For noen dager siden var jeg tilstede på taket av Operaen i Oslo og fikk se den andre filmen i trilogien som er bygget på Stieg Larssons bøker. En flott opplevelse, men la det med en gang slåes fast:
Kino i Norge i slutten av september er best innedørs.
Etter forestillingen fulgte jeg strømmen av mennesker ned det marmorbelagte isfjellet som Operaen meget vellykket er ment å illudere.
På vei ned fra denne smule kjølige opplevelse, over den simulerte isen og så over gangbroen mot Oslo S fikk jeg plutselig en assosiasjon til en liten historie jeg har hatt med meg hele livet. Jeg er ikke riktig sikker på hvor jeg har den fra og hvem som er opphavsmann så dersom jeg tråkker på eller bryter noen rettighetshaveres interesser så får de ha meg tilgitt.
En far og hans lille datter vandret en dag langs stranden. Natten før hadde det vært et voldsomt uvær med kraftig pålandsvind. I løpet av morgenen var imidlertid stormen stilnet av og dagen kom med strålende sol og havblikk.
Far og datter fikk se resultatet av stormens herjinger. Overalt lå det sjøstjerner. Tusener av sjøstjerner. Tusener på tusener av sjøstjerner. Skyllet opp av naturkreftene og nu lå de der ubeskyttet og tørket i den sterke solen.
Den lille piken så seg rundt, tenkte seg litt om før hun plukket opp en sjøstjerne. Hun så på den en liten stund og så kastet hun den i havet. Hun løp til den neste, løftet også den opp og kastet den ut i havet. Slik holdt hun på med sjøstjerne etter sjøstjerne helt til faren ropte:
”Stopp med det barnet mitt, det er for mange. Du kan ikke redde dem. Dessuten er de bare sjøstjerner. Det spiller jo ingen rolle.”
Barnet stoppet opp et øyeblikk, så på sjøstjernen som lå den lille hånden, så på faren sin og sa: ”Jo pappa, for denne spiller det en rolle. For denne dreier det seg om hele livet.” Og så fortsatte hun sin gjerning.
Jeg lurte en stund på hvorfor den historien dukket opp hos meg helt til jeg så sjøstjernene som lå på de små gressplenene som finnes mellom Oslos nyeste og flotteste bygninger i stål og glass, og 6 filer asfalt fyllt med biler i en evig strøm til forskjellige mål. De reiste forbi de strandede målløse sjøstjernene som med sine nålestukne armer og rødsprengte øyne var så mange, det nyttet ikke. De reiste forbi alle som en, ingen prøvde å kaste eneneste sjøstjerne ut i det livgivende havet igjen.
Hvilken sammenheng har så denne historien med de prøver vi utsettes for hver dag?
For det første stod den lille piken fast på det som i hennes private tro, hennes religion tydeligvis var ukrenkelig, nemlig selve livet. Alles rett til et liv og denne troen var hun ikke villig til å gi slipp på. Hun fortsatte å utøve sin tro til tross for at utvendig press forsøkte å få henne til å endre seg. Hvor ofte står vi klippefast på vår tro? Hvor ofte følger vi ikke strømmen av biler og autoritetenes bestemmelser.
Barnet stod også klippefast i forholdet til sin egen samvittighet og integritet. Da pikens viktigste og nærmeste autoritet ga en beskjed, nærmest en ordre stod barnet fast på sitt, på det hun mente var riktig. Andres mening fikk henne ikke til å vike. Hun var som kong Sverre som talte Roma midt imot. Hun stod på sitt og forsvarte sin opposisjon.
Og til sist. Barnet viste omsorg, empati og barmhjertighet, og hun bidro der og da, hun bidro umiddelbart med den hjelp hun kunne gi og den hjelp en strandet sjøstjerne trengte for å opprettholde livet. Hun ventet ikke til i morgen, hun gikk der og da.
Gjennom sin handling viste det lille barnet sin far hva det virkelig vil si å være et menneske. Hva det vil si å stå fast i sin tro, hva det vil si å beholde sin integritet og samvittighet, og hva det vil si å vise barmhjertighet.
Når dere mine lesere, når dere og alle vi andre, vandrer gjennom byen, gjennom livet ser dere og vi hele tiden sjøstjerner, strandede og hjelpeløse sjøstjerner som klamrer seg til livet og som trenger hjelp. Hjelp til å komme seg vekk fra den stekende mistroen, den uttørkende egoismen og den dødelige blindheten som så mange av oss andre, vi som ikke er strandet, er utstyrt med.
Og mine lesere, Mine Damer og Herrer, det er klart at hver enkelt av oss kan ikke redde alle sjøstjernene, alle de strandede, men vi kan kanskje spille en rolle for den ene. Vi kan beholde barnet i oss og se Det store i de små.
