Det er rart!

 Det er rart å tenke på hvordan livet er blitt, hvordan verden rundt meg ser ut, hvordan jeg er blitt den jeg er.
Arv og miljø, Eia's programserie, epikrisene jeg har fått tilsendt og måttet lese, menneskene rundt meg som fortalte meg hva jeg skulle og hva jeg ikke fikk lov til, hva jeg måtte og hva jeg ikke burde. Risen jeg fikk og rosen som  uteble, karakterene som lærerne skrev i sin tid og karakteren jeg selv har spillt. Høyden jeg fikk og musklene som uteble, hjernen som vokste i en retning og opplæringen som ble styrt i en annen. Skiene som var smale og brukte med tåbinding, mens drømmen var brede ski med langreim. Håpet om å bli sett for det jeg gjorde og ikke fordi navnet og høyden var lange. Bøkene jeg burde ha lest men ikke gjorde og den lødige ubetydelige kiosklitteraturen som fyllte bokhyllen.
Alle disse livselementene og millioner av andre har gjort meg til den jeg er og dermed også vært med på å gjøre andre til det de er, Jeg har, som sommerfuglem\ns vingeslag, hatt en påvirkning. Alt jeg har gjort har i en eller annen form påvirket andre, påvirket deg som leser dette. For tenk, det at du har lest til nå har påvirket deg.  Du har brukt noen få minutter av ditt liv til å lese dette. Minutter som kunne vært brukt på andre ting, fornuftige og givende saker. Kanskje til og med inntektsbringende gjøremål. Kanskje du endatil leser hele dette brevet ferdig og kanskje det gjør noe med deg. Kanskje du forteller om det til en venn eller en elskerinne som igjen leser det. Slik kan kanskje disse våkenattsskribleriene vandre verden rundt.
Det er rart.
Men nå er det altså natt. Midnatt og Sandman vil ikke komme på besøk i natt.  Litt trist, men samtidig bra for det er om natten jeg får skrivelysten over meg. Og i natt fikk jeg lyst til å skrive om hvordan livet er blitt.  Hvordan den snikende lidelsen som først dukket opp til overflaten for 12 år siden for så å dykke ned igjen. Ned på det store dyp før den for 2-3 år siden fant ut at tiden var inne til å krype opp av dypet for godt. Krype opp og bli et synlig landdyr.
Jeg har vært ganske ærlig med hvordan jeg har det og hvordan jeg har hatt det.  Kanskje det ikke har vært så lurt. Alle, eller ihvertfall ganske mange, vet nå at Frithjof sliter med psyken. Han har en diagnose som heter Dystymi. Det er fint at folk vet det, så slipper jeg å forklare så mye, men samtidig blir menneskene rundt meg så opptatt av å spørre hvordan jeg har det, hvordan det går, er du frisk nå? Spørsmål er jo godt ment, og de kommer, håper jeg da, fra innerst i hjertene hos spørrerne. Og jeg svarer, eller rettere svarte ærlig. Jo takk bra eller nei, nå er det ikke så lett.  Men etterhvert orker man (legg merke til at jeg nå går over fra jeg til man) ikke å svare ærlig. Det ber ikke hyggelig å spre sine dystre tanker og forhåpninger ut over gudoghvermann.  Svarene blir mer og mer positive.  Veldig hyggelig, men hva fører det til igjen? Jo at den tidligere så berømte l masken min (se bl.a. bloggen 29.03.09) begynner å feste seg fast igjen.. Og da er sirkelen sluttet.
Kanskje det er derfor jeg trives så godt med å være oppe om natten. Da kan jeg tillate meg å svåre helt ærligpå de spørsmål jeg stiller meg selv. På en måte styrke meg litt til de usanne svarene jeg vet vil komme når solen er oppe. For det er ikke sant at trollet sprekker ved solrenning. Trollet blir sterkere og modigere da.  Trollet er mørkredd.  Om natten gjemmer det seg vekk fra meg men om dagen sitter det på ryggen min og tviholder på masken.
Men nå har jeg på en måte lurt trollet litt.  I et hjørne under sengen min ligger det å gjemmer seg for natten og merker ikke at jeg skriver. Ikke kan det lese heller forresten. Det skjønner ikke at jeg skriftlig svarer på mine egne spørsmål, ærlig. Men nå er det gjort.
Og du som  nå har brukt 10 minutter av ditt liv på å lese dette. Hva har det gjort med deg? Har det påvirket deg på noen måte? Har du kanskje merket at du har en liten maske selv? Kanskje du forteller om denne bloggen, om denne rare Frithjof til noen andre. Kanskje til en venn eller en ektefelle eller en uvenn eller en kollega eller en sjef eller en elsker eller et barn. Kanskje mine små natteskriblerier nå har startet på sin forsiktige vandring rundt i verden.
Hvis det jeg skriver, det jeg, til tider ganske smertefullt, river ut av mitt eget bryst gir deg noe. Hvis det får deg til å tenke så er jeg glad. Hvis det ikke får deg til å tenke er jeg også glad, for da har jeg gitt deg noen minutter uten at du har trengt å tenke i det hele tatt, du har kunnet slappe helt av.
Uansett så ville jeg sette umåtelig pris på en liten hilsen eller så under dette skriveri. Og del gjerne med andre.
Ha en strålende dag (hvis det er dag når du leser) eller en fredfyllt natt..