Så liten er man altså!

Å være liten er noe man ofte slutter å være sånn rundt omkring puberteten. Da blir selvbildet voksent og ingen skal noensinne få ta fra deg den store, allvitende innstillingen til livet.

Hvor anderledes livets vandring kan vise seg å bli. 

I over to år har jeg i mer eller mindre grad slåss med NAV. Denne matodonten av et offentlig kontor som i god vilje ble etablert for at brukerne skulle slippe å måtte forholde seg til mange saksbehandlere når de av en eller annen grunn var nødt til å få hjelp av "Storebror". Så ideell, nobel og fin tanke. Om den bare hadde fungert i virkeligheten.

Etter lang tids kamp mot Goliat føler jeg nå at David virkelig er i ferd med å tape. Først lar de deg gjøre en ting i et års tid før de forteller deg at du skulle gjort noe annet helt fra begynnelsen av. Så kaster de deg fra den ene saksbehandleren til den andre så du gang på gang må ta nye mennesker gjennom hele historien om sykdom, innleggelser, depresjoner, suicidalitet og tap av inntektsmulighet. Så gir de deg et halmstrå å holde i. Du tviholder deg i det halmstrået som først heter søknad om uføretrygd, og så blir en anke som følge av avslag på nevnte trygdesøknad.

Nå er årsaken at attføring ikke er forsøkt til tross for at medisinsk ekspertise klart og tydelig har uttrykt at inntektsgivende arbeid er en umulighet for hele fremtiden.Men de står på sitt byråkratene, og det uten engang å ha snakket med den det gjelder og enda mindre med det medisinske apparatet rundt deg.  De står på at attføring ikke er forsøkt men gjør ikke en ting for å få til en slik aktivitet.  Så når fjellet ikke kommer til Mohammed får Mohammed gå til fjellet for å få til en aktivitet som han og omgivelsene vet vil være ikke bare fåfengt men kanskje rent ut skadelig.

Telefonen til NAV for å få snakke med den som skal være din saksbehandler ender med at et ukjent menneske må gjøre et notat og en forespørsel via mail om at saksbehandleren skal ringe deg.  Etter en drøy uke uten livstegn forsøker du på nytt å ringe. Samme runden med det lille tillegg at du nå må forsvare hvorfor du gjerne vil snakke med din saksbehandler. Nytt notat, ny mail og ny venting. En ny uke og en ny telefon, nytt menneske, nytt notat, ny mail og ny venting.

Så er man altså ikke større. Man er endatil så liten at man ikke sees. Selv mailen er tydeligvis så liten at den ikke observeres.

Den gamle sangen om valmuen og gresshoppen kommer meg i hu. Og jeg skjønner ikke moralen. "Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten".

Jeg er liten men ikke lykkelig. Jeg skulle gjerne vært større eller i det minste synlig.

Men hold ut Frithjof. Gjør alt du kan for å holde de mørke tankene ute. Det vil bli tøft men du får sette din lit til......ja, si det.