Murphys lov!

Jeg lovet mine trofaste lesere å ikke skrive annet enn positive ting.  Det som følger her var oprinnelig positivt ment, men mens jeg skrev ble det nærmest en tragikomisk affære. Les selv og døm.

KK har hatt noen fine dager i det siste. I går var han inne på det store NAVhuset igjen fordi han ville så gjerne snakke med det nye NAVhodet sitt. Han hadde fått vite av et veldig snilt NAVmenneske at han hadde fått et nytt fastNAVhode etter at det andre fastNAVhodet fikk sånn barnimavenpermisjon den dagen KK fikk henne som fastNAVhode.  KK ville gjerne ha med seg advokatvennmennesket når han skulle snakke med fastNAVhodet sitt.

Men  da KK spurte om å få snakke med det nye fastNAVhodet sitt var det ingen som visste hvem det var enda KK sa hva han het til fornavn.  Da begynte KK å kjenne at det gjorde litt vondt i maven igjen, men da gikk det snille NAVmenneskethentet et enda nyere NAVhode og sa at han var det nye fastNAVhodet til KK og at han ville snakke med KK og advokatvennmennesket og så avtalte de en tid.  Det syntes KK var kjempefint for nå kunne han ha med en som skjønte mer av det rare språket de snakker på sånne hus som NAVhuset og SKATThuset og andre hus som folkevalgtmenneskene har bestemt at landet til KK skal ha mange av. Nå skulle KK få hjelp til å skjønne hvordan månedene fremover skulle bli.


Men KK trenger jo å vite hva som skal skje de nærmeste dagene og ukene også.  For å få vite det måtte han snakke med et annet NAVhode, et som han ikke kjente fra før.  Da sa  svogervennmennesket til KK at han ville være med så KK ikke ble lei seg hvis det var noen som ikke var grei mot ham. 


Tidlig idag gikk KK og svogervennmennesket til NAVhuset og der snakket de med et NAVhode som var veldig snill. Hun var så snill at KK tenkte at hun egentlig var et NAVmenneske. Hun skulle hjelpe KK å få en pengesekk så KK kunne fylle sekken til husmennesket og matmenneskene.  KK skrev på et skjema som han ga til NAVmennesket og så måtte han bare en tur på det store SKATThuset å hente noe og hente noen andre papirer hjemme så skulle alt bli bra. 


KK ble kjempeglad og sa tusen takk for at hun var snill og så sa han tusen takk til svogervennmennesket for at han hadde hjulpet ham.  KK har nemlig funnet ut at det er veldig fint å få hjelp av noen som er glad i ham og det er ikke flaut å spørre når det er noe man ikke får til.  KK tenker at hvis man femsekssempel skal bygge et hus så spør man jo om det er noen som er flinke til å snekre og mure og sånt om de vil hjelpe.  Det er jo det som er så fint med å være et menneske.  Noen er flinke til noe og andre til noe annet, men tilsammen er vi kjempeflinke til alt.  Og så vet KK at nesten alle mennesker synes det er fint å få lov til å hjelpe andre.  Det er jo kjempefint.  Da vinner liksom alle.


KK hentet det han skulle hente hjemme og dro på SKATThuset og ventet lenge, veldig lenge en fikk tilslutt de papirene han trengte og så gikk han til det store NAVhuset og leverte alle papirene til det snille NAVmennesket. Da sa hun at nå kunne KK få en pengesekk om en eller to dager. Nå var KK veldig glad, han gikk til matmenneskene og byttet noen penger som han hadde mot litt god mat og så gikk han hjem, støvsugde kjellerhuset sitt, lagde en kaffe og satt seg ned og nå sitter han og skriver dette.  Det er godt for KK å skrive når han glad.


-


Nå er det gått en time eller to siden KK skrev om det fine han hadde opplevd.  Rett etter at han var ferdig, men før han la det ut på bloggen sin så ringte den fine mobiltelefonen hans.  Det var det snille NAVmennesket han hadde snakketmed tidligere og som hadde fått papirene og det skjemaet som skulle hjelpe KK.  Hun ringte og spurte om KK hadde tatt med skjemaet hjem for hun kunne ikke finne det.  Men KK visste at hun hadde fått det og så måtte hun innrømme at hun hadde nok kanskje mistet det eller glemt hvor hun hadde lagt det.  Så nå må KK inn i morgen før han skal ha møte sammen med advokatvennmennesket sitt og skrive et nytt sånnt skjema og lage nye kopier av alle papirene sine.  


Da tenkte KK på de små barna i reklamefilmen på TV: Jeg er ikke sint, bare veldig skuffet.

Som sagt i ingressen er det vel tragikomedie som er den beste beskrivelsen av det hele.  Murphys lov har sattseg fast. Heldigvis klarer jeg å le av det hele (tror jeg da).