NYTTÅRSFORSETTER

2010 nærmer seg historiebøkene, tiden går svanger med et nytt år, et nytt tiår. Kanskje på tide å se litt bakover, men mest fremover.

Forresten, jeg blåser i fortiden, den er ikke så spennende allikevel, jeg tror jeg konsentrerer meg om morgendagen, morgendagen som rinner om snaut 126 timer. (Den kloke leser vil fort skjønne at skrivende stund er 2.juledag kl. 18.15). Det er morgendagen, det nyfødte året jeg kanskje kan gjøre noe med, støpe i min egen skje. 

Altså, kort tid før redigeringen av årets historiebøker er over og disposisjonen for det lille nye  år må forfattes. Det er på sin plass med nyttårsforsetter, eller egentlig ikke forsetter men mål, små og store målsettinger. Hvor mange som nåes vil tiden vise. Men målene skal settes og så får unskyldningen eller forklaringenm for det  uoppnådde formes når den tid kommer.

1. Ensomhet – Sosialt liv!

Jeg er jo ikke ensom, ikke i ordets forstand, men jeg har vel de siste årene ikke vært flink til å kontakte mennesker rundt meg. Ikke vært flink til å invitere til selskap, gå på besøk eller bare slå på tråden.

Dette skal det bli en forandring på. Så nå får dere der ute forvente en kraftig økning i oppringninger. Og det til alle døgnets tider.  Telefon, sms, e-mail, facebook-meldinger, brev (ja jeg mener gode gammeldagse brev), bursdagkort osv osv. Jeg skal bli flinkere. Ikke bare for min egen del, men for alle andres del også. Kanskje det kan smitte. KAnskje min telefon vil ringe litt oftere. Det er noe med det å ta det første skritt.

Jeg skal også være mer åpen for å treffe nye mennesker. Spesielt mennesker av det andre kjønn og så se hva som kan komme ut av det.  Det er på tide å se mrealiteten i øynene og skjønne at det ekteskap som ble inngått i 1978 er en del av den tidligere nevnte historiebok. Jo friere jeg stiller meg selv jo friere kan også hun bli.  En ren vinn-vinn siutuasjon.

Om det måtte være en jeg tilfeldigvis støter borti på bussen, langs skiløypa, i en stolheis, eller om det er et resultat av en bevisst handling gjennom det moderne sjekkestedet; nettet, eller om det er et resultat av at venner “tilfeldigvis” har invitert meg og en annen singel til et selskap, eller om det ikke blir noen i det hele tatt. Se det vil neste års historiebok kunne fortelle.

Jeg skal også være mer sosial. Jeg skal invitere, av plassmessige årsaker blir det få à gangen, mennesker hjem til meg. Et glass vin, en kopp kaffe eller te, hyggelig samtale; hva som helst, men jeg skal bli flinkere.

Så det er forsett nr. 1. Jeg skal bli synligere!

2. Sykdom – attføring!

Jeg er jo ikke syk, ikke i den somatiske forstand (bortsett fra dette med sluket da, men det holder jeg utenom). Jeg er syk i den forstand at jeg ikke alltid vet hvordan dagen blir, men hvem vet vel egentlig det? Jeg sitter akkurat og leser “Kilden” av Gabriel Scott. De som ikke har lest den: Løp og kjøp, lei eller lån. Det er hverdags-visdom på noen få sider, men livet ditt blir ikke det samme etterpå.

Jeg vet at jeg må gåpå medisiner resten av livet for å kunn e fungere så der, og jeg vet at jeg i noen år nå har vbært 100% arbeidsufør selv om NAV ikke helt har akseptert det.  Derfor har jeg bestemt meg for å snu på den flisa.

Jeg skal prøve.

Så får det gå som det vil, men ingen skal si etterpå at jeg ikke forsøkte. Jeg har i den site tid, eller kanskje de siste årene fundert over hvem jeg er, hva jeg vi og hva jeg er god til.

Et ord har kommet tilbake til meg: Kjærlighet. Kjærtlighet til mennesker. Kanskje det er det jeg skal jobbe med, mennesker.

Da jeg jobbet som rekrutteringskonsulent eller menneskesalg om du vil oppdaget jeg at jeg var mer opptatt av å finne arbeidsplasser til de søkende enn å finne søkere til arbeidsplassene. Jeg skjønte fort at den veien å gå ikke gav store beløp iu pungen, men de gangene jeg klarte å få en som ellers ville hatt problemer ut i jobb utren at jeg tjente et øre,  så ga det meg mye mer enn da jeg fikk palssert en Adm.Dir og tjente grovt med penger.

Når jeg så også får beskjed fra NAV om at jeg må på attføring er det at jeg ser hvor jeg vil være, hva jeg vil jobbe med og hvor jeg vil tørre å gå på trynet.  Jeg vil jobbe med attføring.

På Finn.no fant jeg en ANNONSE (klikk og les) som traff meg rett i hjertet.  Jeg skal søke på den i morgen den dag. Og hvis det er noen av dere som leser som enten kjenner til rekrutteringsfirmaet eller oppdragsgiver så tar jeg imot enhver bistand, og skulle noen av dere ha lyst til å være mine referanser så er det bare å melde seg.

Dette skal jeg klare!

3. Fattigdom – trivsel!

Det er ingen hemmelighet at min finansielle tatus ikke er av Røkkenivå. Ikke engang av kassadamenivå, men jeg overlever. Det er mange ting, eller nesten de fleste, jeg må si nei til. Ikke har jeg bil, ikke er jeg kredittverdig og ikke har jeg penger på bok, men jeg har stjernehimmelen som loddesnor og naturen som vaterpass. Jeg skal nyte mer enn å kyte.

Skulle forsett nr. 2 trå til så blir det noe lettere å rette på dagens virkelighet, men uansett så skal jeg gjøre mitt alller ydderste for å komme på beina igjen.

Uke 1 – 2011 skal gå med til å systematisere meg selv, mine kreditorer og mine skarve verdier. Deretter skal jeg forsøke å få til avtaler som gjør at jeg ikke lenger trenger å være redd for å gå i postkassen og til slutt skal jeg ikke lenger gå med bøyd nakke nærmest husveggene når jeg er ut og går.

I 2001 vil dere se meg med hevet hode, rett rygg og klart blikk hvis dere møter meg på gaten.

4. Vomøkning – mosjon!

I det siste år har det vel ikke vært til å skjule at det korporlige legemet har forandret karakter. Six-packen (i den grad jeg har hatt en slik) har utviklet seg til noe mer i retning av en beer-bag, turhastigheten har gått fra rask gange til rusling og ryggen har gått fra vidjemyk til granstiv.

Fra og med morgendagen blir det anderledes. Allerede mandag 27.des 2010 skal kroppen ut og forflytte seg, og det fort. Den skal bevege seg langer og fortere enn den har gjort på flere måneder.  Det er lenge siden jeg har tatt en god dusj fordi jeg har vært svett. I morgen skal det skje.

Se det, det var forsettene for AD 2011. Og helt mot slutyten, for dette er sansynligvis min siste blogg i 2010 ønsker jeg dere alle

En strålende avslutning på det gamle år

og et GODT NYTT ÅR.

JULAFTEN BLUES – EPILOG!

De fleste lysene er brent ned, bare et og

annet gjenstridig telys brenner forsiktig sin siste

dråpe stearin skjult et usynlig sted i aluminiumskoppen sin.

Julenissen har sovnet i sleden og håper Rudolf finner

veien hjem på egenhånd.

Gjestene har sagt pent ”takk for oss”, familien har lagt seg, oppvasken er tatt

og det er dekket pent på til en rolig 1.dags frokost.

Kurvene på juletreet er fyllt med godterier

og under bordet ligger en enslig tilogfralapp.

Tom Waits lar sin hese bluesstemte røst fylle rommet på laveste volum,

en syltynn gintonic står med sin blåklare farge og venter.

Tørkle er løsnet, mansjettknapper og sko er tatt av for natten, jakke

og vest er hengt pent opp og bunadstrømpene henger litt krøllete ned

over anklene.

Det er fars time.

Den fredligste timen i hele året, det er den timen hvor han

sitter alene og nyter alt, nyter barn, nyter familie, nyter gaver,

nyter stillheten og nyter sine egne tanker.

Sine egne tanker om jul og evangelium, tanker om solsnu og nytt liv,

tanker om fortid og fremtid, tanker om gode og mindre gode opplevelser,

tanker om venner, bekjente, familie, tanker om god og dårlig samvittighet,

tanker om vi som har alt og tanker om de som ikke har noenting.

Gode tanker som er bare hans og som han ikke vil dele med noen, det

er nettopp derfor han vil være alene nå.

Han nipper forsiktig til sin GT og er glad for at hans barn

også i år fikk oppleve en julaften slik julaften alltid har vært. Varm, god,

kjærlig, deilig mat, familiens eldste, Sølvgutter og karamellpudding.

De har det godt, tror han, slik alle barn burde ha det godt, i det minste på

denne kvelden.

Utenfor rasler Frognerseterbanen sin siste rute med

pyntede men trette smokinger på vei mot Sentrum,

to par sko klamprer stille oppover Tuengen alle bare overdøvet av

hviskingen fra skoenes eiere på vei hjem fra det første

juleselskap hvor familien var samlet hos barn og ikke hos dem selv. Vellykket

etter stemmene å dømme.

På nattehimmelen viser Orion frem sitt belte, nypusset for anledningen og polarstjernen

gir Rudolf retningen hjem.

Månen har valgt å være fraværende i natt så det er ganske mørkt.

Han strekker sine lange ben, gnir seg i øynene og kjenner at nå kommer

Ole Lukkøye snart på besøk. Det siste lyset slukker og i en stille bønn gjør han

Einar Skjæråsen ord til sine:

”Herregud – om hele vide verden

hadde det så godt”.

Ha en fortsatt fredelig og nytende jul!

Frithjof Kallevig

Julaften 2006

Två ljus, av Bjørn Afzelius

Jeg hadde dette diktet i bloggen min i januar 2009, og har lyst, nå før jul, å dele det med dere igjen.
For meg er det ent av de vakreste og vareste beskrivelser av livet, og ikke minst mitt eget liv.
Jeg hørte sangen første gang i 1988/89 mens jeg stod i kjelleren i mitt første hus og bygget en hybelleilighet. Jeg tror det var første gang jeg virkelig følte hvor mørkt det var inne i meg selv og at det varandre som klarte å sette ord på slike følelser.
Nå før jul blir nok dessverre de mørke følelsene og tankene forsterket, men jeg skal forsøke å overleve denne julen også


Ligg här intill mej och håll om mej lite,
snart reser inn jag mej själv.
Jag önskar att det fanns någon lindring att få,
men jag vet att det finns ingen hjälp.

Nu måste jag in i det mörka,
nu måste jag ner i min brunn,
där ingen jag kjenner kan höra
hur jag skriker.

Så jag vill att du lämnar mej ensam
när du tror att jag fallit i sömn;
Jag vill inte att du ska se mig så här.

Du vet att jag aldrig trott på någon Gud,
men ibland går jag in i Hans hus.
Så när skymningen faller imorgon
så går jag i kyrkan och tänder två ljus;

Det ena för dom jag har sårat, for vennerna som jag forsmådd
och för tårarna som dom gråtit för min skull.
Det andra för att jag ska finna en kärlek som orkar bestå,
och en kvinna som en gång kan älska mej som jag är.

ØNSKELISTE FOR JULEN 2010!

Kjære Julenissen!
Nå skal jeg gjøre noe jeg ikke har gjort siden jeg var liten gutt, hvis jeg i det hele tatt gjorde det da. Jeg er ikke sikker for jeg kan ikke akkurat huske det, men alle barn gjør det jo. Skriver brev til nissen.
Så Altså: Kjære julenissen!
Det nærmer seg julaften og jeg har laget en liten liste med ting jeg ønsker meg til jul. Mern før jeg viser deg listen må jeg vel fortelle deg litt om hva jeg har gjort i året som har gått, at jeg har flyttet og ikke minst hvem jeg er så du vet hvem du skal sende gavene til. For du rekker vel ikke over alle barn og voksne i hele verden selv, så noe må vel sendes med FedEx eller lignende.
Jeg er altså den samme som jeg har vært hele livet, men i det siste har det nok dukket opp mer av meg som jeg ikke viste deg tidligere. Utenpå er jeg den samme,neste. Litt lenger og gråere hår, noen flere rynker, litt færre smil, litt høyere vekt og litt svakere syn,, men ellers er jeg stort sett den samme..utvendig! Innvendig er det store forandringer, men de kommer jeg tilbake til.
Hvor jeg bor vet du vel håper jeg, for jeg står vel i den store boken som alle mennesker står i. Hvis ikke får du google meg. da finner du meg sikkert, men jeg bor nok nærmere den mørke enn den lyse delen av jorden.
I det siste året har jeg forsøkt å være en snill gutt. Jeg har hjulpet mange som har trengt det med et sted å være noen netter og jeg har vært et ganske stort øre for mennesker som har trengt å få tømt ut litt av alt det ubehaget de har båret på.  Jeg har vært ganske grei mot barna mine og mot eks-konen også, tror jeg.  Jeg har ikke gjort noen noe vondt, som jeg vet om da og jeg har heller ikke ødelagt noen ting.  Jeg har skrevet ganske mange små notiser som jeg har fått litt positiv tilbakemelding på. Og så har jeg ikke bannet veldig mye, ikke har jeg vært veldig full noen ganger heller.
Jeg har stort sett gjort det som er blitt fordret av meg og jeg tror ikke jeg har fått noen nye fiender i dette året. Jeg har gjort alt NAV har bedt meg gjøre og jeg har vært på nesten alle terrapitimene jeg har fått lov til å gå på.
Det eneste gale jeg kan komme på i forbifarten er nok at jeg en gang tok flere sovepiller enn jeg skulle, men da kom det heldigvis noen snille mennesker og hjalp meg.
Så nå vet du hva jeg har gjort, her kommer ønskelisten:
1. Jeg ønsker at jeg slapp å bruke piller for at jeg skal kunne fungere sånn noenlunde i hverdagen. Det er litt trist å tenke på at jeg må spise piller for at jeg skal bli anderledes enn det jeg egentlig er for ikke å være anderledes enn det alle andre er.
2. Jeg ønsker at jeg slapp å få det vonde presset bak øyelokkene, den rare prikkingen i fingrene og de tunge stønnene helt ned i maven. Ikke så ofte i hvertfall.
3. Jeg ønsker at jeg kunne få orden på livet mitt i forhold til hverdager, arbeid, NAV og alt det der. Jeg vil heller være frisk og arbeide enn å være slik som nå.
4. Jeg ønsker at jeg kunne få orden på livet mitt sånn økonomisk.  Det er litt rart å tenke på at egentlig er det veldig lite som skal til, men det er allikevel mer enn jeg har. Og da blir det bare mer og mer hele tiden.
5. Jeg ønsker at jeg kan fortsette å få inspirasjon til å skrive slik jeg har gjort til nå, men at jeg klarer å skrive litt mer positivt.
6. Jeg ønsker at det blir mange flere som vil være frivillige slik at Oslo Domkirke kan fortsette å holde natteåpent hver fredag, og kanskje en dag eller to til.
7. Jeg ønsker at barna mine får et fint år med eksamener, jobber, kjærester, bolig og liv.
8. Jeg ønsker at eks-konen får det fint der hun skal begynne å arbeide og at hun kanskje finner igjen kjærligheten til en eller annen. Det har hun fortjent.
9. Jeg ønsker at alle i familien min, både nåværende og tidligere familie, får et godt år sammen med dem de er glad i.
10. Jeg ønsker at jeg får lov til å skrive brev til deg neste år også.
Det er det jeg ønsker. Kanskje det er veldig vanskelige ønsker men du slipper ihvertfall å pakke dem inn.
Ha en ordentliug fin jul og et godt 2011 kjære Julenissen. For husk, det er mange av oss som innerst inne tror på deg, litt ihvertfall.
Mange hilsener fra Frithjof.

Og så til alle mine lesere!
Ha en fredelig, varm og gledelig jul! 

Jeg vet om et sted!

Et sted, sånn 160 kilometer mot nord,nord-vest, sånn 20 kilometer mot øst og 1,2 km mot nord igjen ligger en liten perle.

Et litt bortgjemt “smultronställe” som ikke så mange vet om. Ihvertfall ikke så mange som alle de som vet om Geilo eller Hafjell eller Norefjell eller Nordmarka for den saks skyld. Et sted med akkurat passe småskog, passe vidde og passe høyfjell. Her kan du tråkle deg mellom granlegger, lete etter multer på utallige myrer, følge kutråkk inn mot beiteområder, tråkke egne spor i et ufarlig område eller følge oppkjørte motorveispor så langt øyet, kondisjonen og viljen holder.

Her kan du klatre i bratte uren, ha utsikt fra Galdhøpiggen til Gausta, Fra Rondane til Skogshorn, fra Synfjell til Valdresflya. Her kan du bade i krystallklart vann, drikke Vår Herres årgangsvann, se stjernehimmelen uten forurensende lys og nyte et glass vin foran peisen eller i solsteken utenfor peisestuen din. Her kan du følge fjellveien inn til din faste rasteplass der ingen ting forstyrrer deg.

Her kan du hugge din egen ved, lage barnas vannhjul i bekken, vandre langs fjellveier, se ørn, ugle, hare og hvis du er heldig en rein eller to.  Her kan du våkne en tidlig kald høstmorgen til haralosen, sovne til lyden av susen i grantoppene, drikke morgenkaffen din mens sauene beiter fornøyd like ved deg. Her kan du gjøre absolutt ingenting og allikevel fylle sjelen og tankene med alt hjerte måtte begjære.

Her kan du slite deg innover i bitende motvind, se veien gå i oppløsning av ustoppelig styrtregn, se tåken ligge som et likklede over selv den nærmeste granbusk, se sneen fyke vannrett forbi vindet og brenne knitrende gran eller velluktende bjerk i peisen.

Her kan du ha det godt. Her kan du ha deg i naturen uten at noen ser deg, late vannet utenfor hytteveggen uten at du sjenerer noen, vandre barbeint i midtsommerengen, plukke mose til utette vinduer, la bikkja løpe fritt over vinterskaren og la henne få den evige hvile på åsryggen hun elsket.

Her kan du se, men ikke høre, lavskriken mellom trærne før den setter seg 2 meter fra deg og spiser av dine utlagte smuler.Her kan du hugge ditt eget juletre, gå i kirken på en åpen voll med benker av jord og alter av skifer, følge solens gang over himmelen fra tidlig morgen til sene kveld, lete etter spor av reven i nysneen en tidlig oktobermorgen, reise fra full sommer hjemme til museører på bjerka og oppleve vårens under enda en gang.

Her kan du sitte med den du er glad i, dele et glass vin når hytta er åpnet, spise årets rakfisk i rette omgivelser, drikke den klare luft og blinke ut årets tømmerhogst. Her kan du se mennesker i stille passiar og flanering langs setervollen, se gamle støler som står for fall eller som rastaureres av ivrige amatører og maskineiende profesjonelle.

Her kan du LEVE!
Alt dette kan du, jeg kunne det. For det er rart med skilsmisser. Du skiller deg ikke bare fra en du levet sammen med, du skiller deg i mange forhold også fra livet du levet. Og dette livet tilhørte og tilhører henne. Jeg var bare innom så lenge det varte og nå er de 35 årene for det meste et minne. Men minner er også gode, og disse er spesielt gode.

Så takk da Fjellro for alt du var for meg og for min familie. Mitt største ønske er at du forblir like verdifull for de som tilhører deg nå som du var for meg da jeg tilhørte deg.

Lykkepiller og åpenhet.

Jeg burde være glad nå.I hvert fall i følge veldig mange mennesker rundt meg. Jeg burde ikke lenger klage og sutre over livet, fremtiden og nuet.
Jeg er enig i det. Helt enig.
Jeg vet at med ny flott leilighet omgitt av en vakker park, tett til et praktfullt turområde, med  gode venner/brødre tett på meg og med sol inn fra morgen til kveld burde jeg være fornøyd. Ja, ikke bare fornøyd, men lykkelig.
Jeg vet at med en strålende familie og gode venner som bryr seg både med og om meg, med en datter som har funnet sin klare vei i livet og vandrer den målrettet, med en sønn som har funnet sitt hjertes utklårede og etablert sitt første hjem med henne og med en ekskone som har det trygt og godt med ny arbeidsplass i vente burde jeg være fornøyd. Ja, ikke bare fornøyd, men virkelig tilfreds.
Jeg vet at med mat i maven, varme i boligen, sol på himmelen, bøker i bokhyllen, musikk på harddisken, opplevelser i logen og vintersolverv i vente burde jeg være fornøyd. Ja ikke bare fornøyd, men rett og slett euforisk.
Og slik ønsker jeg å være. Det er bare det at det er noe inni meg som ikke er med på det kjøret.
Jeg er ikke trist fordi eller av en eller annen årsak, jeg er bare trist.
Jeg er ikke dyster fordi det ser mørkt ut, jeg er bare dyster.
Jeg er ikke deprimert fordi noe har gått imot meg, jeg er bare deprimert.
Dette sliter jeg med og dette må jeg forklare for meg selv og for andre hver eneste dag.
Joda, jeg får medisin som gjør livet levelig. "Lykkepiller" kalles de. Men jeg blir ikke lykkelig av dem. Antidepresiva er den riktige betegnelsen, og det er det de ikke bare bør, men skal kalles.
Få ting gjør meg sintere og tristere (faktisk tristere enn jeg er til daglig) enn flåsete bemerkninger om "lykkepillen".
Jeg skulle ønske alle besserwissere kunne få oppleve, om det så bare er for en dag, hva det hele dreier seg om.  Medisinen gjør meg ikke lykkelig men den gjør meg kanskje litt mindre ulykkelig enn jeg ville vært uten.  Den gir meg et liv som er utholdelig om enn aldri så vondt, istedet for å være uutholdelig med det resultat det kan medføre. Og dette vet jeg for jeg har forsøkt det resultatet. Heldigvis mislyktes jeg der også som med så mange andre ting i livet.
Det er takket være medisinen at jeg i det hele tatt kan fungere i det daglige selv om det er dager jeg ikke fungerer overhode. Det er takket være medisinen jeg kan være en støttespiller for andre som ikke har vært i "dumpa" så lenge som meg og som derfor trenger støtte og forståelse. Medisinen er min insulin, min hjertemedisin. Det er den som gjør at jeg overlever.
I dag blir datteren til en gammel klassekamerat bisatt. Hun ble 20 år og valgte å la livet bli så langt, ikke lenger. Hvorfor, og hva som fikk henne til å ta den avgjørelsen vet jeg ikke, men jeg er overbevist om at hun i forkant hadde det vondt. Fryktelig vondt. Kanskje kunne noen ha oppdaget symptomene, tegnene, på et tidligere stadium. Kanskje kunne behandling, medisinering ha hjulpet. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at det å komme i en slik situasjon er fryktelig vondt og å be om hjelp da er forferdelig vanskelig. Nettopp på grunn av tabuene og flåsetheten rundt dette å være trist og ha bruk for medisin til å takle hverdagen.
Jeg tenker på denne unge piken og føler med foreldre og venner, men faktisk føler jeg enda mer med henne. Jeg kjenner den smerten hun har følt, det totale mørket hun kanskje har vært i og hennes sansynligvis voldsomme kamp for ikke å vise noen hvordan det var fatt. Og hun lyktes. Dessverre.
På mandag satt jeg på en restaurant i Oslo, tok et glass vin med en god venn dadet kom inn en tredje person. Også det en god venn som jeg møtte med de sedvanlige ordene: "Hei, hvordan har du det?" Vanlige ord, nærmest et munnhell som forventer et enkelt svar:"Jo takk, bare bra.". Men nei, svaret var nærmest sjokkerende i sin ærlighet: "Det går ikke så bra. Jeg har møtt veggen, arbeider ikke nå og går på sterke antidepresiva:"
Det var først som om noen gav meg en ørefik, så var det som om noen satt et speil foran ansiktet mitt og speilet meg selv, før jeg kjente en enorm glede. Ja, ikke morsom glede, latterglede og slikt, men en ærlighetsglede som jeg ikke kan huske sist gang jeg har opplevd.
Han gjorde akkurat det jeg skulle ønske at vi alle klarte å gjøre når vi møter disse daglige spørsmålene. Være ærlig. "Jo, jeg har det kjempefint","Nei, jeg har det vondt", Uff, jeg sliter endel","Takk som spør, livet er litt lettere nå" osv. Svaret er ikke sutring eller selvforherligelse. Svaret er en invitasjon til spørreren om å ta del i livet mitt. Glede seg med meg, eller være en støtte når jeg trenger det.
Kanskje mange valgte livsavslutningher kunne vært unngått. Kanskje mange lidende kunne få lide litt mindre. Kanskje mange lykkelige kunne få dele lykken sin og dermed spre glede. Det er en kjennsgjerning at delt glede er dobbelt glede, delt sorg er halv sorg.
Det jeg prøver å si med dette er at vi bør bli flinkere til å si hvordan vi har det, flinkere til å akseptere hvordan andre har det, slippe andre inn i livene våre og bli med inn i andres liv.  Vi har ikke lov (litt sterkt kanskje) å si "Ta deg sammen","Slikt gjør man ikke", "Slutt å sutre" før vi vet hvorfor det sutres eller gjøres.
Bry deg om medmennesket ditt. Det kan nemlig være deg selv!

En lang dag!

En lang dag går mot slutten.  Nu gjenstår kun et møte i logen før dynen kan trekkes over hodet.
Så er det bare å håpe at morgendagens produksjon av endorfiner blir litt større enn den har vært de siste dagene.

På tide med litt nytt!

Jeg vet jeg burde være både glad, takknemlig og tilfreds her jeg sitter i min nye leilighet og lar de første morgensolstrålene flomme inn stuevinduet.  Jeg vet jeg burde være fornøyd med at jeg har det varmt og godt med sentralfyr.  Jeg vet jeg jeg burde smile fordi maven er mett og sengen har vært god i natt.
Men slik er det dessverre ikke.
Jeg virker sikkert både glad og fornøyd når dere møter meg ute på gaten, på en kafè eller i annet sosialt samvær. La meg da presentere dere for Masken! En sak jeg presenterte noen for i mars 2009 og som jeg har slåss med siden tidenes morgen.

Jeg lurer på hvem de ser!

Skulle bare klø meg litt på kinnet. Ikke noe spesielt i det forsåvidt. Det klødde litt på kinnbenet under venstre øye, jeg har et punkt der som ofte kiler og klør litt, så det var ikke noe spesielt i det hele tatt.

Men det var noe som var uvant likevel. Noe jeg har kjent før, men som jeg trodde var en saga blott. Kinnet kjentes litt hardt, litt ugjennomtrengelig. Nesten som om det var lagt en plastplate over kinnet, en plate som beskyttet det mot noe.

Noe ga meg en følelse av deja vu, noe opplevd tidligere, noe ubehagelig. Jeg kjente litt på høyre kinn også, og samme platen var der. Og i pannen og på leppene, på nesen, haken, selv øynene kjentes sive og nesten døde.

Så hadde den altså kommet igjen.

Murringen i maven kom også, det lille ubehaget som igjen presset litt på oppover i halsen, vibrerende forbi leppene og la et trykk bak øyelokkene. Og tankene, ønskene. De som ikke hadde vært der på mange måneder. De var tilbake.

Og jeg som trodde jeg var kvitt den for godt.

Ubevisst, eller var det kanskje bevisst, begynte jeg å gå gjennom de siste dagers hendelser, samtaler, spørsmål og svar. Og de var også der. Alle de gamle svarene på de gamle spørsmålene.


* Jo takk, det rusler.

* Takk, bare bra.

* Du vet meg, jeg lander alltid på beina.

* Trives godt nå.

* Fint, bare fint.

Den var der:

MASKEN!

Den jeg hadde jobbet så hardt for å bli kvitt. Den var blitt med meg som nissen på lasset. Overlevd medisiner og sykehusophold, behandlinger og samtaler, bevissthet og tanker. Den var ikke knust. Den var ikke engang forandret. Den hadde nøyaktig den samme formen, den samme uttrykksformen som den hadde hatt i de foregående tiårene.

Lurer på om de andre har sett den? Eller er den så overbevisende naturlig at ingen ser at den er limt på. Det vil si at den har limt seg selv på. Tatt kontrollen over meg og mitt ego igjen. Lurer på om de har sett noe, hørt noe, men ikke hatt lyst til å blande seg inn, ødelegge det de har følt jeg har bygget opp igjen.

Og alle de menneskene jeg har passert på mine vandringer i byen. Har de sett den pent antrukne mannen på vei til et eller annet, med maske og kostyme så ingen skal trenge inn i det innerste. Eller har de sett forbi skallet og sett hvor sårbar krepsen, eremittkrepsen, er uten det lånte skall.

Ja hva skal man si? Jeg er ikke sint, bare veldig skuffet. Det tar visst lenger tid enn håpet på.

Jeg får bare håpe at noen ser og hjelper meg å knuse masken enda en gang.

Nå er dere presentert, nå vet dere kanskje hvem det er.  Kanskje dere har en maske på dere også. Hvem av oss er egentlig oss selv?
Kanskje litt åpenhet hadde vært godt for ikke bare meg, men for alle.  Ikke fullt så mye åpenhet som Assange prediker, men en liten privat Wikileak kunne nok vært godt.
Jeg er ikke, eller forsøker å ikke være flau over at jeg ofte ikke klarer å lese eller skrive fordi øynene er fulle av saltvann. 
Jeg er ikke, eller forsøker å ikke være redd for å si at det er tungt og vondt i maven veldig ofte.
Jeg er ikke, eller forsøker å ikke være misunnelig på mennesker som hadde et bedre lodd da psyken ble delt ut.


Jeg vet ikke om jeg gleder meg til jul og Deilig er jorden, for jorden min er ikke så veldig deilig.  Hvordan er din?