Min kamp........

Jeg har skrevet mye om KK og hans kamp not NAV.  Og nå er det heldigvis inngått våpenhvile på ubestemt tid og da synes jeg KK skal få hvile også.
Men jeg har lyst til å forsøke å beskrive hvordan det er å leve med en kronisk depresjon. Ikke for å hverken frembringe eller fremtvinge noen medlidenhet eller sympati, men bare for å forklare.  Mange jeg snakker med kan rett og slett ikke forstå hvordan det arter seg.

De fleste av dere har sikkert vært deppa, nedstemt, melankolsk eller dyster flere ganger.  Dere har sikkert kjent følelsen av utilstrekkelighet og sorg.  Noen har sikkert også opplevd apatiens handlingslammende symptimer.  Alt dette er vanlige menneskelige reaksjoner og følelser. Uten dem hadde vi vel vært ganske flate og kjedelige. Dette er beviser på at vi er mennesker, det at vi reagerer på opplevelser og tanker med følelser som ikke bare er enkle og behagelige.  Det er vel kanskje essensen i Cogito ergo Sum, Jeg tenker altså er jeg. Så i utgangspunktet burde det jeg skal forsøke å beskrive være kjent stoff for de fleste.

Men kanskje det fremstår litt anderledes etter at jeg har forsøkt å bekrive en dag i mitt liv. Ikke så dramatisk og pageturner som dagen "I Ivan Denisovitch liv", men allikevel en dag. En dag som blir en kamp, ikke mot noe men for noe.

Nessten hver eneste morgen jeg våkner kjenner jeg et fysisk ubehag i mellomgulvet. Jeg kjenner igjen følelsen fra de gangene jeg som barn på skolen hadde gjort noe galtog måtte spasere den lange veien til overlærer Espedokken eller følelsen da telefonen i klasseværelset ringte og det var min tur til å gå til tannlegen. En tung og ekkelfølelse som spredte seg fra mellomgulvet via brystet, halsen som snørte seg sammen, leppene som kanskje dirret litt til det lette presset bak øyelokkene og av og til presset mot urinblæren som jeg måtte kjempe for å stå i mot.
Ikke egentlig redsel eller gruelse. Espedokken var verdens snilleste og skoletannlegen gjorde aldri noe med meg fordi jeg som følge av en skade som liten måtte behandles hos en privat tannlege. Mer en påminnelse om noe ubehagelig som kunne komme til å oppstå om en stund. Foreldres reaksjon, ptivattannlegens uendelige "mishandling" og påminnelsen av mislykkethet gjennom stygge tenner, en tunge som alltid hang litt ut og manglende respekt for autoriteter og "slik gjør man ikke"-regelen.
Det er altså den følelsen jeg våkner med og som umiddelbart setter tankene i gang med å bearbeide, kna og dyrke alle opplevelsene av mislykkethet, tap og nederlag livet har bydd på.  Jeg forsøker helt bevisst å fortrenge disse tankene med positive opplevelser og seiere, men like sikkert som amen i kjerka tar de negative over. De lammende og destruktive tankene som nærmest jubler i seiersrus når jeg resignerer og av og til får de ultimate selvutslettende drømmer.
Musklene i ben og armer blir nærmest lamme og jeg kan gripe meg selv i å ligge uten å røre meg i flere timer. Virkelig ikke røre meg.  Ikke engang stå opp og gå på do greier jeg selv om jeg helt tydelig kjenner at nok er på tide. Ikke fordi jeg ikke vil eller ikke gidder, men fordi jeg ikke klerer. Jeg klarer ikke å kontrollere tankene nok til at de igjen kan fortelle musklene hva de skal ogbør gjøre.  Jeg ligger.  Jeg ligger inntil jeg etter en-to-tre kanskje fire timer har klart å opparbeide nok styrke til å stå opp, gå på do, sette på kaffetrakteren som jeg har vært så smart å gjøre klar dagen i forveien og så krype under dynen igjen.
De dagene jeg har en eller annen plan klarer jeg etter en enorm anstrengelse å komme meg opp og gjøre det jeg skal mens jeg hele tiden bare lengter etter å komme tilbake til den mørke trygge tilværelsen. Når jeg går ut og treffer andre eller jeg snakker med andre i telefonen er det som om livet mitt styres av en omskrevet Arnulf Øverland strofe.

Du må ikke vise så tydelig vel
den kamp som kjempes inni deg selv!

Jeg smiler og ler, prater og ser fornøyd ut...på utsiden. Innvendig raser tankene om nederlag og utilstrekkelighet. "Kan jeg få gå hjem og legge meg?""Klarer jeg å se en annen vei så de ikke sser meg?""Skal de ikke snart legge på?""Er det uhøflig å legge på nå?"

De andre dagene, de fleste dagene, når jeg ikke skal noen ting tvinger jeg meg til slutt opp og inn på badet. Svært ofte blir badegulvets varme og rommets mørke mitt oppholdssted en time eller to.  Å ligge uten en tråd i mørket med en lun varme fra varmekablene mykner sakte opp musklene både i lemmer og torso, i nakke og i hode. Da kan tankene sakte få et skjær av rosa over seg og drømmene kan noen ganger ta uventede men positive vendinger.  Min dal, ikke min barndoms dal, men min dal, en dal jeg ser for meg men ikke vet hvor er dukker opp. Den er vakker, grønn og stille. Den har et lite vann, to tre gårder, en hvit kirke og en liten vei som slynger seg mellom husene i den lille grenda. Jeg har vært der uendelig mange ganger, kjørt gjennom den, aldri stoppet men alltid vært på samme sted. Aldri opplevd å komme inn i den eller å kjøre over horisonten og ut av den.
Det er godt og det gir meg styrke til å reise meg, dusje og tørke meg. Men sjelden å barbere meg. Veldig ofte går jeg tom for energi etterpå og setter meg apatisk i sofaen med PC og er innom følgende sider: Aftenposten, Dagbladet, VG, E24, DN, Facebook, bloggen min og mail. Om igjen og om igjen. Som for å se om det har skjedd noe jeg kan klare å gripe fatt i,riste meg litt. Noe som kan ta tak i meg og tvinge meg til å tenke. Et nytt 9/11, en ny kritikk av frimureriet, en politisk skandale utover de vanlige sex-skandalene fra UK. Som regel er det ingen ting og jeg henger meg opp i barnslige Islam-debatter eller uvesentlige Skagen-Romøren situasjoner. Men da har jeg ihvertfall noe å gjøre.
Bøker ligger det nesten ikke på bordet mitt lenger.  Før kunne jeg sluke en bok i løpet av en dag eller to, nå er jeg matt etter to-tre sider. Tar så lang tid å komme gjennom en bok at innhold, plot, persongalleri og omgivelser er glemt før det er gått en uke og ti sider.
Så er det dagens store anstrengelse. Har jeg middag i kjøleskapet eller må jeg ut i butikken for å kjøpe. Veldig ofte finnes det mat, spagetti, frossen fisk, koteletter, suppe ol.  Jeg er enkelte ganger så sterk at jeg handler inn større kvanta for å ha liggende. Hvis ikke så er det på med iPod og rusle til butikken, handle det lille jeg trenger for å komme fortest mulig tilbake til det trygge og sikre.
Sengen lokker og av og til kryper jeg under dynen med en liten hvit å sove på og noen ganger uten or å ligge våken hele natten.

Ja, jeg vet at det heter å tvinge seg selv og gjøre noe positivt. Jeg klarer det av og til. En skitur, en tur i Frimurerlogen, på Fridtjof, en tur i Kongeskogen. Det er bare det at jeg vet at dagen etterpå er jeg utslitt og tanken på en ny handlingslammet apatisk dag er det ikke alltid jeg orker.

Jeg har skrevet dette i håp om at dere som leser bloggen min, som faktisk er blitt en veldig positiv del av mitt liv og som snart kommer mellom to permer, skal få et lite innblikk i hva det vil si å være kronisk deprimert og melankolsk. Jeg venter som sagt hverken forståelse eller sympati, men legg gjerne igjen en liten hilsen eller bruk kommentarfeltet til kritikk og kjeft. Jeg fikser vel den kampen også.