31. januar 2010
Så fort....
Du verden så fort besøksantallet detter. Skitur i morgen, og jeg lover å komme tilbake med fyldig KKreportasje fra marka.
30. januar 2010
KK har andre tanker i hodet også!
Kurt-Kåre fortalte meg i dag at han ikke bare var opptatt av NAV, men også andre ting. Hvis du vil lese om NAVkampen til Kurt-Kåre må du scrolle nedover i bloggen.
KK er jo en sånn mann som er midt i livet og så har han vært ganske mye og ganske ofte hos dressmenneskene. Derfor leser KK ofte en fin papiravis som er sånn jenterosa men som nesten bare har bilder av menn. Kanskje det er derfor den er rosa. Han mener fordi det er vel mest jenter som har lyst til se på bilder av menn og jenter er jo glad i rosa. KK tenker at kanskje det er litt flaut å kjøpe noe som er laget for jenter, men når KK er på bussen om morgenen så er det nesten bare menn som leser i den. Det der skjønner ikke KK helt, men når alle dressmenneskene leser så kan han også.
Den rosa avisen heter noe veldig fint om et liv som er der hvor dressmenneskene lever. Det heter Næringslivet og er noe helt annet enn det spørreNAVtrolletompengesekklivet som KK lever i. Forresten husker KK at han for lenge siden skrev et brev til det livet (se kobling: http://kallevig.blogspot.com/2009/01/kjre-nringslivet.html ) og det brukte de på internettet til den rosa avisen. Da var KK stolt.
I den rosa avisen står det ofte om dressmennesker som betaler masse for noe som før var papirer men nå bare er tall på internettet. Disse papirene kaller de for aksjer og verdipapirer og fond og mange andre fine navn. I den rosa avisen er det mange mange sider om disse papirene og sidene er helt fulle av tall. Det er så mye at KK nesten ikke nskjønner noenting enda han er ganske flink til å forstå tall. KK har skjønt at sånne aksjer er noe som bestemmer at når dressmenneskene har kjøpt dem så eier de litt av et firma. Det er kjermpefint for da vil de sikkert være med å bestemme i det firmaet tenker KK. Men så er det visst ikke slik allikevel for det eneste dressmenneskene vill med de greiene er å få andre til å betale litt mer for dem. Da sier alle at det er veldig bra for næringslivet. For hvis noen vil betale mer så er det ikke noe som kalles fall i indeksen eller så kaller de det resesjon eller finanskrise eller under pari eller mange andre ting. De har så mange flotte og fine ord som de bruker i næringslivet. Det er KK imponert over, men så har jo dressmenneskene gått i mange år på skole for å lære om de ordene.
Ikke alle har gått på skole forresten. Noen har bare stått i en butikk og vært sånne matmennesker og en annen har vært på en båt og vært fiskebåtmann. Men de er veldig flinke alle sammen. Det må de jo være for de får veldig store pengesekker av hverandre hele tiden. Noen får forresten veldig store pengesekker av det kjempekjempestore STATStrollet. Det er sikkert bra for dem for da kan de betale husmenneskene for de kjempekjempestore husene sine. De er ihvertfall mye større enn kjellerhuset til KK. KK synes det er fint at noen har veldig store pengesekker, men han synes det er trist at det er noen som ikke har pengesekker i det heletatt. Men han skjønner jo at noen av de med store pengesekker ikke vil putte noe i pengesekkene til de som har veldig tomme pengesekker. De storpengesekkmenneskene sier nemlig at det er fordi de med tomme pengesekker ikke gidder å være hos dressmenneskene at de ikke har noe i pengesekken sin. KK tror ikke det er helt sant for han vet om mange mennesker som gjerne vil være hos dressmenneskene men som ikke får lov eller klarer å være der.
Men det KK egentlig tenkte på at han ville tenke på nå var dette med de aksjene og at de er så viktige for næringslivet. KK tenkte nemlig først at det var fint å ha noe som viste at man eide noe for da kunne man være med å gjøre noe for det firmaet. Da kunne man kanskje bestemme hvem som skulle få pengesekker og at pengesekkene skulle være litt likere eller at firmaet kanskje skulle lage noe som for eksempel NAVtrollet trengte eller noe som andre dressmennesker trengte eller bare noe som noen trengte og som de ville bruke pengesekken på. Men så er det visst ikke slik. Det virker som om det eneste som er viktig er om det er noen andre dressmennesker som vil bruke en enda større pengesekk på de papirene enn den som dressmennesket som eide aksjene hadde brukt for å få eie dem. Og slik er det visst hele tiden. Og da skjønner ikke KK at det hjelper firmaet noe for de får jo ikke noe av pengesekkene og de som bruker tiden sin i firmaene og hos dressmenneskene får visst ikke noen nye som bestemmer hva de skal lage og sånn. Nei, dette er rarere enn det KK skjønner selv om han leser den rosa avisen nesten hver dag. Men han skjønner jo at det er slik som skal til for at næringslivet skal være et fint liv.
Og så står det i den rosa avisen at man kan gå på et sted som heter børsbutikken og kjøpe sånne aksjer for der er det dressmennesker som selger dem. Noen selgere for seg selv , noen selger for andre og noen selger aksjer som de ikke eier og så kjøper de dem etterpå før de leverer dem til det dressmennesket som kjøpte det av salgsdressmennesket før han kjøpte det. KK skjønner ikke slikt, men det er nok veldig smart å gjøre det for noen får veldig store pengesekker av det. Men så er det noen som får veldig små pengesekker etterpå. Og da må de ofte gå til bankene og få hjelp. KK synes det er rart at selv om de menneskene ofte har nesten mindre pengesekker enn det KK har og at det står enda større tall på de brevene gjelds- og inkassomenneskene sender til dem enn de som KK får og de står på samme lister som KK og av og til også på noen stygge lister fra et sted som heter Brønnøysund så sier bankene at de gjerne vil slike mennesker kjempestore pengesekker en gang til. Men når KK ber om en bitte liten så nesten bare ler de av ham.
Det synes også KK er rart. Og når ce har ordentlige kjempestore hull i sekkene sine så får de bare store nye sekker av det store SKATTtrollet.
Det er mye sånn KK ikke skjønner, men så har han ikke gått like lenge på skoler i land som heter Sveits og Amerika og i en by som heter Bergen. Og ikke har han stått i matbutikk eller vært på fiskebåt så lenge heller. Nei det er vist mye KK kunne lært hvis han hadde gort noe slikt. Kanskje han ikke hadde hatt så mange leie tanker heller. Men det er nok KK blitt for gammel til å rette på nå.
Men han skal ihvertfall fortsette å lese den rosa avisen for det står ofte noe om dressmennesker som han kjenner eller vet hvem er og det er jo alltid fint å vite hvor man har vennemennsker.
Nå har det vært så mange tanker i hodet til KK at han må gå og legge seg.
Så da sier vi enda en gang
SNIPP SNAPP SNUTE eventyret om KK og tankene og opplevelsene og NAV er ikke ute.
Forresten har han nå fått svar fra 15 folkevalgtemennesker. HURRA!
KK er jo en sånn mann som er midt i livet og så har han vært ganske mye og ganske ofte hos dressmenneskene. Derfor leser KK ofte en fin papiravis som er sånn jenterosa men som nesten bare har bilder av menn. Kanskje det er derfor den er rosa. Han mener fordi det er vel mest jenter som har lyst til se på bilder av menn og jenter er jo glad i rosa. KK tenker at kanskje det er litt flaut å kjøpe noe som er laget for jenter, men når KK er på bussen om morgenen så er det nesten bare menn som leser i den. Det der skjønner ikke KK helt, men når alle dressmenneskene leser så kan han også.
Den rosa avisen heter noe veldig fint om et liv som er der hvor dressmenneskene lever. Det heter Næringslivet og er noe helt annet enn det spørreNAVtrolletompengesekklivet som KK lever i. Forresten husker KK at han for lenge siden skrev et brev til det livet (se kobling: http://kallevig.blogspot.com/2009/01/kjre-nringslivet.html ) og det brukte de på internettet til den rosa avisen. Da var KK stolt.
I den rosa avisen står det ofte om dressmennesker som betaler masse for noe som før var papirer men nå bare er tall på internettet. Disse papirene kaller de for aksjer og verdipapirer og fond og mange andre fine navn. I den rosa avisen er det mange mange sider om disse papirene og sidene er helt fulle av tall. Det er så mye at KK nesten ikke nskjønner noenting enda han er ganske flink til å forstå tall. KK har skjønt at sånne aksjer er noe som bestemmer at når dressmenneskene har kjøpt dem så eier de litt av et firma. Det er kjermpefint for da vil de sikkert være med å bestemme i det firmaet tenker KK. Men så er det visst ikke slik allikevel for det eneste dressmenneskene vill med de greiene er å få andre til å betale litt mer for dem. Da sier alle at det er veldig bra for næringslivet. For hvis noen vil betale mer så er det ikke noe som kalles fall i indeksen eller så kaller de det resesjon eller finanskrise eller under pari eller mange andre ting. De har så mange flotte og fine ord som de bruker i næringslivet. Det er KK imponert over, men så har jo dressmenneskene gått i mange år på skole for å lære om de ordene.
Ikke alle har gått på skole forresten. Noen har bare stått i en butikk og vært sånne matmennesker og en annen har vært på en båt og vært fiskebåtmann. Men de er veldig flinke alle sammen. Det må de jo være for de får veldig store pengesekker av hverandre hele tiden. Noen får forresten veldig store pengesekker av det kjempekjempestore STATStrollet. Det er sikkert bra for dem for da kan de betale husmenneskene for de kjempekjempestore husene sine. De er ihvertfall mye større enn kjellerhuset til KK. KK synes det er fint at noen har veldig store pengesekker, men han synes det er trist at det er noen som ikke har pengesekker i det heletatt. Men han skjønner jo at noen av de med store pengesekker ikke vil putte noe i pengesekkene til de som har veldig tomme pengesekker. De storpengesekkmenneskene sier nemlig at det er fordi de med tomme pengesekker ikke gidder å være hos dressmenneskene at de ikke har noe i pengesekken sin. KK tror ikke det er helt sant for han vet om mange mennesker som gjerne vil være hos dressmenneskene men som ikke får lov eller klarer å være der.
Men det KK egentlig tenkte på at han ville tenke på nå var dette med de aksjene og at de er så viktige for næringslivet. KK tenkte nemlig først at det var fint å ha noe som viste at man eide noe for da kunne man være med å gjøre noe for det firmaet. Da kunne man kanskje bestemme hvem som skulle få pengesekker og at pengesekkene skulle være litt likere eller at firmaet kanskje skulle lage noe som for eksempel NAVtrollet trengte eller noe som andre dressmennesker trengte eller bare noe som noen trengte og som de ville bruke pengesekken på. Men så er det visst ikke slik. Det virker som om det eneste som er viktig er om det er noen andre dressmennesker som vil bruke en enda større pengesekk på de papirene enn den som dressmennesket som eide aksjene hadde brukt for å få eie dem. Og slik er det visst hele tiden. Og da skjønner ikke KK at det hjelper firmaet noe for de får jo ikke noe av pengesekkene og de som bruker tiden sin i firmaene og hos dressmenneskene får visst ikke noen nye som bestemmer hva de skal lage og sånn. Nei, dette er rarere enn det KK skjønner selv om han leser den rosa avisen nesten hver dag. Men han skjønner jo at det er slik som skal til for at næringslivet skal være et fint liv.
Og så står det i den rosa avisen at man kan gå på et sted som heter børsbutikken og kjøpe sånne aksjer for der er det dressmennesker som selger dem. Noen selgere for seg selv , noen selger for andre og noen selger aksjer som de ikke eier og så kjøper de dem etterpå før de leverer dem til det dressmennesket som kjøpte det av salgsdressmennesket før han kjøpte det. KK skjønner ikke slikt, men det er nok veldig smart å gjøre det for noen får veldig store pengesekker av det. Men så er det noen som får veldig små pengesekker etterpå. Og da må de ofte gå til bankene og få hjelp. KK synes det er rart at selv om de menneskene ofte har nesten mindre pengesekker enn det KK har og at det står enda større tall på de brevene gjelds- og inkassomenneskene sender til dem enn de som KK får og de står på samme lister som KK og av og til også på noen stygge lister fra et sted som heter Brønnøysund så sier bankene at de gjerne vil slike mennesker kjempestore pengesekker en gang til. Men når KK ber om en bitte liten så nesten bare ler de av ham.
Det synes også KK er rart. Og når ce har ordentlige kjempestore hull i sekkene sine så får de bare store nye sekker av det store SKATTtrollet.
Det er mye sånn KK ikke skjønner, men så har han ikke gått like lenge på skoler i land som heter Sveits og Amerika og i en by som heter Bergen. Og ikke har han stått i matbutikk eller vært på fiskebåt så lenge heller. Nei det er vist mye KK kunne lært hvis han hadde gort noe slikt. Kanskje han ikke hadde hatt så mange leie tanker heller. Men det er nok KK blitt for gammel til å rette på nå.
Men han skal ihvertfall fortsette å lese den rosa avisen for det står ofte noe om dressmennesker som han kjenner eller vet hvem er og det er jo alltid fint å vite hvor man har vennemennsker.
Nå har det vært så mange tanker i hodet til KK at han må gå og legge seg.
Så da sier vi enda en gang
SNIPP SNAPP SNUTE eventyret om KK og tankene og opplevelsene og NAV er ikke ute.
Forresten har han nå fått svar fra 15 folkevalgtemennesker. HURRA!
28. januar 2010
Kurt-Kåre tenker og håper og blir litt glad.
Kurt-Kåre har bedt meg å legge ut litt av tankene han har og har hatt rundt både livet og NAV og fremtid og fortid osv. Jeg kan bare gjøre som han sier og skal forsøke å formidle det han ønsker å si.
KK tenker ofte på hvorfor han er blitt slik. Sånn som har leie tanker i hodet sitt. Han besøker hvitfrakkmenneskene i det hyggelige huset en gang i uken, og de forsøker å hjelpe ham med å finne ut av det. De sier at det finnes rom i hodet hans med dører som har vært låst og som nå er kommet litt på gløtt. Inne i de rommene ligger det minner eller historier fra da KK var liten eller litt mindre stor enn det han er nå. Noen ganger åpner de dørene seg helt og da blir KK veldig lei seg. For inne i de romene som er innenfor dørene finnes det ting KK har forsøkt å glemme eller fortrenge som hvitfrakkmenneskene i det hyggelige huset sier.
Det fordi de dørene har begynt å åpne seg at KK ikke klarer å være sammen med dressmenneskene mer. Dessuten får KK pastiller av hvitfrakkmenneskene som gjør at han ikke blir kjempetrist bare litt trist. Slike pastiller gjør også at KK noen ganger er veldig sliten. Da er det godt å være hos den aller beste dyneputemadrassvennen sin. Den vennen er nemlig alltid varm og alltid myk også kan KK gjøre det mørkt i det rommet hvor den vennen er. Da trenger han ikke gå ut av dyneputemadrassvennen før om kvelden når det er mørkt utenfor. KK synes nemlig ofte det er best i mørket for da er det ingen som ser ham og så er det ingen som ber ham fortelle hele historien sin slik alle NAVhodene har gjort. KK går ofte turer om kvelden også. Da går ha rundt området han bor i. Det er et veldig fint område med store skoger han kan gå i. Da hører KK alltid på musikk og på den måten klarer han å glemme de leie tankene.
KK prøver å tenke på de tingene han husker som har vært fine slik at han skal få gladere dager, og da husker han veldig mange fine dager. Han husker sørlandshyttestedet som noen andre mennesker kjøpte for mange år siden og ekskonemennesket før hun ble ekskonemenneske og fjellhyttestedet som det egentlig var farentilekskonemennesket som eide så der kan han ikke være mer. Men det er lenge siden. Heldigvis er ekskonemennesket et av de aller beste vennemenneskene hans og så har han noen andre vennemennesker som har et fjellhyttested han kan få låne. Så KK burde vel egentlig være litt glad.
Men noe som gjorde KK glad skjedde i dag. Selv om det ikke hjalp ham å få en sånn pengesekk så var det noe som skjedde på internettet som gjorde ham glad.
Han tenkte det at hvis han fortalte historien om hvordan det var å møte NAVtrollet med alle hodene til de menneskene som sitter i det aller øverste bestemmehuset i landet til KK så kunne det i hvertfall ikke skade. Det var jo det huset som tilogmed bestemte hva LOVtrollet skulle si og mene og gjøre. KK gjorde som han hadde tenkt og sendte historien til alle de folkevalgtmenneskene som jobbet i det øverste huset. Det var ganske mange men han fant alle skjermpostadressene deres og så sendte han en mail til hver av dem.
Det som var fint var at allerede samme kvelden hadde 6 av folkevalgtmenneskene svart ham med hyggelige skjermbrev. Det syntes KK var kjempefint. Spesielt en som sa at KK var flink til å skrive og at han skrev på en morsom måte. KK tenkte en stund på det og så skjønte han at hun mente det fordi KK skriver litt sånn barnslig. Kanskje han skriver slik fordi han føler seg så innmari liten etter å snakket med NAVtrollet.
Kanskje han skal forsøke å snakke litt voksnere, slik folk på hans alder kommuniserer. KK tenkte faktisk ganske lenge at han skulle legge fra seg den barnslige stilen. Forsøke å få et, om ikke Ibsensk språk så noe mer i retning av Andre Bjerke eller Stieg Larsson eller lignende. Legge inn litt sitater og fakta på en saklig og mer, skal vi si vitenskaplig måte. KK brukte mye av den kvelden på den tanken. Han forsøkte faktisk å skrive denne lille artikkelen på den måten, men så syntes han ikke at stortingsrepresentant var like bra som folkevalgtmenneske. Han syntes heller ikke seng sa like mye som dyneputemadrassvennen.
Så da bestemte KK seg for å fortsette med den litt barnslige stilen. Ihvertfall når han ville fortelle om hvordan det er å være et sånt menneske som trengte hjelp av hjelpetrollet og hvordan det er å være et sånt menneske med leie tanker i hodet.
Men nå skal KK gå og legge seg og så skal han tenke på at det ikke er så veldig mange andre mennesker i det lille landet til KK, ikke engang blandt dressmenneskene, som har fått skjermpost fra 6 folkevalgtmennesker i det øverste huset på en kveld. Det gjorde KK litt gladere.
KK tenker ofte på hvorfor han er blitt slik. Sånn som har leie tanker i hodet sitt. Han besøker hvitfrakkmenneskene i det hyggelige huset en gang i uken, og de forsøker å hjelpe ham med å finne ut av det. De sier at det finnes rom i hodet hans med dører som har vært låst og som nå er kommet litt på gløtt. Inne i de rommene ligger det minner eller historier fra da KK var liten eller litt mindre stor enn det han er nå. Noen ganger åpner de dørene seg helt og da blir KK veldig lei seg. For inne i de romene som er innenfor dørene finnes det ting KK har forsøkt å glemme eller fortrenge som hvitfrakkmenneskene i det hyggelige huset sier.
Det fordi de dørene har begynt å åpne seg at KK ikke klarer å være sammen med dressmenneskene mer. Dessuten får KK pastiller av hvitfrakkmenneskene som gjør at han ikke blir kjempetrist bare litt trist. Slike pastiller gjør også at KK noen ganger er veldig sliten. Da er det godt å være hos den aller beste dyneputemadrassvennen sin. Den vennen er nemlig alltid varm og alltid myk også kan KK gjøre det mørkt i det rommet hvor den vennen er. Da trenger han ikke gå ut av dyneputemadrassvennen før om kvelden når det er mørkt utenfor. KK synes nemlig ofte det er best i mørket for da er det ingen som ser ham og så er det ingen som ber ham fortelle hele historien sin slik alle NAVhodene har gjort. KK går ofte turer om kvelden også. Da går ha rundt området han bor i. Det er et veldig fint område med store skoger han kan gå i. Da hører KK alltid på musikk og på den måten klarer han å glemme de leie tankene.
KK prøver å tenke på de tingene han husker som har vært fine slik at han skal få gladere dager, og da husker han veldig mange fine dager. Han husker sørlandshyttestedet som noen andre mennesker kjøpte for mange år siden og ekskonemennesket før hun ble ekskonemenneske og fjellhyttestedet som det egentlig var farentilekskonemennesket som eide så der kan han ikke være mer. Men det er lenge siden. Heldigvis er ekskonemennesket et av de aller beste vennemenneskene hans og så har han noen andre vennemennesker som har et fjellhyttested han kan få låne. Så KK burde vel egentlig være litt glad.
Men noe som gjorde KK glad skjedde i dag. Selv om det ikke hjalp ham å få en sånn pengesekk så var det noe som skjedde på internettet som gjorde ham glad.
Han tenkte det at hvis han fortalte historien om hvordan det var å møte NAVtrollet med alle hodene til de menneskene som sitter i det aller øverste bestemmehuset i landet til KK så kunne det i hvertfall ikke skade. Det var jo det huset som tilogmed bestemte hva LOVtrollet skulle si og mene og gjøre. KK gjorde som han hadde tenkt og sendte historien til alle de folkevalgtmenneskene som jobbet i det øverste huset. Det var ganske mange men han fant alle skjermpostadressene deres og så sendte han en mail til hver av dem.
Det som var fint var at allerede samme kvelden hadde 6 av folkevalgtmenneskene svart ham med hyggelige skjermbrev. Det syntes KK var kjempefint. Spesielt en som sa at KK var flink til å skrive og at han skrev på en morsom måte. KK tenkte en stund på det og så skjønte han at hun mente det fordi KK skriver litt sånn barnslig. Kanskje han skriver slik fordi han føler seg så innmari liten etter å snakket med NAVtrollet.
Kanskje han skal forsøke å snakke litt voksnere, slik folk på hans alder kommuniserer. KK tenkte faktisk ganske lenge at han skulle legge fra seg den barnslige stilen. Forsøke å få et, om ikke Ibsensk språk så noe mer i retning av Andre Bjerke eller Stieg Larsson eller lignende. Legge inn litt sitater og fakta på en saklig og mer, skal vi si vitenskaplig måte. KK brukte mye av den kvelden på den tanken. Han forsøkte faktisk å skrive denne lille artikkelen på den måten, men så syntes han ikke at stortingsrepresentant var like bra som folkevalgtmenneske. Han syntes heller ikke seng sa like mye som dyneputemadrassvennen.
Så da bestemte KK seg for å fortsette med den litt barnslige stilen. Ihvertfall når han ville fortelle om hvordan det er å være et sånt menneske som trengte hjelp av hjelpetrollet og hvordan det er å være et sånt menneske med leie tanker i hodet.
Men nå skal KK gå og legge seg og så skal han tenke på at det ikke er så veldig mange andre mennesker i det lille landet til KK, ikke engang blandt dressmenneskene, som har fått skjermpost fra 6 folkevalgtmennesker i det øverste huset på en kveld. Det gjorde KK litt gladere.
25. januar 2010
Kurt-Kåre har snakket med fastNAVhodet!
Jeg har nettopp fått en beskjed fra Kurt-Kåre at han har snakket med fastNAVhodet sitt og nå ber han meg bringe dette kapitelet i eventyret videre.
Kurt-Kåre, eller KK som dere kanskje husker at jeg fortalte om på lørdag fikk idag en sånn SMS på telefonen sin fra fastNAVhodet sitt om å ringe. KK, som gjør det hjelpetrollet ber ham om, ringte tilbake. Da KK etter lang venting mens en NAVstemme sa i røret på telefonen: "Vi har lang kø, venligst vent". Da stemmen hadde sagt det hundretusen ganger, slik føltes det for KK, kom det en ny NAVstemme som spurte KK hva han ville. KK sa han skulle snakke med fastNAVhodet sitt for det hadde bedt ham ringe. Etter at KK hadde måttet fortelle hvem han var og hvorfor han skulle snakke med fastNAVhodet sitt sa NAVtelefonstemmen at hun skulle sette ham over. Da ventet KK litt lenge igjen men nå var det ingen stemme som sa noe i røret. Tilslutt hørte han stemmen til fastNAVhodet.
KK fortalte hvem han var, for KK er opplært til å være høflig og presentere seg, Det første fastNAVhodet sa da var: Hva lurer du på?. KK ble litt forbauset men sa at han hadde ringt til NAVtrollet for noen dager siden og spurt om hvordan NAVtrollet hadde tenkt at han skulle kunne gi husmenneskene og matmenneskene pengesekkene sine siden han ikke fikk flere pengesekker av NAV og han heller ikke fikk lov av fasthvitfrakkmennesket sitt å få pengesekker av dressmenneskene. Dessuten hadde KK bedt om å få snakke med det NAVhodet som var ovenfor fastNAVhodet fordi han kanskje tenkte at det var greit å få fortelle historien sin til en som satt enda nærmere NAVtrollet.
Men fastNAVhodet sa at siden de ikke ville gi ham variguførepengesekk og at rehabiliteringspengesekktiden var ferdig så kunne de ikke gi ham mer. KK spurte hvordan han da skulle kunne dele ut de pengesekkene han måtte for å kunne leve og da svarte fastNAVhodet at det var ikke noe det kunne gjøre for saken var avgjort. KK prøvde å forklare at advokatvennmennesket hadde sendt inn en klage og at da var vel ikke saken avgjort, men det sa fastNAVhodet at det var den nok og at de ikke hadde fått en sånn klage. KK syntes ikke fastNAVhodet var hyggelig, og dessuten snakket det på en sånn måte at KK ikke forsto alt det sa. FastNAVhodet hadde nemlig for ikke lenge siden vært et sånt menneske som kom til KK sitt land med et annet språk enn det KK hadde lært. Og KK sitt språk er ikke så lett for andre å lære. Da blir det ofte til at slike nyelandsmennesker sier ting på en måte som gamlelandsmennesker, slik KK er, ikke alltid forstår. KK ba om å få snakke med overfastNAVhodet, men fastNAVhodet sa at det hodet ikke var tilstede og han trodde nok ikke hun ville snakke med KK allikevel.
Fordi KK kjente at det ble litt rart i halsen og i øynene orket han ikke snakke med fastNAVhodet mer og sa farvel og la på røret.
Nå vet ikke KK hva han skal gjøre for han har ikke lyst til å spørre alle vennemenneskene og familiemennesken og kveldsmenneskene om hjelp fordi KK har litt igjen av noe som så fint heter stolthet. Det er ikke så mye igjen av den men det lille som er synes KK det er verdt å ta vare på. Det kan være fint å forsøke å spare på noe.
Og som på lørdag så avslutter vi med
SNIPP SNAPP SNUTE
eventyret er IKKE ute
men nå legger vi til et: FORHÅPENTLIGVIS.
Og forresten ortalte Kurt-Kåre meg at han har fått sin egen mailadresse:
kkmenneske@gmail.com
Og han synes det hadde vært hyggelig med hilsener.
Kurt-Kåre, eller KK som dere kanskje husker at jeg fortalte om på lørdag fikk idag en sånn SMS på telefonen sin fra fastNAVhodet sitt om å ringe. KK, som gjør det hjelpetrollet ber ham om, ringte tilbake. Da KK etter lang venting mens en NAVstemme sa i røret på telefonen: "Vi har lang kø, venligst vent". Da stemmen hadde sagt det hundretusen ganger, slik føltes det for KK, kom det en ny NAVstemme som spurte KK hva han ville. KK sa han skulle snakke med fastNAVhodet sitt for det hadde bedt ham ringe. Etter at KK hadde måttet fortelle hvem han var og hvorfor han skulle snakke med fastNAVhodet sitt sa NAVtelefonstemmen at hun skulle sette ham over. Da ventet KK litt lenge igjen men nå var det ingen stemme som sa noe i røret. Tilslutt hørte han stemmen til fastNAVhodet.
KK fortalte hvem han var, for KK er opplært til å være høflig og presentere seg, Det første fastNAVhodet sa da var: Hva lurer du på?. KK ble litt forbauset men sa at han hadde ringt til NAVtrollet for noen dager siden og spurt om hvordan NAVtrollet hadde tenkt at han skulle kunne gi husmenneskene og matmenneskene pengesekkene sine siden han ikke fikk flere pengesekker av NAV og han heller ikke fikk lov av fasthvitfrakkmennesket sitt å få pengesekker av dressmenneskene. Dessuten hadde KK bedt om å få snakke med det NAVhodet som var ovenfor fastNAVhodet fordi han kanskje tenkte at det var greit å få fortelle historien sin til en som satt enda nærmere NAVtrollet.
Men fastNAVhodet sa at siden de ikke ville gi ham variguførepengesekk og at rehabiliteringspengesekktiden var ferdig så kunne de ikke gi ham mer. KK spurte hvordan han da skulle kunne dele ut de pengesekkene han måtte for å kunne leve og da svarte fastNAVhodet at det var ikke noe det kunne gjøre for saken var avgjort. KK prøvde å forklare at advokatvennmennesket hadde sendt inn en klage og at da var vel ikke saken avgjort, men det sa fastNAVhodet at det var den nok og at de ikke hadde fått en sånn klage. KK syntes ikke fastNAVhodet var hyggelig, og dessuten snakket det på en sånn måte at KK ikke forsto alt det sa. FastNAVhodet hadde nemlig for ikke lenge siden vært et sånt menneske som kom til KK sitt land med et annet språk enn det KK hadde lært. Og KK sitt språk er ikke så lett for andre å lære. Da blir det ofte til at slike nyelandsmennesker sier ting på en måte som gamlelandsmennesker, slik KK er, ikke alltid forstår. KK ba om å få snakke med overfastNAVhodet, men fastNAVhodet sa at det hodet ikke var tilstede og han trodde nok ikke hun ville snakke med KK allikevel.
Fordi KK kjente at det ble litt rart i halsen og i øynene orket han ikke snakke med fastNAVhodet mer og sa farvel og la på røret.
Nå vet ikke KK hva han skal gjøre for han har ikke lyst til å spørre alle vennemenneskene og familiemennesken og kveldsmenneskene om hjelp fordi KK har litt igjen av noe som så fint heter stolthet. Det er ikke så mye igjen av den men det lille som er synes KK det er verdt å ta vare på. Det kan være fint å forsøke å spare på noe.
Og som på lørdag så avslutter vi med
SNIPP SNAPP SNUTE
eventyret er IKKE ute
men nå legger vi til et: FORHÅPENTLIGVIS.
Og forresten ortalte Kurt-Kåre meg at han har fått sin egen mailadresse:
kkmenneske@gmail.com
Og han synes det hadde vært hyggelig med hilsener.
23. januar 2010
"JE E FORBANNA"
Hvorfor er du sint da Frithjof?
Et ord, tre små bokstaver: NAV
Denne forfatter, litt kult å kalle seg det, har som følge av diverse årsaker havnet i det NAVske system. Årsaken til at han havnet der har vel for så vidt kommet frem av tidligere små og store innlegg på denne blogg, men han har altså ikke all verdens sterke psyke og har litt lett for å vandre i de dypere daler enn på toppene der solen skinner.
Disse vandringer har igjen ført til at det å opprettholde et vanlig, daglig liv ikke har vært enkelt og etter et par opphold på et feriehjem (les: sykehus) måtte håndkleet kastes inn og en tilværelse basert på det offentliges miskunn og barmhjertighet ble innledet.
So far so good.
Men nå er det slik da at hvis du som menneske ikke helt klarer å henge med i den kommersielle næringslivskarusellen så er du jo kanskje ikke så veldig sterk. Da var et litt godt å kunne legge sine materielle bekymringer i hendene til den store, sterke og trygge offentlighet.
"Hvil deg borger, det har du fortjent."
Jaggu sa jeg hvile!
Hvis du, kjære leser, hvis du trodde at dette mangehodete trollet hadde ditt eget beste i tankene så tar du feil. Begrepet at du må være frisk for å være på sykehus er enda tydeligere når det gjelder NAV.
For det første må du være usedvanlig våken og oppdatert når det gjelder en skriftlig kommunikasjon som nærmer seg kanselispråk. Dernest må du ha en matematisk og økonomisk forståelse på minst vitass nivå. Og sist men ikke minst må du utslette alle bilder du måtte ha av deg selv og ditt eget ego. Når du har klart dette og har erkjent at du nå har allverdens tid til å sitte i kø enten på et kontor eller telefon, og at all informasjon om deg skal deles med alle andre på det samme venterom og at den må gjentas hver gang enten et er på det samme kontor eller telefon fordi det er nye personer hver gang. Ja, når du har skjønt dette, da kan du begynne å nærme deg den hvilen du hadde håpet på og som behandlingsapparatet rundt deg mener du trenger.
Trudde'ru.
Jeg har lyst til å ta leserne (leseren, for det er vel ikke flere som leser dette) med på en liten reise, et lite eventyr som jeg hørte forleden dag. Reisen har foreløpig vart i ca 2 år, men som Odyssevs må den vare i mange, mange år til.
Det var en gang, slik begynner alle eventyr og slik begynner også dette.
Det var en gang
en mann som het Kurt-Kåre. Han var godt voksen, hans jevnaldrende ville si han var midt i livet, barn ville nok kalle ham utgammel og de utgamle ville nok kalle ham en ungsau. Hvorom allting var så var Kurt-Kåre, la oss kalle ham KK for enkelhets skyld, en relativt normal mann men han hadde noen egenskaper som ikke alle andre hadde. Han var deppa. Han var ofte trist og lei og tilslutt var han så lei at noen mente at det eneste som kunne hjelpe ham var noen mennesker i et stort hus. Mennesker med hvite frakker og vennlige stemmer.
Da KK hadde vært hos disse hvitfrakkmenneskene noen ganger bestemte de at han ikke lenger skulle være sammen med de menneskene i dresser han tidligere hadde vært sammen med på formiddagene. Hvitfrakkmenneskene bestemte at han heller skulle være hos dem av og til og ellers bruke tid på seg selv og de menneskene han ofte var sammen med på kveldene.
Dette syntes KK var fint og han gjorde som hvitfrakkmenneskene sa. Nå hadde det seg imidlertid slik at KK og dressmenneskene hadde hatt en avtale. Den var slik at hvis KK var sammen med dem om dagen så skulle de gi ham en sekk med penger en gang i måneden. Og med innholdet i denne sekken kunne KK bytte til seg mat og klær og et sted og bo og litt vin i ny og ne. De fleste av kveldsmenneskene KK kjente hadde det på samme måte, og KK syntes dette var en god måte å leve på. Og slik levet KK helt til hvitfrakkmenneskene skjønte at KK egentlig ikke hadde det så bra.
KK skjønte fort, KK var nemlig relativt oppvakt. Han skjønte fort at dressmenneskene ikke lenger ville gi ham den sekken fordi han ikke var sammen med dem om dagen. Det sto for så vidt også i den avtalen de hadde at hvis KK bare fikk en sekk hvis han ga dem tid tilbake. Enkelt og rimelig. Men matmenneskene ville heller ikke gi ham mat hvis han ikke hadde en sekk å øse av, og det samme gjaldt klesmenneskene og husmenneskene og vinmenneskene. KK spurte hvitfrakkmenneskene hvem som skulle fylle sekken hans og de svarte at han skulle gå til det store hjelpetrollet.
Hjelpetrollet var kjempestort og hadde mange hoder og bodde i et kjempehus fordi det skulle hjelpe alle menneskene som bodde i det lille landet KK kom fra hvis de trengte litt hjelp. Hjelpetrollet hadde egentlig et veldig vanskelig navn: "Ut allquid fecisse videamur" som er latin og egentlig betyr "For at det skal se ut som om vi har gjort noe". Men menneskene i det lille landet lærte aldri det vanskelige navnet så trollet ble bare hetende "Trollet med det vanskelige navnet" og etter hvert het det bare "Navnet" og da de skulle sette opp et skilt så alle kunne se hvor "Ut allquid fecisse videamur" bodde så hadde de ikke så mange bokstaver og da de hadde skrevet "Her bor NAV" så var det ikke flere bokstaver igjen. Slik ble hjelpetrollet hetende NAV.
KK gikk til NAV for å spørre om det kunne hjelpe ham med en sekk, men da han kom inn i huset til NAV var det så mange andre mennesker der at KK måtte vente i noe som ble kalt Ekspedisjonen men som KK syntes det var bedre å kalle venterom.
Bak noen skranker så KK noen av hodene til NAV. Noen av hodene snakket i telefoner, noen snakket med andre hoder og noen snakket med hvert sitt menneske som sto på utsiden av skranken. I det store venterommet var det alle slags mennesker. Det var noen som var lei seg fordi de ikke hadde noen som ville gi dem en sekk med penger lenger og gjerne ville finne noen andre som kunne gi dem en slik sekk. Noen var der fordi hadde rare navn og kom fra andre land og ikke hadde noen de kjente som de kunne være hos om formiddagen for å få en sekk penger av. Noen var der fordi de hadde tømt sekken sin hos vinmenneskene og dopmenneskene. De hadde veldig små sekker og ville bare ha litt i sekken sin så de kunne gå til vin- og dopmenneskene igjen. Noen var der fordi de hadde vært hos forskjellige hvitfrakkmennesker og noen var der fordi NAV hadde sagt at de måtte komme og levere et hvitt ark med noen kryss 2 ganger i måneden. Alt dette skjønte KK fordi menneskene på hans side av skranken måtte snakke så høyt at alle hørte hva de sa.
KK syntes det var litt trist alle disse menneskene måtte være i samme rom og at alle kunne høre hva alle sa, men NAV hadde bestemt at det skulle være slik og fordi NAV egentlig var et hjelpetroll var det ingen som tenkte på å protestere fordi NAV var jo der for å hjelpe alle.
Plutselig var det KK sin tur. Han gikk frem til en skranke og bak den var et av hodene til NAV. KK syntes det var litt skummelt fordi han ikke ville at alle skulle få høre at han hadde sånne leie tanker i hodet og at han ikke hadde noen sekk lenger. Men han måtte bare snakke. Da var han glad for at han ikke hadde sånn angst i hodet også for da hadde det vært ordentlig skummelt. Etter at KK hadde snakket både lenge og vel sa NAVhodet at det måtte titte litt og så tittet det på en skjerm foran seg. KK syntes nok NAVhodet så litt rart ut og stemmen var ikke noe koselig da det sa at KK ikke kunne få noen sekk med penger av dem. Han kunne ikke få fordi KK hadde vært noe som heter Enkeltmannsdressmenneske de siste årene og da ville ikke dette NAVhodet ha noe med ham å gjøre. Det syntes KK var trist og han ble lei seg inne i hodet igjen. Men NAVhodet sa at hvis KK satte seg i venterommet og ventet så kunne han få snakke med et annet NAVhode.
KK ventet lenge og lenger enn lenge men plutselig var det et NAVhode bak en annen skranke som ropte på ham. Det var det samme hodet som ga småsekker til de som igjen ga bort sekkene sine til vin- og dopmenneskene. Alle på venterommet så at KK gikk til den skranken. KK syntes nok det var litt flaut men han var så sulten fordi han ikke hadde kunnet gå til matmenneskene på lang tid at han bet det i seg. Vel fremme ved skranken måtte KK igjen fortelle hele historien om tankene og den tomme sekken og den tomme maven. NAVhodet sa at han kunne få litt penger i sekken sin som han kunne gi til matmenneskene og at han kunne fylle ut et skjema han fant på internett og så kunne han kanskje få enda litt mer som han kunne gi til husmenneskene. Det syntes KK var snilt og han gikk hjem med den lille sekken for å gå inn på internettet og finne skjemaet.
Da KK hadde byttet pengesekken i spagetti og melk, mel og smør til grøt og spist litt av det, startet han datamaskinen sin og åpnet internettet. Der fant han den siden der NAVhodet hadde sagt at skjemaene lå. Og da ble KK imponert. Der inne var det omtrent 250 forskjellige skjemaer. Tenk deg, tenkte KK. Tenk deg hvor kloke hodene til NAV må være som har funnet på alle disse skjemaene. Ikke rart at han måtte vente lenge for det tar jo lang tid både å lage skjemaene og å kontrollere at menneskene fylte dem ut helt riktig.
KK fant til slutt et skjema han syntes kunne passe for at husmenneskene også skulle få noe i sekkene sine. Han fylte ut skjemaet etter beste evne og gikk til NAV dagen etterpå og leverte det. Etter å ha ventet på venterommet lenge ropte et NAVhode på ham. Det var et helt annet hode denne gangen og KK måtte igjen fortelle historien sin. NAVhodet så på skjemaet. Det brukte lang tid på kontrollere at KK hadde gjort alt riktig. Tilslutt sa NAVhodet at det var bra men at KK måtte gå til fetteren til NAV, nemlig det kjemperike krevetrollet som het SKATT. Der måtte KK hente skjemaer hvor det sto hvor store pengesekkene dressmenneskene hadde gitt KK de siste 6 årene og hvor mye av sekkene KK igjen hadde gitt tilbake til SKATT som igjen fyllte den kjempestore sekken til NAV.
Da KK kom til SKATT måtte han vente igjen. Vente lenge og lenger enn lengst. Tilslutt var det hans tur og et av SKATThodene, det var nemlig massevis av hoder der også, ba ham komme til skranken. KK måtte be om å få skjemaene, og da han fikk dem skjønte han at de ble hentet ut av en datamaskin. KK spurte om ikke SKATThodet kunne sendt papirene direkte til NAVhodet ved hjelp av internettet og fikk svar at det gikk nok men det hadde LOVtrollet ikke gitt dem lov til.
KK gikk igjen tilbake til NAV og ventet lenge og lengre enn lengst og fikk tilslutt tillatelse til å nærme seg enda et NAVhode. Nok en gang måtte han fortelle historien sin, og nok en gang var det mange som fikk høre, men nå syntes ikke KK det var så ille lenger. Han hadde vennet seg til det og det bildet han hadde av seg selv var blitt ganske endret i løpet av de siste ukene. Til slutt fikk han litt mer i sekken sin så husmenneskene også kunne få sitt, men bilmenneskene kunne ikke få noe annet enn bilen og gjeldsmenneskene fikk heller ikke så mye. De sendte bare brevene sine videre til noen som kalte seg inkassomenneskene og de sendte nye brev til KK. Husmenneskene kunne forresten heller ikke få like mye som før så KK måtte flytte et annet sted som var mindre og som behøvde mindre sekker med penger.
Slik ble sirkelen sluttet og en dag tenkte KK at han skulle snakke med bankmenneskene for å se om de kanskje kunne låne ham en pengesekk slik at han kunne fylle i inkassomenneskenes og andrekravmenneskenes sekker. Men bankmenneskene sa bare at fordi KK sto på en liste og fordi han bare fikk en liten sekk penger av hjelpetrollet så ville de ikke hjelpe. Så da kunne ikke inkassomenneskene få noe i sine sekker men de bare skrev en null ekstra bak tallet de hadde sendt KK tidligere og satte ham enda en gang opp på den listen banken hadde snakket om.
Slik gikk det dager, uker og måneder. KK løp ut og inn av kontorer, fylte ut skjemaer og forsøkte å leve så godt som det lot seg gjøre. Han fant fort ut at det smarteste han kunne gjøre var å la husmenneskene få fylt sin sekk først, så strømmenneskene, så fjernsynsmenneskene og så ble det litt igjen til matmenneskene. Inkassomenneskene fikk ingenting, men det gjorde dem visst ingenting. De bare gjorde tallet større og satte ham på enda flere av listene sine. Slik ble KK etter hvert ganske kjent i både inkassomenneskenes verden og i huset til hjelpetrollet.
Etter et års tid sa en av hvitfrakkmenneskene at KK aldri kunne bruke tid hos dressmenneskene mer og at han måtte få en annen hjelp av NAV. En sånn hjelp som de som har mistet bena eller ligger på sykehus hele året eller er så gamle at de ikke orker å gå på besøk til dressmenneskene får. Hvitfrakkmennesket hadde gått i mange år på et sted for å lære å bli en hvitfrakk så han visste hva han snakket om. Han sa klart at KK måtte få slik hjelp, og i det fikk han støtte fra en hvitfrakkmenneskene med de vennlige stemmene i det store huset der KK hadde bodd noen ganger.
Det ene hvitfrakkmennesket, han som ble kalt fasthvitfrakkmenneskre, skrev på et skjema til NAV. Der skrev han blant annet at KK ikke kunne være hos dressmenneskene mer, men at de håpet at KK skulle kunne klare å være litt sammen med kveldsmenneskene og familiemenneskene og vennemenneskene. Han skrev også at KK var det han kalte 100 % arbeidsufør og at han hadde gått hver uke i et år til hvitfrakkmenneskene i det store, hyggelige huset for å forsøke å bli kvitt de leie tankene. På skjemaet spurte han om KK kunne få noe som het Tidsbegrenset Uførepengesekk og sendte det gjennom internett for LOVtrollet hadde ikke nektet ham å sende skjemaer til NAV.
To uker etterpå fikk KK et brev fra NAV om at et av NAVhodene hadde fått søknaden og at NAVhodet skulle svare før det var gått 4 måneder. Da ble KK glad. Men dagen før julaften ringte et nytt NAVhodet og sa at at det var nå blitt KK sitt faste NAVhode men at sånn tidsbegrenset greie ikke fantes og at KK måtte søke om noe som heter rehabiliteringspengesekk i stedet. Og dessuten måtte KK skrive at han ikke ville be om tidsbegrenset pengesekk. Fordi det var jul og KK skulle til familiemennesker og slikt kunne han ikke komme til NAV før i begynnelsen av det nye året. Sånn ca. 9 dager etter nyttårsaften dro han inn til NAV. Der snakket han med et nytt NAVhode bak en skranke, fikk et nytt skjema som han fylte ut og skrev samtidig at han trakk tilbake søknaden om tidsbegrenset pengesekk. En sånn rehabiliteringspengesekk skulle komme hver måned fra han hadde søkt og et år fremover. Innen det måtte han søke om Varig Uførepengesekk.
KK tenkte at nå ville alt bli veldig bra, men da han trodde det skulle komme en pengesekk fordi han hadde søkt før jul, så kom det ingenting. KK ringte NAV og der fortalte en NAVstemme at fordi han hadde trukket tilbake søknaden om tidsbegrenset uførepengesekk så ville han ikke få noe før søknaden om rehabiliteringspengesekk var registrert. Det hadde ikke skjedd før 11 dager inn i det nye året. Da fikk KK veldig leie tanker i hodet og han lurte litt på om han skulle spise alle sovepastillene han hadde fått for å sove bedre. Men heldigvis hadde KK mange gode vennemennesker og familiemennesker og kveldsmennesker som hjalp ham å få litt mindre vonde tanker igjen.
Nå ble det et godt år for KK. Riktignok var rehabiliteringspengesekkene han fikk så små at han ikke kunne gå til klesmenneskene eller bilmenneskene eller reiseogferiemenneskene, men matmenneskene og husmenneskene fikk sitt, og noen ganger fikk også vinmenneskene en bitteliten sekk. Men KK var heldig og fordi han hadde så mange gode mennesker rundt seg hadde han det ganske bra. Og så visste han at rehabiliteringspengesekkene skulle komme helt til 11. januar året etterpå.
Helt til det var gått et nytt år.
En stund før det var gått et år gikk KK til fasthvitfrakkmennesket sitt og sammen skrev de en ny søknad, nå om varig uførepengesekk. De sendte den inn, men for å være helt sikker gikk KK inn i det store huset til NAV et par dager senere. Da han hadde ventet lenge og lenger enn lengst ropte et ukjent NAVhode på ham og KK måtte fortelle hele historien sin igjen. Nå gjorde det ikke KK noe lenger at nye 20 mennesker fikk høre historien om de vonde tankene. Det ukjente NAVhodet fortalte at KK og fasthvitfrakkmennesket hadde glemt å fylle ut et skjema, men at det kunne KK fylle ut på venterommet. Det tenkte KK var greit, så han gjorde det og spurte samtidig om det ikke hadde vært fint å få snakke med han som nå var KK sitt fastNAVhode. FastNAVhodet var ikke der, men det ukjente NAVhodet sa at nå var alt i orden med søknader og alt slikt, så nå var det bare å vente. KK ble veldig glad for det og reiste hjem for å forberede seg til å feire enda en jul med litt liten pengesekk, men han tenkte at nå må vel snart hjelpetrollet bli vennen hans.
Derfor ble KK veldig glad da han fikk brev fra fastNAVhodet mellom jul og nyttår at fastNAVhodet ville snakke med ham om søknaden om varig uførepengesekk den 5. januar. Dette tenkte KK var gode nyheter og gledet seg til å gå til det store NAVhuset. Den 5. januar gikk KK inn døren og sa at han hadde en avtale med fastNAVhodet sitt. Nå fikk han lov til å gå på et annet venterom hvor det ikke var så mange og ingen skranker med ukjente NAVhoder. Etter å ha ventet lenge, men ikke lenger enn lengst kom fastNAVhodet og tok KK med inn bak en liten vegg der det sto et lite bord. Så spurte fastNAVhodet hvorfor KK var der og hva han lurte på. Enda en gang måtte KK fortelle historien sin for det viste seg at fastNAVhodet ikke visste noen ting om KK og han hadde ikke sjekket med skjermen sin om hva KK hadde søkt eller sendt av skjemaer, men han lovet KK at han skulle se hva som skjedde. FastNAVhodet mente at alle papirene til KK måtte sendes videre til noen NAVhvitfrakkmennesker og at de sikkert ville bestemme seg i løpet av 6 uker. Det var fint sa KK og så spurte han om hva som ville skje med rehabiliteringspengesekkene fordi 6 uker var lenge etter 11.januar. FastNAVhodet beroliget ham og sa at de pengesekkene skulle komme helt til NAV hadde bestemt hva som skulle skje med søknaden. Da ble KK glad og dro hjem til det lille kjellerhuset sitt. To timer etterpå ringte fastNAVhodet til KK. Da ble KK først litt forbauset, men da fastNAVhodestemmen fortalte at NAV allerede 29. desember, altså 6 dager før fastNAVhodet og KK snakket sammen, hadde bestemt at de ikke ville gi KK varig uførepengesekk ble KK veldig lei seg. Da gråt KK for første gang på lenge og selv om hans aller beste advokatvennmenneske vil hjelpe KK med å snakke med NAV på det språket som NAV synes er best å snakke på, og selv om alle familiemenneskene og kveldsmenneskene og hvitfrakkmenneskene var snille mot KK ble han så lei seg at han en kveld spiste veldig mange sovepastiller.
Heldigvis rakk han å ringe etter en hvitfrakkutrykkingsbil som kom og hentet ham og hjalp ham til å bli kvitt sovepastillene og han fikk masse kos og varme hos alle de gode menneskene. De leie tankene ble litt mindre igjen, men da han skulle hente pengesekken sin i januar ble han trist igjen. Nå var pengesekken veldig liten fordi den bare hadde vart til 11. januar fordi det var så lenge den skulle komme og fordi varig uførepengesekksøknaden var avslått. KK lurte og lurer fortsatt veldig på hvordan han nå skal klare å fylle sekkene til husmenneskene og matmenneskene. KK har skjønt at NAV ikke egentlig er et hjelpetroll, men et byråkrattroll som bare bryr seg om hva LOVtrollet har sagt og ikke om hvorda menneskene som egentlig eier både LOVtrollet og SKATTEtrollet og NAVtrollet har det.
Om KK levde lykkelig alle sine dager etter dette, og hvor mange dager det ble og hvilken prinsesse og hvilket halve kongerike han tilslutt fikk vet ingen fordi
Snipp Snapp Snute eventyret er IKKE ute.
Denne historien fortalte KK meg over en øl for en dag eller to siden. Jeg er ganske sikker på at Kurt-Kåre kommer seg gjennom også dette, ikke minst fordi han er heldig og har et veldig godt nettverk rundt seg som nå passer godt på sovepiller og depressive reaksjoner og lignende. Men jeg forsto ham veldig godt og var igrunnen litt beroliget da han forsvant ut i natten med følgende avskjedsord:
"JE E FORBANNA"
Et ord, tre små bokstaver: NAV
Denne forfatter, litt kult å kalle seg det, har som følge av diverse årsaker havnet i det NAVske system. Årsaken til at han havnet der har vel for så vidt kommet frem av tidligere små og store innlegg på denne blogg, men han har altså ikke all verdens sterke psyke og har litt lett for å vandre i de dypere daler enn på toppene der solen skinner.
Disse vandringer har igjen ført til at det å opprettholde et vanlig, daglig liv ikke har vært enkelt og etter et par opphold på et feriehjem (les: sykehus) måtte håndkleet kastes inn og en tilværelse basert på det offentliges miskunn og barmhjertighet ble innledet.
So far so good.
Men nå er det slik da at hvis du som menneske ikke helt klarer å henge med i den kommersielle næringslivskarusellen så er du jo kanskje ikke så veldig sterk. Da var et litt godt å kunne legge sine materielle bekymringer i hendene til den store, sterke og trygge offentlighet.
"Hvil deg borger, det har du fortjent."
Jaggu sa jeg hvile!
Hvis du, kjære leser, hvis du trodde at dette mangehodete trollet hadde ditt eget beste i tankene så tar du feil. Begrepet at du må være frisk for å være på sykehus er enda tydeligere når det gjelder NAV.
For det første må du være usedvanlig våken og oppdatert når det gjelder en skriftlig kommunikasjon som nærmer seg kanselispråk. Dernest må du ha en matematisk og økonomisk forståelse på minst vitass nivå. Og sist men ikke minst må du utslette alle bilder du måtte ha av deg selv og ditt eget ego. Når du har klart dette og har erkjent at du nå har allverdens tid til å sitte i kø enten på et kontor eller telefon, og at all informasjon om deg skal deles med alle andre på det samme venterom og at den må gjentas hver gang enten et er på det samme kontor eller telefon fordi det er nye personer hver gang. Ja, når du har skjønt dette, da kan du begynne å nærme deg den hvilen du hadde håpet på og som behandlingsapparatet rundt deg mener du trenger.
Trudde'ru.
Jeg har lyst til å ta leserne (leseren, for det er vel ikke flere som leser dette) med på en liten reise, et lite eventyr som jeg hørte forleden dag. Reisen har foreløpig vart i ca 2 år, men som Odyssevs må den vare i mange, mange år til.
Det var en gang, slik begynner alle eventyr og slik begynner også dette.
Det var en gang
en mann som het Kurt-Kåre. Han var godt voksen, hans jevnaldrende ville si han var midt i livet, barn ville nok kalle ham utgammel og de utgamle ville nok kalle ham en ungsau. Hvorom allting var så var Kurt-Kåre, la oss kalle ham KK for enkelhets skyld, en relativt normal mann men han hadde noen egenskaper som ikke alle andre hadde. Han var deppa. Han var ofte trist og lei og tilslutt var han så lei at noen mente at det eneste som kunne hjelpe ham var noen mennesker i et stort hus. Mennesker med hvite frakker og vennlige stemmer.
Da KK hadde vært hos disse hvitfrakkmenneskene noen ganger bestemte de at han ikke lenger skulle være sammen med de menneskene i dresser han tidligere hadde vært sammen med på formiddagene. Hvitfrakkmenneskene bestemte at han heller skulle være hos dem av og til og ellers bruke tid på seg selv og de menneskene han ofte var sammen med på kveldene.
Dette syntes KK var fint og han gjorde som hvitfrakkmenneskene sa. Nå hadde det seg imidlertid slik at KK og dressmenneskene hadde hatt en avtale. Den var slik at hvis KK var sammen med dem om dagen så skulle de gi ham en sekk med penger en gang i måneden. Og med innholdet i denne sekken kunne KK bytte til seg mat og klær og et sted og bo og litt vin i ny og ne. De fleste av kveldsmenneskene KK kjente hadde det på samme måte, og KK syntes dette var en god måte å leve på. Og slik levet KK helt til hvitfrakkmenneskene skjønte at KK egentlig ikke hadde det så bra.
KK skjønte fort, KK var nemlig relativt oppvakt. Han skjønte fort at dressmenneskene ikke lenger ville gi ham den sekken fordi han ikke var sammen med dem om dagen. Det sto for så vidt også i den avtalen de hadde at hvis KK bare fikk en sekk hvis han ga dem tid tilbake. Enkelt og rimelig. Men matmenneskene ville heller ikke gi ham mat hvis han ikke hadde en sekk å øse av, og det samme gjaldt klesmenneskene og husmenneskene og vinmenneskene. KK spurte hvitfrakkmenneskene hvem som skulle fylle sekken hans og de svarte at han skulle gå til det store hjelpetrollet.
Hjelpetrollet var kjempestort og hadde mange hoder og bodde i et kjempehus fordi det skulle hjelpe alle menneskene som bodde i det lille landet KK kom fra hvis de trengte litt hjelp. Hjelpetrollet hadde egentlig et veldig vanskelig navn: "Ut allquid fecisse videamur" som er latin og egentlig betyr "For at det skal se ut som om vi har gjort noe". Men menneskene i det lille landet lærte aldri det vanskelige navnet så trollet ble bare hetende "Trollet med det vanskelige navnet" og etter hvert het det bare "Navnet" og da de skulle sette opp et skilt så alle kunne se hvor "Ut allquid fecisse videamur" bodde så hadde de ikke så mange bokstaver og da de hadde skrevet "Her bor NAV" så var det ikke flere bokstaver igjen. Slik ble hjelpetrollet hetende NAV.
KK gikk til NAV for å spørre om det kunne hjelpe ham med en sekk, men da han kom inn i huset til NAV var det så mange andre mennesker der at KK måtte vente i noe som ble kalt Ekspedisjonen men som KK syntes det var bedre å kalle venterom.
Bak noen skranker så KK noen av hodene til NAV. Noen av hodene snakket i telefoner, noen snakket med andre hoder og noen snakket med hvert sitt menneske som sto på utsiden av skranken. I det store venterommet var det alle slags mennesker. Det var noen som var lei seg fordi de ikke hadde noen som ville gi dem en sekk med penger lenger og gjerne ville finne noen andre som kunne gi dem en slik sekk. Noen var der fordi hadde rare navn og kom fra andre land og ikke hadde noen de kjente som de kunne være hos om formiddagen for å få en sekk penger av. Noen var der fordi de hadde tømt sekken sin hos vinmenneskene og dopmenneskene. De hadde veldig små sekker og ville bare ha litt i sekken sin så de kunne gå til vin- og dopmenneskene igjen. Noen var der fordi de hadde vært hos forskjellige hvitfrakkmennesker og noen var der fordi NAV hadde sagt at de måtte komme og levere et hvitt ark med noen kryss 2 ganger i måneden. Alt dette skjønte KK fordi menneskene på hans side av skranken måtte snakke så høyt at alle hørte hva de sa.
KK syntes det var litt trist alle disse menneskene måtte være i samme rom og at alle kunne høre hva alle sa, men NAV hadde bestemt at det skulle være slik og fordi NAV egentlig var et hjelpetroll var det ingen som tenkte på å protestere fordi NAV var jo der for å hjelpe alle.
Plutselig var det KK sin tur. Han gikk frem til en skranke og bak den var et av hodene til NAV. KK syntes det var litt skummelt fordi han ikke ville at alle skulle få høre at han hadde sånne leie tanker i hodet og at han ikke hadde noen sekk lenger. Men han måtte bare snakke. Da var han glad for at han ikke hadde sånn angst i hodet også for da hadde det vært ordentlig skummelt. Etter at KK hadde snakket både lenge og vel sa NAVhodet at det måtte titte litt og så tittet det på en skjerm foran seg. KK syntes nok NAVhodet så litt rart ut og stemmen var ikke noe koselig da det sa at KK ikke kunne få noen sekk med penger av dem. Han kunne ikke få fordi KK hadde vært noe som heter Enkeltmannsdressmenneske de siste årene og da ville ikke dette NAVhodet ha noe med ham å gjøre. Det syntes KK var trist og han ble lei seg inne i hodet igjen. Men NAVhodet sa at hvis KK satte seg i venterommet og ventet så kunne han få snakke med et annet NAVhode.
KK ventet lenge og lenger enn lenge men plutselig var det et NAVhode bak en annen skranke som ropte på ham. Det var det samme hodet som ga småsekker til de som igjen ga bort sekkene sine til vin- og dopmenneskene. Alle på venterommet så at KK gikk til den skranken. KK syntes nok det var litt flaut men han var så sulten fordi han ikke hadde kunnet gå til matmenneskene på lang tid at han bet det i seg. Vel fremme ved skranken måtte KK igjen fortelle hele historien om tankene og den tomme sekken og den tomme maven. NAVhodet sa at han kunne få litt penger i sekken sin som han kunne gi til matmenneskene og at han kunne fylle ut et skjema han fant på internett og så kunne han kanskje få enda litt mer som han kunne gi til husmenneskene. Det syntes KK var snilt og han gikk hjem med den lille sekken for å gå inn på internettet og finne skjemaet.
Da KK hadde byttet pengesekken i spagetti og melk, mel og smør til grøt og spist litt av det, startet han datamaskinen sin og åpnet internettet. Der fant han den siden der NAVhodet hadde sagt at skjemaene lå. Og da ble KK imponert. Der inne var det omtrent 250 forskjellige skjemaer. Tenk deg, tenkte KK. Tenk deg hvor kloke hodene til NAV må være som har funnet på alle disse skjemaene. Ikke rart at han måtte vente lenge for det tar jo lang tid både å lage skjemaene og å kontrollere at menneskene fylte dem ut helt riktig.
KK fant til slutt et skjema han syntes kunne passe for at husmenneskene også skulle få noe i sekkene sine. Han fylte ut skjemaet etter beste evne og gikk til NAV dagen etterpå og leverte det. Etter å ha ventet på venterommet lenge ropte et NAVhode på ham. Det var et helt annet hode denne gangen og KK måtte igjen fortelle historien sin. NAVhodet så på skjemaet. Det brukte lang tid på kontrollere at KK hadde gjort alt riktig. Tilslutt sa NAVhodet at det var bra men at KK måtte gå til fetteren til NAV, nemlig det kjemperike krevetrollet som het SKATT. Der måtte KK hente skjemaer hvor det sto hvor store pengesekkene dressmenneskene hadde gitt KK de siste 6 årene og hvor mye av sekkene KK igjen hadde gitt tilbake til SKATT som igjen fyllte den kjempestore sekken til NAV.
Da KK kom til SKATT måtte han vente igjen. Vente lenge og lenger enn lengst. Tilslutt var det hans tur og et av SKATThodene, det var nemlig massevis av hoder der også, ba ham komme til skranken. KK måtte be om å få skjemaene, og da han fikk dem skjønte han at de ble hentet ut av en datamaskin. KK spurte om ikke SKATThodet kunne sendt papirene direkte til NAVhodet ved hjelp av internettet og fikk svar at det gikk nok men det hadde LOVtrollet ikke gitt dem lov til.
KK gikk igjen tilbake til NAV og ventet lenge og lengre enn lengst og fikk tilslutt tillatelse til å nærme seg enda et NAVhode. Nok en gang måtte han fortelle historien sin, og nok en gang var det mange som fikk høre, men nå syntes ikke KK det var så ille lenger. Han hadde vennet seg til det og det bildet han hadde av seg selv var blitt ganske endret i løpet av de siste ukene. Til slutt fikk han litt mer i sekken sin så husmenneskene også kunne få sitt, men bilmenneskene kunne ikke få noe annet enn bilen og gjeldsmenneskene fikk heller ikke så mye. De sendte bare brevene sine videre til noen som kalte seg inkassomenneskene og de sendte nye brev til KK. Husmenneskene kunne forresten heller ikke få like mye som før så KK måtte flytte et annet sted som var mindre og som behøvde mindre sekker med penger.
Slik ble sirkelen sluttet og en dag tenkte KK at han skulle snakke med bankmenneskene for å se om de kanskje kunne låne ham en pengesekk slik at han kunne fylle i inkassomenneskenes og andrekravmenneskenes sekker. Men bankmenneskene sa bare at fordi KK sto på en liste og fordi han bare fikk en liten sekk penger av hjelpetrollet så ville de ikke hjelpe. Så da kunne ikke inkassomenneskene få noe i sine sekker men de bare skrev en null ekstra bak tallet de hadde sendt KK tidligere og satte ham enda en gang opp på den listen banken hadde snakket om.
Slik gikk det dager, uker og måneder. KK løp ut og inn av kontorer, fylte ut skjemaer og forsøkte å leve så godt som det lot seg gjøre. Han fant fort ut at det smarteste han kunne gjøre var å la husmenneskene få fylt sin sekk først, så strømmenneskene, så fjernsynsmenneskene og så ble det litt igjen til matmenneskene. Inkassomenneskene fikk ingenting, men det gjorde dem visst ingenting. De bare gjorde tallet større og satte ham på enda flere av listene sine. Slik ble KK etter hvert ganske kjent i både inkassomenneskenes verden og i huset til hjelpetrollet.
Etter et års tid sa en av hvitfrakkmenneskene at KK aldri kunne bruke tid hos dressmenneskene mer og at han måtte få en annen hjelp av NAV. En sånn hjelp som de som har mistet bena eller ligger på sykehus hele året eller er så gamle at de ikke orker å gå på besøk til dressmenneskene får. Hvitfrakkmennesket hadde gått i mange år på et sted for å lære å bli en hvitfrakk så han visste hva han snakket om. Han sa klart at KK måtte få slik hjelp, og i det fikk han støtte fra en hvitfrakkmenneskene med de vennlige stemmene i det store huset der KK hadde bodd noen ganger.
Det ene hvitfrakkmennesket, han som ble kalt fasthvitfrakkmenneskre, skrev på et skjema til NAV. Der skrev han blant annet at KK ikke kunne være hos dressmenneskene mer, men at de håpet at KK skulle kunne klare å være litt sammen med kveldsmenneskene og familiemenneskene og vennemenneskene. Han skrev også at KK var det han kalte 100 % arbeidsufør og at han hadde gått hver uke i et år til hvitfrakkmenneskene i det store, hyggelige huset for å forsøke å bli kvitt de leie tankene. På skjemaet spurte han om KK kunne få noe som het Tidsbegrenset Uførepengesekk og sendte det gjennom internett for LOVtrollet hadde ikke nektet ham å sende skjemaer til NAV.
To uker etterpå fikk KK et brev fra NAV om at et av NAVhodene hadde fått søknaden og at NAVhodet skulle svare før det var gått 4 måneder. Da ble KK glad. Men dagen før julaften ringte et nytt NAVhodet og sa at at det var nå blitt KK sitt faste NAVhode men at sånn tidsbegrenset greie ikke fantes og at KK måtte søke om noe som heter rehabiliteringspengesekk i stedet. Og dessuten måtte KK skrive at han ikke ville be om tidsbegrenset pengesekk. Fordi det var jul og KK skulle til familiemennesker og slikt kunne han ikke komme til NAV før i begynnelsen av det nye året. Sånn ca. 9 dager etter nyttårsaften dro han inn til NAV. Der snakket han med et nytt NAVhode bak en skranke, fikk et nytt skjema som han fylte ut og skrev samtidig at han trakk tilbake søknaden om tidsbegrenset pengesekk. En sånn rehabiliteringspengesekk skulle komme hver måned fra han hadde søkt og et år fremover. Innen det måtte han søke om Varig Uførepengesekk.
KK tenkte at nå ville alt bli veldig bra, men da han trodde det skulle komme en pengesekk fordi han hadde søkt før jul, så kom det ingenting. KK ringte NAV og der fortalte en NAVstemme at fordi han hadde trukket tilbake søknaden om tidsbegrenset uførepengesekk så ville han ikke få noe før søknaden om rehabiliteringspengesekk var registrert. Det hadde ikke skjedd før 11 dager inn i det nye året. Da fikk KK veldig leie tanker i hodet og han lurte litt på om han skulle spise alle sovepastillene han hadde fått for å sove bedre. Men heldigvis hadde KK mange gode vennemennesker og familiemennesker og kveldsmennesker som hjalp ham å få litt mindre vonde tanker igjen.
Nå ble det et godt år for KK. Riktignok var rehabiliteringspengesekkene han fikk så små at han ikke kunne gå til klesmenneskene eller bilmenneskene eller reiseogferiemenneskene, men matmenneskene og husmenneskene fikk sitt, og noen ganger fikk også vinmenneskene en bitteliten sekk. Men KK var heldig og fordi han hadde så mange gode mennesker rundt seg hadde han det ganske bra. Og så visste han at rehabiliteringspengesekkene skulle komme helt til 11. januar året etterpå.
Helt til det var gått et nytt år.
En stund før det var gått et år gikk KK til fasthvitfrakkmennesket sitt og sammen skrev de en ny søknad, nå om varig uførepengesekk. De sendte den inn, men for å være helt sikker gikk KK inn i det store huset til NAV et par dager senere. Da han hadde ventet lenge og lenger enn lengst ropte et ukjent NAVhode på ham og KK måtte fortelle hele historien sin igjen. Nå gjorde det ikke KK noe lenger at nye 20 mennesker fikk høre historien om de vonde tankene. Det ukjente NAVhodet fortalte at KK og fasthvitfrakkmennesket hadde glemt å fylle ut et skjema, men at det kunne KK fylle ut på venterommet. Det tenkte KK var greit, så han gjorde det og spurte samtidig om det ikke hadde vært fint å få snakke med han som nå var KK sitt fastNAVhode. FastNAVhodet var ikke der, men det ukjente NAVhodet sa at nå var alt i orden med søknader og alt slikt, så nå var det bare å vente. KK ble veldig glad for det og reiste hjem for å forberede seg til å feire enda en jul med litt liten pengesekk, men han tenkte at nå må vel snart hjelpetrollet bli vennen hans.
Derfor ble KK veldig glad da han fikk brev fra fastNAVhodet mellom jul og nyttår at fastNAVhodet ville snakke med ham om søknaden om varig uførepengesekk den 5. januar. Dette tenkte KK var gode nyheter og gledet seg til å gå til det store NAVhuset. Den 5. januar gikk KK inn døren og sa at han hadde en avtale med fastNAVhodet sitt. Nå fikk han lov til å gå på et annet venterom hvor det ikke var så mange og ingen skranker med ukjente NAVhoder. Etter å ha ventet lenge, men ikke lenger enn lengst kom fastNAVhodet og tok KK med inn bak en liten vegg der det sto et lite bord. Så spurte fastNAVhodet hvorfor KK var der og hva han lurte på. Enda en gang måtte KK fortelle historien sin for det viste seg at fastNAVhodet ikke visste noen ting om KK og han hadde ikke sjekket med skjermen sin om hva KK hadde søkt eller sendt av skjemaer, men han lovet KK at han skulle se hva som skjedde. FastNAVhodet mente at alle papirene til KK måtte sendes videre til noen NAVhvitfrakkmennesker og at de sikkert ville bestemme seg i løpet av 6 uker. Det var fint sa KK og så spurte han om hva som ville skje med rehabiliteringspengesekkene fordi 6 uker var lenge etter 11.januar. FastNAVhodet beroliget ham og sa at de pengesekkene skulle komme helt til NAV hadde bestemt hva som skulle skje med søknaden. Da ble KK glad og dro hjem til det lille kjellerhuset sitt. To timer etterpå ringte fastNAVhodet til KK. Da ble KK først litt forbauset, men da fastNAVhodestemmen fortalte at NAV allerede 29. desember, altså 6 dager før fastNAVhodet og KK snakket sammen, hadde bestemt at de ikke ville gi KK varig uførepengesekk ble KK veldig lei seg. Da gråt KK for første gang på lenge og selv om hans aller beste advokatvennmenneske vil hjelpe KK med å snakke med NAV på det språket som NAV synes er best å snakke på, og selv om alle familiemenneskene og kveldsmenneskene og hvitfrakkmenneskene var snille mot KK ble han så lei seg at han en kveld spiste veldig mange sovepastiller.
Heldigvis rakk han å ringe etter en hvitfrakkutrykkingsbil som kom og hentet ham og hjalp ham til å bli kvitt sovepastillene og han fikk masse kos og varme hos alle de gode menneskene. De leie tankene ble litt mindre igjen, men da han skulle hente pengesekken sin i januar ble han trist igjen. Nå var pengesekken veldig liten fordi den bare hadde vart til 11. januar fordi det var så lenge den skulle komme og fordi varig uførepengesekksøknaden var avslått. KK lurte og lurer fortsatt veldig på hvordan han nå skal klare å fylle sekkene til husmenneskene og matmenneskene. KK har skjønt at NAV ikke egentlig er et hjelpetroll, men et byråkrattroll som bare bryr seg om hva LOVtrollet har sagt og ikke om hvorda menneskene som egentlig eier både LOVtrollet og SKATTEtrollet og NAVtrollet har det.
Om KK levde lykkelig alle sine dager etter dette, og hvor mange dager det ble og hvilken prinsesse og hvilket halve kongerike han tilslutt fikk vet ingen fordi
Snipp Snapp Snute eventyret er IKKE ute.
Denne historien fortalte KK meg over en øl for en dag eller to siden. Jeg er ganske sikker på at Kurt-Kåre kommer seg gjennom også dette, ikke minst fordi han er heldig og har et veldig godt nettverk rundt seg som nå passer godt på sovepiller og depressive reaksjoner og lignende. Men jeg forsto ham veldig godt og var igrunnen litt beroliget da han forsvant ut i natten med følgende avskjedsord:
"JE E FORBANNA"
18. januar 2010
Like A Bird and A Drunk
Hadde jeg bare hatt den samme tone, den samme stemme, den samme umåtelige evne til å si:
Unnskyld!
- Like a bird on the wire
- like a drunk in a midnight choir
- I have tried in my way to be free
Og like sikkert har jeg bommet.
Som fuglen tatt av falken og
Som fylliken av dirigenten
Er jeg kastet ut av mitt fristed.
- Like a worm on a hook
-Like a knight in some old fashioned book
- I have saved all my ribbons for thee.
Og like sikkert har jeg hengt,
Hengt fast i det andre har bestemt
Hengt i båndet til det konforme.
- If I, if I have been unkind
- I hope that you can just let it go by.
- If I, if I have been untrue
- I hope you know it was never to you.
Så kan du tilgi, kan du glemme?
Kan du tro på det jeg sier, om enn bare litt?
- Like a baby, stillborn
- like a beast with its horn
- I have torn every one who has reached out for me
Men slik er jeg født
Og slik er jeg skapt
- But I swear by this song
- And by all that I have done wrong
- I will make it all up to thee."
Og det skal jeg klare
Og det skal jeg gi
Men å sverge....?
- I saw a beggar leaning on his wooden crutch
- He said to me: "You must nok ask for so much"
- And a pretty woman leaning in her darkened door
- She cried to me: "Hey, why not ask for moore?"
- Oh, like a bird on a wire,
- Like a drunk in a midnight choir
- I have tried in my way to be free.
(Fritt etter Cohen)
Unnskyld!
- Like a bird on the wire
- like a drunk in a midnight choir
- I have tried in my way to be free
Og like sikkert har jeg bommet.
Som fuglen tatt av falken og
Som fylliken av dirigenten
Er jeg kastet ut av mitt fristed.
- Like a worm on a hook
-Like a knight in some old fashioned book
- I have saved all my ribbons for thee.
Og like sikkert har jeg hengt,
Hengt fast i det andre har bestemt
Hengt i båndet til det konforme.
- If I, if I have been unkind
- I hope that you can just let it go by.
- If I, if I have been untrue
- I hope you know it was never to you.
Så kan du tilgi, kan du glemme?
Kan du tro på det jeg sier, om enn bare litt?
- Like a baby, stillborn
- like a beast with its horn
- I have torn every one who has reached out for me
Men slik er jeg født
Og slik er jeg skapt
- But I swear by this song
- And by all that I have done wrong
- I will make it all up to thee."
Og det skal jeg klare
Og det skal jeg gi
Men å sverge....?
- I saw a beggar leaning on his wooden crutch
- He said to me: "You must nok ask for so much"
- And a pretty woman leaning in her darkened door
- She cried to me: "Hey, why not ask for moore?"
- Oh, like a bird on a wire,
- Like a drunk in a midnight choir
- I have tried in my way to be free.
(Fritt etter Cohen)
13. januar 2010
Kanskje det er meg........
Kanskje det bare er fordi jeg stiller for store krav.
Kanskje det bare er fordi jeg forventer mer enn det er mulig å levere.
Kanskje det bare er fordi jeg har et selvbilde som er større enn det bildet resten har av meg.
Kanskje det bare er fordi jeg tror at å sove 141 av ukas 168 timer timer er feil.
Er det egoistisk å ønske å leve for selv å ha det godt og ikke bare for å unngå å såre andre?
Er det galt å spille fornøyd for å slippe alle velmente forslag fra friske mennesker som ikke vet hva kroniske smerter i intellektet innebærer?
Er det riktig at de elementene i samfunnet som er satt til å hjelpe slike som meg, nærmest feier oss under teppet fordi vi ikke er sterke nok til å gå til motangrep?
Er det riktig at vi bruker 180000 på varmepumpe til en milliardær når andre får avslag på 3000 for å gi barn en bedre jul?
Har dere svaret på noen av disse spørsmålene så legg dem gjerne igjen her.
Kanskje det bare er fordi jeg forventer mer enn det er mulig å levere.
Kanskje det bare er fordi jeg har et selvbilde som er større enn det bildet resten har av meg.
Kanskje det bare er fordi jeg tror at å sove 141 av ukas 168 timer timer er feil.
Er det egoistisk å ønske å leve for selv å ha det godt og ikke bare for å unngå å såre andre?
Er det galt å spille fornøyd for å slippe alle velmente forslag fra friske mennesker som ikke vet hva kroniske smerter i intellektet innebærer?
Er det riktig at de elementene i samfunnet som er satt til å hjelpe slike som meg, nærmest feier oss under teppet fordi vi ikke er sterke nok til å gå til motangrep?
Er det riktig at vi bruker 180000 på varmepumpe til en milliardær når andre får avslag på 3000 for å gi barn en bedre jul?
Har dere svaret på noen av disse spørsmålene så legg dem gjerne igjen her.