Gruer meg til i morgen!

Etter mange lange måneder uten en lyd fra NAV har jeg plutselig blitt kontaktet og innkallt til et møte.

Skulle tro jeg burde glede meg, men egentlig gruer jeg meg, gruer meg veldig.

Maven er i opprør, presset bak øynene er ganske stort og dynen er det tryggeste jeg har. Hva jeg gruer meg til, og hvorfor jeg ikke gleder meg vet jeg ikke, jeg vet bare at jeg ikke har det veldig godt akkurat nu.

Kanskje det kan hjelpe å skrive litt på bloggen igjen. Det er jo lenge siden sist.

Hvis jeg gruer meg til morgendagen, så kanskje jeg burde glede meg over dagen i dag. Strålende sol og passe kaldt.

Egentlig burde jeg vært langt inne i marka med termos og matpakke.

Egentlig burde jeg vært ute på Huk med kamera, varme klær og en god bok.

Egentlig burde jeg ruslet langs Frognerstranda og kjent følelsen av den kommende våren.

Egentlig er det en masse ting jeg burde gjøre, til og med vaske leilighet, forberee meg til morgendagen og nyte en kopp te i solen som strømmer inn i stuen. Men det skjer liksom ikke.

Dere kan godt anklage meg for å være lat, doven, giddeløs, slapp osv.

Dere kan godt be meg ta meg sammen, ta meg selv i nakken og mte verden som en mann.

Men samtidig vil jeg be dere om å tenke dere en tilværelse, et sinn der glede og “levva livet” glimrer med sitt fravær. Der du er avhengig av kunstige stoffer for ikke å gå helt i kjelleren. Der du opplever at alle andre, all verden rundt deg har trukket vinnerloddet. Der du vet med deg selv at du egentlig burde glede deg over livet du har, familien du er tildelt, vennene som vil være nettopp det.  Du vet det, vet det så inderlig godt men du får det bare ikke til.

Hva skal jeg sammenligne det med? Kanskje et spydkast. Det er ikke vanskelig å vite hvordan du bør kaste et spyd for at det skal gli pent gjennom luften over en viss lengde. Alt du trenger å vite er greit å få beskrevet av en trener eller lese i en bok eller høre fra en som får det til. Men gjøre det selv….det er ikke lett.

Eller som Henrik Ibsen sier det. Mene det, tenke det, si det; javel, men gjøre det….

Hvorfor har akkurat jeg fått det sånn?

Jada, jeg vet at andre har det værre. Jeg vet om mennesker som er blinde, som er døve, som mangler begge bena, som ligger i repirator neb som allikevel har en enorm livsvilje og livsglede. Klart jeg ikke skal klage.

Jeg vet om mennesker som har mistet alt og som bretter opp armene og går på igjen. Klart jeg bør holde kjeft.

Men jeg er dessverre ikke så flink. Kanskje det er nettopp detsom er mitt problem:

Jeg er ikke så flink.

Kanskje det er derfor jeg gruer meg, fordi jeg risikerer å bli konfrontert med min egen utilstrekkelighet, med min egen manglende livsvilje, med min egen uflinkhet-

 

Kanskje det. Jeg vet ikke, så flink er jeg ikke.