Bjørnen har ti manns styrke og tolv manns vett

(Ludvig Holberg)

Den som bare hadde vært en bjørn.

Dog tykkes jeg meg å være i besiddelse av en viss grad av såvel styrke som vett når jeg ser tilbake på de siste års skriverier, kamper, inrømmelser, tårer og resultater.

Når jeg går ca. 70 innlegg bakover i bloggen min og kommer til en av de første, den som jeg la ut 9.desember 2008 og som jeg skrev en gang rundt 1998-99 ser jeg at jeg har slåss lenge, kjempet mang en kamp og grått mang en tåre. Å lese gamle innlegg er å holde en liten revisjon over seg selv: Hvor var jeg, hvor går jeg, hvor vil jeg og hvor havner jeg?  Det siste er det bare Vår Herre som kan svare på og det er ikke sikkert jeg har lyst til å spørre Ham.  Svaret kan kanskje være vanskelig å forholde seg til.

Menb hvor jeg har vært, hvor jeg går og hvor jeg vil kan jeg svare på selv.  Ikke bare det, jeg er faktisk den eneste som kan svare helt ærlig og oppriktig på de spørsmålene.  Du er nemlig den eneste som kjenner deg selv, som virkelig vet hvem som befinner seg innenfor skallet ditt.  Enten skallet er tynt, fettfritt og nesten gjennomsiktig eller det er tykt, fullt av fett og tilsynelatende ugjennomtrengelig. Det er bare du som vet hvem du er, og det er bare du som kan gi svar på hvor du vil og hvordan du skal komme dit.  Alle andre er bare hjelpende hender som yder bistand og støtte når du trenger det.

Og jeg har fått nettopp det.  Bistand og støtte.  Masse bistand og støtte.  Sikkert mer enn jeg har kunnet gjøre krav på. Jeg har sikkert innløst mangt et gjeldsbrev som aldri har vært utstedt.  Jeg har helt sikkert en bistandsbalanse som ikke ville nå gjennom hos selv den mest svaksynte revisor.

Og allikevel tør jeg, våger jeg å strekke ut en hjelpesøkende hånd igjen. 

-Hvor utakknemmelig, hvor frekk, ja hvor selvorientert går det an å være?

Still deg gjerne det spørsmålet.  Still deg gjerne spørsmålet hundre ganger og gi meg gjerne svaret ditt, hvor negativt det enn må være. Jeg skal klare å bære også det.

Hvilket spørsmål, hvilken bønn er det så som ligger i den utstrakte hånden min denne gangen? For kanskje første gang ligger det ikke bare en bønn, men også et tilbud.  I hånden ligger nemlig det i forrige innlegg nevnte tilsagnsbrev om lønnstilskudd. Min NAV-kontakt holdt ord og jeg sitter med et brev som bekrefter at den som vil benytte seg av min ringe og labile men kunskapsrike arbeidskraft vil få dekket ikke uvesentlige deler av sin lønnskostnad fra det offentlige.

Slik er systemet.  Til dere som nå skriker og hyler om misbruk av offentlige midler, sugerør i trygdekassen og hva dere nå velger å kalle det har jeg det å si at jeg på denne måten vil kunne bidra, om ikke så mye økonomisk som menneskelig til det samfunn som har hjulpet meg.  Vi kan sikkert diskutere både dette spesielt, NAV og vårt trygdesystem generelt ut fra både politiske og økonomiske vurderinger. Men det vil jeg gjerne at vi gjør en annen gang og på et annet forum .

Nå er altså spørsmålet ganske enkelt.

Er det noen som vil bruke litt av den styrke og det vett jeg tross alt synes å være i besiddelse av. Ikke en bjørn, ikke engang en bjørnunge….men kanskje en liten teddybamse?


PS: Men ikke salg.  Det er nok av de områder hvor styrken er med negativt fortegn.DS

Så var det gjort!

Ikke var det feil, ikke var det vondt og ikke var det rart. Det var heldigvis ganske greit.

Klokken 12.30 satt jeg der, på NAV-kontoret, med musikk på øret og konsentrasjonen dypt i Dagens Næringslivs vanskelige Soduko, blandt sosialstøttesøkende, sprækforvirrede, arbeidssøkende og behandlingstrengende. En merkelig blanding av alle samfunnets hjelpetrengende. 

Selv skjuler man seg ved å iføre seg blazer, frakk, mappe med papirer og som nevnt avis og musikk. Kan det skyldes at det er noe med å ikke ville bli stemplet eller har det rett og slett noe med at man på den måten gir seg selv en styrke og en selvtillit som trenges for i det minste å være på nivå med den forventede samtalepartner. Jeg velger å tro det siste. Det føles litt mindre feigt og litt mer ofensivt.

Jeg skal forresten erkjenne en liten ting til. Jeg hadde styrket meg på en liten ekstra hvit for å ikke risikere at presset bak øynene skulle bli for sterkt. Men heldigvis, kroppen fungerte herlt fint på egenhånd og Kleenexen fikk stå urørt.

En hyggelig mann, på min alder, svanger i omtrent samme måned som meg etter kroppsfasong å dømme hentet meg vekk fra mottaksrommet. Vi er heldigvis kommet litt lenger enn Ellis Island. Inn bak diverse skranker og etter konstatering at datasystemene ikke ville virke inn på et lukket møterom der samtalen var helt fri for elektroniske hjelpemidler. Altså ingen mulighet til å kaste seg over regulativet og peke på at si og så var lov/ikke lov. Et godt gammeldags møte med ringperm, gamle notater, kulepenn og blanke ark.

Fem spørsmål var på agerndaen.

1. Hva krevet de?
2. Hva kunne de tilby?
3. Hva ønsket jeg?
4. Hva kunne jeg tilby?
5. Hva kunne jeg kreve inntil en løsning var funnet?

For å starte med det første, som i grunnen ble et underliggende punkt gjennom hele møtet.  De krevet at jeg gjennomgikk en form for attføring slik at restarbeidsevne eller mangel på sådann kunne konstateres. I parentes bemerket kan jeg nevne at ordet restarbeidsevne ble fra min side bedt om å bli strøket og lagt dødt inntil et bedre synonym kunne fremskaffes.

Så var det hva de kunne tilby. Og det var flere ting, men inget konkrete forslag til aktrivitet der og da. Imidlertid ble det skissert tre alternativer.

• Lønstilskudd som er et opplegg der jeg ansettes i et firma som får et tilskudd til lønn på kr. 10.000,- pr måned for å ha meg ansatt. Dette ble bevilget for tre måneder ad gangen. Erfaringsmessig er dette arbeidssituasjon jeg selv må skaffe fordi de har dårlig erfaring med at attføringsbedrifter eller NAV selv går ut og leter opp arbeidsplasser som er villige til å ta inn slik arbeidskraft.
• Tidsubegrenset lønntstilskudd som er et, som det fremgår av navnet et ubegrenset lønnstilskudd i tid for “sånne som meg” altså med et noe høyere stillings og forsåvidt lønnsønske. Der er beløpet kr. 15.000 mpr. måned, men det må gjennom spesielle søknadsprosseser. I dette tilfelle er det en åpenbar ikke bare fordel men nærmest krav om at jeg selv skaffer arbeidsgiver til veie.
• Arbeid med bistand et opplegg der man er innom en attføringsbedrift med tett oppfølging av konsulent som forsøker å få vedkommende plassert ut i bedrift.  Dette er nok i størst grad egnet for enkel produksjonsvirksomhet eller meget enkelt kontorarbeid.

Etter litt frem og tilbake ble det konstatert at det primært var pktene om lønnstilskudd som var mest relevante.

Hva ønsket så jeg?

Veldig enkelt: Å vite at jeg får en fremtid som strekker seg over litt mer enn noen måneder så jeg kunne gå fra eksistens til liv.

Ogda kom vi inn på hva jeg kunne tilby, dog på betingelse at jeg fikk en skriftlig garanti på at de to lønnstilskuddsformene ville bli innvilget.

• Jeg kan tilby meg å gå ut til såvel søkende firmaer som til interessante arbeidsgivere medbringende nevnte garanti og tilby min “restarbeidsevne”, min mangeårige kompetanse innen salg, mennesker, rekruttering og planlegging med de b egrensninger som min sykdom medfører.
• Jeg kan tilby å bruke mitt nettverk, både via denne blogg, FB, mitt yrkesnettverk og andre. Legge min situasjon frem til allmenn beskuelse og se hva som måtte komme ut av det.
• Jeg kan tilby meg å ta sjansen på at kjelleren kan sprette opp som troll av eske fordi jeg har etablert kontakter og nettverk som vil fange meg opp hvis det, Gud forby, måtte skje.

Og endelig spørsmålet om hva jeg kunne kreve inntil en plausibel løsning var funnet. Det ble fra NAV’s side lovet at så lenge vi var i et samtale, i dialog vill alle bidrag fortsette. 

Det siste var en usedvanlig god melding å få.

 

Resultatet av møtet?  Jo det er ganske enkelt at jeg, så snart garantiene om lønnstilskudd foreligger (maks et par dager) vil jeg gå ut, godt hjulpet av nettverk og piller, og legge frem min situasjon for aktuelle bedrifter.  Dette arbeid skal gå frem til medio februar da ny evaluering skal skje og vi på ny skal vurdere om det er arbeid med bistand som må forsøkes. Skulle heller ikke dette være en suksessfyllt operasjon vil NAV krype til korset og innvilge meg full uførhet.

 

Med andre ord. Et meget vellykket møte. Et møte vi kunne hatt for 6 måneder siden men som de dessverre ikke har klart å få til. Min konspiratoriske og onde hjerne tror det beror på at jeg, sammen med advokat har virket for sterk overfor en ung og uerfaren saksbehandler som rett og slett ikke har turd å ta møtet.  Men det er vann som er rent i havet, nå er vi ved en ny bekks oppkomme og har fått lov til å bli med på hele ferden mot den endelige løsning, forhåpentligvis lenge før vi når det salte hav.

Å møte en mann med oppriktig vilje til å finne løsning.  Så oppriktig at til og med fikk hans direktenummer. 

Dette kan ikke gå galt hvis bare Vår Herre og helsa vil.

Det kjennes både feil, vondt og rart!

Om tre timer skal jeg møte en representant for NAV. En, sikkert velvillig og hyggelig person som skal hjelpe meg å finne ut hvordan jeg kan attføres. Attføres, føres tilbake til arbeidslivet. det livet som har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag.

Det tok ca. 43 år fra den episoden i livet som, i følge min terapeut, trigget min dystymi til den første gang slo ut i sykdom, depresjon og midlertidig uførhet. I løpet av de 43 årene skjulte jeg ubevist min nedstemthet. Jeg skapte en maske av positivitet og lykke som jeg aldri fikk lagt fra  meg annet enn når lyset ble skrudd av om natten og jeg kunne være meg selv, la tankene få fritt spillerom og håpet om en “skyfri himmel” kom. Tankene som etterhvert ble til et ønske om å slippe å våkne neste morgen, uten at det var tanker om selv å tilfredsstille ønskene.

Når jeg i dag ser tilbake på mitt liv ser jeg et menneske på flukt fra problemer, konflikter og motstand. Jeg ser et menneske som sjelden følte glede eller lykke. Men jeg ser også et menneske som gjorde alt det kunne for å skjule nettopp flukten, mangelen og savnet.

Åvære glad når man egentlig er trist, å slåss når man egentlig vil rømme, å leve når mn egentlig ønsker å slippe, det er tungt. Det er veldig tungt.

Det tok altså 43 år før det sprakk for alvor. Det var da medisineringen begynte, da en kortvarig behandling foregikk. Det var da jeg, etter et års tid med arbeidsledighetens og den psykiske lidelsens negative tabustempel i pannen ble kastet ut i næringslivet igjen.

Alle var glade og lykkelige for se; den påstått lidende kunne jo arbeide. Han var frisk og den lykkelige og glade masken var så dyktig modelert at ingen kunne se at hans eget jeg var skjult. Det holdt i 8 år til det smalt igjen, og denne gang for alvor.

Etter noen opphold på sykehus, tre års sammenhengende behandling og vesentlig opptrapping av medisiner, bådefor å kunne leve i hverdagen og for få sove om natten. ble jeg kastet ut i hverdagen. Nå skulle jeg stå på egne ben.

Og jeg vakler avgårde. Kjenner at det er dager da masken blir hentet frem fra skuffen. Og jeg kjenner at det er dager da hverken maske eller klær hentes frem, bare dynen er trygg og sikker nok.

Slik går dagene, ukene og jeg føler at jeg eksisterer.  Jeg lever ikke, jeg eksisterer som best jeg kan.

Men noen dager eksisterer jeg veldig godt. Da føler jeg meg levende og i stand til å ta selv den tøffeste kamp. Det er dager da jeg kunne påtatt meg å lede hvilken bedrift som helst eller bygge et helt samfunn med bare hendene. Det er gode dager. Dager jeg kan leve lenge på. Det er dager jeg kunne møte NAV og stå opp for mine rettigheter som en Martin Luther King eller en Juklerød. Det er dager jeg kan stå på den største scene og fortelle om hvordan det er å ha dystymi, hvordan det er å ikke vite noe om hvordan neste dag vil være.

Så er det alle de andre dagene.

Slik som dagen i dag. En dag da selv Lionell Ritchies “Dancing on the ceiling” er mollstemt. En dag da solen flommer inn i leiligheten og bare viser upussede vinduer og tvinger meg til å trekke dynen helt over hodet for å få det mørkt nok. En dag da selv telefoner fra barn forblir ubesvart fordi det er vanskelig å snakke med en klump i halsen.

Og det er akkurat i dag jeg skal til NAV. Jeg må nok en gang, fordi det er min 4de eller 5te saksbehandler, legge min historie frem til allmenn beskuelse. Ikke fordi jeg vil, ikke fordi det er overfor et fagutdannet menneske, ikke fordi det er et ledd i en behandling. Det er fordi de krever det, overfor en ufaglært (innen psykologifaget) person, fordi det er et ledd i å følge den loven politikerne har vedtatt. Det føles feil.

Det er i dag jeg skal til NAV for å få beskjed om at jeg skal settes til ett eller annet for å se om jeg har det som kalles restarbeidsevne. Som en bil som sjekkes for å se hvor mange mil man fortsatt kan presse ut av den. For å se hvor mye de kan skvise ut av meg til samfunnets økonomiske fordel. Det føles vondt.

Det er i dag jeg skal til NAV for å få stanset ut den veien jeg skal gå resten av livet, ikke det livet jeg ønsker eller håper på, men det livet helt fremmede mennesker, utilnærmelige etater og upersonlige lover krever at jeg skal ta. Det føles rart.

Men det er bare å innse at makta rår og penger er makt og det er penger det hele dreier seg om.

Gruer meg til i morgen!

Etter mange lange måneder uten en lyd fra NAV har jeg plutselig blitt kontaktet og innkallt til et møte.

Skulle tro jeg burde glede meg, men egentlig gruer jeg meg, gruer meg veldig.

Maven er i opprør, presset bak øynene er ganske stort og dynen er det tryggeste jeg har. Hva jeg gruer meg til, og hvorfor jeg ikke gleder meg vet jeg ikke, jeg vet bare at jeg ikke har det veldig godt akkurat nu.

Kanskje det kan hjelpe å skrive litt på bloggen igjen. Det er jo lenge siden sist.

Hvis jeg gruer meg til morgendagen, så kanskje jeg burde glede meg over dagen i dag. Strålende sol og passe kaldt.

Egentlig burde jeg vært langt inne i marka med termos og matpakke.

Egentlig burde jeg vært ute på Huk med kamera, varme klær og en god bok.

Egentlig burde jeg ruslet langs Frognerstranda og kjent følelsen av den kommende våren.

Egentlig er det en masse ting jeg burde gjøre, til og med vaske leilighet, forberee meg til morgendagen og nyte en kopp te i solen som strømmer inn i stuen. Men det skjer liksom ikke.

Dere kan godt anklage meg for å være lat, doven, giddeløs, slapp osv.

Dere kan godt be meg ta meg sammen, ta meg selv i nakken og mte verden som en mann.

Men samtidig vil jeg be dere om å tenke dere en tilværelse, et sinn der glede og “levva livet” glimrer med sitt fravær. Der du er avhengig av kunstige stoffer for ikke å gå helt i kjelleren. Der du opplever at alle andre, all verden rundt deg har trukket vinnerloddet. Der du vet med deg selv at du egentlig burde glede deg over livet du har, familien du er tildelt, vennene som vil være nettopp det.  Du vet det, vet det så inderlig godt men du får det bare ikke til.

Hva skal jeg sammenligne det med? Kanskje et spydkast. Det er ikke vanskelig å vite hvordan du bør kaste et spyd for at det skal gli pent gjennom luften over en viss lengde. Alt du trenger å vite er greit å få beskrevet av en trener eller lese i en bok eller høre fra en som får det til. Men gjøre det selv….det er ikke lett.

Eller som Henrik Ibsen sier det. Mene det, tenke det, si det; javel, men gjøre det….

Hvorfor har akkurat jeg fått det sånn?

Jada, jeg vet at andre har det værre. Jeg vet om mennesker som er blinde, som er døve, som mangler begge bena, som ligger i repirator neb som allikevel har en enorm livsvilje og livsglede. Klart jeg ikke skal klage.

Jeg vet om mennesker som har mistet alt og som bretter opp armene og går på igjen. Klart jeg bør holde kjeft.

Men jeg er dessverre ikke så flink. Kanskje det er nettopp detsom er mitt problem:

Jeg er ikke så flink.

Kanskje det er derfor jeg gruer meg, fordi jeg risikerer å bli konfrontert med min egen utilstrekkelighet, med min egen manglende livsvilje, med min egen uflinkhet-

 

Kanskje det. Jeg vet ikke, så flink er jeg ikke.

Hvem er NAV til for?

Jeg hadde bestemt meg for å forsøke en positiv aproach overfor NAV og det offentlige hjelpeapparat i det nye året. Tenk at jeg allered etter 11 dager mister såvel lyst som vilje.

Min løpende enveiskontakt med NAV fortsatte allerede i uke 1.Jeg har siden høsten 2010 forsøkt å få kontakt med min saksbehandler der fordi denne allmektige institusjon krever:at jeg, før uførhet kan innrømmes, skal gjennomføre attføring som følge av folketrygdlovens § 12-5.

Det er veldig fint, og jeg har ikke noe imot attføring. Men det synes klart for meg at jeg selv ikke kan klare å skaffe en attføringsplass, i hvertfall ikke uten bistand fra NAV.

For å få dette til har jeg regelmessig, faktisk nesten 1 gang i uken siden høsten forsøkt å oppnå kontakt med saksbehandleren min slik at vi sammen kunne finne en løsning som forhåpentligvis kunne føre meg tilbake til arbeidslivet. – Det er jo ingen tvil om at det er det jeg helst vil.- Alternativt få konstatert at det faktisk ikke er restarbeidsevne igjen hos meg.

Bare uttrykket restarbeidsevne setter deg i en mekanisk bås der du er redusert til et verktøy for samfunnet. Det er som om man sier at en bil som har gått 200.000 km tåler 50.000 km til. Altså en restkjøreevne på 20 %. Det er det vi er redusert til.

Jeg har altså forsøkt å nå min kontakt uten hell.  Hver gang jeg har ringt inn blir det sendt melding til vedkommende at han skal ringe. Systemet er nemlig slik at jeg ikke kan ringe direkte til min saksbehandler. Jeg må gjennom et filter som forlanger at jeg, overfor en jeg ikke kjenner i det hele tatt og en ny hver gang, skal legge frem min situasjon og sykdomshistorie slik at dette menneskelige filter skal kunne avgjøre om jeg får snakke med den jeg ønsker eller ikke. Ved hver eneste samtale, dokumenterbart ca. 10-15 i tallet, blir jeg fortalt at det sendes en melding til saksbehandleren at han skal ringe.

I går var jeg innom NAV og forlangte da å få en utskrift av mine henvendelser til dem.  Denne oversikt inneholder 4 – fire henvendelser frea meg til dem. Altså under halvparten av det antall ganger jeg har ringt inn er blitt registrert. Enten er jeg usynlig, eller så ljuger de for meg når jeg snakker med dem eller så har en eller annen vært inne i systemet og slettet henvendelsene.  Jeg tror ikke på noen av forklaringene. Jeg nekter å bli paranoid så jeg jeg er sikker på at det finnes en annen årsak. Det er bare det at jeg ikke kan finne den nå.

Nok av det. Jeg var innom i går for å stille spørsmål om noe annet og fikk da beskjed om at jeg hadde fått en ny saksbehandler. –“Fint. Kanskje han vil ringe?” Men jeg har foreløpig ikke hørt noe.  Det fletter seg inn i det taushetens vev de omgir seg med.  Hadde det vært noen fra det private næringsliv som hadde vært så unfallende i sin behandling av kunder ville vedkommende sansynligvis vært sparket etter kort tid.  Da hadde jeg nemlig kunnet ta kontakt med vedkommendes leder og forklart situasjonen. Ikke så med NAV. De lar deg ikke snakke med noen.

Tilbaker til attføringssaken.  Jeg har til og med tatt meg så kraftig sammen at jeg har søkt en stilling jeg tror jeg kunne klare og ønsket i den forbindelse å få vite fra NAV hvilke vilkår som gjelder for attføring, arbeid på tiltak, lønnstilskudd eller hva de nå kaller det som kunne være aktuelt for meg, og som kanskje kunne fristet en arbeidsgiver til å satse på en depresiv melankolsk person med et langt helsemessig avbrudd i arbeidslivet. Jeg mener, jeg tok meg sammen. Skrev, søkte og gikk i kjelleren. Bare det å skrive en søknad og så ikke få noen som helst bistand fra de som krever at jeg skal gjøre det var nok til at jeg mistet lysten på det meste. Jeg opplevde nemlig at jeg ikke gjorde det for min egen skyld, men for å tilfredsstille en paragraf.

Jeg vet ikke om noen av dere som leser dette kan sette dere inn i en virkelighet der du opplever at du lever eller gjør ting kun for andres skyld og ikke for din egen.  Jeg er i live i dag fordi jeg har moralske forpliktelser overfor mine barn, min familie, mine venner. Jeg er det ikke fordi jeg selv har lyst, for min egen glede og lykkes del.

Jeg tar meg sammen, jeg gjør alt det disse ansiktsløse signaturene på offentlige brev krever at jeg skal gjøre.  Jeg har gjort alt de har bedt om, og skulle det være noe jeg har glemt tar jeg min straff som den kommer. Som det å glemme å melde en adresseendring fratar meg bostøtte en måned uten mulighet for etterbetaling (tap ca. 50% av husleien) eller som at første gang meldekort skulle sendes inn ble det, som følge av misforståelser, sendt inn noen dager for sen¨t med det resultat at jeg mistet ca. 7.000 kr. For mange er det sikkert ikke mye, men for en som lever på et tilnærmet eksistensminimum er det ganske mye.

Alt dette aksepterer jeg og lar enkelte måneders matbudsjett bli rimelig redusert. Jeg tar det, eller rettere sagt har tatt det som en mann, men jeg kjenner nå at behovet for å komme under vingene til hvitkledte hyggelige engler på Vinderen igjen begynner å melde seg.  Så kraftig melder det seg at jeg faktisk sendte et innlegg til en debatt i nettavis som var av så sterk karakter at redaktøren der skrev til meg og sa at innlegget måtte slettes men at de gjerne ville hjelpe meg hvis det var ønskelig.

Ja, jeg sliter og det er derfor jeg kontakter NAV. For det er vel det NAV er til for. Hjelpe mennesker som trenger hjelp.  Ingen ringer vel til NAV for å fortelle at de har vunnet i tipping eller at de har fått ny kjæreste.  De ringer fordi de er i en situasjon der de ikke selv kan løse evt. problemer.

Når skal NAV skjønne dette, Når skal de skjønne hvem de er til for…..

Eller jeg kanskje skal si: Når skal de forklare meg hvem de IKKE er til for.

NYTT ÅR, NYE MULIGHETER...men fortsatt dum????

Når det nye året nå begynner å få fotfeste og all verdens eksperter uttaler seg om både det ene og det andre med den største sikkerhet, ikke minst om hvor Børsen skal ende dette året. I den forbindelse har jeg endel spørsmål.

Det er mulig jeg er dum, sikkert stokk dum, men jeg skjønner altså ikke børsens vesen og børsens verdi i samfunnet.

Ok, det siste var kanskje litt sterkt, jeg skjønner ikke at børsen har så stor verdi i samfunnet er vel riktigere å si.

Det er i prinsippet 3 ting jeg virkelig ikke skjønner.

Det første er hvilken verdi store deler av børsomsetningen tilfører næringslivet. Jeg er klar over at emisjoner og kapitalutvidelser (kanskje det samme) skaffer kapital for å utvikle eksisterende eller ny virksomhet. Men når person A selger aksjer i firma B til person C, så skjønner jeg ikke hvilken betydning det har for firma B i det hele tatt, med mindre aksjeposten er så stor at C blir hovedaksjonær eller noe i den retning. Hvorvidt kursen er høy eller lav har jo ingen betydning for firma B. 

Det andre jeg ikke skjønner er hvordan en aksjes verdi går opp og ned som en jojo bare fordi en fremtidig varepris ser ut til å endre seg. Ta oljeaksjer. Dag 1 går oljeprisen opp og oljeaksjer stiger med nettopp den begrunnelse at oljen stiger i pris, men den prisen vil vel ikke oljefirmaet få glede av før det er gått et par mnd. Så vidt jeg vet handles olje for levering litt tid fremover. Dag 2 går oljeprisen ned og oljeaksjene gjør det samme, og da med nøyaktg samme forklaring som sist. Men fortsatt vil ikke oljeselskapets inntekter endres før det er gått litt tid. I det store og det hele vil jo altså verdien holde seg relativt stabil. 

Det tredje jeg ikke skjønner hvorfor det ikke er etablert systemer elelr gjerne regler for hvordan/hvor lenge mn kan eie en aksje. Jeg trodde alltid, og tror vel fortsatt det, at det å gå inn som eier i en bedrift var et uttrykk for interesse for en bedrift og dens bransje/produksjon/leveranse. Men hvis jeg går inn kl. 9 om morgenen og ut kl 15 om ettermiddagen kan det jo umulig være fordi jeg bryr meg om bedriften. Om mitt inntog/utmarsj får betydning for bedriften og dens videre liv og levnet bryr jeg meg sansynligvis ikke om i det hele tatt.
Jeg er altså ikke med som hverken bedriftsetablerer, bedriftsviderebygger eller bedriftsvedlikeholder.Kan det være sunt for næringslivet? Hvor er langsiktighet og vyer? Er næringslivet redusert til å være pengemaskin for eiere, eller er det fortsatt endel av et samfunn med de forpliktelser og ansvar som ligger i det? 

Ok, før alle børsgribber og aksjeelskere kaster dere over meg og river skinnet av meg som den ignorant dere mener jeg er, så la meg si følgende: 

Jeg har stor sans for markedskrefter og privat næringsliv og retten til å tjene penger og alt det der. Jeg har stor forståelse for at det er moro med mye penger og jeg har stor forståelse for følelsen av å være betydningsfull. Det jeg bare ber om her er enkle forklaringer, slik at jeg kan bli enda mer i stand til å forstå et vesen jeg i dag ikke skjønner.

Så hvis en, eller flere av dere som leser har et svar til meg så hadde jeg vært meget takknemlig.