Jeg lurer på hvem de ser!

Skulle bare klø meg litt på kinnet. Ikke noe spesielt i det forsåvidt. Det klødde litt på kinnbenet under venstre øye, jeg har et punkt der som ofte kiler og klør litt, så det var ikke noe spesielt i det hele tatt.

Men det var noe som var uvant likevel. Noe jeg har kjent før, men som jeg trodde var en saga blott. Kinnet kjentes litt hardt, litt ugjennomtrengelig. Nesten som om det var lagt en plastplate over kinnet, en plate som beskyttet det mot noe.

Noe ga meg en følelse av deja vu, noe opplevd tidligere, noe ubehagelig. Jeg kjente litt på høyre kinn også, og samme platen var der. Og i pannen og på leppene, på nesen, haken, selv øynene kjentes sive og nesten døde.

Så hadde den altså kommet igjen.

Murringen i maven kom også, det lille ubehaget som igjen presset litt på oppover i halsen, vibrerende forbi leppene og la et trykk bak øyelokkene. Og tankene, ønskene. De som ikke hadde vært der på mange måneder. De var tilbake.

Og jeg som trodde jeg var kvitt den for godt.

Ubevisst, eller var det kanskje bevisst, begynte jeg å gå gjennom de siste dagers hendelser, samtaler, spørsmål og svar. Og de var også der. Alle de gamle svarene på de gamle spørsmålene.


* Jo takk, det rusler.

* Takk, bare bra.

* Du vet meg, jeg lander alltid på beina.

* Trives godt nå.

* Fint, bare fint.

Den var der:

MASKEN!

Den jeg hadde jobbet så hardt for å bli kvitt. Den var blitt med meg som nissen på lasset. Overlevd medisiner og sykehusophold, behandlinger og samtaler, bevissthet og tanker. Den var ikke knust. Den var ikke engang forandret. Den hadde nøyaktig den samme formen, den samme uttrykksformen som den hadde hatt i de foregående tiårene.

Lurer på om de andre har sett den? Eller er den så overbevisende naturlig at ingen ser at den er limt på. Det vil si at den har limt seg selv på. Tatt kontrollen over meg og mitt ego igjen. Lurer på om de har sett noe, hørt noe, men ikke hatt lyst til å blande seg inn, ødelegge det de har følt jeg har bygget opp igjen.

Og alle de menneskene jeg har passert på mine vandringer i byen. Har de sett den pent antrukne mannen på vei til et eller annet, med maske og kostyme så ingen skal trenge inn i det innerste. Eller har de sett forbi skallet og sett hvor sårbar krepsen, eremittkrepsen, er uten det lånte skall.

Ja hva skal man si? Jeg er ikke sint, bare veldig skuffet. Det tar visst lenger tid enn håpet på.

Jeg får bare håpe at noen ser og hjelper meg å knuse masken enda en gang.

DEN PARADOKSALE TIDEN!

Tiden er et merkelig fenomen. Den eksisterer, men kan samtidig ikke eksistere. Den går samtidig som den kommer. Den kan justeres, men vi kan ikke kontrollere den. Vi er underlagt den i et og alt.

Kan tid eksistere? Ja det gjør den vel, gjør den ikke? Vi lever jo i den. Enten vi lever i nuet eller i postmodernismen eller i det 21.ste århundre, eller hva vi nå velger å kalle den. Men eksisterer den? Finnes det den nutid? Finnes det sekundet jeg skrev dette ordet?

Det finnes tradisjonelt tre grunnleggende tidsbegreper og som vår grammatikk, vår kommunikasjon er lagt opp rundt: Fortid, Nutid, og Fremtid. Eller "har skjedd", "skjer", "skal skje". Alt vi gjør eller ikke gjør er bygget opp rundt disse tre elementene. Fortid er bygget opp av en mengde episoder utført i nutid og fremtid er nutidsepisoder vi planlegger å utføre. Med andre ord er nutid det grunnleggende begrepet for at tid skal kunne eksistere.

Men eksisterer nutid? Kan den eksistere og når begynner den og når slutter den?
Hvis vi sier at fortiden kun er minner om det som har skjedd, minner om uendelig tidligere nutider, og fremtiden kun er forventninger til som skal skje, forventninger til uendelig kommende nutider; når er da nutiden? Hvor lang er den? Er det en tredje uendelighet eller er den sperret inne mellom fortid og fremtid i en begrenset endelighet?

Hvis den er en tredje uendelighet så vil den gå uendelig inn i både fortid ,og fremtid og dermed bli endel av disse. Altså eksisterer den ikke selvstendig men omfatter våre minner og våre forventninger og da vi tidligere har definert nutid som noe som "skjer" så kan vi altså burde vi kunne gå inn og rette på nutidsepisoder i fremtiden som vi ikke syntes var greie. Vi kunne f.eks. stoppet nazismens fremmarsj i det forrige århundre, men det vet vi at vi ikke kan gjøre for den tiden er forbi, muligheten til å rette på det er ikkeeksisterende og hvordan ville forresten verden sett ut i dag hvis vi hadde kunnet gjøre det? På samme måte kan vi gå inn og korrigere fremtiden allerede nu. Vi vet at, eller vi forventer at mange medisinske gåter vil løses i fremtiden. Hvorfor går vi da ikke inn i den nutiden der HIV-gåten løses og flytter den til i dag? Vi vet også at det ikke lar seg gjøre.

Altså må nutiden være en egen avgrenset tid mellom den uendelige fortid og den uendelige fremtid. Men hvor går grensen? Når går min handling fra å være forventet til å bli minne? Når går ordet fra å være på tungen til å være sagt? Er nutid en uke, en dag, en time, et sekund, et miksosekund, milliontedels mikrosekund. Hvor kort er nutiden eller går fremtiden direkte over i fortiden?

Hvis det er dette som skjer så eksisterer ikke nutiden. Men fordi vi har sagt at fortid er minner om uendelig tidligere nutider og fremtiden er forventninger til uendelig kommende nutider så har vi et problem. Hvis ikke nutid kan eksistere så kan da heller ikke fortid og fremtid eksistere. Og hva da med oss? Eksisterer vi? Eller vi bare fragmenter i en annen dimensjon som vi ikke er i nærheten av å forstå og som vi aldri skal forstå? Har fortiden noen gang eksistert eller er våre minner bare plantet i oss lik et dataprogram lastes ned på en harddisk og dermed inneholder minner fra langt tilbake, faktisk tilbake til før harddiskens opprinnelse?

Vi, ihvertfal de av oss som har minner tilbake til Kubriks 2001- en Romodyse, husker HAL og hans minner som sakte men sikkert ble fjernet. Vi husker hvordan tidens dimensjoner ble forvridd og endret. Fantasi javel, men det ligger ofte et snev av realisme i selv den villeste fantasi.

Men Frithjof, hvorfor skriver du om dette, hvorfor gidder du å kaste bort tid, nutid, på å drodle over noe du ikke skjønner, ikke vil komme til å skjønne og heller ikke ønsker å skjønne? Nei, si det kjære leser. Kanskje bare for å få noen tanker ut av hodet, eller kanskje for å sette meg selv i et perspektiv der jeg blir uvesentlig i den store helhet men meget viktig i min egen lille verden. Kanskje rett og slett bare for å bruke tiden på noe helt ubrukelig.

"Nå har det rabla for ham igjen" er vel kanskje den setningen som blir mest brukt etter at noen har lest dette, men hvilken fare representerer det? Det er jo ingen som leser her allikevel, i hvertfall svært få, og dem skal jeg kunne klare å forsvare meg mot. Verst ville det være hvis hele cyberspace leste dette og kalte meg gal, eller ville det vært så gæli? Tenk å fått en milliard lesere da? Tenk alle de minner denne bloggen da ville vært en del av.

Ha en god kveld alle sammen, eller du ene. Jeg tar tekoppen min med meg inn og ser på TV, kaster bort tid på en dårlig film og funderer på hva jeg skal kaste bort tiden med neste gang.

Dobbelt så langt er halvparten så slitsomt!

En vanlig dag, det vil si vanlig er den vel ikke, kan plutselig bli helt anderledes enn det man tenker når man våkner. Eller kanskje den allerede blir anderledes når nu våkner.

Dagen i dag, i utgangspunktet en vanlig onsdag selv om den tilbringes i en deilig vennehytte på Ustaoset, var forberedt som en dag med kaffe og peis, frokost, smøring av ski, en deilig skitur, en øl i badstuen når turen er over, en cowboymiddag (snurring og egg) og å kaffe og rødvin før Morfei armer omfavner meg. Slik skulle den være.

Men hva skjer????

Du våkner av at noen låser seg inn i hytta, og der står to svære menn. To håndverkere som skulle fullføre de siste innstallasjoner. Selv om du er en sikker og trygg person så begynner hjertet å slå litt (les mye) fortere når slikt skjer et sted der du hadde forutsatt 4 døgn i total isolasjon. Men gutta var hyggelige de.

Kaffe og peiskos ble av naturlige grunner kanselert (pysj er ikke kult). Men frokost og smøring av ski fant sted og sekken ble fyllt med kaffelars, bjerkeved, sitteplate, en god bok og ekstra genser.

Håndverkerne fikk seile sin egen sjø og turen ble startet i strålende sol, ikkeoppkjørte løyper (deilig å lage egne spor igjen), og nesten folketomt fjell. Turen var planlagt inn via Hestehovd til Arne Næss sin hytte Tvergastein og inn under Skarven der bål skulle tennes, kafe skulle kokes og bok skulle leses. En deilig tur på ca 15 km.

Men allerede på vei oppover ble det klart at kaffelars fikk ligge fredelig i sekken. Vinden fra vest var av såpass kraftig at å tenne bål med svakere tennvæske enn flybensin i store mengder ville være nytteløst. Da var det bedre å vende nesen mot Prestholtseter og så over Eimeheia og hjem. Like langt og like flott.

Vel fremme og etter inntatt kjøpe kaffe, nesten like godt som selvkokt, var alt klart for hjemtur. Men også denne skulle bli anderledes.

En eldre herre, samme alder som forfatteren skulle det vise seg etterhvert, sto utenfor og var rimelig sliten. Han hadde gått fra Utaoset via Pretholt med Geilo som mål. En velmenende venn hadde anslått distansen til ca 7,5km. For de lokalkjente vil det være en kjent sak at distansen er ca 7,5 til Prestholt og så 7,5 til Geilo. Fyren var med andre ord kun halvveis og var allerede på grensen av det han kunne klare. Moralske pekefingre om å holde seg i bedre form, trimme osv var ikke temaet der og da. Mannen måtte enten tilbake til Ustaoset eller ned til Geilo der han skulle hentes.

Da dukket den dessverre ofte skjulte barmehjertigheten opp og tilbudet var klart. "Vi går sammen ned til Geilo, dette klarer vi sammen". Han ble bunkret opp med næringsrik drikke og mat og så bar det avsted. I et tempo som ville gitt 1 døgn på Skarverennet ruslet vi avgårde. Veien til Geilo er flat eller nedover, så det var enkelt men samtidig viktig å ta tid. Sjelden har jeg fått et bedre forståelse av at en lenke aldri er sterkere enn det svakeste ledd. Vi kom oss etterhvert til bakkene før Havsdalen og foran oss lå utforkjringer som gledet et skihjerte...men dessverre.

Med så slitne ben som min turkamerat hadde var utforkjøing med ploging ikke ikke aktuelt. Det var å kjøre frem og tilbake slik at bakkene ble mindre bratte og farten minimal. Halveis møtte vi en eldre, ca 70, tysker som lå i bakken uten å komme opp fordi han var redd for å skli for fort nedover. Det skal sies at disse bakkene ikke er bratte, men med isete upreparerte løyper kan deet gå rimelig fort. Jeg tok den eldre tysker med på vår sikksakkkjøring, hjalp ham opp, instruerte ham i å snu uten å ramle, og etter en lang halvtime var begge mine turkamerater nede. Der nede ventet en engstelig tysk hustru på sin ektemann og hu påtok seg ansvaret for å få ham trygt videre.

Jeg fulgte så min opprinnelige venn videre og fikk ham trygt til parkeringsplassen der venner skulle hente ham.

Så var det 180 grader og sette kursen hjem. Da gikk det opp for meg at jeg hadde en hjemtur som var like lang som den jeg allerede hadde gått, og som var like lang som den opprinnelig planlagte tur. Med andre ord, turen på 15 km ble plutselig 30, altså dobbelt så lang. Men det rare var: Den ble kun halvparten så slitsom.

På min vei hjem fikk jeg anledning til å tenke, tenke over meg selv, min egen situasjon og andres situasjon. Det gikk opp for meg at det jeg hadde gjort var å betale tilbake den barmhjertighet jeg selv har møtt fra andre når jeg har møtt veggen, når jeg har vært tømt for krefter og ikke lenger har klart å hjelpe meg selv. Dt var godt å vite at disse to var trygt fremme fordi jeg hadde vært der da de trengte hjelp. Noen eller noe hadde sørget for at akkurat jeg fikk lov til å bidra. Noen eller noe hadde hjulpet meg å finne noe i meg som altfor ofte er skjult.

Hvorfor det var akkurat meg som var der da det trengtes eller hvorfor jeg akkurat da, i motsetning til alle de andre ganger, var villig til å bidra vet jeg ikke, men tankene urret i hodet hele tiden. Det gikk etterhvert opp for meg at det ikke var viktig hvorfor, men at jeg gjorde noe og det viktigste....det gjorde meg selv godt. For plutselig var jeg utenfor butikken på Ustaoset uten å være særlig sliten. Den ølen som da ble innkjøpt og konsumert på benken utenfor Bua smakte godt, godt på alle måter.

Det var godt å vite at jeg hadde bidratt, det var deilig å kjenne at kroppen fungerte, og det var himmelsk å se frem til badstu, enda en øl, cowboymiddag, kaffe, et elelr to glass vin, en vakker solnedgang og en lang og velfortjent søvn.

Så husk alle dere som leser dette: Dobbelt så langt er faktisk halvparten så slitsomt.

Reisen er selve målet

Du har nettopp lagt ut på en reise. Ved å lese dette vil du kanskje påvirkes slik du påvirkes av alt du leser og dermed starter en reise. Men i motsetning til alle andre reiser du har foretatt er denne uten et konkret mål. På andre reiser du har foretatt har det vært målet som har vært det viktige. Det å komme frem, etablere nye kontakter, starte på nytt har vært det viktige, ikke så mye hvordan du kom dit du skulle.

Men alle reiser er en prosess. Også den reisen du nå har startet. Og faktisk er det prosessen som er det viktigste elementet i denne reisen. Hvor og hvordan målet er, vet vi ofte ikke før vi kommer frem og når vi er kommet frem er det lite eller ingenting vi kan gjøre med det. Det eneste vi kan gjøre noe med er selve reisen, selve prosessen. Og det er der fokuset bør være.

Underveis, i løpet av reisen, mens prosessen pågår har vi muligheten til å gjøre våre valg, gjøre de forandringer eller gjøre de oppgaver vi i øyeblikket mener er de riktige for å nå det mål vi ønsker å nå. Og av og til er vi nødt til å gjøre forandringer, gjøre endringer i veivalget som igjen vil endre målet. Kanskje målet plutselig blir uoppnåelig på grunn av de valg man har gjort tidligere. Kanskje målet plutselig forsvinner, er ikkeeksisterende. Da må man velge på ny.

Se for deg at du har satt deg som mål å nå toppen av Galdhøpiggen. Det nytter ikke da å starte med å fokusere på målet, og så holde fokuset der hele tiden. Det vil i så fall ikke ta lang tid før du snubler i den første steineller stuper i den første bresprekk.

Før du legger ut på turen, enten det er fra Juvasshytta eller fra Spiterstulen, så er du nødt til å legge visse planer for turen. Du er nødt til å forberede den prosess det er å gå fra 1100 meter eller 1800 over havet til 2469 meter over havet.

Og det er der ditt fokus må være. Du må hele tiden se på veien du går, se hva som skjer rett foran deg, og være forberedt på å endre retning for å komme frem. Og kanskje de retningsendringer du må foreta fører deg inn på et spor som ikke tar deg til Galdhøpiggen, men til en helt annen topp. Du har altså nådd et mål, nemlig det å komme på en topp, men ikke den toppen du hadde planlagt. Et sted valgte du, et sted endret du retning, og derigjennom endret du målet.

Det er med andre ord de små valg vi gjør, de små retningsendringene og korreksjonene som skaper veien og som fører oss mot et mål, enten det var planlagt eller ikke. Det er prosessen, korreksjonene og retningsendringene som er selve livet. På denne måten blir selv hvert mål kun et element i en større prosess, som igjen fører oss mot stadig større mål.

Og slik må selv målene våre, hvor store de enn er, kunne være gjenstand for endringer, vi må tåle å korrigere og bli korrigert. Det å kunne foreta korreksjoner, gå i rette med seg selv og egne mål er veien, og det er der fokuset må være.
Det er veien vi er satt til å vandre, det er det som er livet. Reisen i seg selv er selve målet.

Två Ljus av Bjørn Afzelius

Vil gjerne dele dette diktet med dere. Det er skrevet av Bjørn Afzelius, og jeg hørte det første gang i 1988 eller 1989 mens jeg sto i kjelleren i mitt første hus. Teksten har fulgt meg siden den gang.



Ligg här intill mej och håll om mej lite,
snart reser inn jag mej själv.
Jag önskar att det fanns någon lindring att få,
men jag vet att det finns ingen hjälp.

Nu måste jag in i det mörka,
nu måste jag ner i min brunn,
där ingen jag kjenner kan höra
hur jag skriker.

Så jag vill att du lämnar mej ensam
när du tror att jag fallit i sömn;
Jag vill inte att du ska se mig så här.

Du vet att jag aldrig trott på någon Gud,
men ibland går jag in i Hans hus.
Så när skymningen faller imorgon
så går jag i kyrkan och tänder två ljus;

Det ena för dom jag har sårat, for vennerna som jag forsmådd
och för tårarna som dom gråtit för min skull.
Det andra för att jag ska finna en kärlek som orkar bestå,
och en kvinna som en gång kan älska mej som jag är.

En helt vanlig mandag

Denne skrev jeg for endel år siden. Hva får en mann til å gå i Frimurerlosjen en gang i uken?

Han går nedover Stortingsgaten. Frakk, mørk dress, mappe uten dokumenter, hvit

skjorte og kalosjer. Hvorfor ikke slips? Han føler ikke for det i den alminnelige verden.

Det ligger trygt i mappen.

Skrittene er rimelig målbevisste, men samtidig avslappet. En profilanalyse ville antydet

at han var på vei mot noe viktig, noe viktig i livet hans, men allikevel ikke noe presserende,

ikke noe må, men noe vil.

Forbi Ferner Jacobsen blir skrittene noe

langsommere, han titter inn og finner noe

han liker. Butikken er heldigvis stengt. Der

sparte han de pengene, de kan brukes til

noe annet, kanskje på omsorg for de….

Han krysser Rosenkratzgaten og runder

Nedre Voll gate. Den store doble eikedøren

er tung. Han føler litt motstand. Er

det døren som gir litt motstand, eller er det

han selv som i et lite øyeblikk er litt usikker.

Usikker på hva som egentlig skjer inne i det

røde hemmelighetsfulle store huset. En liten

tanke om at det er spennende, hemmelig, litt

skummelt.

Men det er ikke mye styrke som skal til for

å overvinne motstanden, dørens treghet gir

etter og alt endrer seg.

Her er det godt å være.

Kjelleren, garderoben, der de møtes og gjør

seg klare. Fine og på en ulik måte uniforme.

Han knytter på seg slipset, setter merker der

de skal være, henger på bånd og skinn. Og

så de hvite vantene.

Hvite? Vel, kanskje han burde, må i hvertfall

vaske dem til neste gang. Hvis han husker

det da.

Trappen opp, innskriving, hilse. Masse hilse.

Alle ønsker velkommen. Ønsker akkurat ham

velkommen. Slik føles det.

Det er godt å bli sett.

Et bord, en kopp kaffe, noen som sitter og

prater. Han vet det er en god samtale, han

vet han er velkommen til å delta og han vet

at deltagelse ikke handler om å vinne. Det

handler om den gode praten.

Godt å kunne være den man er og ikke den

man tror andre vil ….

”Vil brødrene….”

Signalet han har ventet på.

Et bukk og så, langt der fremme i den

skumre sal, et bukk og et smil tilbake. De

setter pris på at han er kommet.

”Hva pålegger enhver….” Det hele er i gang.

Hele skuespillet som på en besynderlig måte

er likt, men ulikt hver eneste gang. Tilhørigheten

og deltagelsen. Det hadde ikke blitt

noe uten ham, eller noen av de andre. Så

viktig er han og så viktige er alle de andre i

rommet.

Uten et ord tennes det lys, velvingen over

ham, øyeblikkets lille univers, endrer sakte

farve og blir lys. Det er et godt univers.

”Sirkelen kan sluttes”. To hender griper om

hans, to hender han kanskje ikke kjenner,

men som allikevel vil ham vel. Hver enkelt

får lov å gi to andre et signal om vennskap

og støtte.

”Det gives tegn”

Spenningen stiger litt i ham. Han husker

tilbake til første gang han hørte nettopp de

ordene. Litt fjernt bak en lukket dør. Utenfor

en maske i et ukjent rom.

Ritualet, eller skuespillet, eller arbeidet, han

er ikke opptatt av hva det kalles, går fremover,

like forutsigbart og like forunderlig nytt

hver gang. De henvender seg direkte til ham.

Dramaturgien får ham til å tenke gjennom sin

egen situasjon hele tiden.

” Er det lyst til å se…”; ja det var kanskje det

også, kanskje den lille uvissheten som lå der

selv om han ble ført inn av en han kjente,

stolte på og var glad i. En som hadde forsikret

ham om at det ikke var farlig.

”Vi kan ikke ….” neivel, så det var slik det

ble. Slik er det for alle. Det ble plutselig helt

annerledes enn han hadde tenkt seg, og selv

i dag sitter han og kjenner den intense følelsen

av sinne og savn, sorg og resignasjon.

Han kan se at det bak masken reageres.

”Hvorledes har du funnet..”

Nå begynner det å bli merkbart at skikkelsen

under kappen slapper litt mer av. Noe av

spenningen er i ferd med å slippe taket. De

uttaler seg positivt om ham.

Og så helt til slutt. ”Du være verdig”. Et

ønske og en ordre. Fra det sekund var det

tydelig for ham. Det er faktisk opp til ham

selv.

Er han egentlig verdig? Har han den siste

uken, måneden, året vært så verdig som han

ble bedt om å være engang for mange år

siden?

Joda, han har vel ikke vært så aller verst,

brukbar i hvert fall.

”Kort dispance mine….”

De fleste reiser seg og går ut. Noen bare

utenfor rommet, noen ned i kjelleren og noen

blir i rommet. Det prates og hilses mer, men

den fortettede stemningen brytes ikke.

Han drikker opplevelsen like begjærlig i dag

som for 3 år siden. Han ser seg rundt og

gleder seg over kjente ansikter og merker

at han savner noen. De kommer vel neste

gang. Han gleder seg også over ukjente

ansikter. Og ansikter som; jasså er han også

her? Hyggelig, det visste jeg ikke, når ble du

tatt opp?

Inn i salen, den kappekledte, stilig i kjole. En

strålende forvandling. Puppen er blitt til en

sommerfugl. Fadderes stolte ansikter er ikke

til å ta feil av. Dette er en betydelig dag for

dem.

Møtet går videre i sine vante former men

med nye inntrykk.

”Broder taler….”

Hver eneste gang tar han med seg en ny

opplevelse som skal bearbeides og sorteres.

Han ser seg rundt på benkene, noen ser ut

som de sover, men de sitter vel helst og lytter.

Hva skal de lære i dag? Alltid noe nytt,

av og til mye og andre ganger bare litt nytt.

Men alltid noe å ta med seg videre.

Kveldens vakreste tid, stjernehimmelen,

musikken, sirkelen. Igjen de to fremmede

hender. ”Og vårt vennskaps….” ja, det vil

han i hvert fall gjøre sitt til, bidra med det lille

han kan.

”Fred, kjærlighet…..”

Så var et slutt. Den selvransakende stunden

under stjernehimmelen måtte dessverre

også i dag slutte, men han vet at den kommer

tilbake. Han kan lukke øynene og være

der når han vil.

Nye dører åpner seg. En festsal, verdig en

konge, en mester, en broder, står der dekket

og klar til å ta imot.

Ornamenter i gull, lysekrone omkranset av

en corona gir hvert enkelt skjold sitt spesielle

lys. Brødrene finner sine plasser. Faste

plasser i forhold til funksjon og ikke person.

Det er godt å vite. Det som er viktig er hva

du gjør, ikke hvem du er.

Stemningen er løsere, praten går lett og

måltidet er fort, altfor fort over.

”Takk for skiftet”. Hver eneste gang er det et

nytt ansikt å prate med. Litt løst og litt fast,

litt loge - litt privat.

Kaffe inntaes. Leopardsalen, hans sal. De

henger der høyt oppe på veggen og ser ned

på ham. Strenge men ikke sinte. Sin posisjon

verdig. Det er ikke enhver forunt å stirre

ned fra veggene, men uten enhver hadde

de ikke hatt noen å stirre på. Hvem er den

viktigste?

Klokken tikker ubønnhørlig og det er på tide:

”Du kommer vel på mandag?” Det er ikke

et pliktskyldigst spørsmål, det er et oppriktig

ønske. ”Ja, helt sikkert”. Er han selv like

flink til å ønske at de andre skal komme?

Hvis ikke må han huske å bli det, hvis han er

litt flink, må han bli enda flinkere.

Slips og merker fjernes og legges i mappen.

På turen ned Stortingsgaten er skrittene

anderledes. Enda lettere og mer målbevisste.

Han har tydeligvis fått et påfyll av mer

enn tørt og vått.

Han vet at han skal hjem og dele sin glede

med noen. Ikke opplevelsene men gleden.

Han vet også at hun venter, gleder seg med

ham.

Om en uke skal han igjen gå Stortingsgaten

den andre veien..

Ensom i fjellveggen

Ensomheten er sikkert selvforskyldt, men slik er også med fjellklatreren som sitter fast i fjellveggen når samfunnet, private organisasjoner og andre yter bistand.

”Sitt rolig, bare vent så kommer vi”.

Og alle smiler og er lykkelige.

Den ensomme sitter imidlertid i fjellveggen alene og ingen ser ham. De få, om noen, som ser ham har mange gode forslag:

”Gjør si og så, gjør det på denne måten, nei på denne”, men det er jo nettopp det som er fjellveggen. Den som sitter i den veggen sitter der fordi han ikke klarer å flytte seg for egen hånd. Noen må ta ham i hånden, sette på ham redningsselen og heise ham ned fra fjellet.

Det holder ikke å si hva han bør gjøre eller hva han må gjøre. Han klarer det ikke. Han er paralysert.

Sitter i fjellet sitt og verken tør eller klarer å klatre ned. Han har forsøkt mange ganger, men hver gang har han havnet på blindstier eller i små sprekker og sittet enda mer fast.

Jo da, noen har kommet og hjulpet med gode råd og god vilje.

Men har de hjulpet? Eller har de bare sagt til barnet hva det skal gjøre for å klare å svømme, sluppet det ut i havet og så gått fordi: ”nå har oss gjort kva gjerast kunne”. ”Nå får han bidra selv og nå vil vi ha noe tilbake. Vi vil ha renter på vår investering.”

Jeg tror det barnet ville druknet.

”Men,” sier du ”hvordan skal vi finne ham som sitter i fjellveggen? Han sier jo ikke ifra, han roper ikke!”

Gjør han ikke?

Roper han ikke? Når hørte du fra ham sist?

Når så du ham smile? Er ikke det et rop?

Har du mistet evnen til å høre med hjertet?

Er det kun den lyden øret hører som er viktig? Er det kun den lyden som er sterkere og overdøver alle de andre lydene verden er så full av du hører? Må han i detalj forklare og fortelle?

Er det ikke den manglende evnen til å forklare som gjør at han sitter fast i fjellveggen? Skal du da forvente at han, paralysert av ensomhet, skal klare å fortelle, eller enda verre, gjøre det du sier uten at du blir med med ham hele veien?

Han er ikke den helten, den tøffe mannen han forsøkte å være, eller dere trodde han var.

Ja, så har han ført dere bak lyset…….men var det av ond vilje?

Kjære Næringslivet.

Denne skrev jeg for lenge siden, men den er vel kanskje aktuell for mange enda!

Kjære Næringslivet

Det er en stund siden vi har snakket sammen nå, men jeg leser jo stadig om deg. Det er vel ikke så mye du leser om meg kanskje, men jeg lever nå enda. Jeg leser om deg nesten hver dag og jeg synes det er kjempeflott at du har det så bra. Med alle de fine bonusene og lønningene og utbyttene du får for tiden så må du snart være verdens lykkeligste næringsliv, for det er jo det som er tegnet på lykke, er det ikke? Det at man har masse penger og utbytter og lønn.

Skulle ønske jeg var der sammen med deg. Men det er jeg ikke, i hvert fall ikke akkurat nå.

Og så alle de som liksom bare jobber for deg da. Alle de som sier at de må ha så lite skatt og så mye utbytte og så mye opsjoner, fordi det er det eneste som kan får næringslivet til å gå bra. Det må være noe det. Å ha så mange som bare ville at du skal ha det bra.

Jeg skulle ønske jeg fikk lov til å være med å hjelpe deg å ha det bra. Det er alltid godt å vite at man gjør noe for andre, men du har visst ikke bruk for meg nå. Jeg vel kanskje blitt for gammel? Jeg har jo passert 50. Eller…..?

Jeg har jo spurt deg mange ganger om jeg kan få lov å hjelpe deg, gjøre deg en tjeneste eller noe slikt men du har jo så mange som hjelper deg så du har nok ikke plass til meg også.

Men du næringslivet, det hadde vært fint om du litt oftere hadde hatt tid til å svare meg når jeg har skrevet brev til deg. Jeg tror jeg har skrevet noe sånt som 300 brev til deg siste året. Jeg skjønner jo at du har mye å gjøre og at du ikke kan ta deg tid til alt mulig, døgnet har jo bare 24 timer, men på den annen side, så har jo ikke jeg noe å gjøre så jeg kan godt vente.

Fordi jeg ikke kan hjelpe deg er jeg litt lei meg for at jeg må be andre hjelpe meg. Men jeg må jo ha mat og slikt, så da er det snilt av deg å bidra slik at jeg kan få arbeidsledighetstrygd. Det er ordentlig snilt av deg. Det er jo klart at det burde jeg naturligvis ikke ha, sånn moralsk sånn, og fordi jeg ikke bidrar og slikt, men jeg tror ikke jeg klarer å være så idealistisk at jeg ikke tar imot de pengene. Kanskje det er derfor du synes at jeg ikke skal hjelpe deg, fordi jeg har så lav moral at jeg tar imot noe uten å gi noe igjen for det.

Jeg synes jo også det er fint å se at du tar flere og flere inn under dine vinger, og det imponerer meg at du har så stor omtanke og medmenneskelighet. Skulle ønske det var meg som kom under dine vinger.

Men jeg er vel ikke helt sånn som du ønsker at jeg burde være. Jeg ønsker nok selv at jeg var litt annerledes jeg óg. Vet du hva jeg aller helst skulle ønske at var annerledes med meg? At jeg hadde lyst til å være best. For det står jo i alle de notisene du har i avisen, der du spør om noen vil skrive til deg, at du ønsker at man skal være. Men det er jo litt rart da, alle kan jo ikke vinne. De som ikke vinner skuffer deg vel veldig da. For da er de jo ikke best lenger. Men de er vel sikkert veldig gode for det.

Jeg tror ofte at det kan være bedre å være god enn å være best. Jeg tenker liksom på at hvis to mennesker har en konkurranse om å regne best, så må jo en av dem vinne, men han trenger ikke være god for det. Kanskje han faktisk er veldig dårlig, men den andre var enda dårligere. Men det er klart at sånn som det er i din verden i dag, så er det viktige å være best. Det skjønner jeg.

Jeg husker fra den tiden jeg var hos deg, at vi av og til var uenige om enkelte ting, og kanskje spesielt om hvordan andre mennesker burde behandles. Du var jo sjefen og hadde derfor naturligvis rett i det du sa. Jeg ber så masse om forlatelse for at jeg ikke skjønte det.

Jeg husker også alt det morsomme vi gjorde sammen, alle de morsomme mailene vi sendte rundt til hverandre, alle de gangene vi gikk ut på fredag og tok et glass for liksom å feire at vi hadde overlevd nok en uke. Kaffekoppene, lunsjen, småpraten i gangen. Alle de fine festene, båtturene, julebordene og alt det der. Alle de fine kursene der vi lærte hvordan vi burde være og at slik vi egentlig var ikke var riktig. At vi ikke var slik du ville at vi skulle være. Litt spøkefullt pleide jeg å tenke at det egentlig burde vært ”og i næringslivets bilde skapte han dem, til næringslivets mann og kvinne skapte han dem”. Da hadde nok det meste vært lettere.

Men tilbake til alt det morsomme. Det er rart hvor fort det morsomme blir borte. Jeg synes det er trist å se hvor fort alle glemmer at jeg var en del av deg, men kanskje du har sagt at de ikke skal bruke tiden sin til sånne som ikke bidrar. Det skjønner jeg godt. Skulle bare mangle at de skulle kaste bort den dyrebare tiden sin på noe som ikke gir avkastning.

Fint ord forresten: Avkastning. Det er liksom meg det, avkastet.

Nei, nå må jeg slutte å skrive. Ha det bra for denne gangen, næringslivet. Kanskje du har tid til å skrive en dag, og hils alle de jeg jobbet sammen med en gang. Håper de ikke har glemt meg, selv om de ikke har skrevet til meg på lenge, veldig lenge.

Mange hilsener fra meg.

NYTTÅRSFORSETT

Knuten i nakken hard, nesten forstenet. Den lar seg ikke

løse lenger.

Det er litt dumt.

Nå skulle han ønske at han kunne få den av. Nakken der knuten sitter er så

vond at det gir strålinger inn i hodet.

Inn der hjernen skulle ha vært.

Nå er det vel ikke så mye igjen av den at det er

viktig, men litt allikevel.

Han skulle gjerne fått opp den knuten. Kanskje ikke

så mye for

hodepinens del, men for nyttårsforsettets.

Nyttårsforsett er et

fint ord. Det inneholder håp, ønsker, løfter og fremtid. Men

det sier også noe om fortiden, noe som ikke er så bra.

Nyttårsforsett inneholder

noe man vil gjøre som man ikke har gjort enda,

noe man vil endre på,

noe man vil rede bot for,

noe man angrer,

noe man savner,

noe man vil ha gjort bedre,

noe vondt.

Dessuten begynner det å bli sår, sår

på kinnene. Saltet har begynt å etse seg inn

i huden. Saltet fra tårene,

tårene som har rent,

rent i uminnelige tider men som ingen kan se,

se fordi de renner bak noe. Saltet som har fått huden til å

sprekke og verke.

Her kommer forsettet inn. Han hadde lovet

seg selv at i 2009 skulle MASKEN av.

Men det går visst ikke. MASKEN er festet med en knute

i nakken. Knuten, og snoren masken er festet i har sittet

så lenge at den er grodd inn i og under

huden. Knuten presser på nakkevirvlene og gjør vondt.

Litt har han klart å lirke på MASKEN, men da kjente han det.

Den sitter fast,

fast i ansiktet. Saltet fra tårene og væsken fra sårene har

sammen laget et lim, et lim så sterkt at dersom

snoren ble klippet med makt og

MASKEN revet av, ville ansiktet følge med.

Det ville ikke være noe igjen, kun et stort åpent verkende

sår der nese, øyne, kinn, munn og panne skulle vært.

Ingen ville orke å se ham.

Ikke at det hadde betydd noe, de ville

ikke kjent ham igjen.

Det er MASKEN de kjenner.

Men forsettet ville vært viktig. Viktig for ham.

Det hadde betydd at han

– hadde vist sitt sanne jeg, noe han ikke har gjort enda,

– ville vist hvem han er, endret på det bildet de andre har,

– rette opp de feil han hadde gjort, redet bot for påførte sorger,

– sagt unnskyldt for alt han angret på

– fått tilbake noe han hadde mistet, noen han savnet

– smilt ærlig, fra hjertet, på en bedre måte enn før

– fått ut alt som var sperret inne, som GJØR vondt.

Men det forsettet, NYTTÅRSFORSETTET, lar seg ikke

gjennomføre, til det sitter

MASKEN for hardt.

MASKEN er blitt en del av ham, grodd fast

blitt ham.

KAN DU VELGE HVEM DU VIL VÆRE?

3.1.09

Frithjof Kallevig