Å rydde etter det største sviket!

Å rydde er å sortere.Å sortere er å innrømme. Å innrømme er  vanskelig.
Nokså nøyaktig 20.000 dager er gått siden det som skulle vise seg å bli en skjellsettende opplevelse i mitt da unge liv. En opplevelse som hart vist seg å følge meg nesten hver eneste dag og time, nesten hver eneste tanke og handling, nesten hvert eneste ønske og forhåpning. Mye tyder på at det var den opplevelsen, eller rettere sagt konsekvensen av den som sakte og nesten umerkelig tillot dystymien å krype inn som en larve, forpuppe seg for etter mange år å fullføre metamorfosen, den fullstendige forvandlingen, vrenge innsiden ut og la all verden få se det svarte sinnet i all sin utilstrekkelighet og sorg.
Men nesten som keiserens nye klær kunne alle se det, bare ikke keiseren selv. Jeg så ikke hva som hadde skjedd, annet enn at det var vondt. Jeg så ikke noe fordi det bildet puppen hadde etterlatt i speilet var brent fast. Bildet jeg så, mitt eget selvbilde, var den positive, glade, aktive og optimistiske kokongen som effektivt skjulte det som foregikk innvendig. Hver gang kokongen sprakk litt, hver gang en av tilskuerne ropte og fortalte hva de egentlig så, benyttet keiseren sin rett til å fornekte det, til å skjule sprekkene for omverdenen, kunstferdig dekke dem med livsløgner, hvite løgner og utalte usannheter. Keiseren sviktet. Men han sviktet ikke sitt publikum. De så ham, og de visste hva de så. Han sviktet seg selv. Og det var det største sviket.
Det er klart han sviktet sine nærmeste. Han sviktet dem gjennom gjentatte ganger å fornekte, skjule, overbevise. Få dem til å tro igjen. Men han tok aldri det oppgjøret han skulle tatt for, om ikke 20.000 dager siden, så ihvertfall for 10.000 dager siden. Og jo mer han skjulte, jo mer skjulte han, større og større ble det lageret av fortielser som bygget seg opp inne i ham. 
Men for 1000 dager siden sprakk kokongen. Lageret hvor de uåpnede konvolutter, de usnakkede tankene, den kamuflerte oppførselen var lagret ble endelig for lite. Lageret revnet, kokongen sprakk. Eksplosjonen var så voldsom at det måtte spesialister til for å få kontroll over brannen som fulgte. Spesialister som trengte måneder, ja år til etterslukking og til sikring og ettervern så risikoen for en ny eksplosjon skulle bli så liten som mulig.
Sakte, veldig sakte og forsiktig kom den brannskadde keiseren, sakte kom den skadeskutte jeg meg på bena igjen. Jeg reiste meg opp ved hjelp av hender, gode hender som på tross av keiserens, min fornektelse fortsatt strakk seg tillitsfullt og kjærlig frem. Og de samme hendene var der og støttet meg på de første varsomme skrittene, de var der, klar til å gripe inn hvis kreftene ikke strakk til. De la salve på sårene når de plutselig sprakk opp igjen og begynte å værke. De blåste forsiktig på for å dempe den sviende smerten som selverkjennelsen bringer. De passet på at skorpen fikk ligge rolig og at sårene etterhvert bare ble arr. Synlige men ikke smertefulle arr. Arr som var synlige for alle som ville se.
Nå er dagen kommet. Dagen for den store oppryddingen. Det vil si, ikke dagen men tiden. Den nye tiden keiseren igjen skal ta ansvar for sitt eget rike, sitt eget liv. Men nå skal han bruke rådgivere, kloke rådgivere og han skal lønne dem med rydde. Rydde opp i, ikke bare sitt eget indre men også det ytre profane rot hans egenrådige, hans selvsentrerte regime har medført.
Først skal han, skal jeg rydde i alle uåpnede konvolutter, konvolutter som har ligget uåpnet i flere år. Jeg skal ta kontakt med alle avsenderne og forsøke å få til avtaler som jeg, og de, kan leve med. Jeg skal be om å mitt navn sluppet fri fra den moderne verdens gjeldsfengsel slik at jeg kan etablere en viss økonomi igjen. Han, det vil si jeg, skal ta ansvar for det uføre jeg har satt meg i. Og jeg skal ta ansvar, ikke ved å gå, stikke halen mellom bena, slik leder i næringslivet eller i politikken gjør når noe blir feil, nei jeg skal ta ansvar ved å stå oppreist, lete etter løsninger, be om hjelp der den må finnes.
Jeg skal gå til den bank jeg har brukt i 35 år, og som aldri har tapt et øre på meg, og be om hjelp. Jeg skal be om et lån på kr. 100.000,- slik at jeg kan få ryddet opp i alt.  Mer er det faktisk ikke. Egentlig er det faktisk mindre, men det overskytende skal være starten på et nytt liv, på kanskje en bil eller kanskje realisering av den evige drømmen om en pilgrimsvandring til Santiago de Compostela. Hvem vet?
Jeg har begynt å rydde. Jeg har begynt å sortere og jeg innrømmer at det er vanskelig.
ALLER ANFANG IST SCHWER!

Ferskvaren råtner på rot.

NAV er dessverre et lett mobbeoffer og et usedvanlig tydelig mål hvis man er på jakt etter noen å kritisere eller ironisere over. Dessverre, fordi egentlig burde, og kunne, NAV være en solskinnshistorie å være stolt over.

Men så er altså ikke tilfelle. Jeg kjenner NAV fra brukersiden både på arbeidssøker siden og på trygdesøker/mottager siden. Det som ligger mitt hjerte nærmest er arbeidssøker siden selv om det er som trygdesøker jeg har møtt mest uforstand og motstand.

Å være arbeidssøker er i utgangspunktet noe av det vanskeligste et menneske kan være, og når man i tillegg er arbeidsledig samtidig blir det dobbelt ille. Å søke en jobb, med andre ord å skrive en søknad, en reklamebrosjyre om seg selv kan være vanskelig nok. Å ha klart det godt nok til å bli innkalt til intervju for å selge seg selv visuelt, verdalt og faglig er enda vanskeligere, og for nmoen nærmest uoverkommelig. Og når den situasjonen oppstår finnes det bare vinnere og tapere, ingen midt i mellom.

Jeg er overbevist om at en undersøkelse vil gitt resultatet at det stort sett er de samme mennesker som går videre fra første intervju til annet, og at det stort sett er de samme menneskene som blir sjaltet ut etter ikke bare førstegangs intervju, men allerede i det de kommer over dørstokken hos intervjuer. Det er en kjennsgjerning at de første 3x30 er noe som aldri blir glemt eller forandret.

De 30 første skrittene, de 30 første ordene og de 30 første sekundene. Dette er hva intervjueren husker og dersom du ikke er heldig med dem har du tapt.

Dersom du har en synlig skavank i forhold til idealnormen så er det det som huskes senere, selv om en eventuell jobb er stillesittende, uten kontakt med kunder eller omgivelser og ikke krever fronting av firmaet på noen som helst måte.

Dersom du har en talefeil, eller bare er usikker i din fremføring så er det det som huskes senere, selv om en eventuell jobb er taus og kun skal utføres alene .

Dersom du har en fremtoning i en eller annen form faller utenfor det aksepterte så er det som huskes, og du har tapt.

Vi kan si hva vil om at slik burde det ikke være, men slik er det dessverre. Og dersom du i tillegg har et eller to års mangel i din CV, ja da kan du nesten la vær å søke. Du er ikke lenger ferskvare. Du har råtnet og du eller samfunnet må bruke store summer på å resirkulere deg, omskolere deg slik at du kan forsvare fraværet og få en ny sjanse.

Men hvis det er slik, hvorfor gjøres det ikke noe med det? Og enda viktigere; hvem skal gjøre noe med det.

Det er klart at du er selv sterkt ansvarlig for å få gjort noe med det, men tilbake til alle de som ikke klarer det.  Han som har valgt et yrke lengst bak i organisasjonen, vekk fra kunder, kollegaer og andre rett og slett fordi han er sjenert. Hvordan tror du han skal klare å formidle seg selv i en jobbsøkersituasjon.  Og fordi svært mange stillinger utlyses gjennom rekrutteringsfirmaer som tjener sine penger på å levere kandidater både riktig og raskt så er det få som vil forsøke å selge vår sjenerte venn når de har 3-4 andre kandidater som er pene, utadvendte og faglig nesten like sterke.

Så derfor kjære sjenerte kandidat: Ta deg sammen. Gjør noe med det.

Hadde det bare vært så lett. Ja, hadde det vært så enkelt så hadde vi ikke hatt langtidsledige, da hadde vi ikke hatt mennesker som forsvinner inn i en verden der det offentlige blir eneste mulige kilde til selvoppholdelse.

Men hvem har skylden hvis vi ikke kan skylde på den enkelte? Jo, dessverre er det de gjennomgående bokstavene NAV. De har mye av skylden. Det er de som har muligheten til å hjelpe og det er de som svikter vår sjenerte venn og alle hans likesinnede.

Hva skjer når du blir arbeidsledig? Jo, du melder deg for NAV, får beskjed om å fylle ut et skjema og så går du hjem. Etter hvert kommer arbeidsledighetstrygden inn på konto og du sitter der med eneansvaret for å utsette deg for den værste opplevelsen du kan tenke deg. Uten et eneste sikkerhetsnett og uten noen som helst form for hjelp må du kaste deg ut for et stup du allerede på forhånd vet du ikke vil overleve. Din innstilling allerede fra første søknad er:”Dere vil vel ikke ha meg dere heller.” Eller du står på kanten av stupet og ser at der nede ligger redningen, jobben, men du tør ikke. Våger ikke for ditt bare liv, du snur, vender om og kryper tilbake under den trygge dynen der du ikke slår deg.

Og slik går dagene, ukene, månedene inntill NAV, i all sin visdom og klokskap finner ut at du har ligget lenge nok. Det har gått et år, du er ikke lenger ferskvare. Du har mistet mye av den kompetansen du hadde fordi du ikke har hatt mulighet til å holde den vedlike. Du har mistet det meste av ditt nettverk, fordi det var nettopp din kollegaer som var nettverket ditt. Da sier NAV:”Kom så skal vi lære deg å skrive søknader. Kom så skal vi lære deg å gå på intervjuer.”

Men da er du allerede passert holdbarhetsdatoen. Du er ikke lenger ferskvare. OIg alle dere som sitter og ansetter mennesker. Vær ærlige med dere selv og fortell hvem dere vill plukke ut til intervju hvis du har 5 som er i arbeid og 5 som har vært ledige i ett år eller mer. Jeg tror vi alle vet svaret.

Her er det at den store feilen fra NAV’s side gjøres. Du skal ikke få tilbud om søknadsskrivingskurs o.l. etter 12 måneder. Du skal få det dag 1. Du skal allerede første dag du ,melder deg ledig bli iunnkalt til for å få hjelp til å komme ut igjen. Det er da du har pågangsmot, det er da du har kompetanse: Det er da du er ferskvare. Det er da du er salgbar. Jeg er overbevist om at tiden nfra kurs begynner til jobb er i boks vil være vesentlig kortere i dette tilfelle enn tilfellet er når du har ventet ett år først. Dette er en vinn-vinn-vinn situasjon. Du vinner fordi du ikke mister livsgnist og selvbilde. Næringslivet vinner fordi den kompetanse som allerede er opparbeidet blir benyttet videre og samfunnet vinner fordi den vil få en vesentlig lavere utgift til ledighetstrygd.

Men hva med vår sjenerte venn? Han vil fortsatt være sjenert når han skal ut og selge seg selv. Kanskje han skulle ha noen som solgte ham for seg. Kanskje han skulle ha en “agent” som frontet ham i første intervju slik at de 3x30 ikke ble så ille allikevel. Kanskje NAV skulle gi en rekrutterer et beløp for hver arbeidsledig kandidat som vedkommende klarte å få i arbeid i motsetning til slik det er i dag der det er arbeidsgiver som betaler for den beste kandidaten. Og husk: Vi kan ikke alle være best. Alle firmaer kan ikke ha den beste selgeren eller den beste finansdirektøren.

Kanskje vi skulle begynne å tenke anderledes.  Kanskje NAV selv skulle se om de hadde ferskvare blandt sine ansatte eller om mye av det var råtnende varer som smitter andre. Kanskje det er NAV som råtner på rot.

Fjellet drar…..

…..skrev min farfar for mange år siden, og fikk gitt ut en bok under samme tittel.
Ja, Fjellet Drar virkelig. Og noen fjell drar mer enn andre, og for meg er det ett som drar mer enn alle andre. Savnet og lengselen etter det har vært, og er stort, og da gårsdagen opprant med tilgang på bil og et uvanlig, til tirsdag å være, lyst sinn var det bare å benytte anledningen. Og klokken 12 sto jeg med skiene på foran kjente og kjære skiløyper.
Det vil si løyper i ordets rette forstand var det vel ikke. De oppkjørte sporene var føyket godt igjen i løpet av de 40 timene som var gått siden helgens siste turister benyttet dem. Men allikevel. Ikke en sky på himmelen, –3 grader, lett bris imot, kroppen fyllt opp av nødvendig drivstoff; her var det bare å legge avgårde.
Løypene lå der de alltid har ligget, eller nesten i det minste, så kart, kompass eller GPS var ikke påkrevet. Dette område kjenner jeg som min egen bukselomme etter å ha tilbragt ca. 820 dager der fordelt over 33 år. Her var det bare å gå. Gå rolig og fredlig i egne tanker og la skiene brøyte seg gjennom 5-10 cm fokksne som mdekket de maskinpreparerte sporene. Det var bare å la tankene flyte. Tanker om livet, om verden, om sjebnen, om rettferdighet og urettferdighet, om flaks og uflaks, om skrevne artikler og om uskrevne. De aller fleste tankene var små vindpust som kom seilende stille, traff kinnet, stimulerte hjernen akkurat passe og forsvant videre inn over fjellet. Ingen aggresive eller vonde tanker, bare gode eller reflekterende tanker. Det var godt.
Men det var et vindpust som var litt sterkere enn de andre, og som stadig kom tilbake etter en liten runde rundt nærmeste hovde. Det var tanken om Oslo Domkirke og det drama som foregår der akkurat nå.
Skiene gled villig over det hvite fløyelsteppet, jeg nøt hvert steg og hvert stavtak. Kroppen var varm, maven var mett og nødvendige papirer, såsom bankkort , sertifikat og annet som beviser min identitet og lovlighet lå trygt i lommen. Der og da hadde jeg det godt. Det har åpenbart ikke Domkirkens nuværende beboere.
Tankene vekslet, som skrittene fra høyre mot venstre og tilbake. Frem og tilbake. Problemet, ja for det og de er et problem. Jeg mener både okupasjonen og okupantene.
Som kirkevert og nattevakt i nettopp Oslo Domkirke føler jeg kanskje spesielt for akkurat det bygget. Vi har åpnet det for at folk skal kunne søke inn og få fred, stillhet og noen ganger flukt fra en slitsom og belastende hverdag. De kan hvile, til og med sove. Men hvor går grensen mellom det å søke tilflukt og det å okupere? Litt enkelt kan vi si at når de ikke forlater kirkerommet ved stengetid så oppholder de seg der ulovlig og bør kastes ut, samtidig er kirkerommet hellig og skal være tilgjengelig for alle. Når er rommet et offentlig bygg underlagt de lover og regler som finnes, og når er det en del av ens personlige tro og religion og dermed ikke noe du med letthet vil hindre medmennesker å søke. Hvor langt skal religionsfrihet gå? Hvor langt må den gå og når må den underkaste seg det verdslige samfunn?
1023-1024-1025. Jeg har en vane, eller uvane å telle skritt når jeg går alene. Helt ubevisst ligger denne tellemaskinen i bakgrunnen og teller, men av og til dukker den opp og forteller meg hvor mange skritt jeg har gått. Hvorvidt den teller riktig eller ikke har jeg ikke den ringeste ide om.  1026-1027. Problemet med en slik okupasjon er også at vi, som egentlig skal ha kirkerommet åpent allerede fredag ikke kan ha det. For det første slipper nå ingen andre inn i rommet, og for det andre kan man ikke pålegge frivillige vakter hverken ansvaret eller risikoen ved å håndtere så mange mennesker som er i en lett presset situasjon. Dermed kan heller ikke du, eller andre få tilgang til å tenne et lys, be en bønn, sitte stille.Med andre ord har noen få menneskers interesser stanset mange menneskers behov.
1564-1565-1566. Skal vi tillate at institusjonen kirkeasyl misbrukes? Er det misbruk? Ja, den høyre skien sier ja men den venstre sier nei.Når de først er der inne, hvem har så ansvaret for mat, drikke, sanitær, varme osv. Som medmenneske og vanlig borger av landet er du forpliktet til å hjelpe mennesker i åpenbar nød. Du kan ikke forlate en som ligger skadet. Du kan ikke forlate et sultende barn og tenke at det er greit så lenge det ikke er ditt eget. Men hva når lidelsen, skaden, sulten er selvpåført? Skal jeg, fordi et menneske selv har påført seg f.eks. knivskader gjennom selvskading bare la det ligge å blø ihjel, eller skal jeg hjelpe det? Skulle jeg bare latt mannen som kom og fortalte at han ønsket å ta sitt eget liv (se et innlegg to artikler ned), skulle jeg bare latt ham gå ut i mørket og gjennomført sin plan? Har jeg rett til å dømme den ene eller andre veien?2239-2240.
Men på den annen side så utsetter, når det gjelder barna i situasjonen, deres egne foreldre dem for en ikke god situasjon. Hvem skal da ta ansvar? Hvor går grensen for hva jeg som forelder har lov å gjøre mot, eller med mine barn. Det er her ikke tale om overgrep, mishandling eller omsorgssvikt. Når det gjelder det siste er det vel kanskje på grensen. På den annen side er kanskje dette en desperat handling for at nettopp barna skal kunne slippe få en fremtid i nød og fattigdom. Så kanskje det ikke er omsorgssvikt men det stikk motsatte.
3567 – 3568 og plutselig var jeg over på tanken om okupantene. En liten pause der solen fikk lov å slikke ansiktet mitt, der jeg kjente den gode svettedråpen som slapp taket mellom skulderbladene og rant helt ned til bukselinningen, der øynene fikk lov å være et minnenes fotografiapparat og der jeg så at alt var ved det samme, bare litt flere trær. Så godt det er å være trygg. Akkurat da var det godt å være meg. For jeg er noen, jeg er en. Det er ikke de andre. De har ikke papirer, ikke pass, ikke personnummer. Det må være rart å være ikkemenneske.
På den ene siden kan de ikke sendes tilbake fordi hjemlandet ikke tar imot returnerte asylsøkere. På den andre siden kan de reise hjem frivillig, og vil, for de flestes vedkommende bli tatt imot uten forfølgelse eller trusler. På den ene siden har mange av dem bodd her i 5-10 år, jobbet her og betalt sin skatt. På den andre siden har de selv valgt å komme i en situasjon de visste måtte komme i og med at de har fått avslag på sine søknader. På den ene siden vil barn lide for de valg foreldre har tatt. På den andre siden tar foreldre valg for sine barn kloden over til en hver tid. 4213-4214 Ikke akkurat et enkelt dilemma.
Dessuten dukker det en ting til opp og det er at de ikke lenger får lov å jobbe i Norge. Hvorfor? Nettopp for at de skal skjønne at de ikke får noen goder ved å bli i Norge, snarere tvert om. Hvis de reiser får de gode støtteordninger som vil kunne hjelpe dem godt på vei i sitt gamle hjemland. Men samtidig har disse menneskene nå vennet seg til et samfunn og en livsstil som sannsynligvis ligger flere tiår, ja kanskje hundreår foran. Og hvem har tillatt dem å venne seg til dette. Jo, det har jo vi, eller rettere våre myndigheter som ikke har gjort mer for å få dem til å reise hjem når søknader var avgjort og avslått. Ved vår lempfeldighet hart vi tillatt dem å bå her, gå på skole her. Men skal vi gi folk som gjør noe ulovlig opphold bare de gjør det lenge nok? Skal vi la den kassereren som regelmessig underslår fra firmakassen lov til å gjøre det fordi han har gjort det hver måned i 8 år? Skal vi la trygdemisbrukeren fortsette med det bare fordi han har gjort det så lenge?
4600 –4601 –4602. Hva så med nye som kommer? Jeg, som ny kasserer få lov å underslå bare fordi min forgjenger har gjort det? Plutselig ble også okupantene en todelt problemstilling. For det første må vi finne en løsning for de som er her, og så må vi finne en løsning slik at vi ikke får inn nye som setter oss i samme situasjon om nye 5 år. Jeg er på en måte glad for at jeg ikke er politiker. Men jeg skulle gjerne vært med på å diskutere problemstillingene. Kanskje vi skulle fjerne byråkratene fra slike samtaler og sette inn humanister, filosofer, tenkere og økonomer. Sette inn mennesker som ser litt bortenfor eksisterende lover og regler. Mennesker som tørr å tale Roma midt i mot. Kanskje vi skal si at de som pr. 09.02.2011 er ulovlig i Norge får bli, deretter er det helt stopp, alle grenser stenges, flyselskaper og andre transportører er ansvarlig for at reisende har nødvendige papirer. Det hadde nok ikke vært så greit hvis det hadde blitt gjennomført i Sverige under 2. verdenskrig. Men da gjaldt det jo oss.
Vi tåler så gjerne inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. Var det ikke noe i den retning han sa. 6875 – 6876 Begynner visst å bli sliten nå. Også i hodet. Jeg kunne ikke løse problemene, ikke var jeg satt til å løse dem heller. Heldigvis.
7452 – 7453 Der stod bilen. Der lå en kald cola, der var det varme i setet jeg kunne sette på. Der kunne jeg sette meg inn, starte bilen, forlate mitt “smultronställe” og håpe at en slik anledning bød seg igjen.
Måtte hele vide verden få det så godt………en eller annen gang!

JEG HAR 260 VENNER !!!

Jeg har 260 venner.  Ja, på Facebook altså. 260  venner, det er jo ganske mange mennesker, men ikke veldig mange. Men dersom vi gjør et lite tankeeksperiment og sier at jeg er en ganske gjennomsnittlig person så kan vi få noen morsomme tall.

Altså, jeg har 260 venner og fordi jeg er gjennomsnittlig så har alle mine venner det også, og hvis vi så sier at vi alle jeg har 6 felles venner med hver av dem så vil jeg bare gjennom første ledd kunne komme i kontakt med drøyt 66.000 mennesker.

Nå begynner det å monne. 66.000 mennesker som jeg, i prinsipp, kan nå dersom jeg tok meg bryderiet med å sende hver av mine 260 venner en melding.

66.000 mennesker. Fortsatt ikke enormt mange, men dersom vi igjen gjorde regnestykket med 260 venner på hver og det samme antall felles venner så er vi plutselig oppe i  ca. 16.775.000. Nå hjelper det. Det er ca 3 ganger norges befolkning.  Med andre ord, hvis jeg skriver en melding til mine 260 venner der jeg ber alle som leser den om å sende den videre til sine venner og 10% gjør det så vil meldingen i løpet av 2 ledd være lest av 1.677.500 mennesker.  Det er mange, og det bare gjennom 2 ledd. Legger vi på et ledd til, og antar de samme 10% så er vi oppe i 460.000.000 og med et lite ledd til har vi nådd: 11.684.000.000 mennesker. Nesten 2 ganger jordens befolkning.

11.684.000.000 det er mange mennesker, mange venner. Gjennom 4 ledd har jeg nådd 11 milliarder mennesker.

Om vi igjen tenker at det bare er ca. 5% av jordens befolkning som er på Facebook (jeg mener å ha lest at ca. 300 millioner mennesker er der) så har jeg nådd samtlige Facebookere nesten 40 ganger. Skremmende.

Det er faktisk skremmende at verden er blitt så liten.Så liten at jeg ved å sende ut en melding, forutsatt at budskapet er godt nok, kan nå så mange på så kort tid og til så liten kostnad. Tenk hvilken makt jeg kunne få. Jeg kunne bli jordens hersker før noen skjønner hva som har skjedd. Og da, da skulle jeg styrt og stelt og bestemt. Bestemt masse, men aller først skulle jeg bestemt at NAV skulle bli flinkere og så skulle jeg bestemt at det ikke var lov å ta makten på så tynt grunnlag som noen meldinger på Facebook.

Ja, også skulle jeg, før jeg erklærte min egen makt for ulovlig, bestemt at alle, og jeg mener absolutt alle skulle være glad i hverandre og være ordentlige, ekte venner. Det skulle jeg bestemt.

Egoisme…hva er egentlig det?

Egoisme er iflg. Wikipedia “En grunnleggende menneskelig følelse og egenskap, og en etisk doktrine som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener den som handler. Egoismens motpol er altruisme (selvoppofrelse), som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener andre (samfunnet).”

Det er sikkert riktig, men kan ikke altruisme også være egoisme?  Kan ikke det å handle på en slik måte at det tjener andre egentlig være et utslag av å ville tjene den som handler?

Kanskje litt komplisert, men jeg har lyst til å nevne et eksempel  på altruisme men som  åpenbart har et innslag av egoisme i seg.

Som de fleste lesere her er klar over så er undertegnede frivillig engasjert i å holde Oslo Domkirke nattåpen fra fredag til lørdag hver uke. På denne måten kan alle, enten de er søkende eller bare nysjerrige, trengende eller bare slitne, sengeløse eller bare bussløse komme inn. De kan sitte stille og tenke, de kan gå rundt å se, beundre kirkerommet, de kan tenne et lys, de kan be en bønn. de kan be om en samtale med en av oss kirkeverter eller de kan få løegge seg ned på en benk for å hvile. Vær gjerne ruset i kirken, men rus deg ikke i kirken. Så enkelt kan man vel kommentere den grensesetting, eller manglende sådann vi har.

Tilbake til egoisme/altruisme kan man vel i all enkelhet si at handlingen vi kirkeverter utfører, altså det å tilbringe en hel natt våken i kirken fremfor å sitte hjemme med et par glass vin for at andre skal tjene på vår handling være et utslag av altruisme. Men på den annen side så er det også et klart utslag av egoisme. Det gjør noe godt med meg å være grei mot andre. Det gir meg en god samvittighet som jeg kan leve lenge på. Altså tjener det meg, den som handler, og er dermed i henhold til definisjonen et utslag av egoisme.

Mao er jeg ikke sikker på hvem som tjener mest på handlingen. Er det egentlig viktig? Det viktige må vel være at så mange som mulig får det godt som følge av en handling et eller annet sted på handlingskjeden.

Natt til sist lørdag, altså natt til i går hadde ejg en opplevelse som jeg både for egen del og kanskje også for andres har lyst til å dele med dere. En opplevelse som jeg, med den bakgrunn jeg har fra diverse opphold på avdelinger for oss som sliter med den psykiske helsa, nok vil bære med meg i mange år fremover.

Ved 03.30 tiden kom det en mann inn. Ganske stor, litt bamseaktig, åpenbart påvirket av alkohol men ikke overstadig. Han stilte seg foran meg og spurte om jeg var prest hvilket jeg i ærlighetens navn måtte avkrefte. Han spurte da om han kunne få noen ord med meg. “Naturligvis. Det ville glede meg om du vil snakke med meg.”

Han valgte selv en benk helt fremme ved alteret, satte seg ned, så lenge på meg med triste men oppriktige øyne. “Jeg skal ta livet mitt i natt.”

Hva gjør du da? Hvordan reagerer du? Hva sier du?

Jeg skal gi meg selv den lille selvskryt at jeg klarte å forholde meg såpass rolig at jeg fikk i stand en samtale med mannen. Jeg fikk høre om ensomhet, savn, sykdom, lidelser og selvbebreidelser.  Men oppdaget også noen små snev av lys og positivitet. 

Hvordan håndterer du dette Frithjof? Hvordan skal du, eller rettere sagt hvordan kan du, med din bakgrunn fra sterke depresjoner som senest sist tirsdag og onsdag gjorde deg sengeliggende, hvordan kan du komme helskinnet ut av dette. Når tar empatien overhånd og du havner i rollen: Jeg vet nøyaktig hvordan du har det. Kom la oss gjøre det sammen!

For hver setning fra bamsen og for hvert svar eller spørsmål fra meg kjente jeg sakte men sikkert en god følelse.  En følelse av at dette skal vi komme igjennom. Dette skal vi lære av begge to. Dette skal ha en god slutt, eller enda riktigere; dette skal ikke ha en slutt. Jeg følte med meg selv at jeg under enhver omstendighet ikke kunne la ham gå. Gå alene ut i den stille og mørke byen. Hvis han gjorde, ville jeg noen gang kunne tilgi meg selv? Ville jeg noen gang kunne få vite om han var den lille notisen i Aftenposten dagen etterpå, eller tre måneder etterpå? Eller ville det være en mann som mandag morgen stilte på arbeidet glad og fornøyd men bare litt sliten etter en heftig kveld på byen.

Kunne jeg noensinne slippe ham?

Fordi jeg selv har vært gjennom så mye av dette visste jeg at det er noe som heter Sosial Legevakt på Oslo Legevakt. Det er en legevakt som tar seg av de som har brukket en nerve eller to.

Etter et kvarters tid klarte jeg å få lagt inn spørsmålet om vi skulle ringe dit og etter ytterligere en times samtale der jeg ofte følte at han var i ferd med å reise seg opp og forlate meg, etter rusleturer utenfor kirken så han fikk litt luft, etter noen glass vann fikk jeg lov å ringe og etter 5 minutter kom to “engler” og hentet ham. Jeg vet jo ikke hvor alvorlig mannens ønske er sa jeg og da fikk jeg følgende svar: “Du gjorde det riktige, vi tar vare på ham og han vil få den hjelp han trenger.”

Å se bilen med min samtalevenn og de to engler kjøre avgårde fikk slusene til å åpne seg. Jeg gråt, gråt voldsomme tåre. Ikke av sorg og ikke av glede, men av takknemlighet. Takknemlighet til han som var villig til å åpne seg for meg, takknemlighet til de som kom og tok fra meg den lasten jeg helt urberedt hadde fått slengt på skuldrene, takknemlighet til meg selv for at jeg hadde vært voksen nok, våken nok og modig nok til å være et medmenneske, til å være med det ulykkelige menneske der og da. Og ikke minst takknemlighet for at akkurat jeg var den som fikk lov å hjelpe der et annet menneske ikke klarte å se noen andre enn sin egen ulykkelighet.

Da er vi tilbake til filosofien og diskusjonen rundt egoisme/altruisme. Var min handling selvoppofrende, altruistisk med kun mannens ve og vell bakgrunnen for min handling, eller var den egoistisk med mitt eget ve og vell som mål?

Det ene utelukker kanskje ikke det andre, men en ting er sikkert: Opplevelsen vil for alltid være endel av den bagasje jeg som menneske bærer med meg.

SKULLE ØNSKE JEG VAR DEG…..MEN, HVEM ÈR DU EGENTLIG?

Jeg skrev for to dager siden at jeg skulle ønske jeg var deg. Jeg skulle forsåvidt fortsatt ønske at jeg ikke var meg, men jeg er litt høyere opp på trivselskurven i dag og er kanskje litt mindre sikker på om jeg ville vært deg.

Ikke så å forstå at jeg ikke tror du er noe å være, tvert i mot. Jeg tror absoluttat du er noe å være. Noe fint å være, men hvem er du? Hvem er du som leser denne bloggen? For det var til deg jeg skrev at jeg skulle ønske jeg var deg.  Det var jo ikke til en som ikke leser den. Da kunne jeg skrevet at jeg skulle ønske jeg var Henrik Ibsen eller Nelson Mandela eller Kong Harald eller Mor Theresa eller en av alle de andre mennesker jeg beundrer og gjerne skulle vært.Men jeg vet jo at ingen av dem leser denne bloggen, så da vil uttrykket “skulle ønske jeg var deg” bli feil.

Jeg skrev altså at jeg skulle ønske det var deg jeg var.  Ganske dristig i og med at jeg ikke vet hvem du er. Kanskje du er en jeg overhodet ikke vil være. For det er faktisk ganske mange jeg ikke vil være.
Så derfor er det jeg er litt mindre skråsikker i mitt bastante ønske og retter det til #Jeg skulle kanskje ønske jeg var deg”.

Men hvem er du? Det fremkommer av den stistikk som jeg kan følge med at det er i snitt 50-60 stykker som leser hver dag jeg har lagt inn et nytt innlegg og dette tallet kryper sakte ned mot 10-15 etterhvert som det er en stund siden jeg har skrevet noe.

Jeg skulle ønske noen flere av dere ville legge inn en melding til meg eller sende meg en mail så jeg fikk vite litt mer om hvem mitt publikum er. Kanskje det til og med kunne hjelpe meg å finne noe å skrive om. Kanskje det til og med kunne oppfylle dagens horoskop:

“En gammel flamme lar høre fra seg, -----“ 
Lurer på hvem det kan være.

Ha en god helg. Jeg skal  ihvertfall gjøre det jeg kan.

Starte med ostesmørbrød, et glass vin og en god venn, deretter nattevakt i Oslo Domkirke fra 2400 til 0800 (kom gjerne innom), så blir nok lørdagen tid for hvile og så får resten komme det som måtte komme.

EN NY DAG!

En ny morgen er rundet og atter står en dag for døren. Og av en eller annen grunn føles denne dagen god. Jeg har tenkt å smake lenge på den slik at jeg kanskje kan dra frem smaken, følelsene, en dag da morgenen ikke er så god.
Hvorfor er den god idag? Jeg vet ikke, men jeg har gjort meg noen refleksjoner.
I går greide jeg å ta en tur ut, og da møtte jeg en gammel venninde. Veldig hyggelig, men ikke så godt når hun kunne fortelle at hun var i ferd med å miste sin mann som følge av alvorlig sykdom.

• Kan min opplevelse av en god dag idag skyldes at jeg har fått en påminnelse om at andre også har det vondt, fasktisk enda vondere enn jeg selv?

I dag skal jeg i begravelsen til en veldig god venns far. Ikke akkurat den triveligste måten å tilbringe en formiddag på.

• Kan min opplevelse av lys i enden av mørket ha med det å gjøre at jeg blir synliggjort at døden helst hører høy alder til, og at jeg ikke er så gammel enda.

De siste dager har vi lest om opptøyer, blodige opptøyer i forskjellige Arabiske land. Skremmende lesning og en fryktelig påminnelse av hva mennesker er i stand til når strikken er strammet langt nok.

• Kan min positive holdning til min offentlige motstander idag rett og slett være at et alternativt offentlig system ser ut til å være enda værre.

En bedrift eiet av en forretningsmann med et konglomerat av bedrifter er slått konkurs. Vi snakker gjeld i milliardklassen og egne boliger pantsatt for 100 millioner.

• Kan mitt håp om en mulig økonomisk opptur skyldes at jeg ser hvor marginale mine problemer er i forhold til andre.

Finansmegler, tidligere sjef i et stort finansforetagende er siktet for store, jeg mener virkelig store skatteunndragelser. Unndragelser som må være gjort bevist for å forhindre fellesskapet å få de skattemidler det i henhold til dagens lover er berettiget til.

• Er jeg glad i dag fordi de fleste av mine problemer ikke skyldes hverken ond vilje eller kriminell adferd, bare uvitenhet, toskeskap og åpenbar sykdom.

Jeg tror jeg skal nyte denne dagen for alt den er verdt. Jeg skal ta frem denne lille epistel eller hva den kan kalles og lese den ofte.  Jeg skal igjen sette opp en lapp over sengen min der det skal stå:

DU DØR IKKE AV DET!

GLEM IKKE 3.2.2011

JEG ER LEI, LUTA LEI !!!

Jeg er luta lei av å våkne godt utpå dagen, ikke uthvilt, uten lyst eller ork til å stå opp og med en ny dag under dynen i vente.
Jeg er luta lei av å klare å komme meg opp for så å bli sittende i en stol uten initiativ til å gjøre noe, hverken lese, skrive, tenke eller høre musikk.
Jeg er luta lei av å ikke orke å gå til butikken slik at dagens næring kun blir frokostblanding eller noen brødskiver.
Jeg er luta lei av å tilbringe kvelden sappende foran TV-en fordi jeg ikke orker å se et program helt ut.
Jeg er luta lei av å bli sittende oppe til både 2 og 3 fordi jeg ikke tør å legge meg til en nye søvnløse timer avbrudt av enkelte sovende perioder med voldsomme drømmer.
Jeg er luta lei av å sovne ved 5-tiden for så å våkne godt utpå dagen, uten…………
Jeg er ganske enkelt luta lei.
Jeg er lei av den bryteren som skrur seg på “positiv og blid” med en gang jeg møter noen eller noen ringer for så å skru seg over på “tom, trist, initiativløs, livsbeneiende” med en gang jeg er alene.
Jeg er lei av å ta seriøse depresjonstester på nettet og få til svar  “Alvorlig depresjon der innleggelse må vurderes.”
Jeg er lei av at det offentlige tvinger meg til få nedtur på nedtur ved at de tvinger meg til å søke jobber både de og jeg vet at jeg ikke får.
Jeg er lei av at telefonen eller ringeklokken ikke blir brukt av hverken familie (med unntak av barn), venner (med noen få hederlige untak) eller andre.
Jeg er lei av å lese alt det man bør, kan og skal gjøre for å komme ut av en situasjon, når problemet er at det nettopp alt det man bhør, kan og skal man ikke orker.
Jeg er lei av å se at jeg før brukte Armani og Gant jeans og nå bruker de billigste Dressmannbuksene som er å få tak i.
Jeg er lei av å ha satt meg selv i en pekuniær situasjon jeg på egenhånd ikke kan komme ut av og bankforbindelsen gjennom 35 år, eller andre banker ikke er interessert i å hjelpe til med. De gidder ikke engang å svare på henvendelser.
Jeg er lei av å måtte ta stadig større doser med medisin for å overleve.
Jeg er lei av å ligge alene fordi jeg ikke kan tilby noen en seng der jeg, hvis jeg sovner, opplever at mavens innhold renner ut på puten fordi det ikke finnes noen muskler som hindrer det.
Jeg er lei av å få kramper på nivå med infarkt i brystet og som ikke lar seg stoppe.
Jeg er ganske enkelt lei av å være meg.  Skulle ønske jeg var en annen! Skulle ønske jeg var deg!