Et rødt bendelbånd!

 En ung jente på 16 år skrev forleden på Aftenposten.no en historie om pappen som er psykisk syk. Den historien betok meg og kjente jeg meg igjen i.
Den unge jenta beskrer en hverdag der alle, fra behandlingsapparat via den syke til skole og omgivelser, behandler psykiske lidelser med taushet og fortielse. Hun beskriver kanskje det mest usynlige tabu vi har i dagens samfunn. Og dette tabu, denne tausheten og usynliggjøringen, hver er det egentlig godt for?
Hun fikk meg til å tenke. Tenke på hvem, hva og hvorfor det er slik. Hvem tjener på det? Hva er de redd for? Hvorfor er det så få som tør å si noe?
Hvem? Nei, si det. Jeg kan ikke komme på noen som måtte tjene på det, med mindre vi i et anfall av konspirasjonsteori kaster oss over den farmasøytiske industri.  Jeg tror ikke noe på det.  Jeg tror faktisk ikke noen tjener på det. Jeg tror det rett og slett er et resultat av gamle fordommer der psykiske lidelser ble sett på i samme bås som sinnsykdom og mentale handicap. Et haleheng fra da vi som små gikk rundt og sang: "Det er høl i gjerdet på Gaustad". Ety biprodukt av gamledagers lobotomering mot det meste som ikke var helt comme il faut.
Men hvis det ikke er noen som tjener på det, så er det med andre ord alle vi andre (jeg burde kanskje si "alle de andre" i og med at jeg er blandt de tabubelagte, men jeg skal ikke fremelske meg selv) som er hvem. Vi tjener ikke noe på det, men vi spares for noe. Vi spares for det vi ikke forstår.
Hva? Hva er vi/de redd for? Jada, jeg skjønner at mange er redd for enkelte psykotiske og sinnslidende mennesker. Vi leser dessverre altfor ofte om mennesker med slike lidelser som i ren desperasjon eller forskruddhet begår handlinger, av og til grusomme handlinger, som alle andre bør og skal bekyttes mot. Jeg skjønner at du som nabo kan føle det ubehagelig å vite om et problem og at du derved kan føle et form for ansvar. Jeg skjønner det, men samtidig har det vel aldri vært umenneskelig å bry seg om sin neste. Og de virkelig store katastrofene er i et ganske kraftig mindretall. De fleste mentale lidelser er ikke så farlige, de er ikke farlige i det hele tatt. Og dessuten er de ikke smitsomme.
Hvorfor? Hvorfor er vi/de redd for å si noe? Hvorfor tviholder vi på tabuet? Jeg tror det kan være like mange forklaringer som det er grupper mennesker. Jeg tenker i prinsippet på 4 grupper rundt den lidende.
For det første er det den lidende selv. Han/hun vil helst ikke vise hva de sliter med fordi omverdenen har så mange rare reaksjonsmåter. Det være seg som følge av forutinntatthet eller overreagerende medfølelse. Den syke er ofte ikke utagerende og synlig syk. De som agerer og virkelig oppfattes av alle oss andre som "gale" blir som regel tatt hånd om av de rette innstanser og får sin hjelp på den måten samfunnet i dag synes og vet best. Det er den stille syke som er problemet. Han eller hun vil kanskje bare ha et øre å få snakke til. Det er ikke sikkert at en remse med råd og forslag er det som er ønskelig.  Det er kanskje bare en stille aksept. "Slik ble livet itt!" -"Ja det ble vel slik, men jeg er glad i deg uansett!" Kanskje det er så enkelt.Men hvem skal kaste det første lodd.
For det andre er det familie og pårørende. Problemene rundt forutinntatthet er nøyaktig de samme. Men i tillegg vil vi ikke, hva heter det i homsespråket? oute en annen. Vi tenker at vi legger enda større byrder på den sykes skuldre, og på våre egne ved å si noe. Vi pakker oss selv og den syke inn i bomull og passer på at ingen ser hva som er galt, eller at det er noe galt i det hele tatt.
Da jeg ble syk første gang var min datter bare 7-8 år. Da hennes venner spurte hvorfor pappa var syk hjemme når han så frisk ut svarte hun:"Pappa har brukket en nerve." Så enkelt. Barna aksepterte det uten å nøle. Den brukne nerve var ikke farligere eller skumlere enn det brukne ben. Hun lærte meg å være åpen. og hun lærte sine omgivelser å være åpne.
Den tredje gruppen er behandlingsapparatet. Et eller annet sted langt inne i helsevesenets irrganger er det en eller annen gang bestemt at den psykisk lidende skal beskyttes. Og dermed dyrkes tabuet. Som den unge jenta fra Aftenposten beskriver så skal ikke besøkende på sykehus av denne type se andre pasienter. Jeg husker selv hvordan mine gjester ble henvist til et besøksrom, og der fikk vi være.  Som om vi var i et fengsel. Kanskje vi skulle tenke omvendt. Hvis de besøkende fikk lov til å komme i kontakt med andre pasienter så ville kanskje ikke de andre pasientene være så redde for å vise sin lidelse. Og skulle det være et problem så kan de gjemme seg på romene sine. Ikke for at de skal skjules men kanskje det kjennes tryggest akkurat den timen besøkstiden varer. Jeg vil jo anta at besøkende på et psykiatrisk sykehus er de minst farlige av alle å treffe. Kanskje det kan være god trening.
Den siste gruppen er omgivelsene, samfunnet. Hva gjør vi med den? Vel, det er ganske enkelt. Samfunnet, omgivelsene består nemlig av de tre tidlihgere nevnte gruppene. Vi har hatt syke statsministere, vi har journalister som har familie som er syke og vi har alle andre. Og alle andre kjenner en eller annen som lider, de vet det bare ikke enda.
OK. Hva skal du gjøre med dette da Frithjof? Tja, si det. Jeg lå en stund i går kveld før jeg sovnet og tenkte på det. Så datt det ned i hodet mitt. I dag har jeg vært ute og kjøpt et rødt bendelbånd.
Et rødt bendelbånd jeg har knyttet rundt håndleddet. Jeg har valgt rødt fordi det er synlig. Synlig mot hvite skjorter og mørke dresser, synlige mot hud og korte trøyer, synlige nesten uansett. Jeg har knyttet det for å vise at jeg har noe jeg gjerne kan snakke med andre om og for å vise at jeg kjenner, og er stolt av å kjenne noen som lider. For å vise en som lider at jeg kan snakkes med. For å vise at jeg har lyst til å være et medmenneske.
Og så har jeg gjort en ting til. Jeg har funnet et stort tre, et trygt og godt tre og så har jeg bundet et bendelbånd, et rødt bendelbånd rundt det treet. KAnskje du går forbi det og tenker at du kan bidra du også.
Slik er det ingen som tjener på noe som helst. Ingen tvinges til å offentliggjøre noe som helt og jeg tror ikke noen blir skadelidende heller.
Så dette er til deg unge jente 16 fra Aftenposten. Dette er for deg.