Vekkerklokken

Et sted langt i det fjerne ringer vekkerklokken. 

Vekkerklokken på telefonen. Den er ikke på nattbordet, det høres som den er på kjøkkenet eller i stuen. Så utholdene og tålmodig som jeg av erfaring vet den er, så er det bare å stå opp og stoppe den. Enkelt. Bena ut av sengen, overkroppen i vertikal stilling, et puff med hendene og vips er det bare å gå masakråka i møte. Men noe er feil. Bena lystrer ikke tanken. Hele kroppen forblir horisontal. Javel, så var det nok en slik dag.

En slik dag da ingenting fungerer. Telefonen får få lov å mase til den ikke gidder mer. Selskapsblæren får forberede seg på en ekstrem innsats og frokosten blir kanskje inntatt til kveldsnytt.

En lang dag, veldig lang dag ligger foran meg. En dag med mange ønsker. Helst ønsker om funksjon. Men slik er det ikke.

Hvorfor er det slik? Hva forårsaker en total viljelammelse? Kan jeg skylde på noen? Er noen ansvarlig? Kunne jeg eller noen gjort noe annerledes? Tror ikke det. Vet at ingen er ansvarlige. Det bare blir sånn.

Så kommer det verste. I løpet av dagen kommer telefonen til å ringe igjen. Ikke vekkeringe, men snakkeringe. Hva gjør jeg da mon tro? Enten lar jeg den ringe, hvilket, avhengig av hvem som er i den andre enden medfører oppfølgings sms om alt er vel. Senere har jungeltrommene nådd mange. Han svarer ikke. Har dere hørt noe? Kanskje vi skal ta kontakt.

Da blir det etter hvert flere telefoner og sms med nærmest krav om svar. Jeg kan velge å la være å svare. Da tror jo alle at det er noe galt, og kravtelefonene blir bare hyppigere. Dårlig løsning både for meg og deg i den andre enden.

Jeg kan svare å si at alt er ok. Ta meg sammen noen minutter. I hvertfall en dårlig løsning for meg. Jeg kommer til å forlenge apatien med flere timer. Dårlig løsning for deg også. Du ringer av god vilje og jeg svarer med en løgn.

Siste løsning er å være helt ærlig. Best for meg og best for deg. Jeg tar telefonen og sier hvordan det er i dag.  Du lurer på hva som har forårsaket det, om du har gjort noe feil. Du foreslår alle mulige metoder og remedier som kan gjøre det lettere for meg. I god, meget god mening. Men det er slik at det ikke er noe spesielt som har trigget dagens apati og tristesse. Det bare er slik.

Merkelig.

Jeg vet jo hva som har gjort meg sånn. Jeg mener, jeg vet hvem som har gjort meg slik jeg er.  Leger og andre har etter samtaler og behandlinger funnet ut at jeg nok kunne vært annerledes, eller normal, hvis bare ting hadde vært gjort forskjellig i gamle dager.  Det er litt rart å tenke på. Men samtidig er det ingen som har skyld i noe som helst. Det er jo ingen som i bevisst og ond vilje har gjort det de har gjort.  De visste bare ikke bedre. De skjønte ikke at jeg trengte noe annet enn det jeg fikk.

Så ble livet sånn.  Så ble det slike dager. Så får jeg bare leve med det. Men jeg skulle

ønske at……..