Å rydde etter det største sviket!

Å rydde er å sortere.Å sortere er å innrømme. Å innrømme er  vanskelig.
Nokså nøyaktig 20.000 dager er gått siden det som skulle vise seg å bli en skjellsettende opplevelse i mitt da unge liv. En opplevelse som hart vist seg å følge meg nesten hver eneste dag og time, nesten hver eneste tanke og handling, nesten hvert eneste ønske og forhåpning. Mye tyder på at det var den opplevelsen, eller rettere sagt konsekvensen av den som sakte og nesten umerkelig tillot dystymien å krype inn som en larve, forpuppe seg for etter mange år å fullføre metamorfosen, den fullstendige forvandlingen, vrenge innsiden ut og la all verden få se det svarte sinnet i all sin utilstrekkelighet og sorg.
Men nesten som keiserens nye klær kunne alle se det, bare ikke keiseren selv. Jeg så ikke hva som hadde skjedd, annet enn at det var vondt. Jeg så ikke noe fordi det bildet puppen hadde etterlatt i speilet var brent fast. Bildet jeg så, mitt eget selvbilde, var den positive, glade, aktive og optimistiske kokongen som effektivt skjulte det som foregikk innvendig. Hver gang kokongen sprakk litt, hver gang en av tilskuerne ropte og fortalte hva de egentlig så, benyttet keiseren sin rett til å fornekte det, til å skjule sprekkene for omverdenen, kunstferdig dekke dem med livsløgner, hvite løgner og utalte usannheter. Keiseren sviktet. Men han sviktet ikke sitt publikum. De så ham, og de visste hva de så. Han sviktet seg selv. Og det var det største sviket.
Det er klart han sviktet sine nærmeste. Han sviktet dem gjennom gjentatte ganger å fornekte, skjule, overbevise. Få dem til å tro igjen. Men han tok aldri det oppgjøret han skulle tatt for, om ikke 20.000 dager siden, så ihvertfall for 10.000 dager siden. Og jo mer han skjulte, jo mer skjulte han, større og større ble det lageret av fortielser som bygget seg opp inne i ham. 
Men for 1000 dager siden sprakk kokongen. Lageret hvor de uåpnede konvolutter, de usnakkede tankene, den kamuflerte oppførselen var lagret ble endelig for lite. Lageret revnet, kokongen sprakk. Eksplosjonen var så voldsom at det måtte spesialister til for å få kontroll over brannen som fulgte. Spesialister som trengte måneder, ja år til etterslukking og til sikring og ettervern så risikoen for en ny eksplosjon skulle bli så liten som mulig.
Sakte, veldig sakte og forsiktig kom den brannskadde keiseren, sakte kom den skadeskutte jeg meg på bena igjen. Jeg reiste meg opp ved hjelp av hender, gode hender som på tross av keiserens, min fornektelse fortsatt strakk seg tillitsfullt og kjærlig frem. Og de samme hendene var der og støttet meg på de første varsomme skrittene, de var der, klar til å gripe inn hvis kreftene ikke strakk til. De la salve på sårene når de plutselig sprakk opp igjen og begynte å værke. De blåste forsiktig på for å dempe den sviende smerten som selverkjennelsen bringer. De passet på at skorpen fikk ligge rolig og at sårene etterhvert bare ble arr. Synlige men ikke smertefulle arr. Arr som var synlige for alle som ville se.
Nå er dagen kommet. Dagen for den store oppryddingen. Det vil si, ikke dagen men tiden. Den nye tiden keiseren igjen skal ta ansvar for sitt eget rike, sitt eget liv. Men nå skal han bruke rådgivere, kloke rådgivere og han skal lønne dem med rydde. Rydde opp i, ikke bare sitt eget indre men også det ytre profane rot hans egenrådige, hans selvsentrerte regime har medført.
Først skal han, skal jeg rydde i alle uåpnede konvolutter, konvolutter som har ligget uåpnet i flere år. Jeg skal ta kontakt med alle avsenderne og forsøke å få til avtaler som jeg, og de, kan leve med. Jeg skal be om å mitt navn sluppet fri fra den moderne verdens gjeldsfengsel slik at jeg kan etablere en viss økonomi igjen. Han, det vil si jeg, skal ta ansvar for det uføre jeg har satt meg i. Og jeg skal ta ansvar, ikke ved å gå, stikke halen mellom bena, slik leder i næringslivet eller i politikken gjør når noe blir feil, nei jeg skal ta ansvar ved å stå oppreist, lete etter løsninger, be om hjelp der den må finnes.
Jeg skal gå til den bank jeg har brukt i 35 år, og som aldri har tapt et øre på meg, og be om hjelp. Jeg skal be om et lån på kr. 100.000,- slik at jeg kan få ryddet opp i alt.  Mer er det faktisk ikke. Egentlig er det faktisk mindre, men det overskytende skal være starten på et nytt liv, på kanskje en bil eller kanskje realisering av den evige drømmen om en pilgrimsvandring til Santiago de Compostela. Hvem vet?
Jeg har begynt å rydde. Jeg har begynt å sortere og jeg innrømmer at det er vanskelig.
ALLER ANFANG IST SCHWER!