Så var det gjort!

Ikke var det feil, ikke var det vondt og ikke var det rart. Det var heldigvis ganske greit.

Klokken 12.30 satt jeg der, på NAV-kontoret, med musikk på øret og konsentrasjonen dypt i Dagens Næringslivs vanskelige Soduko, blandt sosialstøttesøkende, sprækforvirrede, arbeidssøkende og behandlingstrengende. En merkelig blanding av alle samfunnets hjelpetrengende. 

Selv skjuler man seg ved å iføre seg blazer, frakk, mappe med papirer og som nevnt avis og musikk. Kan det skyldes at det er noe med å ikke ville bli stemplet eller har det rett og slett noe med at man på den måten gir seg selv en styrke og en selvtillit som trenges for i det minste å være på nivå med den forventede samtalepartner. Jeg velger å tro det siste. Det føles litt mindre feigt og litt mer ofensivt.

Jeg skal forresten erkjenne en liten ting til. Jeg hadde styrket meg på en liten ekstra hvit for å ikke risikere at presset bak øynene skulle bli for sterkt. Men heldigvis, kroppen fungerte herlt fint på egenhånd og Kleenexen fikk stå urørt.

En hyggelig mann, på min alder, svanger i omtrent samme måned som meg etter kroppsfasong å dømme hentet meg vekk fra mottaksrommet. Vi er heldigvis kommet litt lenger enn Ellis Island. Inn bak diverse skranker og etter konstatering at datasystemene ikke ville virke inn på et lukket møterom der samtalen var helt fri for elektroniske hjelpemidler. Altså ingen mulighet til å kaste seg over regulativet og peke på at si og så var lov/ikke lov. Et godt gammeldags møte med ringperm, gamle notater, kulepenn og blanke ark.

Fem spørsmål var på agerndaen.

1. Hva krevet de?
2. Hva kunne de tilby?
3. Hva ønsket jeg?
4. Hva kunne jeg tilby?
5. Hva kunne jeg kreve inntil en løsning var funnet?

For å starte med det første, som i grunnen ble et underliggende punkt gjennom hele møtet.  De krevet at jeg gjennomgikk en form for attføring slik at restarbeidsevne eller mangel på sådann kunne konstateres. I parentes bemerket kan jeg nevne at ordet restarbeidsevne ble fra min side bedt om å bli strøket og lagt dødt inntil et bedre synonym kunne fremskaffes.

Så var det hva de kunne tilby. Og det var flere ting, men inget konkrete forslag til aktrivitet der og da. Imidlertid ble det skissert tre alternativer.

• Lønstilskudd som er et opplegg der jeg ansettes i et firma som får et tilskudd til lønn på kr. 10.000,- pr måned for å ha meg ansatt. Dette ble bevilget for tre måneder ad gangen. Erfaringsmessig er dette arbeidssituasjon jeg selv må skaffe fordi de har dårlig erfaring med at attføringsbedrifter eller NAV selv går ut og leter opp arbeidsplasser som er villige til å ta inn slik arbeidskraft.
• Tidsubegrenset lønntstilskudd som er et, som det fremgår av navnet et ubegrenset lønnstilskudd i tid for “sånne som meg” altså med et noe høyere stillings og forsåvidt lønnsønske. Der er beløpet kr. 15.000 mpr. måned, men det må gjennom spesielle søknadsprosseser. I dette tilfelle er det en åpenbar ikke bare fordel men nærmest krav om at jeg selv skaffer arbeidsgiver til veie.
• Arbeid med bistand et opplegg der man er innom en attføringsbedrift med tett oppfølging av konsulent som forsøker å få vedkommende plassert ut i bedrift.  Dette er nok i størst grad egnet for enkel produksjonsvirksomhet eller meget enkelt kontorarbeid.

Etter litt frem og tilbake ble det konstatert at det primært var pktene om lønnstilskudd som var mest relevante.

Hva ønsket så jeg?

Veldig enkelt: Å vite at jeg får en fremtid som strekker seg over litt mer enn noen måneder så jeg kunne gå fra eksistens til liv.

Ogda kom vi inn på hva jeg kunne tilby, dog på betingelse at jeg fikk en skriftlig garanti på at de to lønnstilskuddsformene ville bli innvilget.

• Jeg kan tilby meg å gå ut til såvel søkende firmaer som til interessante arbeidsgivere medbringende nevnte garanti og tilby min “restarbeidsevne”, min mangeårige kompetanse innen salg, mennesker, rekruttering og planlegging med de b egrensninger som min sykdom medfører.
• Jeg kan tilby å bruke mitt nettverk, både via denne blogg, FB, mitt yrkesnettverk og andre. Legge min situasjon frem til allmenn beskuelse og se hva som måtte komme ut av det.
• Jeg kan tilby meg å ta sjansen på at kjelleren kan sprette opp som troll av eske fordi jeg har etablert kontakter og nettverk som vil fange meg opp hvis det, Gud forby, måtte skje.

Og endelig spørsmålet om hva jeg kunne kreve inntil en plausibel løsning var funnet. Det ble fra NAV’s side lovet at så lenge vi var i et samtale, i dialog vill alle bidrag fortsette. 

Det siste var en usedvanlig god melding å få.

 

Resultatet av møtet?  Jo det er ganske enkelt at jeg, så snart garantiene om lønnstilskudd foreligger (maks et par dager) vil jeg gå ut, godt hjulpet av nettverk og piller, og legge frem min situasjon for aktuelle bedrifter.  Dette arbeid skal gå frem til medio februar da ny evaluering skal skje og vi på ny skal vurdere om det er arbeid med bistand som må forsøkes. Skulle heller ikke dette være en suksessfyllt operasjon vil NAV krype til korset og innvilge meg full uførhet.

 

Med andre ord. Et meget vellykket møte. Et møte vi kunne hatt for 6 måneder siden men som de dessverre ikke har klart å få til. Min konspiratoriske og onde hjerne tror det beror på at jeg, sammen med advokat har virket for sterk overfor en ung og uerfaren saksbehandler som rett og slett ikke har turd å ta møtet.  Men det er vann som er rent i havet, nå er vi ved en ny bekks oppkomme og har fått lov til å bli med på hele ferden mot den endelige løsning, forhåpentligvis lenge før vi når det salte hav.

Å møte en mann med oppriktig vilje til å finne løsning.  Så oppriktig at til og med fikk hans direktenummer. 

Dette kan ikke gå galt hvis bare Vår Herre og helsa vil.