............visdom uten ende!
Ja, uten ende og med all verdens godhet har
Du utstyrt oss med vilje og evne, redskaper og planleggingsverktøy.
Hos de fleste har Du oppnådd harmoni og samspill,
ja hos noen en harmoni og et samspill som vil lyde
fra menneskenes evighet til menneskenes evighet.
Du har gitt oss da Vinci, Mandela og Mozart,
Du har gitt oss Ibsen, Nansen og Nobel
Du har gitt oss Washington, Mor Theresa og Livingston
Du utstyrte dem med redskaper tilpasset deres evner
Og verktøy tilpasset deres vilje fra den minste av byggestener
i den største av katedraler.
Du utstyrte de fleste med redskaper dimensjonert
etter deres evne, enten stor eller liten.
Slik blir selv den mest ubetydelige og usynlige av
Dine en viktig, ja nødvendig del av Dine planer.
Men noen av oss oppdager at
den harmoni Du har skrevet Ditt store opus rundt,
de mål og vinkler Du har tegnet Ditt store byggverk med
de har vi ikke.
Eller enda verre
Vi får ikke klokkene til å ringe og redskapene til fungere.
Jeg har hamret og støpt, filt og pusset, målt og beregnet
på den sten jeg var ment å levere.
Den sten Du hadde bestillt fra meg og som var tegnet
inn på sin helt spesielle plass slik alle har sin plass.
Jeg tok et skritt tilbake. Det var kveld og tid for å
sjekke mitt verk. Det lå så flott og snart ferdig .....
...inntil......
...inntil jeg kastet et blikk på det store byggverk, på
det som er i ferd med å bli stadig større men aldri helt ferdig.
Jeg så de stener som lå og ventet på sin plass. Med
sine sine rette vinkler, sine nøyaktige lengder og helt uten revner.
Og med sine polerte flater, beskyttet av et klede av silke.
Da først så jeg min egen. Ujevn, skjev og uten proposjoner.
Hvordan, hva har skjedd. Min sorg er stor.
Råvaren var jo den samme som alle
andre. De samme atomer og molekyler.
Viljen og også planleggingsverktøyet var av samme klasse
og fra samme produsent. Hva var det svake ledd?
Hvordan kunne dette ha skjedd?
Da så jeg det.
Det klede som lå rundt min sten var glatt som silke
og rent som sne. Det dekket hver del av min sten og
den gjorde mitt verk like flott som de andre.
Intill.......
Intill et barn, det minste av alle barn, barnet i meg selv
sa: Men han har jo intet klede!
Da lå de der synlige for all verden,
mine redskaper.
Min vinkel var av gummi og bøyde unna for alle utvekster.
Hvordan kunne jeg da få stenen i rett vinkel?
Mitt målebånd var uten hverken centimeter eller tommer.
Hvordan kunne jeg da få stenen i riktig lengde?
Min murerskje var som et døslag, all puss randt ut.
Hvordan kunne jeg da få fyllt stenens revner?
Stenen må hugges opp, knuses til grus
og kastes som fyllmasse under de vakre
søyler og vegger.
Det var altså Din mening med meg, derfor de
ubrukelige redskaper.
Men hvorfor denne vilje?
Hvorfor fikk jeg ikke skape harmoni
i fyllingen?
25. mars 2010
Lenge siden sist.
Kjære lesere.
Det er lenge siden jeg har skrevet noe nå, men jeg har allikevel observert at det har vært noen innom i ny og og tittet. Og disse fortjener en liten forklaring på den lange taushet.
Jeg har ved noen anledninger, faktisk 3 anledninger fått beskjed om jeg ikke bør skrive om livet og kampen med NAV og sykdom osv. Begrunnelsene har vært forskjellige, alt fra at det er feil i forhold til den behandling jeg får (som jeg tør påstå ikke har hjulpet så meget) via at det kanskje ikke er så lurt å være negative til NAV fordi de kan bli sure hvis de leser det jeg skriver (er du psykisk syk og ikke klarer å arbeide, så skal du ikke klare å skrive heller) til at jeg ikke må bruke nettet til å skaffe sympatier (det vil oppfattes som om man misbruker et nettverk).
Nei vel. Jeg har derfor ikke skrevet noe på en stund og vil også la siden ligge død en stund fremover. Jeg synes det er synd, forjeg har hatt glede av å skrive. Kanskje mest glede av å skrive og mindre av at noen leser. Men allikevel har jo noe av gleden også vært at jeg har fått formidlet noe.
Håper ikke dere forsvinner helt fra siden min. Vi kan jo snakkes via mail eller Facebook og så har dere kommentarfeltet. Det blir heldigvis ikke utslitt.
Ha i første omgang en god påske.
Klokken er nå 03.51 og vi får se om Ole Lukkøye finner adressen i kveld.
God Natt
Frithjof aka KK
PS. Trodde alt var i orden med NAV nå jeg. Så feil kan man altså ta.
Det er lenge siden jeg har skrevet noe nå, men jeg har allikevel observert at det har vært noen innom i ny og og tittet. Og disse fortjener en liten forklaring på den lange taushet.
Jeg har ved noen anledninger, faktisk 3 anledninger fått beskjed om jeg ikke bør skrive om livet og kampen med NAV og sykdom osv. Begrunnelsene har vært forskjellige, alt fra at det er feil i forhold til den behandling jeg får (som jeg tør påstå ikke har hjulpet så meget) via at det kanskje ikke er så lurt å være negative til NAV fordi de kan bli sure hvis de leser det jeg skriver (er du psykisk syk og ikke klarer å arbeide, så skal du ikke klare å skrive heller) til at jeg ikke må bruke nettet til å skaffe sympatier (det vil oppfattes som om man misbruker et nettverk).
Nei vel. Jeg har derfor ikke skrevet noe på en stund og vil også la siden ligge død en stund fremover. Jeg synes det er synd, forjeg har hatt glede av å skrive. Kanskje mest glede av å skrive og mindre av at noen leser. Men allikevel har jo noe av gleden også vært at jeg har fått formidlet noe.
Håper ikke dere forsvinner helt fra siden min. Vi kan jo snakkes via mail eller Facebook og så har dere kommentarfeltet. Det blir heldigvis ikke utslitt.
Ha i første omgang en god påske.
Klokken er nå 03.51 og vi får se om Ole Lukkøye finner adressen i kveld.
God Natt
Frithjof aka KK
PS. Trodde alt var i orden med NAV nå jeg. Så feil kan man altså ta.
10. mars 2010
Min kamp........
Jeg har skrevet mye om KK og hans kamp not NAV. Og nå er det heldigvis inngått våpenhvile på ubestemt tid og da synes jeg KK skal få hvile også.
Men jeg har lyst til å forsøke å beskrive hvordan det er å leve med en kronisk depresjon. Ikke for å hverken frembringe eller fremtvinge noen medlidenhet eller sympati, men bare for å forklare. Mange jeg snakker med kan rett og slett ikke forstå hvordan det arter seg.
De fleste av dere har sikkert vært deppa, nedstemt, melankolsk eller dyster flere ganger. Dere har sikkert kjent følelsen av utilstrekkelighet og sorg. Noen har sikkert også opplevd apatiens handlingslammende symptimer. Alt dette er vanlige menneskelige reaksjoner og følelser. Uten dem hadde vi vel vært ganske flate og kjedelige. Dette er beviser på at vi er mennesker, det at vi reagerer på opplevelser og tanker med følelser som ikke bare er enkle og behagelige. Det er vel kanskje essensen i Cogito ergo Sum, Jeg tenker altså er jeg. Så i utgangspunktet burde det jeg skal forsøke å beskrive være kjent stoff for de fleste.
Men kanskje det fremstår litt anderledes etter at jeg har forsøkt å bekrive en dag i mitt liv. Ikke så dramatisk og pageturner som dagen "I Ivan Denisovitch liv", men allikevel en dag. En dag som blir en kamp, ikke mot noe men for noe.
Nessten hver eneste morgen jeg våkner kjenner jeg et fysisk ubehag i mellomgulvet. Jeg kjenner igjen følelsen fra de gangene jeg som barn på skolen hadde gjort noe galtog måtte spasere den lange veien til overlærer Espedokken eller følelsen da telefonen i klasseværelset ringte og det var min tur til å gå til tannlegen. En tung og ekkelfølelse som spredte seg fra mellomgulvet via brystet, halsen som snørte seg sammen, leppene som kanskje dirret litt til det lette presset bak øyelokkene og av og til presset mot urinblæren som jeg måtte kjempe for å stå i mot.
Ikke egentlig redsel eller gruelse. Espedokken var verdens snilleste og skoletannlegen gjorde aldri noe med meg fordi jeg som følge av en skade som liten måtte behandles hos en privat tannlege. Mer en påminnelse om noe ubehagelig som kunne komme til å oppstå om en stund. Foreldres reaksjon, ptivattannlegens uendelige "mishandling" og påminnelsen av mislykkethet gjennom stygge tenner, en tunge som alltid hang litt ut og manglende respekt for autoriteter og "slik gjør man ikke"-regelen.
Det er altså den følelsen jeg våkner med og som umiddelbart setter tankene i gang med å bearbeide, kna og dyrke alle opplevelsene av mislykkethet, tap og nederlag livet har bydd på. Jeg forsøker helt bevisst å fortrenge disse tankene med positive opplevelser og seiere, men like sikkert som amen i kjerka tar de negative over. De lammende og destruktive tankene som nærmest jubler i seiersrus når jeg resignerer og av og til får de ultimate selvutslettende drømmer.
Musklene i ben og armer blir nærmest lamme og jeg kan gripe meg selv i å ligge uten å røre meg i flere timer. Virkelig ikke røre meg. Ikke engang stå opp og gå på do greier jeg selv om jeg helt tydelig kjenner at nok er på tide. Ikke fordi jeg ikke vil eller ikke gidder, men fordi jeg ikke klerer. Jeg klarer ikke å kontrollere tankene nok til at de igjen kan fortelle musklene hva de skal ogbør gjøre. Jeg ligger. Jeg ligger inntil jeg etter en-to-tre kanskje fire timer har klart å opparbeide nok styrke til å stå opp, gå på do, sette på kaffetrakteren som jeg har vært så smart å gjøre klar dagen i forveien og så krype under dynen igjen.
De dagene jeg har en eller annen plan klarer jeg etter en enorm anstrengelse å komme meg opp og gjøre det jeg skal mens jeg hele tiden bare lengter etter å komme tilbake til den mørke trygge tilværelsen. Når jeg går ut og treffer andre eller jeg snakker med andre i telefonen er det som om livet mitt styres av en omskrevet Arnulf Øverland strofe.
Du må ikke vise så tydelig vel
den kamp som kjempes inni deg selv!
Jeg smiler og ler, prater og ser fornøyd ut...på utsiden. Innvendig raser tankene om nederlag og utilstrekkelighet. "Kan jeg få gå hjem og legge meg?""Klarer jeg å se en annen vei så de ikke sser meg?""Skal de ikke snart legge på?""Er det uhøflig å legge på nå?"
De andre dagene, de fleste dagene, når jeg ikke skal noen ting tvinger jeg meg til slutt opp og inn på badet. Svært ofte blir badegulvets varme og rommets mørke mitt oppholdssted en time eller to. Å ligge uten en tråd i mørket med en lun varme fra varmekablene mykner sakte opp musklene både i lemmer og torso, i nakke og i hode. Da kan tankene sakte få et skjær av rosa over seg og drømmene kan noen ganger ta uventede men positive vendinger. Min dal, ikke min barndoms dal, men min dal, en dal jeg ser for meg men ikke vet hvor er dukker opp. Den er vakker, grønn og stille. Den har et lite vann, to tre gårder, en hvit kirke og en liten vei som slynger seg mellom husene i den lille grenda. Jeg har vært der uendelig mange ganger, kjørt gjennom den, aldri stoppet men alltid vært på samme sted. Aldri opplevd å komme inn i den eller å kjøre over horisonten og ut av den.
Det er godt og det gir meg styrke til å reise meg, dusje og tørke meg. Men sjelden å barbere meg. Veldig ofte går jeg tom for energi etterpå og setter meg apatisk i sofaen med PC og er innom følgende sider: Aftenposten, Dagbladet, VG, E24, DN, Facebook, bloggen min og mail. Om igjen og om igjen. Som for å se om det har skjedd noe jeg kan klare å gripe fatt i,riste meg litt. Noe som kan ta tak i meg og tvinge meg til å tenke. Et nytt 9/11, en ny kritikk av frimureriet, en politisk skandale utover de vanlige sex-skandalene fra UK. Som regel er det ingen ting og jeg henger meg opp i barnslige Islam-debatter eller uvesentlige Skagen-Romøren situasjoner. Men da har jeg ihvertfall noe å gjøre.
Bøker ligger det nesten ikke på bordet mitt lenger. Før kunne jeg sluke en bok i løpet av en dag eller to, nå er jeg matt etter to-tre sider. Tar så lang tid å komme gjennom en bok at innhold, plot, persongalleri og omgivelser er glemt før det er gått en uke og ti sider.
Så er det dagens store anstrengelse. Har jeg middag i kjøleskapet eller må jeg ut i butikken for å kjøpe. Veldig ofte finnes det mat, spagetti, frossen fisk, koteletter, suppe ol. Jeg er enkelte ganger så sterk at jeg handler inn større kvanta for å ha liggende. Hvis ikke så er det på med iPod og rusle til butikken, handle det lille jeg trenger for å komme fortest mulig tilbake til det trygge og sikre.
Sengen lokker og av og til kryper jeg under dynen med en liten hvit å sove på og noen ganger uten or å ligge våken hele natten.
Ja, jeg vet at det heter å tvinge seg selv og gjøre noe positivt. Jeg klarer det av og til. En skitur, en tur i Frimurerlogen, på Fridtjof, en tur i Kongeskogen. Det er bare det at jeg vet at dagen etterpå er jeg utslitt og tanken på en ny handlingslammet apatisk dag er det ikke alltid jeg orker.
Jeg har skrevet dette i håp om at dere som leser bloggen min, som faktisk er blitt en veldig positiv del av mitt liv og som snart kommer mellom to permer, skal få et lite innblikk i hva det vil si å være kronisk deprimert og melankolsk. Jeg venter som sagt hverken forståelse eller sympati, men legg gjerne igjen en liten hilsen eller bruk kommentarfeltet til kritikk og kjeft. Jeg fikser vel den kampen også.
Men jeg har lyst til å forsøke å beskrive hvordan det er å leve med en kronisk depresjon. Ikke for å hverken frembringe eller fremtvinge noen medlidenhet eller sympati, men bare for å forklare. Mange jeg snakker med kan rett og slett ikke forstå hvordan det arter seg.
De fleste av dere har sikkert vært deppa, nedstemt, melankolsk eller dyster flere ganger. Dere har sikkert kjent følelsen av utilstrekkelighet og sorg. Noen har sikkert også opplevd apatiens handlingslammende symptimer. Alt dette er vanlige menneskelige reaksjoner og følelser. Uten dem hadde vi vel vært ganske flate og kjedelige. Dette er beviser på at vi er mennesker, det at vi reagerer på opplevelser og tanker med følelser som ikke bare er enkle og behagelige. Det er vel kanskje essensen i Cogito ergo Sum, Jeg tenker altså er jeg. Så i utgangspunktet burde det jeg skal forsøke å beskrive være kjent stoff for de fleste.
Men kanskje det fremstår litt anderledes etter at jeg har forsøkt å bekrive en dag i mitt liv. Ikke så dramatisk og pageturner som dagen "I Ivan Denisovitch liv", men allikevel en dag. En dag som blir en kamp, ikke mot noe men for noe.
Nessten hver eneste morgen jeg våkner kjenner jeg et fysisk ubehag i mellomgulvet. Jeg kjenner igjen følelsen fra de gangene jeg som barn på skolen hadde gjort noe galtog måtte spasere den lange veien til overlærer Espedokken eller følelsen da telefonen i klasseværelset ringte og det var min tur til å gå til tannlegen. En tung og ekkelfølelse som spredte seg fra mellomgulvet via brystet, halsen som snørte seg sammen, leppene som kanskje dirret litt til det lette presset bak øyelokkene og av og til presset mot urinblæren som jeg måtte kjempe for å stå i mot.
Ikke egentlig redsel eller gruelse. Espedokken var verdens snilleste og skoletannlegen gjorde aldri noe med meg fordi jeg som følge av en skade som liten måtte behandles hos en privat tannlege. Mer en påminnelse om noe ubehagelig som kunne komme til å oppstå om en stund. Foreldres reaksjon, ptivattannlegens uendelige "mishandling" og påminnelsen av mislykkethet gjennom stygge tenner, en tunge som alltid hang litt ut og manglende respekt for autoriteter og "slik gjør man ikke"-regelen.
Det er altså den følelsen jeg våkner med og som umiddelbart setter tankene i gang med å bearbeide, kna og dyrke alle opplevelsene av mislykkethet, tap og nederlag livet har bydd på. Jeg forsøker helt bevisst å fortrenge disse tankene med positive opplevelser og seiere, men like sikkert som amen i kjerka tar de negative over. De lammende og destruktive tankene som nærmest jubler i seiersrus når jeg resignerer og av og til får de ultimate selvutslettende drømmer.
Musklene i ben og armer blir nærmest lamme og jeg kan gripe meg selv i å ligge uten å røre meg i flere timer. Virkelig ikke røre meg. Ikke engang stå opp og gå på do greier jeg selv om jeg helt tydelig kjenner at nok er på tide. Ikke fordi jeg ikke vil eller ikke gidder, men fordi jeg ikke klerer. Jeg klarer ikke å kontrollere tankene nok til at de igjen kan fortelle musklene hva de skal ogbør gjøre. Jeg ligger. Jeg ligger inntil jeg etter en-to-tre kanskje fire timer har klart å opparbeide nok styrke til å stå opp, gå på do, sette på kaffetrakteren som jeg har vært så smart å gjøre klar dagen i forveien og så krype under dynen igjen.
De dagene jeg har en eller annen plan klarer jeg etter en enorm anstrengelse å komme meg opp og gjøre det jeg skal mens jeg hele tiden bare lengter etter å komme tilbake til den mørke trygge tilværelsen. Når jeg går ut og treffer andre eller jeg snakker med andre i telefonen er det som om livet mitt styres av en omskrevet Arnulf Øverland strofe.
Du må ikke vise så tydelig vel
den kamp som kjempes inni deg selv!
Jeg smiler og ler, prater og ser fornøyd ut...på utsiden. Innvendig raser tankene om nederlag og utilstrekkelighet. "Kan jeg få gå hjem og legge meg?""Klarer jeg å se en annen vei så de ikke sser meg?""Skal de ikke snart legge på?""Er det uhøflig å legge på nå?"
De andre dagene, de fleste dagene, når jeg ikke skal noen ting tvinger jeg meg til slutt opp og inn på badet. Svært ofte blir badegulvets varme og rommets mørke mitt oppholdssted en time eller to. Å ligge uten en tråd i mørket med en lun varme fra varmekablene mykner sakte opp musklene både i lemmer og torso, i nakke og i hode. Da kan tankene sakte få et skjær av rosa over seg og drømmene kan noen ganger ta uventede men positive vendinger. Min dal, ikke min barndoms dal, men min dal, en dal jeg ser for meg men ikke vet hvor er dukker opp. Den er vakker, grønn og stille. Den har et lite vann, to tre gårder, en hvit kirke og en liten vei som slynger seg mellom husene i den lille grenda. Jeg har vært der uendelig mange ganger, kjørt gjennom den, aldri stoppet men alltid vært på samme sted. Aldri opplevd å komme inn i den eller å kjøre over horisonten og ut av den.
Det er godt og det gir meg styrke til å reise meg, dusje og tørke meg. Men sjelden å barbere meg. Veldig ofte går jeg tom for energi etterpå og setter meg apatisk i sofaen med PC og er innom følgende sider: Aftenposten, Dagbladet, VG, E24, DN, Facebook, bloggen min og mail. Om igjen og om igjen. Som for å se om det har skjedd noe jeg kan klare å gripe fatt i,riste meg litt. Noe som kan ta tak i meg og tvinge meg til å tenke. Et nytt 9/11, en ny kritikk av frimureriet, en politisk skandale utover de vanlige sex-skandalene fra UK. Som regel er det ingen ting og jeg henger meg opp i barnslige Islam-debatter eller uvesentlige Skagen-Romøren situasjoner. Men da har jeg ihvertfall noe å gjøre.
Bøker ligger det nesten ikke på bordet mitt lenger. Før kunne jeg sluke en bok i løpet av en dag eller to, nå er jeg matt etter to-tre sider. Tar så lang tid å komme gjennom en bok at innhold, plot, persongalleri og omgivelser er glemt før det er gått en uke og ti sider.
Så er det dagens store anstrengelse. Har jeg middag i kjøleskapet eller må jeg ut i butikken for å kjøpe. Veldig ofte finnes det mat, spagetti, frossen fisk, koteletter, suppe ol. Jeg er enkelte ganger så sterk at jeg handler inn større kvanta for å ha liggende. Hvis ikke så er det på med iPod og rusle til butikken, handle det lille jeg trenger for å komme fortest mulig tilbake til det trygge og sikre.
Sengen lokker og av og til kryper jeg under dynen med en liten hvit å sove på og noen ganger uten or å ligge våken hele natten.
Ja, jeg vet at det heter å tvinge seg selv og gjøre noe positivt. Jeg klarer det av og til. En skitur, en tur i Frimurerlogen, på Fridtjof, en tur i Kongeskogen. Det er bare det at jeg vet at dagen etterpå er jeg utslitt og tanken på en ny handlingslammet apatisk dag er det ikke alltid jeg orker.
Jeg har skrevet dette i håp om at dere som leser bloggen min, som faktisk er blitt en veldig positiv del av mitt liv og som snart kommer mellom to permer, skal få et lite innblikk i hva det vil si å være kronisk deprimert og melankolsk. Jeg venter som sagt hverken forståelse eller sympati, men legg gjerne igjen en liten hilsen eller bruk kommentarfeltet til kritikk og kjeft. Jeg fikser vel den kampen også.
9. mars 2010
Godt med besøk!
Jeg ser til min store glede at at det er mange som stikker innom siden minselv om jeg ikke har annonsert nye innlegg. Det må jo bety at dere liker det dere leser.
Jeg har dessverre, for dere, ikke kommet med noe nytt de siste dagene av tre grunner:
Jeg har dessverre, for dere, ikke kommet med noe nytt de siste dagene av tre grunner:
- Jeg har hatt en fantastisk langhelg på Kvitfjell. Sol, kaldt, snevær, flatt lys, varme, World Cup, vin, venner, sønner, alpinlegender, kjempeføre, moderate kvelder osv osv. I det hele tatt tre utrolige dager uten PC, bare iPod med bredbånd. Gidder ikke skrive lengre brev med den.
- Dagene etter en slik helg er jeg helt utslått. Klarte en liten tur ut i går, resten tilbragt inne flatt ut. En reaksjon på fysisk utskeielse, møte med ukjente mennesker som gjør at man gir alt for å fremstå som "perfekt" og på den tydelige oppdagelsen av hvor kort det er fra Capitol til den Tarpeiske klippe sett i luft perspektiv men hvor enorm avstand det er i høydeperspektiv.
- Den tredje grunnen: KK har fått vedtak fra NAV som gjør at han ser litt mer positivt på fremtiden. Det ble nesten en følelsesmessig utladning for ham å motta det brevet. Det tok litt tid for ham å skjønne at det var skjedd noe godt for ham i NAV-sammenheng, og da han skjønte det fikk følelsene fritt spillerom. Han blir veldig sliten av sånt. Men han er veldig glad nå og sier "TUSEN TAKK" til alle som har hjulpet ham og vært støttepilarer i en vond tid.
2. mars 2010
Murphys lov!
Jeg lovet mine trofaste lesere å ikke skrive annet enn positive ting. Det som følger her var oprinnelig positivt ment, men mens jeg skrev ble det nærmest en tragikomisk affære. Les selv og døm.
KK har hatt noen fine dager i det siste. I går var han inne på det store NAVhuset igjen fordi han ville så gjerne snakke med det nye NAVhodet sitt. Han hadde fått vite av et veldig snilt NAVmenneske at han hadde fått et nytt fastNAVhode etter at det andre fastNAVhodet fikk sånn barnimavenpermisjon den dagen KK fikk henne som fastNAVhode. KK ville gjerne ha med seg advokatvennmennesket når han skulle snakke med fastNAVhodet sitt.
Men da KK spurte om å få snakke med det nye fastNAVhodet sitt var det ingen som visste hvem det var enda KK sa hva han het til fornavn. Da begynte KK å kjenne at det gjorde litt vondt i maven igjen, men da gikk det snille NAVmenneskethentet et enda nyere NAVhode og sa at han var det nye fastNAVhodet til KK og at han ville snakke med KK og advokatvennmennesket og så avtalte de en tid. Det syntes KK var kjempefint for nå kunne han ha med en som skjønte mer av det rare språket de snakker på sånne hus som NAVhuset og SKATThuset og andre hus som folkevalgtmenneskene har bestemt at landet til KK skal ha mange av. Nå skulle KK få hjelp til å skjønne hvordan månedene fremover skulle bli.
Men KK trenger jo å vite hva som skal skje de nærmeste dagene og ukene også. For å få vite det måtte han snakke med et annet NAVhode, et som han ikke kjente fra før. Da sa svogervennmennesket til KK at han ville være med så KK ikke ble lei seg hvis det var noen som ikke var grei mot ham.
Tidlig idag gikk KK og svogervennmennesket til NAVhuset og der snakket de med et NAVhode som var veldig snill. Hun var så snill at KK tenkte at hun egentlig var et NAVmenneske. Hun skulle hjelpe KK å få en pengesekk så KK kunne fylle sekken til husmennesket og matmenneskene. KK skrev på et skjema som han ga til NAVmennesket og så måtte han bare en tur på det store SKATThuset å hente noe og hente noen andre papirer hjemme så skulle alt bli bra.
KK ble kjempeglad og sa tusen takk for at hun var snill og så sa han tusen takk til svogervennmennesket for at han hadde hjulpet ham. KK har nemlig funnet ut at det er veldig fint å få hjelp av noen som er glad i ham og det er ikke flaut å spørre når det er noe man ikke får til. KK tenker at hvis man femsekssempel skal bygge et hus så spør man jo om det er noen som er flinke til å snekre og mure og sånt om de vil hjelpe. Det er jo det som er så fint med å være et menneske. Noen er flinke til noe og andre til noe annet, men tilsammen er vi kjempeflinke til alt. Og så vet KK at nesten alle mennesker synes det er fint å få lov til å hjelpe andre. Det er jo kjempefint. Da vinner liksom alle.
KK hentet det han skulle hente hjemme og dro på SKATThuset og ventet lenge, veldig lenge en fikk tilslutt de papirene han trengte og så gikk han til det store NAVhuset og leverte alle papirene til det snille NAVmennesket. Da sa hun at nå kunne KK få en pengesekk om en eller to dager. Nå var KK veldig glad, han gikk til matmenneskene og byttet noen penger som han hadde mot litt god mat og så gikk han hjem, støvsugde kjellerhuset sitt, lagde en kaffe og satt seg ned og nå sitter han og skriver dette. Det er godt for KK å skrive når han glad.
-
Nå er det gått en time eller to siden KK skrev om det fine han hadde opplevd. Rett etter at han var ferdig, men før han la det ut på bloggen sin så ringte den fine mobiltelefonen hans. Det var det snille NAVmennesket han hadde snakketmed tidligere og som hadde fått papirene og det skjemaet som skulle hjelpe KK. Hun ringte og spurte om KK hadde tatt med skjemaet hjem for hun kunne ikke finne det. Men KK visste at hun hadde fått det og så måtte hun innrømme at hun hadde nok kanskje mistet det eller glemt hvor hun hadde lagt det. Så nå må KK inn i morgen før han skal ha møte sammen med advokatvennmennesket sitt og skrive et nytt sånnt skjema og lage nye kopier av alle papirene sine.
Da tenkte KK på de små barna i reklamefilmen på TV: Jeg er ikke sint, bare veldig skuffet.
Som sagt i ingressen er det vel tragikomedie som er den beste beskrivelsen av det hele. Murphys lov har sattseg fast. Heldigvis klarer jeg å le av det hele (tror jeg da).
KK har hatt noen fine dager i det siste. I går var han inne på det store NAVhuset igjen fordi han ville så gjerne snakke med det nye NAVhodet sitt. Han hadde fått vite av et veldig snilt NAVmenneske at han hadde fått et nytt fastNAVhode etter at det andre fastNAVhodet fikk sånn barnimavenpermisjon den dagen KK fikk henne som fastNAVhode. KK ville gjerne ha med seg advokatvennmennesket når han skulle snakke med fastNAVhodet sitt.
Men da KK spurte om å få snakke med det nye fastNAVhodet sitt var det ingen som visste hvem det var enda KK sa hva han het til fornavn. Da begynte KK å kjenne at det gjorde litt vondt i maven igjen, men da gikk det snille NAVmenneskethentet et enda nyere NAVhode og sa at han var det nye fastNAVhodet til KK og at han ville snakke med KK og advokatvennmennesket og så avtalte de en tid. Det syntes KK var kjempefint for nå kunne han ha med en som skjønte mer av det rare språket de snakker på sånne hus som NAVhuset og SKATThuset og andre hus som folkevalgtmenneskene har bestemt at landet til KK skal ha mange av. Nå skulle KK få hjelp til å skjønne hvordan månedene fremover skulle bli.
Men KK trenger jo å vite hva som skal skje de nærmeste dagene og ukene også. For å få vite det måtte han snakke med et annet NAVhode, et som han ikke kjente fra før. Da sa svogervennmennesket til KK at han ville være med så KK ikke ble lei seg hvis det var noen som ikke var grei mot ham.
Tidlig idag gikk KK og svogervennmennesket til NAVhuset og der snakket de med et NAVhode som var veldig snill. Hun var så snill at KK tenkte at hun egentlig var et NAVmenneske. Hun skulle hjelpe KK å få en pengesekk så KK kunne fylle sekken til husmennesket og matmenneskene. KK skrev på et skjema som han ga til NAVmennesket og så måtte han bare en tur på det store SKATThuset å hente noe og hente noen andre papirer hjemme så skulle alt bli bra.
KK ble kjempeglad og sa tusen takk for at hun var snill og så sa han tusen takk til svogervennmennesket for at han hadde hjulpet ham. KK har nemlig funnet ut at det er veldig fint å få hjelp av noen som er glad i ham og det er ikke flaut å spørre når det er noe man ikke får til. KK tenker at hvis man femsekssempel skal bygge et hus så spør man jo om det er noen som er flinke til å snekre og mure og sånt om de vil hjelpe. Det er jo det som er så fint med å være et menneske. Noen er flinke til noe og andre til noe annet, men tilsammen er vi kjempeflinke til alt. Og så vet KK at nesten alle mennesker synes det er fint å få lov til å hjelpe andre. Det er jo kjempefint. Da vinner liksom alle.
KK hentet det han skulle hente hjemme og dro på SKATThuset og ventet lenge, veldig lenge en fikk tilslutt de papirene han trengte og så gikk han til det store NAVhuset og leverte alle papirene til det snille NAVmennesket. Da sa hun at nå kunne KK få en pengesekk om en eller to dager. Nå var KK veldig glad, han gikk til matmenneskene og byttet noen penger som han hadde mot litt god mat og så gikk han hjem, støvsugde kjellerhuset sitt, lagde en kaffe og satt seg ned og nå sitter han og skriver dette. Det er godt for KK å skrive når han glad.
-
Nå er det gått en time eller to siden KK skrev om det fine han hadde opplevd. Rett etter at han var ferdig, men før han la det ut på bloggen sin så ringte den fine mobiltelefonen hans. Det var det snille NAVmennesket han hadde snakketmed tidligere og som hadde fått papirene og det skjemaet som skulle hjelpe KK. Hun ringte og spurte om KK hadde tatt med skjemaet hjem for hun kunne ikke finne det. Men KK visste at hun hadde fått det og så måtte hun innrømme at hun hadde nok kanskje mistet det eller glemt hvor hun hadde lagt det. Så nå må KK inn i morgen før han skal ha møte sammen med advokatvennmennesket sitt og skrive et nytt sånnt skjema og lage nye kopier av alle papirene sine.
Da tenkte KK på de små barna i reklamefilmen på TV: Jeg er ikke sint, bare veldig skuffet.
Som sagt i ingressen er det vel tragikomedie som er den beste beskrivelsen av det hele. Murphys lov har sattseg fast. Heldigvis klarer jeg å le av det hele (tror jeg da).
1. mars 2010
Sutreblogg!
Det er mulig denne bloggen er blitt en sutreblogg, en synes-synd-på-meg-selvblogg, en kan-ikke-dere-også-synes-synd-på-megblogg.
Det er mulig at barn, altså mine barn synes det er flaut at pappa utleverer seg selv så voldsomt og derigjennom også utlever dem for allverden gjennom å fortelle om det han opplever og den situasjon han er i.
Det er mulig at eks-koner (det er bare en av dem) synes jeg er for offentlig med det som kanskje burde vært privat.
Og det er mulig at noen som leser denne bloggen mener det er på tide at forfatteren tar tak i seg selv og kommer seg på bena.
Ja, alt dette er mulig, og det er en synes-synd-på-meg-selvblogg, fordi jeg synes synd på meg selv. Jeg synes ikke jeg har fortjent å komme i denne situasjon, og bli behandlet slik jeg blir fra NAV sin side. Jeg kan ikke se at det skal være noe grunn til at jeg blir straffet slik jeg føler at jeg blir.
Ja, jeg utlverer meg selv og dermed også barna, men jeg skulle gitt en arm og legg for å ha sluppet denne situasjonen. Jeg trøster meg selv med at jeg har sterke barn og at de igjen har sterke og ekte venner som ikke bruker farens skriverier og selvmedlidenhet mot dem.
Ja, jeg skriver, eller har skrevet om det mange vil oppleve som privat, men kun ved å skrive om det, dele det med andre, har jeg klart å "overleve" dagene. Nettopp det å gå i egne tanker og tenke på hva som kan være godt (legg merke til at jeg ikke skriver bra, men godt), altså godt for meg å få ned på "papiret" har gjort at dagene ikke har blitt så lange.
Ja, jeg skulle ha tatt tak i meg selv, og jeg har både gjort det og forsøkt det mange ganger. Dessverre er jeg i den situasjon, (det er forsent å endre noe som har skjedd, gjort er gjort og spist er spist) at jeg er avhengig av det offentliges hjelp, støtte og bistand. Når det offentlige ikke ønsker å tilfredsstille noen av disse behovene, men heller vil spille ball med meg som ball så klarer jeg ikke lenger å "ta meg sammen". Hvis du vil reise deg må du ha et gulv å stå på, ellers presser du bare bena nedover.
Men jeg tror jeg kan love leserne og barna og ekskoner og det offentlige og alle andre at jeg ikke skal sutre her mer. Det rett og slett fordi det ikke er mer å klage over. Det meste er sagt. Jeg har ikke noe særlig mer å fortelle om, noen særlig interessante tanker i hodet eller noen fine opplevelser å dele. Jeg skal ikke skrive mer negativt, sutrete og privat.
Neste gang det står noe her vil det være hvis noe positivt har skjedd, men slik det ser ut er jeg redd det kan være lenge til.
Det eneste jeg derfor kan gjøre er å oppfordre dere alle til å ta en titt innom hver dag. Kanskje det har skjedd noe.
Og en ting til: Snakk med noen, det være seg, familie, venner, kollegaer eller andre når dere sliter med å klare ting selv. Det er ikke flaut å ikke være supermann.
Det er mulig at barn, altså mine barn synes det er flaut at pappa utleverer seg selv så voldsomt og derigjennom også utlever dem for allverden gjennom å fortelle om det han opplever og den situasjon han er i.
Det er mulig at eks-koner (det er bare en av dem) synes jeg er for offentlig med det som kanskje burde vært privat.
Og det er mulig at noen som leser denne bloggen mener det er på tide at forfatteren tar tak i seg selv og kommer seg på bena.
Ja, alt dette er mulig, og det er en synes-synd-på-meg-selvblogg, fordi jeg synes synd på meg selv. Jeg synes ikke jeg har fortjent å komme i denne situasjon, og bli behandlet slik jeg blir fra NAV sin side. Jeg kan ikke se at det skal være noe grunn til at jeg blir straffet slik jeg føler at jeg blir.
Ja, jeg utlverer meg selv og dermed også barna, men jeg skulle gitt en arm og legg for å ha sluppet denne situasjonen. Jeg trøster meg selv med at jeg har sterke barn og at de igjen har sterke og ekte venner som ikke bruker farens skriverier og selvmedlidenhet mot dem.
Ja, jeg skriver, eller har skrevet om det mange vil oppleve som privat, men kun ved å skrive om det, dele det med andre, har jeg klart å "overleve" dagene. Nettopp det å gå i egne tanker og tenke på hva som kan være godt (legg merke til at jeg ikke skriver bra, men godt), altså godt for meg å få ned på "papiret" har gjort at dagene ikke har blitt så lange.
Ja, jeg skulle ha tatt tak i meg selv, og jeg har både gjort det og forsøkt det mange ganger. Dessverre er jeg i den situasjon, (det er forsent å endre noe som har skjedd, gjort er gjort og spist er spist) at jeg er avhengig av det offentliges hjelp, støtte og bistand. Når det offentlige ikke ønsker å tilfredsstille noen av disse behovene, men heller vil spille ball med meg som ball så klarer jeg ikke lenger å "ta meg sammen". Hvis du vil reise deg må du ha et gulv å stå på, ellers presser du bare bena nedover.
Men jeg tror jeg kan love leserne og barna og ekskoner og det offentlige og alle andre at jeg ikke skal sutre her mer. Det rett og slett fordi det ikke er mer å klage over. Det meste er sagt. Jeg har ikke noe særlig mer å fortelle om, noen særlig interessante tanker i hodet eller noen fine opplevelser å dele. Jeg skal ikke skrive mer negativt, sutrete og privat.
Neste gang det står noe her vil det være hvis noe positivt har skjedd, men slik det ser ut er jeg redd det kan være lenge til.
Det eneste jeg derfor kan gjøre er å oppfordre dere alle til å ta en titt innom hver dag. Kanskje det har skjedd noe.
Og en ting til: Snakk med noen, det være seg, familie, venner, kollegaer eller andre når dere sliter med å klare ting selv. Det er ikke flaut å ikke være supermann.