Fjellet drar…..

…..skrev min farfar for mange år siden, og fikk gitt ut en bok under samme tittel.
Ja, Fjellet Drar virkelig. Og noen fjell drar mer enn andre, og for meg er det ett som drar mer enn alle andre. Savnet og lengselen etter det har vært, og er stort, og da gårsdagen opprant med tilgang på bil og et uvanlig, til tirsdag å være, lyst sinn var det bare å benytte anledningen. Og klokken 12 sto jeg med skiene på foran kjente og kjære skiløyper.
Det vil si løyper i ordets rette forstand var det vel ikke. De oppkjørte sporene var føyket godt igjen i løpet av de 40 timene som var gått siden helgens siste turister benyttet dem. Men allikevel. Ikke en sky på himmelen, –3 grader, lett bris imot, kroppen fyllt opp av nødvendig drivstoff; her var det bare å legge avgårde.
Løypene lå der de alltid har ligget, eller nesten i det minste, så kart, kompass eller GPS var ikke påkrevet. Dette område kjenner jeg som min egen bukselomme etter å ha tilbragt ca. 820 dager der fordelt over 33 år. Her var det bare å gå. Gå rolig og fredlig i egne tanker og la skiene brøyte seg gjennom 5-10 cm fokksne som mdekket de maskinpreparerte sporene. Det var bare å la tankene flyte. Tanker om livet, om verden, om sjebnen, om rettferdighet og urettferdighet, om flaks og uflaks, om skrevne artikler og om uskrevne. De aller fleste tankene var små vindpust som kom seilende stille, traff kinnet, stimulerte hjernen akkurat passe og forsvant videre inn over fjellet. Ingen aggresive eller vonde tanker, bare gode eller reflekterende tanker. Det var godt.
Men det var et vindpust som var litt sterkere enn de andre, og som stadig kom tilbake etter en liten runde rundt nærmeste hovde. Det var tanken om Oslo Domkirke og det drama som foregår der akkurat nå.
Skiene gled villig over det hvite fløyelsteppet, jeg nøt hvert steg og hvert stavtak. Kroppen var varm, maven var mett og nødvendige papirer, såsom bankkort , sertifikat og annet som beviser min identitet og lovlighet lå trygt i lommen. Der og da hadde jeg det godt. Det har åpenbart ikke Domkirkens nuværende beboere.
Tankene vekslet, som skrittene fra høyre mot venstre og tilbake. Frem og tilbake. Problemet, ja for det og de er et problem. Jeg mener både okupasjonen og okupantene.
Som kirkevert og nattevakt i nettopp Oslo Domkirke føler jeg kanskje spesielt for akkurat det bygget. Vi har åpnet det for at folk skal kunne søke inn og få fred, stillhet og noen ganger flukt fra en slitsom og belastende hverdag. De kan hvile, til og med sove. Men hvor går grensen mellom det å søke tilflukt og det å okupere? Litt enkelt kan vi si at når de ikke forlater kirkerommet ved stengetid så oppholder de seg der ulovlig og bør kastes ut, samtidig er kirkerommet hellig og skal være tilgjengelig for alle. Når er rommet et offentlig bygg underlagt de lover og regler som finnes, og når er det en del av ens personlige tro og religion og dermed ikke noe du med letthet vil hindre medmennesker å søke. Hvor langt skal religionsfrihet gå? Hvor langt må den gå og når må den underkaste seg det verdslige samfunn?
1023-1024-1025. Jeg har en vane, eller uvane å telle skritt når jeg går alene. Helt ubevisst ligger denne tellemaskinen i bakgrunnen og teller, men av og til dukker den opp og forteller meg hvor mange skritt jeg har gått. Hvorvidt den teller riktig eller ikke har jeg ikke den ringeste ide om.  1026-1027. Problemet med en slik okupasjon er også at vi, som egentlig skal ha kirkerommet åpent allerede fredag ikke kan ha det. For det første slipper nå ingen andre inn i rommet, og for det andre kan man ikke pålegge frivillige vakter hverken ansvaret eller risikoen ved å håndtere så mange mennesker som er i en lett presset situasjon. Dermed kan heller ikke du, eller andre få tilgang til å tenne et lys, be en bønn, sitte stille.Med andre ord har noen få menneskers interesser stanset mange menneskers behov.
1564-1565-1566. Skal vi tillate at institusjonen kirkeasyl misbrukes? Er det misbruk? Ja, den høyre skien sier ja men den venstre sier nei.Når de først er der inne, hvem har så ansvaret for mat, drikke, sanitær, varme osv. Som medmenneske og vanlig borger av landet er du forpliktet til å hjelpe mennesker i åpenbar nød. Du kan ikke forlate en som ligger skadet. Du kan ikke forlate et sultende barn og tenke at det er greit så lenge det ikke er ditt eget. Men hva når lidelsen, skaden, sulten er selvpåført? Skal jeg, fordi et menneske selv har påført seg f.eks. knivskader gjennom selvskading bare la det ligge å blø ihjel, eller skal jeg hjelpe det? Skulle jeg bare latt mannen som kom og fortalte at han ønsket å ta sitt eget liv (se et innlegg to artikler ned), skulle jeg bare latt ham gå ut i mørket og gjennomført sin plan? Har jeg rett til å dømme den ene eller andre veien?2239-2240.
Men på den annen side så utsetter, når det gjelder barna i situasjonen, deres egne foreldre dem for en ikke god situasjon. Hvem skal da ta ansvar? Hvor går grensen for hva jeg som forelder har lov å gjøre mot, eller med mine barn. Det er her ikke tale om overgrep, mishandling eller omsorgssvikt. Når det gjelder det siste er det vel kanskje på grensen. På den annen side er kanskje dette en desperat handling for at nettopp barna skal kunne slippe få en fremtid i nød og fattigdom. Så kanskje det ikke er omsorgssvikt men det stikk motsatte.
3567 – 3568 og plutselig var jeg over på tanken om okupantene. En liten pause der solen fikk lov å slikke ansiktet mitt, der jeg kjente den gode svettedråpen som slapp taket mellom skulderbladene og rant helt ned til bukselinningen, der øynene fikk lov å være et minnenes fotografiapparat og der jeg så at alt var ved det samme, bare litt flere trær. Så godt det er å være trygg. Akkurat da var det godt å være meg. For jeg er noen, jeg er en. Det er ikke de andre. De har ikke papirer, ikke pass, ikke personnummer. Det må være rart å være ikkemenneske.
På den ene siden kan de ikke sendes tilbake fordi hjemlandet ikke tar imot returnerte asylsøkere. På den andre siden kan de reise hjem frivillig, og vil, for de flestes vedkommende bli tatt imot uten forfølgelse eller trusler. På den ene siden har mange av dem bodd her i 5-10 år, jobbet her og betalt sin skatt. På den andre siden har de selv valgt å komme i en situasjon de visste måtte komme i og med at de har fått avslag på sine søknader. På den ene siden vil barn lide for de valg foreldre har tatt. På den andre siden tar foreldre valg for sine barn kloden over til en hver tid. 4213-4214 Ikke akkurat et enkelt dilemma.
Dessuten dukker det en ting til opp og det er at de ikke lenger får lov å jobbe i Norge. Hvorfor? Nettopp for at de skal skjønne at de ikke får noen goder ved å bli i Norge, snarere tvert om. Hvis de reiser får de gode støtteordninger som vil kunne hjelpe dem godt på vei i sitt gamle hjemland. Men samtidig har disse menneskene nå vennet seg til et samfunn og en livsstil som sannsynligvis ligger flere tiår, ja kanskje hundreår foran. Og hvem har tillatt dem å venne seg til dette. Jo, det har jo vi, eller rettere våre myndigheter som ikke har gjort mer for å få dem til å reise hjem når søknader var avgjort og avslått. Ved vår lempfeldighet hart vi tillatt dem å bå her, gå på skole her. Men skal vi gi folk som gjør noe ulovlig opphold bare de gjør det lenge nok? Skal vi la den kassereren som regelmessig underslår fra firmakassen lov til å gjøre det fordi han har gjort det hver måned i 8 år? Skal vi la trygdemisbrukeren fortsette med det bare fordi han har gjort det så lenge?
4600 –4601 –4602. Hva så med nye som kommer? Jeg, som ny kasserer få lov å underslå bare fordi min forgjenger har gjort det? Plutselig ble også okupantene en todelt problemstilling. For det første må vi finne en løsning for de som er her, og så må vi finne en løsning slik at vi ikke får inn nye som setter oss i samme situasjon om nye 5 år. Jeg er på en måte glad for at jeg ikke er politiker. Men jeg skulle gjerne vært med på å diskutere problemstillingene. Kanskje vi skulle fjerne byråkratene fra slike samtaler og sette inn humanister, filosofer, tenkere og økonomer. Sette inn mennesker som ser litt bortenfor eksisterende lover og regler. Mennesker som tørr å tale Roma midt i mot. Kanskje vi skal si at de som pr. 09.02.2011 er ulovlig i Norge får bli, deretter er det helt stopp, alle grenser stenges, flyselskaper og andre transportører er ansvarlig for at reisende har nødvendige papirer. Det hadde nok ikke vært så greit hvis det hadde blitt gjennomført i Sverige under 2. verdenskrig. Men da gjaldt det jo oss.
Vi tåler så gjerne inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. Var det ikke noe i den retning han sa. 6875 – 6876 Begynner visst å bli sliten nå. Også i hodet. Jeg kunne ikke løse problemene, ikke var jeg satt til å løse dem heller. Heldigvis.
7452 – 7453 Der stod bilen. Der lå en kald cola, der var det varme i setet jeg kunne sette på. Der kunne jeg sette meg inn, starte bilen, forlate mitt “smultronställe” og håpe at en slik anledning bød seg igjen.
Måtte hele vide verden få det så godt………en eller annen gang!