Hvem er NAV til for?

Jeg hadde bestemt meg for å forsøke en positiv aproach overfor NAV og det offentlige hjelpeapparat i det nye året. Tenk at jeg allered etter 11 dager mister såvel lyst som vilje.

Min løpende enveiskontakt med NAV fortsatte allerede i uke 1.Jeg har siden høsten 2010 forsøkt å få kontakt med min saksbehandler der fordi denne allmektige institusjon krever:at jeg, før uførhet kan innrømmes, skal gjennomføre attføring som følge av folketrygdlovens § 12-5.

Det er veldig fint, og jeg har ikke noe imot attføring. Men det synes klart for meg at jeg selv ikke kan klare å skaffe en attføringsplass, i hvertfall ikke uten bistand fra NAV.

For å få dette til har jeg regelmessig, faktisk nesten 1 gang i uken siden høsten forsøkt å oppnå kontakt med saksbehandleren min slik at vi sammen kunne finne en løsning som forhåpentligvis kunne føre meg tilbake til arbeidslivet. – Det er jo ingen tvil om at det er det jeg helst vil.- Alternativt få konstatert at det faktisk ikke er restarbeidsevne igjen hos meg.

Bare uttrykket restarbeidsevne setter deg i en mekanisk bås der du er redusert til et verktøy for samfunnet. Det er som om man sier at en bil som har gått 200.000 km tåler 50.000 km til. Altså en restkjøreevne på 20 %. Det er det vi er redusert til.

Jeg har altså forsøkt å nå min kontakt uten hell.  Hver gang jeg har ringt inn blir det sendt melding til vedkommende at han skal ringe. Systemet er nemlig slik at jeg ikke kan ringe direkte til min saksbehandler. Jeg må gjennom et filter som forlanger at jeg, overfor en jeg ikke kjenner i det hele tatt og en ny hver gang, skal legge frem min situasjon og sykdomshistorie slik at dette menneskelige filter skal kunne avgjøre om jeg får snakke med den jeg ønsker eller ikke. Ved hver eneste samtale, dokumenterbart ca. 10-15 i tallet, blir jeg fortalt at det sendes en melding til saksbehandleren at han skal ringe.

I går var jeg innom NAV og forlangte da å få en utskrift av mine henvendelser til dem.  Denne oversikt inneholder 4 – fire henvendelser frea meg til dem. Altså under halvparten av det antall ganger jeg har ringt inn er blitt registrert. Enten er jeg usynlig, eller så ljuger de for meg når jeg snakker med dem eller så har en eller annen vært inne i systemet og slettet henvendelsene.  Jeg tror ikke på noen av forklaringene. Jeg nekter å bli paranoid så jeg jeg er sikker på at det finnes en annen årsak. Det er bare det at jeg ikke kan finne den nå.

Nok av det. Jeg var innom i går for å stille spørsmål om noe annet og fikk da beskjed om at jeg hadde fått en ny saksbehandler. –“Fint. Kanskje han vil ringe?” Men jeg har foreløpig ikke hørt noe.  Det fletter seg inn i det taushetens vev de omgir seg med.  Hadde det vært noen fra det private næringsliv som hadde vært så unfallende i sin behandling av kunder ville vedkommende sansynligvis vært sparket etter kort tid.  Da hadde jeg nemlig kunnet ta kontakt med vedkommendes leder og forklart situasjonen. Ikke så med NAV. De lar deg ikke snakke med noen.

Tilbaker til attføringssaken.  Jeg har til og med tatt meg så kraftig sammen at jeg har søkt en stilling jeg tror jeg kunne klare og ønsket i den forbindelse å få vite fra NAV hvilke vilkår som gjelder for attføring, arbeid på tiltak, lønnstilskudd eller hva de nå kaller det som kunne være aktuelt for meg, og som kanskje kunne fristet en arbeidsgiver til å satse på en depresiv melankolsk person med et langt helsemessig avbrudd i arbeidslivet. Jeg mener, jeg tok meg sammen. Skrev, søkte og gikk i kjelleren. Bare det å skrive en søknad og så ikke få noen som helst bistand fra de som krever at jeg skal gjøre det var nok til at jeg mistet lysten på det meste. Jeg opplevde nemlig at jeg ikke gjorde det for min egen skyld, men for å tilfredsstille en paragraf.

Jeg vet ikke om noen av dere som leser dette kan sette dere inn i en virkelighet der du opplever at du lever eller gjør ting kun for andres skyld og ikke for din egen.  Jeg er i live i dag fordi jeg har moralske forpliktelser overfor mine barn, min familie, mine venner. Jeg er det ikke fordi jeg selv har lyst, for min egen glede og lykkes del.

Jeg tar meg sammen, jeg gjør alt det disse ansiktsløse signaturene på offentlige brev krever at jeg skal gjøre.  Jeg har gjort alt de har bedt om, og skulle det være noe jeg har glemt tar jeg min straff som den kommer. Som det å glemme å melde en adresseendring fratar meg bostøtte en måned uten mulighet for etterbetaling (tap ca. 50% av husleien) eller som at første gang meldekort skulle sendes inn ble det, som følge av misforståelser, sendt inn noen dager for sen¨t med det resultat at jeg mistet ca. 7.000 kr. For mange er det sikkert ikke mye, men for en som lever på et tilnærmet eksistensminimum er det ganske mye.

Alt dette aksepterer jeg og lar enkelte måneders matbudsjett bli rimelig redusert. Jeg tar det, eller rettere sagt har tatt det som en mann, men jeg kjenner nå at behovet for å komme under vingene til hvitkledte hyggelige engler på Vinderen igjen begynner å melde seg.  Så kraftig melder det seg at jeg faktisk sendte et innlegg til en debatt i nettavis som var av så sterk karakter at redaktøren der skrev til meg og sa at innlegget måtte slettes men at de gjerne ville hjelpe meg hvis det var ønskelig.

Ja, jeg sliter og det er derfor jeg kontakter NAV. For det er vel det NAV er til for. Hjelpe mennesker som trenger hjelp.  Ingen ringer vel til NAV for å fortelle at de har vunnet i tipping eller at de har fått ny kjæreste.  De ringer fordi de er i en situasjon der de ikke selv kan løse evt. problemer.

Når skal NAV skjønne dette, Når skal de skjønne hvem de er til for…..

Eller jeg kanskje skal si: Når skal de forklare meg hvem de IKKE er til for.