Dobbelt så langt er halvparten så slitsomt!

En vanlig dag, det vil si vanlig er den vel ikke, kan plutselig bli helt anderledes enn det man tenker når man våkner. Eller kanskje den allerede blir anderledes når nu våkner.

Dagen i dag, i utgangspunktet en vanlig onsdag selv om den tilbringes i en deilig vennehytte på Ustaoset, var forberedt som en dag med kaffe og peis, frokost, smøring av ski, en deilig skitur, en øl i badstuen når turen er over, en cowboymiddag (snurring og egg) og å kaffe og rødvin før Morfei armer omfavner meg. Slik skulle den være.

Men hva skjer????

Du våkner av at noen låser seg inn i hytta, og der står to svære menn. To håndverkere som skulle fullføre de siste innstallasjoner. Selv om du er en sikker og trygg person så begynner hjertet å slå litt (les mye) fortere når slikt skjer et sted der du hadde forutsatt 4 døgn i total isolasjon. Men gutta var hyggelige de.

Kaffe og peiskos ble av naturlige grunner kanselert (pysj er ikke kult). Men frokost og smøring av ski fant sted og sekken ble fyllt med kaffelars, bjerkeved, sitteplate, en god bok og ekstra genser.

Håndverkerne fikk seile sin egen sjø og turen ble startet i strålende sol, ikkeoppkjørte løyper (deilig å lage egne spor igjen), og nesten folketomt fjell. Turen var planlagt inn via Hestehovd til Arne Næss sin hytte Tvergastein og inn under Skarven der bål skulle tennes, kafe skulle kokes og bok skulle leses. En deilig tur på ca 15 km.

Men allerede på vei oppover ble det klart at kaffelars fikk ligge fredelig i sekken. Vinden fra vest var av såpass kraftig at å tenne bål med svakere tennvæske enn flybensin i store mengder ville være nytteløst. Da var det bedre å vende nesen mot Prestholtseter og så over Eimeheia og hjem. Like langt og like flott.

Vel fremme og etter inntatt kjøpe kaffe, nesten like godt som selvkokt, var alt klart for hjemtur. Men også denne skulle bli anderledes.

En eldre herre, samme alder som forfatteren skulle det vise seg etterhvert, sto utenfor og var rimelig sliten. Han hadde gått fra Utaoset via Pretholt med Geilo som mål. En velmenende venn hadde anslått distansen til ca 7,5km. For de lokalkjente vil det være en kjent sak at distansen er ca 7,5 til Prestholt og så 7,5 til Geilo. Fyren var med andre ord kun halvveis og var allerede på grensen av det han kunne klare. Moralske pekefingre om å holde seg i bedre form, trimme osv var ikke temaet der og da. Mannen måtte enten tilbake til Ustaoset eller ned til Geilo der han skulle hentes.

Da dukket den dessverre ofte skjulte barmehjertigheten opp og tilbudet var klart. "Vi går sammen ned til Geilo, dette klarer vi sammen". Han ble bunkret opp med næringsrik drikke og mat og så bar det avsted. I et tempo som ville gitt 1 døgn på Skarverennet ruslet vi avgårde. Veien til Geilo er flat eller nedover, så det var enkelt men samtidig viktig å ta tid. Sjelden har jeg fått et bedre forståelse av at en lenke aldri er sterkere enn det svakeste ledd. Vi kom oss etterhvert til bakkene før Havsdalen og foran oss lå utforkjringer som gledet et skihjerte...men dessverre.

Med så slitne ben som min turkamerat hadde var utforkjøing med ploging ikke ikke aktuelt. Det var å kjøre frem og tilbake slik at bakkene ble mindre bratte og farten minimal. Halveis møtte vi en eldre, ca 70, tysker som lå i bakken uten å komme opp fordi han var redd for å skli for fort nedover. Det skal sies at disse bakkene ikke er bratte, men med isete upreparerte løyper kan deet gå rimelig fort. Jeg tok den eldre tysker med på vår sikksakkkjøring, hjalp ham opp, instruerte ham i å snu uten å ramle, og etter en lang halvtime var begge mine turkamerater nede. Der nede ventet en engstelig tysk hustru på sin ektemann og hu påtok seg ansvaret for å få ham trygt videre.

Jeg fulgte så min opprinnelige venn videre og fikk ham trygt til parkeringsplassen der venner skulle hente ham.

Så var det 180 grader og sette kursen hjem. Da gikk det opp for meg at jeg hadde en hjemtur som var like lang som den jeg allerede hadde gått, og som var like lang som den opprinnelig planlagte tur. Med andre ord, turen på 15 km ble plutselig 30, altså dobbelt så lang. Men det rare var: Den ble kun halvparten så slitsom.

På min vei hjem fikk jeg anledning til å tenke, tenke over meg selv, min egen situasjon og andres situasjon. Det gikk opp for meg at det jeg hadde gjort var å betale tilbake den barmhjertighet jeg selv har møtt fra andre når jeg har møtt veggen, når jeg har vært tømt for krefter og ikke lenger har klart å hjelpe meg selv. Dt var godt å vite at disse to var trygt fremme fordi jeg hadde vært der da de trengte hjelp. Noen eller noe hadde sørget for at akkurat jeg fikk lov til å bidra. Noen eller noe hadde hjulpet meg å finne noe i meg som altfor ofte er skjult.

Hvorfor det var akkurat meg som var der da det trengtes eller hvorfor jeg akkurat da, i motsetning til alle de andre ganger, var villig til å bidra vet jeg ikke, men tankene urret i hodet hele tiden. Det gikk etterhvert opp for meg at det ikke var viktig hvorfor, men at jeg gjorde noe og det viktigste....det gjorde meg selv godt. For plutselig var jeg utenfor butikken på Ustaoset uten å være særlig sliten. Den ølen som da ble innkjøpt og konsumert på benken utenfor Bua smakte godt, godt på alle måter.

Det var godt å vite at jeg hadde bidratt, det var deilig å kjenne at kroppen fungerte, og det var himmelsk å se frem til badstu, enda en øl, cowboymiddag, kaffe, et elelr to glass vin, en vakker solnedgang og en lang og velfortjent søvn.

Så husk alle dere som leser dette: Dobbelt så langt er faktisk halvparten så slitsomt.