NYTTÅRSFORSETTER

2010 nærmer seg historiebøkene, tiden går svanger med et nytt år, et nytt tiår. Kanskje på tide å se litt bakover, men mest fremover.

Forresten, jeg blåser i fortiden, den er ikke så spennende allikevel, jeg tror jeg konsentrerer meg om morgendagen, morgendagen som rinner om snaut 126 timer. (Den kloke leser vil fort skjønne at skrivende stund er 2.juledag kl. 18.15). Det er morgendagen, det nyfødte året jeg kanskje kan gjøre noe med, støpe i min egen skje. 

Altså, kort tid før redigeringen av årets historiebøker er over og disposisjonen for det lille nye  år må forfattes. Det er på sin plass med nyttårsforsetter, eller egentlig ikke forsetter men mål, små og store målsettinger. Hvor mange som nåes vil tiden vise. Men målene skal settes og så får unskyldningen eller forklaringenm for det  uoppnådde formes når den tid kommer.

1. Ensomhet – Sosialt liv!

Jeg er jo ikke ensom, ikke i ordets forstand, men jeg har vel de siste årene ikke vært flink til å kontakte mennesker rundt meg. Ikke vært flink til å invitere til selskap, gå på besøk eller bare slå på tråden.

Dette skal det bli en forandring på. Så nå får dere der ute forvente en kraftig økning i oppringninger. Og det til alle døgnets tider.  Telefon, sms, e-mail, facebook-meldinger, brev (ja jeg mener gode gammeldagse brev), bursdagkort osv osv. Jeg skal bli flinkere. Ikke bare for min egen del, men for alle andres del også. Kanskje det kan smitte. KAnskje min telefon vil ringe litt oftere. Det er noe med det å ta det første skritt.

Jeg skal også være mer åpen for å treffe nye mennesker. Spesielt mennesker av det andre kjønn og så se hva som kan komme ut av det.  Det er på tide å se mrealiteten i øynene og skjønne at det ekteskap som ble inngått i 1978 er en del av den tidligere nevnte historiebok. Jo friere jeg stiller meg selv jo friere kan også hun bli.  En ren vinn-vinn siutuasjon.

Om det måtte være en jeg tilfeldigvis støter borti på bussen, langs skiløypa, i en stolheis, eller om det er et resultat av en bevisst handling gjennom det moderne sjekkestedet; nettet, eller om det er et resultat av at venner “tilfeldigvis” har invitert meg og en annen singel til et selskap, eller om det ikke blir noen i det hele tatt. Se det vil neste års historiebok kunne fortelle.

Jeg skal også være mer sosial. Jeg skal invitere, av plassmessige årsaker blir det få à gangen, mennesker hjem til meg. Et glass vin, en kopp kaffe eller te, hyggelig samtale; hva som helst, men jeg skal bli flinkere.

Så det er forsett nr. 1. Jeg skal bli synligere!

2. Sykdom – attføring!

Jeg er jo ikke syk, ikke i den somatiske forstand (bortsett fra dette med sluket da, men det holder jeg utenom). Jeg er syk i den forstand at jeg ikke alltid vet hvordan dagen blir, men hvem vet vel egentlig det? Jeg sitter akkurat og leser “Kilden” av Gabriel Scott. De som ikke har lest den: Løp og kjøp, lei eller lån. Det er hverdags-visdom på noen få sider, men livet ditt blir ikke det samme etterpå.

Jeg vet at jeg må gåpå medisiner resten av livet for å kunn e fungere så der, og jeg vet at jeg i noen år nå har vbært 100% arbeidsufør selv om NAV ikke helt har akseptert det.  Derfor har jeg bestemt meg for å snu på den flisa.

Jeg skal prøve.

Så får det gå som det vil, men ingen skal si etterpå at jeg ikke forsøkte. Jeg har i den site tid, eller kanskje de siste årene fundert over hvem jeg er, hva jeg vi og hva jeg er god til.

Et ord har kommet tilbake til meg: Kjærlighet. Kjærtlighet til mennesker. Kanskje det er det jeg skal jobbe med, mennesker.

Da jeg jobbet som rekrutteringskonsulent eller menneskesalg om du vil oppdaget jeg at jeg var mer opptatt av å finne arbeidsplasser til de søkende enn å finne søkere til arbeidsplassene. Jeg skjønte fort at den veien å gå ikke gav store beløp iu pungen, men de gangene jeg klarte å få en som ellers ville hatt problemer ut i jobb utren at jeg tjente et øre,  så ga det meg mye mer enn da jeg fikk palssert en Adm.Dir og tjente grovt med penger.

Når jeg så også får beskjed fra NAV om at jeg må på attføring er det at jeg ser hvor jeg vil være, hva jeg vil jobbe med og hvor jeg vil tørre å gå på trynet.  Jeg vil jobbe med attføring.

På Finn.no fant jeg en ANNONSE (klikk og les) som traff meg rett i hjertet.  Jeg skal søke på den i morgen den dag. Og hvis det er noen av dere som leser som enten kjenner til rekrutteringsfirmaet eller oppdragsgiver så tar jeg imot enhver bistand, og skulle noen av dere ha lyst til å være mine referanser så er det bare å melde seg.

Dette skal jeg klare!

3. Fattigdom – trivsel!

Det er ingen hemmelighet at min finansielle tatus ikke er av Røkkenivå. Ikke engang av kassadamenivå, men jeg overlever. Det er mange ting, eller nesten de fleste, jeg må si nei til. Ikke har jeg bil, ikke er jeg kredittverdig og ikke har jeg penger på bok, men jeg har stjernehimmelen som loddesnor og naturen som vaterpass. Jeg skal nyte mer enn å kyte.

Skulle forsett nr. 2 trå til så blir det noe lettere å rette på dagens virkelighet, men uansett så skal jeg gjøre mitt alller ydderste for å komme på beina igjen.

Uke 1 – 2011 skal gå med til å systematisere meg selv, mine kreditorer og mine skarve verdier. Deretter skal jeg forsøke å få til avtaler som gjør at jeg ikke lenger trenger å være redd for å gå i postkassen og til slutt skal jeg ikke lenger gå med bøyd nakke nærmest husveggene når jeg er ut og går.

I 2001 vil dere se meg med hevet hode, rett rygg og klart blikk hvis dere møter meg på gaten.

4. Vomøkning – mosjon!

I det siste år har det vel ikke vært til å skjule at det korporlige legemet har forandret karakter. Six-packen (i den grad jeg har hatt en slik) har utviklet seg til noe mer i retning av en beer-bag, turhastigheten har gått fra rask gange til rusling og ryggen har gått fra vidjemyk til granstiv.

Fra og med morgendagen blir det anderledes. Allerede mandag 27.des 2010 skal kroppen ut og forflytte seg, og det fort. Den skal bevege seg langer og fortere enn den har gjort på flere måneder.  Det er lenge siden jeg har tatt en god dusj fordi jeg har vært svett. I morgen skal det skje.

Se det, det var forsettene for AD 2011. Og helt mot slutyten, for dette er sansynligvis min siste blogg i 2010 ønsker jeg dere alle

En strålende avslutning på det gamle år

og et GODT NYTT ÅR.

JULAFTEN BLUES – EPILOG!

De fleste lysene er brent ned, bare et og

annet gjenstridig telys brenner forsiktig sin siste

dråpe stearin skjult et usynlig sted i aluminiumskoppen sin.

Julenissen har sovnet i sleden og håper Rudolf finner

veien hjem på egenhånd.

Gjestene har sagt pent ”takk for oss”, familien har lagt seg, oppvasken er tatt

og det er dekket pent på til en rolig 1.dags frokost.

Kurvene på juletreet er fyllt med godterier

og under bordet ligger en enslig tilogfralapp.

Tom Waits lar sin hese bluesstemte røst fylle rommet på laveste volum,

en syltynn gintonic står med sin blåklare farge og venter.

Tørkle er løsnet, mansjettknapper og sko er tatt av for natten, jakke

og vest er hengt pent opp og bunadstrømpene henger litt krøllete ned

over anklene.

Det er fars time.

Den fredligste timen i hele året, det er den timen hvor han

sitter alene og nyter alt, nyter barn, nyter familie, nyter gaver,

nyter stillheten og nyter sine egne tanker.

Sine egne tanker om jul og evangelium, tanker om solsnu og nytt liv,

tanker om fortid og fremtid, tanker om gode og mindre gode opplevelser,

tanker om venner, bekjente, familie, tanker om god og dårlig samvittighet,

tanker om vi som har alt og tanker om de som ikke har noenting.

Gode tanker som er bare hans og som han ikke vil dele med noen, det

er nettopp derfor han vil være alene nå.

Han nipper forsiktig til sin GT og er glad for at hans barn

også i år fikk oppleve en julaften slik julaften alltid har vært. Varm, god,

kjærlig, deilig mat, familiens eldste, Sølvgutter og karamellpudding.

De har det godt, tror han, slik alle barn burde ha det godt, i det minste på

denne kvelden.

Utenfor rasler Frognerseterbanen sin siste rute med

pyntede men trette smokinger på vei mot Sentrum,

to par sko klamprer stille oppover Tuengen alle bare overdøvet av

hviskingen fra skoenes eiere på vei hjem fra det første

juleselskap hvor familien var samlet hos barn og ikke hos dem selv. Vellykket

etter stemmene å dømme.

På nattehimmelen viser Orion frem sitt belte, nypusset for anledningen og polarstjernen

gir Rudolf retningen hjem.

Månen har valgt å være fraværende i natt så det er ganske mørkt.

Han strekker sine lange ben, gnir seg i øynene og kjenner at nå kommer

Ole Lukkøye snart på besøk. Det siste lyset slukker og i en stille bønn gjør han

Einar Skjæråsen ord til sine:

”Herregud – om hele vide verden

hadde det så godt”.

Ha en fortsatt fredelig og nytende jul!

Frithjof Kallevig

Julaften 2006

Två ljus, av Bjørn Afzelius

Jeg hadde dette diktet i bloggen min i januar 2009, og har lyst, nå før jul, å dele det med dere igjen.
For meg er det ent av de vakreste og vareste beskrivelser av livet, og ikke minst mitt eget liv.
Jeg hørte sangen første gang i 1988/89 mens jeg stod i kjelleren i mitt første hus og bygget en hybelleilighet. Jeg tror det var første gang jeg virkelig følte hvor mørkt det var inne i meg selv og at det varandre som klarte å sette ord på slike følelser.
Nå før jul blir nok dessverre de mørke følelsene og tankene forsterket, men jeg skal forsøke å overleve denne julen også


Ligg här intill mej och håll om mej lite,
snart reser inn jag mej själv.
Jag önskar att det fanns någon lindring att få,
men jag vet att det finns ingen hjälp.

Nu måste jag in i det mörka,
nu måste jag ner i min brunn,
där ingen jag kjenner kan höra
hur jag skriker.

Så jag vill att du lämnar mej ensam
när du tror att jag fallit i sömn;
Jag vill inte att du ska se mig så här.

Du vet att jag aldrig trott på någon Gud,
men ibland går jag in i Hans hus.
Så när skymningen faller imorgon
så går jag i kyrkan och tänder två ljus;

Det ena för dom jag har sårat, for vennerna som jag forsmådd
och för tårarna som dom gråtit för min skull.
Det andra för att jag ska finna en kärlek som orkar bestå,
och en kvinna som en gång kan älska mej som jag är.

ØNSKELISTE FOR JULEN 2010!

Kjære Julenissen!
Nå skal jeg gjøre noe jeg ikke har gjort siden jeg var liten gutt, hvis jeg i det hele tatt gjorde det da. Jeg er ikke sikker for jeg kan ikke akkurat huske det, men alle barn gjør det jo. Skriver brev til nissen.
Så Altså: Kjære julenissen!
Det nærmer seg julaften og jeg har laget en liten liste med ting jeg ønsker meg til jul. Mern før jeg viser deg listen må jeg vel fortelle deg litt om hva jeg har gjort i året som har gått, at jeg har flyttet og ikke minst hvem jeg er så du vet hvem du skal sende gavene til. For du rekker vel ikke over alle barn og voksne i hele verden selv, så noe må vel sendes med FedEx eller lignende.
Jeg er altså den samme som jeg har vært hele livet, men i det siste har det nok dukket opp mer av meg som jeg ikke viste deg tidligere. Utenpå er jeg den samme,neste. Litt lenger og gråere hår, noen flere rynker, litt færre smil, litt høyere vekt og litt svakere syn,, men ellers er jeg stort sett den samme..utvendig! Innvendig er det store forandringer, men de kommer jeg tilbake til.
Hvor jeg bor vet du vel håper jeg, for jeg står vel i den store boken som alle mennesker står i. Hvis ikke får du google meg. da finner du meg sikkert, men jeg bor nok nærmere den mørke enn den lyse delen av jorden.
I det siste året har jeg forsøkt å være en snill gutt. Jeg har hjulpet mange som har trengt det med et sted å være noen netter og jeg har vært et ganske stort øre for mennesker som har trengt å få tømt ut litt av alt det ubehaget de har båret på.  Jeg har vært ganske grei mot barna mine og mot eks-konen også, tror jeg.  Jeg har ikke gjort noen noe vondt, som jeg vet om da og jeg har heller ikke ødelagt noen ting.  Jeg har skrevet ganske mange små notiser som jeg har fått litt positiv tilbakemelding på. Og så har jeg ikke bannet veldig mye, ikke har jeg vært veldig full noen ganger heller.
Jeg har stort sett gjort det som er blitt fordret av meg og jeg tror ikke jeg har fått noen nye fiender i dette året. Jeg har gjort alt NAV har bedt meg gjøre og jeg har vært på nesten alle terrapitimene jeg har fått lov til å gå på.
Det eneste gale jeg kan komme på i forbifarten er nok at jeg en gang tok flere sovepiller enn jeg skulle, men da kom det heldigvis noen snille mennesker og hjalp meg.
Så nå vet du hva jeg har gjort, her kommer ønskelisten:
1. Jeg ønsker at jeg slapp å bruke piller for at jeg skal kunne fungere sånn noenlunde i hverdagen. Det er litt trist å tenke på at jeg må spise piller for at jeg skal bli anderledes enn det jeg egentlig er for ikke å være anderledes enn det alle andre er.
2. Jeg ønsker at jeg slapp å få det vonde presset bak øyelokkene, den rare prikkingen i fingrene og de tunge stønnene helt ned i maven. Ikke så ofte i hvertfall.
3. Jeg ønsker at jeg kunne få orden på livet mitt i forhold til hverdager, arbeid, NAV og alt det der. Jeg vil heller være frisk og arbeide enn å være slik som nå.
4. Jeg ønsker at jeg kunne få orden på livet mitt sånn økonomisk.  Det er litt rart å tenke på at egentlig er det veldig lite som skal til, men det er allikevel mer enn jeg har. Og da blir det bare mer og mer hele tiden.
5. Jeg ønsker at jeg kan fortsette å få inspirasjon til å skrive slik jeg har gjort til nå, men at jeg klarer å skrive litt mer positivt.
6. Jeg ønsker at det blir mange flere som vil være frivillige slik at Oslo Domkirke kan fortsette å holde natteåpent hver fredag, og kanskje en dag eller to til.
7. Jeg ønsker at barna mine får et fint år med eksamener, jobber, kjærester, bolig og liv.
8. Jeg ønsker at eks-konen får det fint der hun skal begynne å arbeide og at hun kanskje finner igjen kjærligheten til en eller annen. Det har hun fortjent.
9. Jeg ønsker at alle i familien min, både nåværende og tidligere familie, får et godt år sammen med dem de er glad i.
10. Jeg ønsker at jeg får lov til å skrive brev til deg neste år også.
Det er det jeg ønsker. Kanskje det er veldig vanskelige ønsker men du slipper ihvertfall å pakke dem inn.
Ha en ordentliug fin jul og et godt 2011 kjære Julenissen. For husk, det er mange av oss som innerst inne tror på deg, litt ihvertfall.
Mange hilsener fra Frithjof.

Og så til alle mine lesere!
Ha en fredelig, varm og gledelig jul! 

Jeg vet om et sted!

Et sted, sånn 160 kilometer mot nord,nord-vest, sånn 20 kilometer mot øst og 1,2 km mot nord igjen ligger en liten perle.

Et litt bortgjemt “smultronställe” som ikke så mange vet om. Ihvertfall ikke så mange som alle de som vet om Geilo eller Hafjell eller Norefjell eller Nordmarka for den saks skyld. Et sted med akkurat passe småskog, passe vidde og passe høyfjell. Her kan du tråkle deg mellom granlegger, lete etter multer på utallige myrer, følge kutråkk inn mot beiteområder, tråkke egne spor i et ufarlig område eller følge oppkjørte motorveispor så langt øyet, kondisjonen og viljen holder.

Her kan du klatre i bratte uren, ha utsikt fra Galdhøpiggen til Gausta, Fra Rondane til Skogshorn, fra Synfjell til Valdresflya. Her kan du bade i krystallklart vann, drikke Vår Herres årgangsvann, se stjernehimmelen uten forurensende lys og nyte et glass vin foran peisen eller i solsteken utenfor peisestuen din. Her kan du følge fjellveien inn til din faste rasteplass der ingen ting forstyrrer deg.

Her kan du hugge din egen ved, lage barnas vannhjul i bekken, vandre langs fjellveier, se ørn, ugle, hare og hvis du er heldig en rein eller to.  Her kan du våkne en tidlig kald høstmorgen til haralosen, sovne til lyden av susen i grantoppene, drikke morgenkaffen din mens sauene beiter fornøyd like ved deg. Her kan du gjøre absolutt ingenting og allikevel fylle sjelen og tankene med alt hjerte måtte begjære.

Her kan du slite deg innover i bitende motvind, se veien gå i oppløsning av ustoppelig styrtregn, se tåken ligge som et likklede over selv den nærmeste granbusk, se sneen fyke vannrett forbi vindet og brenne knitrende gran eller velluktende bjerk i peisen.

Her kan du ha det godt. Her kan du ha deg i naturen uten at noen ser deg, late vannet utenfor hytteveggen uten at du sjenerer noen, vandre barbeint i midtsommerengen, plukke mose til utette vinduer, la bikkja løpe fritt over vinterskaren og la henne få den evige hvile på åsryggen hun elsket.

Her kan du se, men ikke høre, lavskriken mellom trærne før den setter seg 2 meter fra deg og spiser av dine utlagte smuler.Her kan du hugge ditt eget juletre, gå i kirken på en åpen voll med benker av jord og alter av skifer, følge solens gang over himmelen fra tidlig morgen til sene kveld, lete etter spor av reven i nysneen en tidlig oktobermorgen, reise fra full sommer hjemme til museører på bjerka og oppleve vårens under enda en gang.

Her kan du sitte med den du er glad i, dele et glass vin når hytta er åpnet, spise årets rakfisk i rette omgivelser, drikke den klare luft og blinke ut årets tømmerhogst. Her kan du se mennesker i stille passiar og flanering langs setervollen, se gamle støler som står for fall eller som rastaureres av ivrige amatører og maskineiende profesjonelle.

Her kan du LEVE!
Alt dette kan du, jeg kunne det. For det er rart med skilsmisser. Du skiller deg ikke bare fra en du levet sammen med, du skiller deg i mange forhold også fra livet du levet. Og dette livet tilhørte og tilhører henne. Jeg var bare innom så lenge det varte og nå er de 35 årene for det meste et minne. Men minner er også gode, og disse er spesielt gode.

Så takk da Fjellro for alt du var for meg og for min familie. Mitt største ønske er at du forblir like verdifull for de som tilhører deg nå som du var for meg da jeg tilhørte deg.

Lykkepiller og åpenhet.

Jeg burde være glad nå.I hvert fall i følge veldig mange mennesker rundt meg. Jeg burde ikke lenger klage og sutre over livet, fremtiden og nuet.
Jeg er enig i det. Helt enig.
Jeg vet at med ny flott leilighet omgitt av en vakker park, tett til et praktfullt turområde, med  gode venner/brødre tett på meg og med sol inn fra morgen til kveld burde jeg være fornøyd. Ja, ikke bare fornøyd, men lykkelig.
Jeg vet at med en strålende familie og gode venner som bryr seg både med og om meg, med en datter som har funnet sin klare vei i livet og vandrer den målrettet, med en sønn som har funnet sitt hjertes utklårede og etablert sitt første hjem med henne og med en ekskone som har det trygt og godt med ny arbeidsplass i vente burde jeg være fornøyd. Ja, ikke bare fornøyd, men virkelig tilfreds.
Jeg vet at med mat i maven, varme i boligen, sol på himmelen, bøker i bokhyllen, musikk på harddisken, opplevelser i logen og vintersolverv i vente burde jeg være fornøyd. Ja ikke bare fornøyd, men rett og slett euforisk.
Og slik ønsker jeg å være. Det er bare det at det er noe inni meg som ikke er med på det kjøret.
Jeg er ikke trist fordi eller av en eller annen årsak, jeg er bare trist.
Jeg er ikke dyster fordi det ser mørkt ut, jeg er bare dyster.
Jeg er ikke deprimert fordi noe har gått imot meg, jeg er bare deprimert.
Dette sliter jeg med og dette må jeg forklare for meg selv og for andre hver eneste dag.
Joda, jeg får medisin som gjør livet levelig. "Lykkepiller" kalles de. Men jeg blir ikke lykkelig av dem. Antidepresiva er den riktige betegnelsen, og det er det de ikke bare bør, men skal kalles.
Få ting gjør meg sintere og tristere (faktisk tristere enn jeg er til daglig) enn flåsete bemerkninger om "lykkepillen".
Jeg skulle ønske alle besserwissere kunne få oppleve, om det så bare er for en dag, hva det hele dreier seg om.  Medisinen gjør meg ikke lykkelig men den gjør meg kanskje litt mindre ulykkelig enn jeg ville vært uten.  Den gir meg et liv som er utholdelig om enn aldri så vondt, istedet for å være uutholdelig med det resultat det kan medføre. Og dette vet jeg for jeg har forsøkt det resultatet. Heldigvis mislyktes jeg der også som med så mange andre ting i livet.
Det er takket være medisinen at jeg i det hele tatt kan fungere i det daglige selv om det er dager jeg ikke fungerer overhode. Det er takket være medisinen jeg kan være en støttespiller for andre som ikke har vært i "dumpa" så lenge som meg og som derfor trenger støtte og forståelse. Medisinen er min insulin, min hjertemedisin. Det er den som gjør at jeg overlever.
I dag blir datteren til en gammel klassekamerat bisatt. Hun ble 20 år og valgte å la livet bli så langt, ikke lenger. Hvorfor, og hva som fikk henne til å ta den avgjørelsen vet jeg ikke, men jeg er overbevist om at hun i forkant hadde det vondt. Fryktelig vondt. Kanskje kunne noen ha oppdaget symptomene, tegnene, på et tidligere stadium. Kanskje kunne behandling, medisinering ha hjulpet. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at det å komme i en slik situasjon er fryktelig vondt og å be om hjelp da er forferdelig vanskelig. Nettopp på grunn av tabuene og flåsetheten rundt dette å være trist og ha bruk for medisin til å takle hverdagen.
Jeg tenker på denne unge piken og føler med foreldre og venner, men faktisk føler jeg enda mer med henne. Jeg kjenner den smerten hun har følt, det totale mørket hun kanskje har vært i og hennes sansynligvis voldsomme kamp for ikke å vise noen hvordan det var fatt. Og hun lyktes. Dessverre.
På mandag satt jeg på en restaurant i Oslo, tok et glass vin med en god venn dadet kom inn en tredje person. Også det en god venn som jeg møtte med de sedvanlige ordene: "Hei, hvordan har du det?" Vanlige ord, nærmest et munnhell som forventer et enkelt svar:"Jo takk, bare bra.". Men nei, svaret var nærmest sjokkerende i sin ærlighet: "Det går ikke så bra. Jeg har møtt veggen, arbeider ikke nå og går på sterke antidepresiva:"
Det var først som om noen gav meg en ørefik, så var det som om noen satt et speil foran ansiktet mitt og speilet meg selv, før jeg kjente en enorm glede. Ja, ikke morsom glede, latterglede og slikt, men en ærlighetsglede som jeg ikke kan huske sist gang jeg har opplevd.
Han gjorde akkurat det jeg skulle ønske at vi alle klarte å gjøre når vi møter disse daglige spørsmålene. Være ærlig. "Jo, jeg har det kjempefint","Nei, jeg har det vondt", Uff, jeg sliter endel","Takk som spør, livet er litt lettere nå" osv. Svaret er ikke sutring eller selvforherligelse. Svaret er en invitasjon til spørreren om å ta del i livet mitt. Glede seg med meg, eller være en støtte når jeg trenger det.
Kanskje mange valgte livsavslutningher kunne vært unngått. Kanskje mange lidende kunne få lide litt mindre. Kanskje mange lykkelige kunne få dele lykken sin og dermed spre glede. Det er en kjennsgjerning at delt glede er dobbelt glede, delt sorg er halv sorg.
Det jeg prøver å si med dette er at vi bør bli flinkere til å si hvordan vi har det, flinkere til å akseptere hvordan andre har det, slippe andre inn i livene våre og bli med inn i andres liv.  Vi har ikke lov (litt sterkt kanskje) å si "Ta deg sammen","Slikt gjør man ikke", "Slutt å sutre" før vi vet hvorfor det sutres eller gjøres.
Bry deg om medmennesket ditt. Det kan nemlig være deg selv!

En lang dag!

En lang dag går mot slutten.  Nu gjenstår kun et møte i logen før dynen kan trekkes over hodet.
Så er det bare å håpe at morgendagens produksjon av endorfiner blir litt større enn den har vært de siste dagene.

På tide med litt nytt!

Jeg vet jeg burde være både glad, takknemlig og tilfreds her jeg sitter i min nye leilighet og lar de første morgensolstrålene flomme inn stuevinduet.  Jeg vet jeg burde være fornøyd med at jeg har det varmt og godt med sentralfyr.  Jeg vet jeg jeg burde smile fordi maven er mett og sengen har vært god i natt.
Men slik er det dessverre ikke.
Jeg virker sikkert både glad og fornøyd når dere møter meg ute på gaten, på en kafè eller i annet sosialt samvær. La meg da presentere dere for Masken! En sak jeg presenterte noen for i mars 2009 og som jeg har slåss med siden tidenes morgen.

Jeg lurer på hvem de ser!

Skulle bare klø meg litt på kinnet. Ikke noe spesielt i det forsåvidt. Det klødde litt på kinnbenet under venstre øye, jeg har et punkt der som ofte kiler og klør litt, så det var ikke noe spesielt i det hele tatt.

Men det var noe som var uvant likevel. Noe jeg har kjent før, men som jeg trodde var en saga blott. Kinnet kjentes litt hardt, litt ugjennomtrengelig. Nesten som om det var lagt en plastplate over kinnet, en plate som beskyttet det mot noe.

Noe ga meg en følelse av deja vu, noe opplevd tidligere, noe ubehagelig. Jeg kjente litt på høyre kinn også, og samme platen var der. Og i pannen og på leppene, på nesen, haken, selv øynene kjentes sive og nesten døde.

Så hadde den altså kommet igjen.

Murringen i maven kom også, det lille ubehaget som igjen presset litt på oppover i halsen, vibrerende forbi leppene og la et trykk bak øyelokkene. Og tankene, ønskene. De som ikke hadde vært der på mange måneder. De var tilbake.

Og jeg som trodde jeg var kvitt den for godt.

Ubevisst, eller var det kanskje bevisst, begynte jeg å gå gjennom de siste dagers hendelser, samtaler, spørsmål og svar. Og de var også der. Alle de gamle svarene på de gamle spørsmålene.


* Jo takk, det rusler.

* Takk, bare bra.

* Du vet meg, jeg lander alltid på beina.

* Trives godt nå.

* Fint, bare fint.

Den var der:

MASKEN!

Den jeg hadde jobbet så hardt for å bli kvitt. Den var blitt med meg som nissen på lasset. Overlevd medisiner og sykehusophold, behandlinger og samtaler, bevissthet og tanker. Den var ikke knust. Den var ikke engang forandret. Den hadde nøyaktig den samme formen, den samme uttrykksformen som den hadde hatt i de foregående tiårene.

Lurer på om de andre har sett den? Eller er den så overbevisende naturlig at ingen ser at den er limt på. Det vil si at den har limt seg selv på. Tatt kontrollen over meg og mitt ego igjen. Lurer på om de har sett noe, hørt noe, men ikke hatt lyst til å blande seg inn, ødelegge det de har følt jeg har bygget opp igjen.

Og alle de menneskene jeg har passert på mine vandringer i byen. Har de sett den pent antrukne mannen på vei til et eller annet, med maske og kostyme så ingen skal trenge inn i det innerste. Eller har de sett forbi skallet og sett hvor sårbar krepsen, eremittkrepsen, er uten det lånte skall.

Ja hva skal man si? Jeg er ikke sint, bare veldig skuffet. Det tar visst lenger tid enn håpet på.

Jeg får bare håpe at noen ser og hjelper meg å knuse masken enda en gang.

Nå er dere presentert, nå vet dere kanskje hvem det er.  Kanskje dere har en maske på dere også. Hvem av oss er egentlig oss selv?
Kanskje litt åpenhet hadde vært godt for ikke bare meg, men for alle.  Ikke fullt så mye åpenhet som Assange prediker, men en liten privat Wikileak kunne nok vært godt.
Jeg er ikke, eller forsøker å ikke være flau over at jeg ofte ikke klarer å lese eller skrive fordi øynene er fulle av saltvann. 
Jeg er ikke, eller forsøker å ikke være redd for å si at det er tungt og vondt i maven veldig ofte.
Jeg er ikke, eller forsøker å ikke være misunnelig på mennesker som hadde et bedre lodd da psyken ble delt ut.


Jeg vet ikke om jeg gleder meg til jul og Deilig er jorden, for jorden min er ikke så veldig deilig.  Hvordan er din?

Ikke så enkelt allikevel

Min optimisme i går har nok fått en liten knekk.
Resultater fra gårsdagens søknader:


0  
men jeg får bare fortsette å prøve.

Så lettvint er det altså!

Etter drøyt to år med behandling og samtaler var dagen kommet. Den dagen jeg visste ville komme men ikke turde å se i hvitøyet. Det offentlige behandlingstilbud er over, en siste samtale one2one og så er det ut i verden. Alene.
Ja, ikke alene i den forstand at jeg ikke har mennesker rundt meg, men alene med det jeg er blitt terrapert for. Alene med tristesse og mørke stunder. For, selv om jeg ikke lenger får noe hjelp fra det offentlige helsevesen på dette område så er jeg nok ikke frisk.  Litt bedre enn for 2 år siden kanskje, men neppe den leende, smilende og jublende mannen jeg gjerne skulle vært.
Vel. Helt alene gikk jeg ikke ut fra dagens gravøl. Noen gode råd fikk jeg med. To faktisk. To råd som ville gjøre livet mye lettere og bedre. Velmente råd, og fra en ekspert på området. Verdt å ta vare på og forsøke å gjennomføre. Så det var bare å komme seg hjem, sette seg ned for å planlegge.
Her er rådene:
1. Finn en kvinne (her ble ordene kvinne eller venn brukt. De som kjenner meg vet hvor jeg står i så henseende bare så det er sagt.) du kan få et forhold til og som du blir betydningsfull for.
2. Finn en jobb der du kan levere på dine premisser og der du kan bety noe for andre mennesker og samfunnet.

Ja........................det var jo enkelt. Klart jeg kan det. Jeg mener med den bakgrunnen jeg har som skilt, relativt lite bemidlet, uføretrygdsøkende, 58 år, ustabil med hensyn til hvilke dager jeg klarer å stå opp og nedstemt med depresive tendenser.
WOW. Her renner det over av fordeler for både forslag 1 og 2.
Men det er bare å prøve.

Råd 1.
Til alle kvinner der ute som kunne tenke seg en som er betydningsfull for dem.
Her er han. En mann i sin beste alder med et hode svevende rimelig høyt over bakken.  Midtveis opp til hodet er nok sixpacken erstattet av en beerbag. Ellers er jeg ganske lett å holde ren, spiser for det meste pent opp maten min og pusser tennene morgen og kveld.
Glad i naturen, øm og følsom og ikke redd for hverken hunder eller katter. Hester er det litt verre med.
Og så leser jeg. Det vil si jeg kan både lese og skrive så jeg er vel ikke å betegne som illiterat selv om embedseksamenene glimrer med sitt fravær.

Råd 2.
Til alle arbeidsgivere der ute som kunne tenke seg en som arbeider i sitt eget tempo, som har lyst til å gjøre noe for andre mennesker og ikke minst bida til samfunnet.
Her er han. De samme fysiske attributter som nevnt ovenfor og med de tillegg at han på grunn av sykdom ikke har vært i arbeid de siste 2,5 årene, at han ikke alltid vet om han klarer å komme på jobb av de samme sykdomsårsaker, at han til tider kan være innesluttet og nedstemt og at han som nevnt ikke har så veldig mange embedseksamener å varte opp med.

Men, for både kvinner og arbeidsgivere, så er han presentabel, salonfähig og røykfri.

Dette må da være drømmemannen.

Tror jeg går og legger meg nå for å være forberedt på det hav av meldinger som kommer til å velte inn over meg i løpet av kvelden og morgendagen.

God Natt!

PS. Jeg søker fortsatt om trygd, lider fortsatt av dystymi og følte ikke noe friskhetskick bare fordi behandlingstiden var over.

Ikke les denne siden, den er overvåket!!!!!

Neida, slapp av. Den er forhåpentligvis ikke overvåket.......enda.  Men hvem vet.  Kanskje sitter en representant for NAV akkurat nå og ser hva jeg bedriver.

NAV kan overvåke hvem og hva de vil!

Først er det vel greit med litt informasjon om meg selv. (Til NAV-leseren: Alt som står i dette avsnittet vet du fra før, eller du kan finne ut av det ved å se på navn og fødselsdato i systemet ditt. For å hjelpe deg litt: Navn: Frithjof W. Kallevig. Fødselsdato: 22.07.1952. Personnummer finner du sikkert ut av). Men altså litt informasjon om meg selv. Jeg er 58 år, har jobbet mer eller mindre sammenhengende fra 1976 frem til 2008. Da gikk det i svart for meg for alvor.  Første gang det gikk i svart for meg var ca. 1998 og siden da har jeg benyttet meg daglig av "lykkepiller" og jobbet som best jeg har kunnet med depresjon og ønske om å få slippe å våkne hver eneste dag. Det siste er forøvrig en tanke jeg har hatt mer eller mindre de siste 30 år. I 2008 ble det et par sykehusbesøk, hvorav et var ufrivillig, og en endelig diagnose ble fastslått etter alle nødvendige utredninger. Siden den tid har livet bestått i en mer eller mindre ukentlig kontakt med NAV for å få vedtatt en uførhet.  (Mye av dette kan dere lese om tidligere i bloggen). Nå er situasjonen at jeg ikke får godkjent uførhet fordi jeg ikke har forsøkt attføring.  Imidlertid har ikke NAV kommet med noe forslag til attføringsarbeide eller lignende og jeg tror ikke dete er så mange arbeidsgivere som ville tatt meg imot med åpne armer hvis jeg selv stillte opp: "Hei, jeg er 58 år, dystymiker og trenger en jobb for å se om/bevise at jeg er /ikke er arbeidsdyktig.  Det hadde vært fint om du ansatte meg men jeg vet ikke om jeg klarer å komme på jobb i morgen."
OK, der har der litt av bakgrunnsinfoen. Resten kan også NAV-leseren lese, om ikke annet så for å spare litt arbeid med å overvåke meg.  Her kommer alt.
Jeg tror ikke det er så mye som er av interesse, men man vet aldri hva som kan brukes.  Er det ikke det de sier i alle detektimer på TV. "Si hva du husker, selv om det virker ubetydelig, vi skal avgjøre om det er viktig."
Da starter jeg med hva jeg har gjort siste 14 dager. Stort lenger tilbake husker jeg ikke.

Gjøremål:
Jeg husker ikke nøyaktig hvilke dager jeg gjorde hva, men følgende er gjort så får dere selv fylle ut kalenderen.
1. Jeg har hjulpet sønn og samboer litt med opp-pussing av ny leilighet.
2. Jeg har hatt et møte med NAV
3. Jeg har vært i Frimurerlogen 3 ganger (2 kvelder og en lørdag formiddag)
4. Jeg har vært i familieselskap 2 ganger (en lørdag formiddag og en fredag kveld)
5. Jeg har hatt en frivillig vakt i Oslo Domkirke. (ca. 4 timer)
6. Jeg har vært med sønn på MAXBO for å bistå med innkjøp til opp-pussing.
7. Jeg har tatt en øl med gode venner på Fritjof en fredag ettermiddag/kveld
8. Jeg har tilbragt 3,4 eller 5 hele dager under en trygg dyne i et mørkt rom. (Kan ikke huske nøyaktig hvor mange)
9. Jeg har ruslet noen turer i nærmiljøet, spist noen middager hjemme, færre frokoster og så godt som ingen lunch.
10. Sovet (dårlig) hver natt.

Telefon:
Jeg har ringt:
12 forskjellige personer/firmaer:
Hvorav Banken, sønn, datter, eks, ekssvigerfar, tre gode venner, kommende svigerdatter, 3 Frimurerbrødre og et nummer jeg ikke husker hvem har.  Dessverre sier ikke min logg noe om hvor mange ganger jeg har ringt hver enkelt, men jeg lover å gi beskjed når jeg får neste spesifiserte regning.
Jeg har blitt oppringt av 10 personer/firmaer som stort sett er de samme som ovenfor med det tillegg at det er et nummer som ikke er oppgitt.

Internett:
Denne er litt verre fordi jeg hver 14. dag renser maskinen for logger og slikt ved hjelp av et anbefalt vaskeprogram.  Det jeg imidlertid vet jeg har vært inne på er:
Facebook.com
Denne bloggen (kallevig.blogspot.com)
Aftenposten.no
Dagbladet.no
Fokus Bank.no
VG.no
NAV.no
Dagens Næringsliv (DN.no)
E24.no
LG.com (jeg tror det er .com, men skulle det være .no så beklager jeg feilen)
NRK.no
Nettavisen.no
YR.no
Norsk Tipping.no (erkjenner at jeg spiller for ca. 150 kr. pr. uke)
Finn.no
Oslo Børs (oslobors.no) (Har inger aksjer, synes bare det er moro å følge litt med)
eBay.com
Rubrik.no
Frimurer.no
og sikkert noen andre som jeg ikke vet fordi jeg har vært innom en eller annen link på de forskjellige nyhetsmedier jeg leser daglig.
Men jeg kan med hænden på hjertet si at jeg ikke har vært inne på terror-, sex-, kommunist- eller andre fysider.

Annen kommunikasjon:
Jeg leser min mail hver dag, og den kan hvem som helst få lov til å se på.  Ved siden av stort sett de samme som jeg er i telefonisk kontakt med så er det sikkert et par hundre mailer om at jeg har vært heldig å kanskje vunnet en bil eller at jeg burde kjøpe en ny type tannkrem eller lignende.
Ops, holdt på å glemme at jeg på torsdag sendte mail til mange om ny adresse.

Se der, der har dere stort sett mitt liv de siste 14 dager. Jeg håper dette hjelper NAV litt og avlaster dem for det slitsomme arbeid de nå har med å overvåke oss, altså vi som er så heldige/uheldige å havne under deres paraply. Forøvrig tror jeg at det nettopp er blitt noen ledige overvåkere ved Den Amerikanske Ambasaden. KAnskje de kan bistå med sin ekspertise.

Og dersom du som leser dette ikke er fra NAV, og forsåvidt de som er fra NAV også, så kan jeg gaarantere at jeg mer enn gjerne ville byttet min nåværende livssituasjon og diagnose med intektsgivende arbeid og friskmelding. Jeg ligger ikke flatt ut en helt vanlig dag og synes det er morsomt.  Dette bare til info.

En liten bønn. Opprinnelig fra februar, men den gjelder fortsatt.

En liten bønn!

Kjære NAV!

Jeg vet at jeg:

- skal tjene mitt brød i mitt ansikts sved.
- er ansvarlige for mine handlinger.
- ikke skal ligge andre til last.
- skal være en smafunnsnyttige borger.
- ikke skal spørre hva landet kan gjøre for meg, men hva jeg kan gjøre for landet.
- alltid har det bedre enn noen andre.
- skal krumme ryggen og prøve igjen.
- har fått valgets gave og at jeg har valgt veien selv.
- ikke skal spørre for det er en større glede å gi.
- er kravstor og alltid vil ha mer enn det jeg har.
og
Jeg vet at jeg være takknemlig fordi jeg bor i et velsignet land.
Jeg vet at jeg skal kjempe for alt jeg har kjært. Dø om så det gjelder.

Jeg vet alt dette.

Men kjære NAV!

Jeg er dessverre ikke istand til å:

- tjene mitt brød for kropp og sjel orker ikke mer.
- ta ansvaret for alle mine handlinger jeg har gjort tidligere.
- ikke å ligge andre til last for jeg har ingen reserver selv.
- være en samfunnsnyttig borger fordi den samfunnsnyttige delen er gått i stykker.
- se hva jeg kan gjøre for landet og derfor må jeg spørre hva landet kan gjøre for meg.
- se de andre som har det værre
- krumme ryggen mer enn den allerede er krummet
- rette opp de valg jeg har gjort feil fordi jeg står i en blindvei uten mulighet til å snu.
- gi fordi jeg har ikke noe å igjen.
- leve på det jeg har så jeg må ha litt mer enn det jeg har.

Men Kjære NAV.

Jeg er takknemlig fordi jeg vet at jeg bor i et velsignet land med en natur og et klima og medmennesker som er uten sidestykke på vår lille klode, men det hjelper ikke bare å vite, det er godt å oppleve av og til også.

Jeg kan kanskje ikke lenger kjempe for det jeg har kjært for jeg har ikke noe å kjempe med.
Men Dø, det kan jeg fortsatt.

Så se i nåde til meg lille menneske, se i nåde på mine brev til deg
og vær min venn NAV, ikke min fiende!

Amen

Ensom!!??

Jeg skrev for lenge siden, i det minste føles det som lenge siden, en liten sak ang. det å være ensom.  Jeg skrev den da jeg selv følte at ingen hørte meg når jeg ropte.  Jeg kom til å tenke på den da jeg leste tragedien om mannen som hadde ligget død i 2 år uten å bli savnet. Kanskje verdt å tenke på.

Ensom i fjellveggen

Ensomheten er sikkert selvforskyldt, men slik er også med fjellklatreren som sitter fast i fjellveggen når samfunnet, private organisasjoner og andre yter bistand.

”Sitt rolig, bare vent så kommer vi”.

Og alle smiler og er lykkelige.

Den ensomme sitter imidlertid i fjellveggen alene og ingen ser ham. De få, om noen, som ser ham har mange gode forslag:

”Gjør si og så, gjør det på denne måten, nei på denne”, men det er jo nettopp detsom er fjellveggen. Den som sitter i den veggen sitter der fordi han ikke klarer å flytte seg for egen hånd. Noen må ta ham i hånden, sette på ham redningsselen og heise ham ned fra fjellet.

Det holder ikke å si hva han bør gjøre eller hva han må gjøre. Han klarer det ikke. Han er paralysert.

Sitter i fjellet sitt og verken tør eller klarer å klatre ned. Han har forsøkt mange ganger, men hver gang har han havnet på blindstier eller i små sprekker og sittet enda mer fast.

Jo da, noen har kommet og hjulpet med gode råd og god vilje.

Men har de hjulpet? Eller har de bare sagt til barnet hva det skal gjøre for å klare å svømme, sluppet det ut i havet og så gått fordi: ”nå har oss gjort kva gjerast kunne”. ”Nå får han bidra selv og nå vil vi ha noe tilbake. Vi vil ha renter på vår investering.”

Jeg tror det barnet ville druknet.

”Men,” sier du ”hvordan skal vi finne ham som sitter i fjellveggen? Han sier jo ikke ifra, han roper ikke!”

Gjør han ikke? 

Roper han ikke? Når hørte du fra ham sist? 

Når så du ham smile? Er ikke det et rop? 

Har du mistet evnen til å høre med hjertet? 

Er det kun den lyden øret hører som er viktig? Er det kun den lyden som er sterkere og overdøver alle de andre lydene verden er så full av du hører? Må han i detalj forklare og fortelle?

Er det ikke den manglende evnen til å forklare som gjør at han sitter fast i fjellveggen? Skal du da forvente at han, paralysert av ensomhet, skal klare å fortelle, eller enda verre, gjøre det du sier uten at du blir med med ham hele veien?

Han er ikke den helten, den tøffe mannen han forsøkte å være, eller dere trodde han var.

Ja, så har han ført dere bak lyset…….men var det av ond vilje?

Resignert, maktløs og tilintetgjort.

Slik føler man seg etter et nytt brev fra NAV. D tar beslutninger over hodet ditt, men snakker aldri med deg.
Riktignok har jeg nå, etter et antall telefoner fått til et møte med en saksbehandler. Men jeg kan ikke hjelpe for at jeg sitter igjen med en følelse av a møtet er kommet i orden av medynk mer enn et ønske om å snakke om min situasjon, mine søknader og min fremtid.
Jeg er vel så gammel at fremtid blåser de i, de følger reglene og glemmer menneskene.
De tok skrivelyst og pågangsmot fra meg med et pennestrøk. Det må være godt å ha slik makt.
Tror jeg legger denne skrivestue min på is en stund fremover. Følerat det nå bare blir en sutrblogg, og det vil jeg ikke.
Ha det så lenge lesere. Jeg må bruke alle mine små krefter i kamp mot NAV og for overlevelsse i den nærmeste fremtid.

Så liten er man altså!

Å være liten er noe man ofte slutter å være sånn rundt omkring puberteten. Da blir selvbildet voksent og ingen skal noensinne få ta fra deg den store, allvitende innstillingen til livet.

Hvor anderledes livets vandring kan vise seg å bli. 

I over to år har jeg i mer eller mindre grad slåss med NAV. Denne matodonten av et offentlig kontor som i god vilje ble etablert for at brukerne skulle slippe å måtte forholde seg til mange saksbehandlere når de av en eller annen grunn var nødt til å få hjelp av "Storebror". Så ideell, nobel og fin tanke. Om den bare hadde fungert i virkeligheten.

Etter lang tids kamp mot Goliat føler jeg nå at David virkelig er i ferd med å tape. Først lar de deg gjøre en ting i et års tid før de forteller deg at du skulle gjort noe annet helt fra begynnelsen av. Så kaster de deg fra den ene saksbehandleren til den andre så du gang på gang må ta nye mennesker gjennom hele historien om sykdom, innleggelser, depresjoner, suicidalitet og tap av inntektsmulighet. Så gir de deg et halmstrå å holde i. Du tviholder deg i det halmstrået som først heter søknad om uføretrygd, og så blir en anke som følge av avslag på nevnte trygdesøknad.

Nå er årsaken at attføring ikke er forsøkt til tross for at medisinsk ekspertise klart og tydelig har uttrykt at inntektsgivende arbeid er en umulighet for hele fremtiden.Men de står på sitt byråkratene, og det uten engang å ha snakket med den det gjelder og enda mindre med det medisinske apparatet rundt deg.  De står på at attføring ikke er forsøkt men gjør ikke en ting for å få til en slik aktivitet.  Så når fjellet ikke kommer til Mohammed får Mohammed gå til fjellet for å få til en aktivitet som han og omgivelsene vet vil være ikke bare fåfengt men kanskje rent ut skadelig.

Telefonen til NAV for å få snakke med den som skal være din saksbehandler ender med at et ukjent menneske må gjøre et notat og en forespørsel via mail om at saksbehandleren skal ringe deg.  Etter en drøy uke uten livstegn forsøker du på nytt å ringe. Samme runden med det lille tillegg at du nå må forsvare hvorfor du gjerne vil snakke med din saksbehandler. Nytt notat, ny mail og ny venting. En ny uke og en ny telefon, nytt menneske, nytt notat, ny mail og ny venting.

Så er man altså ikke større. Man er endatil så liten at man ikke sees. Selv mailen er tydeligvis så liten at den ikke observeres.

Den gamle sangen om valmuen og gresshoppen kommer meg i hu. Og jeg skjønner ikke moralen. "Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten".

Jeg er liten men ikke lykkelig. Jeg skulle gjerne vært større eller i det minste synlig.

Men hold ut Frithjof. Gjør alt du kan for å holde de mørke tankene ute. Det vil bli tøft men du får sette din lit til......ja, si det.

HADDE MAN BARE VÆRT MODIGERE!

 Jeg leste i Aftenposten i dag at kvinner trenger hjelp til å bli ledere. Sånn i utgangspunktet aner jeg her spiuren til en relativt heftig kjønnsdebatt, men den gir meg også visse andre tanker og ikke minst erindringer.
For mange år siden, sån ca. 12-15 år siden satt jeg en dag og så på min egen lønnsoppgave og da slo det meg at både min daværende bedre halvdel og jeg hadde fri telefon og fri avis. Det slo meg da at det ikke var den beste måten å disponere det som vi da kallte firmagoder, men som jo egentlig ikke var annet enn et tillegg i den lønnspakken vi hadde.
Mine tanker og drodlinger med meg selv førte meg etterhvert ut i en tanke om å gjøre noe med den doble frie telefon og  avis. Dette var før både mobil og nettavisser var veldig vanlig og de fleste familier hadde mer enn nok med en fasttelefon, og Aftenposten var stor nok til å være den nyhetskiulden man trengte i tillegg til Dagsrevyen.
Det var da jeg begynte å tenke på alle de elementen man kunne ha behov for som firmagoder og så slo det meg at man kunne skape en incentivbank.
Det vil si at man etablerte et system der det fantes et antall forskjellige goder. Det kunne være hushjelp, tøyvask, firmabil, telefon, avis, catering veds store anledninger, barnevakt osv. osv. Hver av disse godene kunne så igjen ha forskjellige priser etter hvilken mengde man ønsket å bruke, og avhengig av hvilken avtale Incentivbanken klarte å forhandle seg frem til med de forskjellige lebverandører av tjenester.
Så kom cluet. Den enkelte ansatte kunne, istedet for å få telefon og bil, f.eks. få firmagoder for kr. 50.000 som han/hun igjen kunne benytte i Incentivbanken. Fru Hansen kunne slik velge f.eks. hushjelp og firmabil mens herr Hansen kanskje valgte barnevakt, tøyvask og avis. Og dersom man ikke ønsket å bruke godene, så skattet man jo heller ikke.  Kanskje man valgte å slå godene sine sammen et år når et barn skulle gifte seg slik at catering ble det årets firmagode.
Jeg laget et nesten ferdig opplegg for å etablere en slik Incentivbank. Alle atnker og ideer lå der. Et 10-12 siders notat omkring systemet ble laget ferdig og jeg presenterte det for enkelte venner, bekjente og familie. Du store verden for en mottagelse:" Dette er tøys""Hvem gidder dette da""Hvem skal betale" osv.osv. Nei, jeg var ikke modig nok og la det hele i skuffen sammen med alle andre ideer.
Den skuffen ble etterhvert ganske stor og jeg tenkte tilslutt at alle de ideer jeg har hatt og som sikkert mange med meg har hatt burde på en eller annen måte komme frem i dagen.
Tenk alle de ideene som ikke blir noe av fordi innehaveren ikke har kompetansen, motet og kreftene til å gjennomføre dem. Kanskje noen andre kunne ta dem og utvikle dem videre. Denne siste tanken foreslo jeg så for Innovation Norge. Svaret var klart: "Vi trengher en 15-20 sider firmaplan med budsjett, markedsplan og markedsundersøkelse, så kan vi se på den". Pang, Henrettelsen trengte bare et skudd. Den traff hjertet med en innertier.
Og så er det altså at jeg i dag leser at kvinnelige ledere trenger, og ønsker nettopp disse godene jeg så for meg i Incentivbanken. Tankene og ideene var altså ikke så gale, de var bare litt forut for sin tid. Tenk om jeg hadde vært modigere, flinkere. Stått på, fått gjennomført. Eller enda bedre, tenk om jeg kunne få levert ideen min et sted der det fantes mennesker som kunne lage forretningsplaner. Som kunne gjøre markedsundersøkelser og skrive budsjetter. De skulle gjerne fått kjøpt hele ideen for et ganske enkelt beløp. Mitt mål var vel egentlig å få bekreftet at jeg ikke var helt gal.
Men slik ble det ikke.
Så alle dere som leser: Stå opp for ideene og drømmene deres. Stå opp for andres ideer og drømmer. Selv om det ikke er dere som har kommet på dem trenger de ikke være dårlige.

De små sorger og de store gleder!

Livet består av år, måneder, uker og dager. Og alle dagene består igjen av timer, minutter og sekunder. Og i løpet av sekundene, minuttene og timene opplever dere små og store sorger og tilsvarende gleder. Det er disse som er selve livet.

Slik er det for meg også, og i dag merket jeg det kanskje tydeligere enn vanlig. 

Jeg sto opp med hodet fullt av tanker. Glade tanker som jeg hadde lyst til å skrive ned og dele med dere. TAnker om hvor heldig jeg er og hvor godt vi som bor i Norge tross alt har det. Det var gode tanker og jeg bestemte meg for å smake på dem, systematisere dem og klargjøre dem for tastaturet senere på dagen. Jeg skulle bare en tur på DPS først. Jeg er nemlig så heldig å få delta i gruppesamtaler en gang i uken. Samtaler som forhåpentligvis skal hjelpe meg å fungere bedre med meg selv etterhvert. Og samtalene i dag var veldig gode.  Jeg var i kjempehumør og følte meg sterk, sikker og full av pågangsmot. Ikke minst fordi jeg for noen dager siden tok motet til meg og kastet meg selv, eller rettere sagt min CV og en søknad ut til ulvene i næringslivet. Det var ikke skummelt eller farlig. Det var noe jeg hadde lyst til å gjøre. Et område der jeg kunne bruke min såvel faglige som menneskelige kompetanse.

Så derfor var dagen, denne skyfrie vakre høstdagen så umåtelig god. Ingen hindringer lå foran meg og jeg nøt tanken på en sønn og samboer som pålanlegger bolig. Nøt tanken på at jeg skal få lov til å hjelpe til med det jeg kan på den praktiske siden. Jeg smakte på den gode følelsen det er å merke at en vakker datter har det godt og har funnet sin plattform i livet. At hun vet hva hun vil og hva hun vil arbeide med. Jeg kjente det gjorde godt at en ekskone har tatt spranget fullt ut og begynner i ny jobb, at hun skal slippe sene kvelder og hyppig lørdagsjobbing i butikk. At hun skal tilbake til finansverdenen hun kjenner fra før. Og jeg koste meg ved tanken på at jeg har invitert 5-6-7 eller kanskje flere grandnevøer og nieser på juletrefest i hovedstadens kanskje flotteste lokaler.  Dette var gode tanker. Og så gledet jeg meg på egne vegne også.

Jeg er blitt gjort oppmerksom på en blogg som skrives av et menneske som tydelig har problemer med seg selv, med forfølgelsesmani og med det meste som et menneske kan ha problemer med. I begynnelsen var det litt morsomt å lese.  Det ble litt underholdning på bloggerens bekostning, men etterhvert så jeg litt bakenfor. Så litt på hvor tragisk denne personen egentlig er og hvor vondt han må ha det med seg selv. Hvor tøfft det må være å leve et liv med så store psykiske problemer som han åpenbart har. 

Og da tenkte jeg et øyeblikk på meg selv. Hvor gor godt det er å være meg. Hvor heldig jeg har vært som har familie og venner rundt meg som er glad i meg og som lar meg være glad i seg. Hvor heldig jeg er som har så marginale problemer sammenlignet med denne andre. Hvor godt det er å være meg som kan kjenne den friske høstluften i uendelig nytelse. Det er glede.

Og så kom jeg hjem, åpnet PC for å skrive om gleden men bare innom mailen en liten tur. "Vi takker for din interesse, men stillingen er besatt." Se, det var dagens lille sorg. Og den kan jeg håndtere fordi jeg har så mye annet å glede meg over. Visst kan det gå vinter og vår før en tilsvarende stilling blir ledig igjen, men innen det har jeg forhåpentligvis hatt mange glederike dager.

Og det ønsker for jeg alle dere også. 

Ha en strålende høstkveld og helg.

Et rødt bendelbånd!

 En ung jente på 16 år skrev forleden på Aftenposten.no en historie om pappen som er psykisk syk. Den historien betok meg og kjente jeg meg igjen i.
Den unge jenta beskrer en hverdag der alle, fra behandlingsapparat via den syke til skole og omgivelser, behandler psykiske lidelser med taushet og fortielse. Hun beskriver kanskje det mest usynlige tabu vi har i dagens samfunn. Og dette tabu, denne tausheten og usynliggjøringen, hver er det egentlig godt for?
Hun fikk meg til å tenke. Tenke på hvem, hva og hvorfor det er slik. Hvem tjener på det? Hva er de redd for? Hvorfor er det så få som tør å si noe?
Hvem? Nei, si det. Jeg kan ikke komme på noen som måtte tjene på det, med mindre vi i et anfall av konspirasjonsteori kaster oss over den farmasøytiske industri.  Jeg tror ikke noe på det.  Jeg tror faktisk ikke noen tjener på det. Jeg tror det rett og slett er et resultat av gamle fordommer der psykiske lidelser ble sett på i samme bås som sinnsykdom og mentale handicap. Et haleheng fra da vi som små gikk rundt og sang: "Det er høl i gjerdet på Gaustad". Ety biprodukt av gamledagers lobotomering mot det meste som ikke var helt comme il faut.
Men hvis det ikke er noen som tjener på det, så er det med andre ord alle vi andre (jeg burde kanskje si "alle de andre" i og med at jeg er blandt de tabubelagte, men jeg skal ikke fremelske meg selv) som er hvem. Vi tjener ikke noe på det, men vi spares for noe. Vi spares for det vi ikke forstår.
Hva? Hva er vi/de redd for? Jada, jeg skjønner at mange er redd for enkelte psykotiske og sinnslidende mennesker. Vi leser dessverre altfor ofte om mennesker med slike lidelser som i ren desperasjon eller forskruddhet begår handlinger, av og til grusomme handlinger, som alle andre bør og skal bekyttes mot. Jeg skjønner at du som nabo kan føle det ubehagelig å vite om et problem og at du derved kan føle et form for ansvar. Jeg skjønner det, men samtidig har det vel aldri vært umenneskelig å bry seg om sin neste. Og de virkelig store katastrofene er i et ganske kraftig mindretall. De fleste mentale lidelser er ikke så farlige, de er ikke farlige i det hele tatt. Og dessuten er de ikke smitsomme.
Hvorfor? Hvorfor er vi/de redd for å si noe? Hvorfor tviholder vi på tabuet? Jeg tror det kan være like mange forklaringer som det er grupper mennesker. Jeg tenker i prinsippet på 4 grupper rundt den lidende.
For det første er det den lidende selv. Han/hun vil helst ikke vise hva de sliter med fordi omverdenen har så mange rare reaksjonsmåter. Det være seg som følge av forutinntatthet eller overreagerende medfølelse. Den syke er ofte ikke utagerende og synlig syk. De som agerer og virkelig oppfattes av alle oss andre som "gale" blir som regel tatt hånd om av de rette innstanser og får sin hjelp på den måten samfunnet i dag synes og vet best. Det er den stille syke som er problemet. Han eller hun vil kanskje bare ha et øre å få snakke til. Det er ikke sikkert at en remse med råd og forslag er det som er ønskelig.  Det er kanskje bare en stille aksept. "Slik ble livet itt!" -"Ja det ble vel slik, men jeg er glad i deg uansett!" Kanskje det er så enkelt.Men hvem skal kaste det første lodd.
For det andre er det familie og pårørende. Problemene rundt forutinntatthet er nøyaktig de samme. Men i tillegg vil vi ikke, hva heter det i homsespråket? oute en annen. Vi tenker at vi legger enda større byrder på den sykes skuldre, og på våre egne ved å si noe. Vi pakker oss selv og den syke inn i bomull og passer på at ingen ser hva som er galt, eller at det er noe galt i det hele tatt.
Da jeg ble syk første gang var min datter bare 7-8 år. Da hennes venner spurte hvorfor pappa var syk hjemme når han så frisk ut svarte hun:"Pappa har brukket en nerve." Så enkelt. Barna aksepterte det uten å nøle. Den brukne nerve var ikke farligere eller skumlere enn det brukne ben. Hun lærte meg å være åpen. og hun lærte sine omgivelser å være åpne.
Den tredje gruppen er behandlingsapparatet. Et eller annet sted langt inne i helsevesenets irrganger er det en eller annen gang bestemt at den psykisk lidende skal beskyttes. Og dermed dyrkes tabuet. Som den unge jenta fra Aftenposten beskriver så skal ikke besøkende på sykehus av denne type se andre pasienter. Jeg husker selv hvordan mine gjester ble henvist til et besøksrom, og der fikk vi være.  Som om vi var i et fengsel. Kanskje vi skulle tenke omvendt. Hvis de besøkende fikk lov til å komme i kontakt med andre pasienter så ville kanskje ikke de andre pasientene være så redde for å vise sin lidelse. Og skulle det være et problem så kan de gjemme seg på romene sine. Ikke for at de skal skjules men kanskje det kjennes tryggest akkurat den timen besøkstiden varer. Jeg vil jo anta at besøkende på et psykiatrisk sykehus er de minst farlige av alle å treffe. Kanskje det kan være god trening.
Den siste gruppen er omgivelsene, samfunnet. Hva gjør vi med den? Vel, det er ganske enkelt. Samfunnet, omgivelsene består nemlig av de tre tidlihgere nevnte gruppene. Vi har hatt syke statsministere, vi har journalister som har familie som er syke og vi har alle andre. Og alle andre kjenner en eller annen som lider, de vet det bare ikke enda.
OK. Hva skal du gjøre med dette da Frithjof? Tja, si det. Jeg lå en stund i går kveld før jeg sovnet og tenkte på det. Så datt det ned i hodet mitt. I dag har jeg vært ute og kjøpt et rødt bendelbånd.
Et rødt bendelbånd jeg har knyttet rundt håndleddet. Jeg har valgt rødt fordi det er synlig. Synlig mot hvite skjorter og mørke dresser, synlige mot hud og korte trøyer, synlige nesten uansett. Jeg har knyttet det for å vise at jeg har noe jeg gjerne kan snakke med andre om og for å vise at jeg kjenner, og er stolt av å kjenne noen som lider. For å vise en som lider at jeg kan snakkes med. For å vise at jeg har lyst til å være et medmenneske.
Og så har jeg gjort en ting til. Jeg har funnet et stort tre, et trygt og godt tre og så har jeg bundet et bendelbånd, et rødt bendelbånd rundt det treet. KAnskje du går forbi det og tenker at du kan bidra du også.
Slik er det ingen som tjener på noe som helst. Ingen tvinges til å offentliggjøre noe som helt og jeg tror ikke noen blir skadelidende heller.
Så dette er til deg unge jente 16 fra Aftenposten. Dette er for deg.

Loddet er kastet! (Takk Elisabeth)

En telefon fra en veldig god venn var det som skulle til!
Tenk dere det. En mann som meg som fremstår som selvsikkerheten selv, som en som fikser og ordner det meste, som ikke er redd for noe, som skriver om seg selv og sine problemer så alle og enhver kan lese; har gått rundt hele helgen og nesten p... i b... av redsel for å skrive en mail til et fremmed menneske.
Men nå er det altså gjort.  Hva svaret og fremtiden blir er det vel bare .....ja, fremtiden som kan gi svaret på
.
Nå er det bare å vente, og heldigvis har de siste årene lært meg tålmodighet.

Ibsen var en klok mann han også......

Jeg har til stadighet vandret Henrik Ibsens gate (tidligere Drammensveien), Fredriksgate og Karl Johans gate og undret meg stort.....

stort over det fantastiske kunstverk som ligger helt fra Ibsen-museet til Grand Cafè. Jeg har undret meg over sitatene på fortauet.  Sitatenes visdom, styrke og skjønnhet, og jeg har undret meg over at det ikke finnes et eneste sted der disse er samlet slik at vandrende kan lese dem, se dem i f.eks oversettelse til engelsk eller fransk eller for den saks skyld kinesisk.

Det måtte jo være en sak turister i vår vakre by kunne sette pris på. Jeg mener å se vårt lands største lyriker og forfatters, kanskje vå mest kjente persons sitater skrevet i granitt. Det er vel større enn håndavtrykk utenfor den Svarte Katta. Ikke til forkleinelse for de som har fått sine fingeravtrykk foreviget der, men jeg er ikke sikker på om jeg vil sette Ibsen og Juster i samme bås.

Hvorom allting er. Jeg har sjekket og fåttt til svar at disse sitater ikke er samlet. Så da var det å ta saken i egen hånd eller egen penn om du vil. En strålende høstdag (i dag) tok jeg med meg en notatblokk og en penn og vandret samme vei som mester Ibsen selv gjorde hver dag. Fra Museet, ned Henrik Ibsens gate over til Fredriksgate og ned Krl Johans sydside. Helt til Grand Hotell (der folk stimlet sammen for å se et eller annet Gaga-greie) og så ned til Rosenkrantzgate der de sitatene stopper opp. Før det dukker opp et enslig utenfor Universitets Urbygning, der han alltid stilte sin klokke.

Så her har dere dem, sitatene, Fra sitat nr. 1 til sitat nr 22 der vi går over til Fredriksgate og leser nr. 23 til nr.32. Egentlig et ganske velvagt sitat akkurat der.

Så er det sitat 33 på Karl Johans sydside helt til sitat 63. Der krysser vi Karl Johans gate og møte sitat 64 og Byggmester Solnes utenfor Grand og ned mot sitat 67 på hjørnet Rosenkrantz gate.  Så er det altså ikke noe før nr. 68 og Urbygningen.

Jeg håper dere har like stor glede av å lese dem som jeg har hatt av å skrive dem ned. Neste prosjekt blir to permer og flere språk. Men nyt dette foreløpig

Vær så god

1	Kongsemnerne
	Skaldskap læres ikke. Jeg fik Sorgens gave og saa var jeg skald
2	Hærmennene på Helgeland
	Sæt en ørn i Bur og den vil bide i stengene enten de saa ere av Jern eller Guld
3	Kongsemnerne
	En mand kan falle for en andens Livsværk; men skal han blive ved at leve, saa maa han leve for sitt eget
4	Et rimbrev
	Kræv ikke; ven, at jeg skal gåden klare; jeg spørger helst; mit kald er ej at svare
5	Tak
	Hendes hjem er her ude på frihedens hav, hvor digterens skude kan spejle sig av.
6	Fru Inger til Østraadt
	Der er ikke een af dem, som har Mod til at være Mand, og dog bebreide de mig, at jeg er en Kvinde.
7	Peer Gynt
	Slot over slot sig bygger! Hej, for en skinnende Port! Staa! Vil du staa! Det rygger længer og længere bort!
8	Brev til redaktør Amandus Schibsted 27. mars 1886
	Det er ikke lovprisninge eller tilslutning, jeg tørster efter. Men forståelse. Forståelse.
9	Rosmersholm
	Og så er det vel to slags viljew i et menneske, skulde jeg mene!
10	Gengangere
	Jeg står iukke i det med alle disse bånbd og hensyn længer. Jeg kan det ikke! Jeg må arbeide mig du til frihed
11	Brendte skibe
	Mot snelandets hytter, fra solstrandens krat, rider en rytter hver eneste nat.
12	En folkefiende
	En skulde aldrig ha’ sine bedste buxer på, når en er ude og strider for frihed og sandhed.
13	Uden navn
	Mer end livet, mine herrer, er en drøm, som ei fik liv
14	Mit Fædreland. Dikt i Morgenbladet 20.november.1890
	Sålangt min digtning tænder sind i brand, Sålangt går grænsen for mit fædreland
15	Brev til Bjørnstierne Bjørnson 15.juni.1897
	Norge er et vanskeligt land at have til fædreland.
16	Brand
	Se, statens forraad er kun tyndt; den vil Valuta for sin Mynt.
17	Kjærlighetens komedie
	Kan hende jeg sejler min Skude paa Grund; men saa er det dog dejligt at fare!
18	Peer Gynt
	Atter og fram, det er lige langt; - du og ind, det er lige trangt
19	Fru Inger til Østraadt
	Tanken har Maagevinger; Havet standser den ikke.
20	Terje Viigen
	Stort har jeg mistet, men størst jeg fik. Bedst var det kan hende, det gik, som det gik,- Og så får du ha’e tak da Gud
21	Peer Gynt
	Gaa udenom, sa’e Bøygen. En faar saa her
22	Keiser og Gallileer
	Det er visdomslærere nok i denne stad; Men hvor er visdommen?
23	Fra opptegnelsene til Et Dukkehjem, Roma 19.0ktober.1878
	Kvinder dømmes i det praktiske liv etter manden lov, som om hun ikke var kinde men en mand
24		Kjærlighetens komedie
		Du kjender ej den Kapital, som bor i Kvindens Tanker og og i Kvindens Ord.
25		Et Dukkehjem
		Jeg tror at jeg er først og fremst et menneske; jeg, likesåvel som du, eller iallfald, at jeg skal forsøge på at bli’e det
26		Til min ven Revolutionstaleren
		I sørger for vandflom til verdensmarken. Jeg lægger med lyst torpèdo under Arken
27		Peer Gynt
		Paa Ridestellet skal Storfolk kjendes!
28		Kongsemnerne
		Gaar til sin Gjerning de norske Mænd Viljeløst mimrende, ved ej hvor hen;….. Kan kun om en Ting i Verden de enes, Den, at hver Storhed skal styrtes og stenes.
29		Bergmanden
		Bryd mig vejen tunge hammer, til det dulgtes hjertekammer!
30		Brev til Georg Brandes 17.februar.1871
		Hvad De kalder Frihed, kalder jeg friheder
31		Kongsemnerne
		Det er mer at være Konge end at være Skald
32		Peer Gynt
		Kan du træffe Kongen, - gaa udenom lakejen
33		Kongsemnerne					Sitat valgt av Kirsti Volle
		Der ligger ingen sejrende magt i det, at have Rett
34		En Folkefiende					Sitat valgt av Faride Katanchi
		Sandhedens og Frihedens farligste fiender iblandt os, det er den kompakte majoritet
35		Peer Gynt					Sitat valgt av Jan Olav Riise
		Ja, tænke det; ønske det; ville det med; men gjøre det. Nej; det skjønner jeg ikke
36		Peer Gynt					Sitat valgt av Øyvind Rusten
		Det er ikke grejdt at forstaa, hvor Skoen trykker, naar en ikke har den paa
37		Brand					Sitat valgt av Grethe Elisabeth Hauge
		Det, som du er, vær fuldt og helt og ikke stykkevis og delt.
38		Vildanden	Sitat valgt av Simen, Erlen, Petter, Ida, Lasse, Espen, stine, Øystein, Eric,  Tina, Daniel Bjerke VGS 2. klasse Idrett vår -06
		Der gives mennesker her i verden, som dukker til bunds bare de får et par hagel i kroppen, og så kommer de aldrig op igjen mer.
39		Lille Eyolf	Sitat valgt av 2MDF Hartvig Nissens skole 2006
		Herregud en kan da ikke gøre noget bedre end lege i denne velsignede verden
40		Vildanden		Sitat valgt av Gina K. Granum
		Tar De livsløgnen fra et gennemsnitsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme.
41		En Folkefiende		Sitat valgt av Marte Synnøve Abrahamsen
		Sagen er den, ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene
42		De unges forbund			Sitat valgt av Thomas Thiis-Evensen
		Vi ejer Tiden; men Tiden ejer også os.
43		Brand					Sitat valgt av Sven Morten Arnesen
		Evigt ejes kun det tabte
44		Peer Gynt					Sitat valgt av Ingrid Falk
		Hvor Udgangspunktet er galest, blir Resultatet originalest
45		Fri Inger til Østradt					Sitat valgt av 2AAC Lambertseter VGS 2006
		Hør, skulde det nu ikke være på Tide at kaste masken?
46		Brand					Sitat valgt av Torgeir Størseth
		Ikke tusind Ord sig prenter som en Gjernings Spor
47		Fra I en Komponists Stormbog
		Spil, så stenen spruder gnister! Spil, så dyrehammen brister!
48		Peer Gynt
		Jeg har lest på Trykk -          og Sattsen er sand – ”Ingen blir Profet i sit eget Land”
49		Tale til Studentenes fanetog 10.september.1871
		Og hvad er så det; at digte? For mig gikj det sent op, at det; at digte; det er væsentlig at se.
50		Brand
		Stryg ikke Sprogets gamle Gloser, før du har skabt de nye ord.
51		Catalina
		Her raader Magtsprog, ej Rettferdighed
52		Peer Gynt
		Man skal ej læse for at sluge, Men for at se, hvad man kan bruge.
53		Brev til Georg Brandes 20.desember.1870
		Det eneste jeg elsker ved friheden, er kampen for den; besiddelsen bryder jeg mig ikke om.
54		Vildanden
		brug ikke det udenlandske ord idealer. Vi har jo det gode norske ord: løgne
55		Kjærlighetens komedie
		Det gaar en Nemesis i gjennem Livet; At rømme væk fra den, er ingen givet.
56		Brev til Olav Skavlan 24.januar.1882
		Norge er et frit land befolket av ufrie mennesker.
57		Samfundets støtter
		Å, hvor vi her lider under mishandling af vaner og vedtægter! Gør oprør imod dette.
58		Brev til Georg Brandes 17.februar.1871
		Verken moralbegreperne eller kunstformerne har nogen evighed for sig.
59		En folkefiende
		Men det kan da vel for fanden, aldrig i evighed være ret at de dumme skal herske over de kloge
60		Et vers
		At leve er - krig med trolde i hjertets og hjernens hvælv. At digte, - det er at holde dommedag over sig selv.
61		En folkefiende
		Minoriteten har altid retten
62		Brand
		Byd ilden skilles fra sin Hede, Sne fra sin frost, Sjø fra sin Væde!
63		Et dukkehjem
		Livet har lært mig, ikke at tro på talemåder.
64		Byggmester Solnes
		Luftslotte, de er saa nemme at ty ind i, de. Og saa nemme at bygge også.
65		En folkefiende
		En får ta’ føden, hvor en kan finde den
66		Opptegnelse til Hedda Gabler
		Livet er ikke sørgeligt, -          Livet er latterligt – -          Og det kan ikke bæres
67		Vildanden
		Uh. Ikke flæsk
68		Keiser og Gallileer				Sitat valgt av Vigdis Ystad
		Last ikke tiden. Havde tiden været større, så var du bleven mindre.