Jeg fant, jeg fant...........om børsens vesen!

Jeg fant et innlegg jeg skrev på Hegnar Online for 3-4 år siden. Det har samme verdi og inneholder samme spørsmål i dag.  Kanskje noen av mine lesere er kloke nok til å forklare meg litt?
Kanskje noen som til daglig jobber med børser eller aksjer eller pensjonsfond eller lignende?


Det er mulig jeg er dum, sikkert stokk dum, men jeg skjønner altså ikke børsens vesen og børsens verdi i samfunnet.

Ok, det siste var kanskje litt sterkt, jeg skjønner ikke at børsen har så stor verdi i samfunnet er vel riktigere å si.

Det er i prinsippet 3 ting jeg virkelig ikke skjønner.

Det første er hvilken verdi store deler av børsomsetningen tilfører næringslivet. Jeg er klar over at emisjoner og kapitalutvidelser (kanskje det samme) skaffer kapital for å utvikle eksisterende eller ny virksomhet. Men når person A selger aksjer i firma B til person C, så skjønner jeg ikke hvilken betydning det har for firma B i det hele tatt, med mindre aksjeposten er så stor at C blir hovedaksjonær eller noe i den retning. Hvorvidt kursen er høy eller lav har jo ingen betydning for firma B. 

Det andre jeg ikke skjønner er hvordan en aksjes verdi går opp og ned som en jojo bare fordi en fremtidig varepris ser ut til å endre seg. Ta oljeaksjer. Dag 1 går oljeprisen opp og oljeaksjer stiger med nettopp den begrunnelse at oljen stiger i pris, men den prisen vil vel ikke oljefirmaet få glede av før det er gått et par mnd. Så vidt jeg vet handles olje for levering litt tid fremover. Dag 2 går oljeprisen ned og oljeaksjene gjør det samme, og da med nøyaktg samme forklaring som sist. Men fortsatt vil ikke oljeselskapets inntekter endres før det er gått litt tid. I det store og det hele vil jo altså verdien holde seg relativt stabil. 

Det tredje jeg ikke skjønner hvorfor det ikke er etablert systemer eller gjerne regler for hvordan/hvor lenge man kan eie en aksje. Jeg trodde alltid, og tror vel fortsatt det, at det å gå inn som eier i en bedrift var et uttrykk for interesse for en bedrift og dens bransje/produksjon/leveranse. Men hvis jeg går inn kl. 9 om morgenen og ut kl 15 om ettermiddagen kan det jo umulig være fordi jeg bryr meg om bedriften. Om mitt inntog/utmarsj får betydning for bedriften og dens videre liv og levnet bryr jeg meg sansynligvis ikke om i det hele tatt.
Jeg er altså ikke med som hverken bedriftsetablerer, bedriftsviderebygger eller bedriftsvedlikeholder.Kan det være sunt for næringslivet? Hvor er langsiktighet og vyer? Er næringslivet redusert til å være pengemaskin for eiere, eller er det fortsatt endel av et samfunn med de forpliktelser og ansvar som ligger i det? 

Ok, før alle børsgribber og aksjeelskere kaster dere over meg og river skinnet av meg som den ignorant dere mener jeg er, så la meg si følgende: 

Jeg har stor sans for markedskrefter og privat næringsliv og retten til å tjene penger og alt det der. Jeg har stor forståelse for at det er moro med mye penger og jeg har stor forståelse for følelsen av å være betydningsfull. Det jeg bare ber om her er enkle forklaringer, slik at jeg kan bli enda mer i stand til å forstå et vesen eg i dag ikke skjønner.

Vekkerklokken

Et sted langt i det fjerne ringer vekkerklokken. 

Vekkerklokken på telefonen. Den er ikke på nattbordet, det høres som den er på kjøkkenet eller i stuen. Så utholdene og tålmodig som jeg av erfaring vet den er, så er det bare å stå opp og stoppe den. Enkelt. Bena ut av sengen, overkroppen i vertikal stilling, et puff med hendene og vips er det bare å gå masakråka i møte. Men noe er feil. Bena lystrer ikke tanken. Hele kroppen forblir horisontal. Javel, så var det nok en slik dag.

En slik dag da ingenting fungerer. Telefonen får få lov å mase til den ikke gidder mer. Selskapsblæren får forberede seg på en ekstrem innsats og frokosten blir kanskje inntatt til kveldsnytt.

En lang dag, veldig lang dag ligger foran meg. En dag med mange ønsker. Helst ønsker om funksjon. Men slik er det ikke.

Hvorfor er det slik? Hva forårsaker en total viljelammelse? Kan jeg skylde på noen? Er noen ansvarlig? Kunne jeg eller noen gjort noe annerledes? Tror ikke det. Vet at ingen er ansvarlige. Det bare blir sånn.

Så kommer det verste. I løpet av dagen kommer telefonen til å ringe igjen. Ikke vekkeringe, men snakkeringe. Hva gjør jeg da mon tro? Enten lar jeg den ringe, hvilket, avhengig av hvem som er i den andre enden medfører oppfølgings sms om alt er vel. Senere har jungeltrommene nådd mange. Han svarer ikke. Har dere hørt noe? Kanskje vi skal ta kontakt.

Da blir det etter hvert flere telefoner og sms med nærmest krav om svar. Jeg kan velge å la være å svare. Da tror jo alle at det er noe galt, og kravtelefonene blir bare hyppigere. Dårlig løsning både for meg og deg i den andre enden.

Jeg kan svare å si at alt er ok. Ta meg sammen noen minutter. I hvertfall en dårlig løsning for meg. Jeg kommer til å forlenge apatien med flere timer. Dårlig løsning for deg også. Du ringer av god vilje og jeg svarer med en løgn.

Siste løsning er å være helt ærlig. Best for meg og best for deg. Jeg tar telefonen og sier hvordan det er i dag.  Du lurer på hva som har forårsaket det, om du har gjort noe feil. Du foreslår alle mulige metoder og remedier som kan gjøre det lettere for meg. I god, meget god mening. Men det er slik at det ikke er noe spesielt som har trigget dagens apati og tristesse. Det bare er slik.

Merkelig.

Jeg vet jo hva som har gjort meg sånn. Jeg mener, jeg vet hvem som har gjort meg slik jeg er.  Leger og andre har etter samtaler og behandlinger funnet ut at jeg nok kunne vært annerledes, eller normal, hvis bare ting hadde vært gjort forskjellig i gamle dager.  Det er litt rart å tenke på. Men samtidig er det ingen som har skyld i noe som helst. Det er jo ingen som i bevisst og ond vilje har gjort det de har gjort.  De visste bare ikke bedre. De skjønte ikke at jeg trengte noe annet enn det jeg fikk.

Så ble livet sånn.  Så ble det slike dager. Så får jeg bare leve med det. Men jeg skulle

ønske at……..

Tid tilsalgs

Tid er et knapphetsgode!


I dagens samfunn blir ofte tid sett på som et knapphetsgode.  Det er så mange som klager over at de har så lite tid, det er så mye de ikke får gjort. De haster nedover gatene på vei til nye møter der de snakker fort, tenker enda fortere og kjører av og til altfor fort.
Slik har jeg også vært. Rast fra møte til møte, snakket på innpust og utpust, og kjørt for fort. (Til de som lurer, så ble den tiden jeg sparte på å kjøre fort til 4 måneder jeg måtte gå, gå  sakte på mine egne ben.) Det var tider jeg skulle ønske at jeg hadde mye mer tid.
Nå har jeg tid, masse tid. Jeg har så mye tid at jeg har begynt å gå sakte. Rett og slett fordi jeg ikke har plass inni meg til all den tiden jeg får til overs hvis jeg går fort. Jeg har ikke nok bøker å fylle all den tiden med, og jeg har heller ikke nok tanker å tenke som kan gi all den ledige tiden noe positivt.
Så derfor går jeg sakte.  Jeg går sakte og hører på musikk.  Veldig ofte hjelper musikken meg å ikke tenke på noe i det hele tatt, eller å tenke gode tanker.  Tenke tanker på gamle minner.  Det er ofte godt, men samtidig hender det at de gamle minnene lever sitt eget liv og fortsetter forbi minnene og skaper sitt eget liv.  Noen ganger kan det være spennende å se hvor tankene fører minne, men som regel er det litt ekkelt.  Rett og slett fordi den filmen som da spilles for mitt indre forteller om ting som kunne blitt. Da blir jeg ofte trist. For der, i den spillefilmen er hovedrolleinnehaveren, altså jeg, en vellykket mann med fint hus, egen hytte og kanskje egen båt. Oftest har han en flott jobb og så har han den samme vakre konen som han alltid har hatt. Det er litt deprimerende å se.
Noen ganger leser jeg. Leser bøker. Lange bøker om mye rart. Ofte leser jeg lange bøker for å slå i hjel tiden heller enn for å finne ut hva boken handler om.
Ofte skriver jeg, slik som nå. Etter å ha skrevet et par timer sletter jeg det ofte og begynner igjen. På den måten slår jeg også i hjel mye tid, og jeg får testet hukommelsen min. Klarer jeg å skrive det samme to ganger på rad.  Hittil har jeg ikke funnet ut om jeg husker det jeg hadde skrevet fordi jeg ikke har tatt kopi eller utskrift av det jeg opprinnelig hadde skrevet. Og da kan jeg jo ikke kontrollere meg selv. Kanskje like greit, så får jeg ikke teflonhjernen midt i trynet.
Men det var altså tid jeg tenkte på da jeg begynte å skrive nå.  Tid som knapphetsgode. Knapphetsgoder har jo den fordelen at de er ettertraktet og dermed høyt priset. Så her kommer altså min nye forretningside:

Jeg har tid til overs, mye tid lagret i et stort lager et eller annet sted. Du har manko på tid, ditt lager er tomt,. Kanskje vi skulle gå fort til et mølteet eller annet sted, snakke flort og gjøre en avtale.  Ta med deg en stor bærepose og fyll så mye tid du vil oppi den og betal på vei ut. Prisen bestemmer jeg. Husk: Det er jeg som har det godet du ønsker deg.

Er det ikke slik handel og vandel foregår da?

Jeg har en drøm!

Lenge siden nå. Veldig lenge siden. Om noen har savnet meg vet jeg ikke, men jeg har ihvertfall savnet dere. 

Sommeren er forbi, høsten gir sitt tydelige signal ved at bladene ikke lenger er like intenst grønne, blomstene har ikke lenger kronblader og kveldene er mørke og lukter av ungdomstid og epleslang. 

Lukter som minner om en tid da livet lå foran meg og alle drømmene fortsatt var mulig å oppfylle.

Drømmer om å bli noe stort. 

Den tid man kunne drømme om viktige stillinger i næringslivet, flotte hus og fine biler.  

Den tid man kunne drømme om å bli forfatter og skrive viktige romaner som skapte bølger i samfunnet og som ga Nobelpriser og andre erkjennelser.

Den tid man kunne drømme om å bli en verdenskjent filmskuespiller. En som gikk både Gable og Kirk en høy gang.

Den tid man kunne drømme om å bli en stor politiker som hele verden lyttet til.

Den tid man kunne drømme om å bli en utforsker som oppholdt seg alene i villmarken i årevis.

Alt dette drømte jeg om, og alt dette kunne nok kanskje blitt mål, eller i det minste små håp, men den ene drømmen etter den andre brast.  Ingen kan klandres for det, knapt meg selv.  Jeg var bare ikke støpt i de skjeene.  Noe ble det jo allikevel.

Utforsker i villmarken? Ja, jo en og annen natt i telt ble det vel men ikke noe å skrive en forskningsrapport om.

Stor politiker? Tja, jeg var jo med i et ungdomsparti et år eller to, og så har jeg vel hatt mange politiske meninger opp gjennom årene men folk stopper ikke akkurat opp for å høre på meg.

Verdensberømt filmskuespiller? Det strakk seg til skoleteater på gymnaset. Én forestilling og hyggelig omtale i lokalavisen.

Stor forfatter og skribent? Det ble denne bloggen samt noen taler og to-tre bøker som er skrevet og slettet. De kunne kanskje konkurrert med Knausgaard hva innhold angår, men av litterær interesse var de neppe. Selv jeg syntes de var ganske kjedelige.

Næringslivet? Hus? Bil? Jo, der kom jeg vel et stykke.  Har innehatt titler som direktør og sjef, har hatt biler som BMW og Mercedes, og har hatt 3 flotte eneboliger.  Her kan dere nok si at jeg nådde et stykke opp. Men heldigvis nådde jeg ikke så veldig høyt, for da fallet kom ble ikke det så langt.  Eller sagt på en annen måte: Jeg skled sakte nedover en skrå bakke før jeg nødlandet i bunnen.

Og her er jeg nå, og her har jeg vært i 2-3 år.  Her har jeg levd, eller rettere eksistert. Drømmeløst, uten store mål og med få eller ingen håp om en annen fremtid.  

Hvorfor ikke drømmer, håp eller mål? Først de senere dager har jeg begynt å fundere over det spørsmålet.  Mange tanker har føket gjennom hodet.  Tankene har jeg heldigvis beholdt hele tiden.  Evnen til å fundere over, filosofere rundt og løse problemer.  Alle andres, men ikke mine egne. Mine egne problemer eller min egen situasjon har blitt arkivert i et kartotekskap under I. I for "Ikke løsbart".  Men i sommer snublet jeg plutselig borti akkurat det arkivskapet og skuffen gikk opp.  De arkiverte problemer og situasjoner føk opp og rundt og jeg ble nødt til å sortere dem for atter å kunne arkivere dem riktig og i rett skuff.  Og det var nettopp under denne ryddingen tankene forsiktig begynte å suse rundt i hodet på meg.  Og i løpet av kort tid tok de hele hodet, all plass ble okkupert av disse forvirrede og gjemte glemte tanker. 

Det er nok derfor jeg ikke har vært i stand til å skrive noe her på lenge. Ja, faktisk på 84 dager.  Det er lenge det. (e de mye de?)(Parentesen er beregnet på de som skjønner den).

Først måtte jeg forsøke å systematisere tankene, så måtte jeg forsøke å finne ut hvor de hørte hjemme før jeg begynte å tenke: Hvorfor har jeg egentlig arkivert dem?  Hvorfor har jeg ikke beholdt dem i hodet, fundert over dem og sett om de lot seg bruke til noe positivt, noe kreativt, noe konstruktivt?  Etter å sett hva tankene innholdt skjønte jeg hvorfor de var gjemt bort.

Tankene inneholdt små drømmer, små håp. Håp om en gang å komme tilbake. Ikke dit jeg var mens jeg var på toppen, men litt opp i bakken. Litt opp dit jeg kunne være meg selv, vise verden at jeg klarer meg selv, opp dit alle andre mener man skal være.  Det skulle vel ikke være det store håp eller det uoppnåelige mål. En mann med dine evner Frithjof, en mann med dine kunnskaper og din kompetanse burde klare det.  Ja visst, men et eller annet har gjort at jeg ble nødt til, eller rettere sagt følte meg nødt til å begrave drømmene.

Tankene ble etter hvert såpass rasjonelle at jeg klarte å se sammenhengen. Sammenhengen mellom fall, eksistensminimum, drømmearkivering, håpavlivning og måldestruksjon. Det var en artikkel av tidligere statsråd Victor Normann som satte meg på sporet.  Han skrev om at uføretrygd burde avskaffes og at menneskene som i dag var på uføretrygd burde jobbe når de kunne, og med det de klarte og ikke når og med hva andre ville eller forlangte det.  Det var som å lese mine egne tanker. Plutselig falt alt på plass.

Jeg jobber ikke fordi jeg har fått en diagnose og sliter enkelte ting.  Diagnosen gjør at jeg ikke kan fungere i samfunnet nøyaktig slik samfunnet er bygget opp.  Jeg vet aldri hvilken dag jeg kan stå opp om morgenen og hvilken dag jeg ikke klarer det.  Jeg vet ikke hvilken dag gulvet forsvinner og veggene blir såpeglatte uten håndtak.  Jeg vet ikke hvilke dager jeg kan bruke hodet slik det er tenkt brukt, og hvilke dager jeg ikke kan det. Jeg kan med andre ord ikke brukes fordi jeg er ustabil.  Dessuten klarer jeg ikke press av typen salgstall eller deadline.  Kan nok klare mye av det, men ikke på det nivået næringslivet i dag er fundamentert.

Derfor går jeg og venter på uføretrygd.  Og paradokset er at når jeg får uføretrygds kan jeg jobbe og tjene inntil 1G uten at det går utover trygden, men dersom jeg gjør det samme mens jeg venter på trygden, altså før jeg er offentlig akseptert som ufør så kan jeg ikke jobbe.  Da stanses søknad og beskjeden blir klar ”Flytt tilbake til start”.  2-3 nye år på samme måte er jeg ikke sikker på om jeg klarer. Dessuten, og dette er slik jeg har oppfattet systemet, vil jeg, dersom jeg ymter frempå om at kanskje jeg kan klare litt, bli satt på en attføringsbedrift til å snekre paller eller å sku sammen skjøteledninger.  Ikke noe galt i det, men jeg er temmelig sikker på at det gjør noe med selvtillit og selvfølelse. Kall meg gjerne snobbete og jålete men slik er jeg.

Så derfor går jeg altså og venter på uføretrygd, gjør ingenting mens jeg i hodet føler at jeg kan gjøre masse, bare jeg får lov til å gjøre det litt på egne betingelser eller vilkår.

Hva kan jeg?

Hva kan jeg ikke?

Det er ikke noe feil med hodet sånn rent intellektuelt sett og det er heller ikke så veldig mye galt med kroppen. Litt skavanker her og der men stort sett fungerer legemet.

Jeg tror, eller vet at jeg er god til å forstå mennesker, til å la mennesker føle seg forstått, respektert og ønsket.  Jeg vet at jeg er en god samtalepartner, en god analytiker og har et godt hode for tall. 

Jeg vet at jeg har en god evne til å løse problemer, se muligheter i fremtiden og jeg vet at har en god formidlingsevne.

Jeg vet at jeg tør stå foran mange mennesker, tør skrive noe og legge det frem for ukjente mennesker til kritikk og slakt.

Jeg vet at jeg kan oppføre meg i de fleste sosiale sammenhenger og sosiale sjikt.

Så det er masse jeg kan, men hva kan jeg ikke?

Jeg kan, eller rettere vil ikke reise rundt som onkel reisende Mac og selge for å nå et salgsmål.

Jeg kan, eller rettere vil ikke jobbe mot en stram deadline.

Jeg kan, eller rettere vil ikke være tvunget til å få dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å stå opp en dag helt uten grunn eller synlig symptom.

Dette vil jeg ikke, fordi jeg vil helst ikke ha det vondt, leve dager i et svart hull, tvinge meg til å bære en maske som blir så tung at det svarte hullet tar uker, måneder å komme ut av igjen.

Se, det var tankene, drømmene, håpene som bare var stuet bort. Nå er de fremme og det får bære eller briste.  Mulig at noen fra NAV leser dette og konkluderer med at jeg har forsøkt og forsøker å snylte eller lure meg til en trygd.  Får så være, nå må jeg tenke fremover fordi jeg klarer å tenke fremover.  Skulle jeg møte veggen igjen får jeg heller tenke på de dagene jeg nå har med drømmer og håp, og hvor gode de har vært.  Om veggen blir hard, bakken bratt og hullet stort får jeg sette min lit til de hvitkledte på Vinderen igjen.  Men hvis bakken ikke blir veldig bratt skal jeg forsøke å ta tak i alle de hendene jeg vet strekker seg ut for stanse meg. Jeg skal forsøke å finne og ta tak i selv den minste finger som strekker seg ut til meg i det mørke hull.  Jeg har nemlig lært at hendene strekkes ikke ut av plikt eller tvang men av et rent og oppriktig ønske om å hjelpe.

Det er min drøm.

I, even I, have a dream.