Fader, Dommer, Gud.........

............visdom uten ende!

Ja, uten ende og med all verdens godhet har
Du utstyrt oss med vilje og evne, redskaper og planleggingsverktøy.
Hos de fleste har Du oppnådd harmoni og samspill,
ja hos noen en harmoni og et samspill som vil lyde
fra menneskenes evighet til menneskenes evighet.

Du har gitt oss da Vinci, Mandela og Mozart,
Du har gitt oss Ibsen, Nansen og Nobel
Du har gitt oss Washington, Mor Theresa og Livingston


Du utstyrte dem med redskaper tilpasset deres evner
Og verktøy tilpasset deres vilje fra den minste av byggestener
i den største av katedraler.


Du utstyrte de fleste med redskaper dimensjonert
etter deres evne, enten stor eller liten.


Slik blir selv den mest ubetydelige og usynlige av
Dine en viktig, ja nødvendig del av Dine planer.

Men noen av oss oppdager at
den harmoni Du har skrevet Ditt store opus rundt,
de mål og vinkler Du har tegnet Ditt store byggverk med

de har vi ikke.

Eller enda verre
Vi får ikke klokkene til å ringe og redskapene til fungere.

Jeg har hamret og støpt, filt og pusset, målt og beregnet
på den sten jeg var ment å levere.
Den sten Du hadde bestillt fra meg og som var tegnet
inn på sin helt spesielle plass slik alle har sin plass.

Jeg tok et skritt tilbake. Det var kveld og tid for å
sjekke mitt verk. Det lå så flott og snart ferdig .....
...inntil......

...inntil jeg kastet et blikk på det store byggverk, på
det som er i ferd med å bli stadig større men aldri helt ferdig.
Jeg så de stener som lå og ventet på sin plass. Med
sine sine rette vinkler, sine nøyaktige lengder og helt uten revner.
Og med sine polerte flater, beskyttet av et klede av silke.

Da først så jeg min egen.  Ujevn, skjev og uten proposjoner.
Hvordan, hva har skjedd. Min sorg er stor.
Råvaren var jo den samme som alle
andre. De samme atomer og molekyler.

Viljen og også planleggingsverktøyet var av samme klasse
og fra samme produsent. Hva var det svake ledd?
Hvordan kunne dette ha skjedd?

Da så jeg det.

Det klede som lå rundt min sten var glatt som silke
og rent som sne.  Det dekket hver del av min sten og
den gjorde mitt verk like flott som de andre.

Intill.......
Intill et barn, det minste av alle barn, barnet i meg selv
sa: Men han har jo intet klede!

Da lå de der synlige for all verden,
mine redskaper.

Min vinkel var av gummi og bøyde unna for alle utvekster.
Hvordan kunne jeg da få stenen i rett vinkel?
Mitt målebånd var uten hverken centimeter eller tommer.
Hvordan kunne jeg da få stenen i riktig lengde?
Min murerskje var som et døslag, all puss randt ut.
Hvordan kunne jeg da få fyllt stenens revner?

Stenen må hugges opp, knuses til grus
og kastes som fyllmasse under de vakre
søyler og vegger.

Det var altså Din mening med meg, derfor de
ubrukelige redskaper.

Men hvorfor denne vilje?
Hvorfor fikk jeg ikke skape harmoni
i fyllingen?