SNOWBLIND FRIEND

Plutselig dukket en gammel tekstvenn opp.  Fra intet var den der.  Og jeg husket hvert ord og hver tone.  Kanskje det er en mening med det?


You say it was this morning when you last saw your good friend
Lyin' on the pavement with a misery on his brain
Stoned on some new potion he found upon the wall
Of some unholy bathroom in some ungodly hall

He only had a dollar to live on 'til next Monday
But he spent it all on comfort for his mind
Did you say you think he's blind?

Someone should call his parents, a sister or a brother
And they'll come to take him back home on a bus
But he'll always be a problem to his poor and puzzled mother
Yeah he'll always be another one of us

He said he wanted heaven but prayin' was too slow
So he bought a one way ticket on an airline made of snow
Did you say you saw your good friend flyin' low?
Flyin' low, dyin' slow

You say it was this morning when you last saw your good friend
Lyin' on the pavement with a misery on his brain
Stoned on some new potion he found upon the wall
Of some unholy bathroom in some ungodly hall

He only had a dollar to live on 'til next Monday
He said he wanted heaven but prayin' was too slow
So he bought a one way ticket on an airline made of snow
Did you say you saw your good friend flyin' low?
Dyin' slow, flyin' low
Did you say you saw your good friend flyin' low?
Dyin' slow, flyin' low, flyin' and dyin' slow

Mine brødre,mine søstre. Mine venner og fiender. Mine kjente og mine ukjente.

Jeg hadde en drøm - I had a dream.
Der bror sto mot bror og venn sto mot venn. Der far sto mot sønn og søster mot mor. Det var alle mot alle. Alle var uenige, alle dyrket sin lille egenhet, alle kjempet for seg og sitt. Det var hvert enkelt menneske mot 8 mrd andre. Det var 64 mrd mrd kamper. Det var den endelige egoi...smen som hadde tatt overhånd og nestentanken var død.

Jeg hadde en drøm-I had a dream.
Der nestekjærligheten kom i tredje eller fjerde rekke, etter at egoet og egennytten og egodyrkelsen hadde fått sitt. Der smilet var borte til fordel for et glis. Et grisk glis uten varme uten annet mål enn å forsyne seg. Der forsvar ikke var en overlevelseskunst men et gjerde for å beholde alt man begjærte. Et gjerde høyt nok til å romme ti, hundre ja tusen ganger det som gjør mennesket mett. Et begjerde.

Jeg hadde en drøm. - I had a dream!
Der noen var viktigere enn andre. Der kvinner sto under menn. Der religion sto over religion. Der syke var kostnader og unge var utnyttbare ressurser. Der gamle var i veien og tid mangelvare. Der de minste skulle uniformeres og de siste skulle kastes. Der middelmådighet ble sett ned på og kun den beste var god nok.

Jeg hadde en drøm - I had a dream!
Jeg drømte at lagrene var så fulle av mat at halvparten råtnet. Jeg drømte at barn sultet i hjel ved mors bryst fordi hun ikke fikk næring til å fø det. Jeg drømte at medisiner ble destruert fordi eierne ikke ville ødelegge sitt marked. Jeg drømte at syke ble sykere fordi de ikke kunne tilfredsstille farmasiens profittbehov. Jeg drømte at styrke ble målt i hvor mange du kunne presse ned og ikke hvor mange du kunne løfte opp.

Jeg hadde en drøm - I had a dream!
Der respekt ble krevet og ikke fortjent. Der makt ble kjøpt og ikke vunnet. Der ømhet var svakhet og kjærlighet kun begjær. Der tyngden på bankkortet avgjorde posisjon og visdom ikke ga avkastning.

Jeg hadde en drøm. - I had a dream.

Jeg våknet, våt av svette, og priste meg lykkelig over at det var en drøm. Jeg sto opp til den evige morgensol og satt ved vinduet med min kaffe, gledet meg over livet og verden og åpnet min avis.
Da våknet jeg. Da så jeg. Morgensolen, lykken og den gode kaffen. De gode tankene, livet og verden var drømmen, drømmen og håpet. Drømmen var virkeligheten og tårene kom.
I tre dager og tre netter våket jeg, gråt jeg og skjemtes jeg.
Våket fordi jeg ikke ville gjemme meg for virkeligheten.
Gråt fordi jeg hadde mistet noe godt.
Skjemtes fordi jeg selv hadde vært en del av grådigheten, maktbegjæret, overfloden, grensesettingen og selvgodheten.
Så sovnet jeg. Sov tungt og drømte. Drømte om fred, kjærlighet, mette mager og tilfredshet.
Jeg fikk en drøm. 

 Nå har jeg en drøm!
I have a dream.

Moro så lenge det varte…….

Kamskje det kan bli moro igjen?

Jeg har bestemt meg for å forsøke å utgyte litt smålitterært oppgulp igjen.
Takk til dere som har vært innom her tålmodig i den perioden siden har vært nede.

Å rydde etter det største sviket!

Å rydde er å sortere.Å sortere er å innrømme. Å innrømme er  vanskelig.
Nokså nøyaktig 20.000 dager er gått siden det som skulle vise seg å bli en skjellsettende opplevelse i mitt da unge liv. En opplevelse som hart vist seg å følge meg nesten hver eneste dag og time, nesten hver eneste tanke og handling, nesten hvert eneste ønske og forhåpning. Mye tyder på at det var den opplevelsen, eller rettere sagt konsekvensen av den som sakte og nesten umerkelig tillot dystymien å krype inn som en larve, forpuppe seg for etter mange år å fullføre metamorfosen, den fullstendige forvandlingen, vrenge innsiden ut og la all verden få se det svarte sinnet i all sin utilstrekkelighet og sorg.
Men nesten som keiserens nye klær kunne alle se det, bare ikke keiseren selv. Jeg så ikke hva som hadde skjedd, annet enn at det var vondt. Jeg så ikke noe fordi det bildet puppen hadde etterlatt i speilet var brent fast. Bildet jeg så, mitt eget selvbilde, var den positive, glade, aktive og optimistiske kokongen som effektivt skjulte det som foregikk innvendig. Hver gang kokongen sprakk litt, hver gang en av tilskuerne ropte og fortalte hva de egentlig så, benyttet keiseren sin rett til å fornekte det, til å skjule sprekkene for omverdenen, kunstferdig dekke dem med livsløgner, hvite løgner og utalte usannheter. Keiseren sviktet. Men han sviktet ikke sitt publikum. De så ham, og de visste hva de så. Han sviktet seg selv. Og det var det største sviket.
Det er klart han sviktet sine nærmeste. Han sviktet dem gjennom gjentatte ganger å fornekte, skjule, overbevise. Få dem til å tro igjen. Men han tok aldri det oppgjøret han skulle tatt for, om ikke 20.000 dager siden, så ihvertfall for 10.000 dager siden. Og jo mer han skjulte, jo mer skjulte han, større og større ble det lageret av fortielser som bygget seg opp inne i ham. 
Men for 1000 dager siden sprakk kokongen. Lageret hvor de uåpnede konvolutter, de usnakkede tankene, den kamuflerte oppførselen var lagret ble endelig for lite. Lageret revnet, kokongen sprakk. Eksplosjonen var så voldsom at det måtte spesialister til for å få kontroll over brannen som fulgte. Spesialister som trengte måneder, ja år til etterslukking og til sikring og ettervern så risikoen for en ny eksplosjon skulle bli så liten som mulig.
Sakte, veldig sakte og forsiktig kom den brannskadde keiseren, sakte kom den skadeskutte jeg meg på bena igjen. Jeg reiste meg opp ved hjelp av hender, gode hender som på tross av keiserens, min fornektelse fortsatt strakk seg tillitsfullt og kjærlig frem. Og de samme hendene var der og støttet meg på de første varsomme skrittene, de var der, klar til å gripe inn hvis kreftene ikke strakk til. De la salve på sårene når de plutselig sprakk opp igjen og begynte å værke. De blåste forsiktig på for å dempe den sviende smerten som selverkjennelsen bringer. De passet på at skorpen fikk ligge rolig og at sårene etterhvert bare ble arr. Synlige men ikke smertefulle arr. Arr som var synlige for alle som ville se.
Nå er dagen kommet. Dagen for den store oppryddingen. Det vil si, ikke dagen men tiden. Den nye tiden keiseren igjen skal ta ansvar for sitt eget rike, sitt eget liv. Men nå skal han bruke rådgivere, kloke rådgivere og han skal lønne dem med rydde. Rydde opp i, ikke bare sitt eget indre men også det ytre profane rot hans egenrådige, hans selvsentrerte regime har medført.
Først skal han, skal jeg rydde i alle uåpnede konvolutter, konvolutter som har ligget uåpnet i flere år. Jeg skal ta kontakt med alle avsenderne og forsøke å få til avtaler som jeg, og de, kan leve med. Jeg skal be om å mitt navn sluppet fri fra den moderne verdens gjeldsfengsel slik at jeg kan etablere en viss økonomi igjen. Han, det vil si jeg, skal ta ansvar for det uføre jeg har satt meg i. Og jeg skal ta ansvar, ikke ved å gå, stikke halen mellom bena, slik leder i næringslivet eller i politikken gjør når noe blir feil, nei jeg skal ta ansvar ved å stå oppreist, lete etter løsninger, be om hjelp der den må finnes.
Jeg skal gå til den bank jeg har brukt i 35 år, og som aldri har tapt et øre på meg, og be om hjelp. Jeg skal be om et lån på kr. 100.000,- slik at jeg kan få ryddet opp i alt.  Mer er det faktisk ikke. Egentlig er det faktisk mindre, men det overskytende skal være starten på et nytt liv, på kanskje en bil eller kanskje realisering av den evige drømmen om en pilgrimsvandring til Santiago de Compostela. Hvem vet?
Jeg har begynt å rydde. Jeg har begynt å sortere og jeg innrømmer at det er vanskelig.
ALLER ANFANG IST SCHWER!

Ferskvaren råtner på rot.

NAV er dessverre et lett mobbeoffer og et usedvanlig tydelig mål hvis man er på jakt etter noen å kritisere eller ironisere over. Dessverre, fordi egentlig burde, og kunne, NAV være en solskinnshistorie å være stolt over.

Men så er altså ikke tilfelle. Jeg kjenner NAV fra brukersiden både på arbeidssøker siden og på trygdesøker/mottager siden. Det som ligger mitt hjerte nærmest er arbeidssøker siden selv om det er som trygdesøker jeg har møtt mest uforstand og motstand.

Å være arbeidssøker er i utgangspunktet noe av det vanskeligste et menneske kan være, og når man i tillegg er arbeidsledig samtidig blir det dobbelt ille. Å søke en jobb, med andre ord å skrive en søknad, en reklamebrosjyre om seg selv kan være vanskelig nok. Å ha klart det godt nok til å bli innkalt til intervju for å selge seg selv visuelt, verdalt og faglig er enda vanskeligere, og for nmoen nærmest uoverkommelig. Og når den situasjonen oppstår finnes det bare vinnere og tapere, ingen midt i mellom.

Jeg er overbevist om at en undersøkelse vil gitt resultatet at det stort sett er de samme mennesker som går videre fra første intervju til annet, og at det stort sett er de samme menneskene som blir sjaltet ut etter ikke bare førstegangs intervju, men allerede i det de kommer over dørstokken hos intervjuer. Det er en kjennsgjerning at de første 3x30 er noe som aldri blir glemt eller forandret.

De 30 første skrittene, de 30 første ordene og de 30 første sekundene. Dette er hva intervjueren husker og dersom du ikke er heldig med dem har du tapt.

Dersom du har en synlig skavank i forhold til idealnormen så er det det som huskes senere, selv om en eventuell jobb er stillesittende, uten kontakt med kunder eller omgivelser og ikke krever fronting av firmaet på noen som helst måte.

Dersom du har en talefeil, eller bare er usikker i din fremføring så er det det som huskes senere, selv om en eventuell jobb er taus og kun skal utføres alene .

Dersom du har en fremtoning i en eller annen form faller utenfor det aksepterte så er det som huskes, og du har tapt.

Vi kan si hva vil om at slik burde det ikke være, men slik er det dessverre. Og dersom du i tillegg har et eller to års mangel i din CV, ja da kan du nesten la vær å søke. Du er ikke lenger ferskvare. Du har råtnet og du eller samfunnet må bruke store summer på å resirkulere deg, omskolere deg slik at du kan forsvare fraværet og få en ny sjanse.

Men hvis det er slik, hvorfor gjøres det ikke noe med det? Og enda viktigere; hvem skal gjøre noe med det.

Det er klart at du er selv sterkt ansvarlig for å få gjort noe med det, men tilbake til alle de som ikke klarer det.  Han som har valgt et yrke lengst bak i organisasjonen, vekk fra kunder, kollegaer og andre rett og slett fordi han er sjenert. Hvordan tror du han skal klare å formidle seg selv i en jobbsøkersituasjon.  Og fordi svært mange stillinger utlyses gjennom rekrutteringsfirmaer som tjener sine penger på å levere kandidater både riktig og raskt så er det få som vil forsøke å selge vår sjenerte venn når de har 3-4 andre kandidater som er pene, utadvendte og faglig nesten like sterke.

Så derfor kjære sjenerte kandidat: Ta deg sammen. Gjør noe med det.

Hadde det bare vært så lett. Ja, hadde det vært så enkelt så hadde vi ikke hatt langtidsledige, da hadde vi ikke hatt mennesker som forsvinner inn i en verden der det offentlige blir eneste mulige kilde til selvoppholdelse.

Men hvem har skylden hvis vi ikke kan skylde på den enkelte? Jo, dessverre er det de gjennomgående bokstavene NAV. De har mye av skylden. Det er de som har muligheten til å hjelpe og det er de som svikter vår sjenerte venn og alle hans likesinnede.

Hva skjer når du blir arbeidsledig? Jo, du melder deg for NAV, får beskjed om å fylle ut et skjema og så går du hjem. Etter hvert kommer arbeidsledighetstrygden inn på konto og du sitter der med eneansvaret for å utsette deg for den værste opplevelsen du kan tenke deg. Uten et eneste sikkerhetsnett og uten noen som helst form for hjelp må du kaste deg ut for et stup du allerede på forhånd vet du ikke vil overleve. Din innstilling allerede fra første søknad er:”Dere vil vel ikke ha meg dere heller.” Eller du står på kanten av stupet og ser at der nede ligger redningen, jobben, men du tør ikke. Våger ikke for ditt bare liv, du snur, vender om og kryper tilbake under den trygge dynen der du ikke slår deg.

Og slik går dagene, ukene, månedene inntill NAV, i all sin visdom og klokskap finner ut at du har ligget lenge nok. Det har gått et år, du er ikke lenger ferskvare. Du har mistet mye av den kompetansen du hadde fordi du ikke har hatt mulighet til å holde den vedlike. Du har mistet det meste av ditt nettverk, fordi det var nettopp din kollegaer som var nettverket ditt. Da sier NAV:”Kom så skal vi lære deg å skrive søknader. Kom så skal vi lære deg å gå på intervjuer.”

Men da er du allerede passert holdbarhetsdatoen. Du er ikke lenger ferskvare. OIg alle dere som sitter og ansetter mennesker. Vær ærlige med dere selv og fortell hvem dere vill plukke ut til intervju hvis du har 5 som er i arbeid og 5 som har vært ledige i ett år eller mer. Jeg tror vi alle vet svaret.

Her er det at den store feilen fra NAV’s side gjøres. Du skal ikke få tilbud om søknadsskrivingskurs o.l. etter 12 måneder. Du skal få det dag 1. Du skal allerede første dag du ,melder deg ledig bli iunnkalt til for å få hjelp til å komme ut igjen. Det er da du har pågangsmot, det er da du har kompetanse: Det er da du er ferskvare. Det er da du er salgbar. Jeg er overbevist om at tiden nfra kurs begynner til jobb er i boks vil være vesentlig kortere i dette tilfelle enn tilfellet er når du har ventet ett år først. Dette er en vinn-vinn-vinn situasjon. Du vinner fordi du ikke mister livsgnist og selvbilde. Næringslivet vinner fordi den kompetanse som allerede er opparbeidet blir benyttet videre og samfunnet vinner fordi den vil få en vesentlig lavere utgift til ledighetstrygd.

Men hva med vår sjenerte venn? Han vil fortsatt være sjenert når han skal ut og selge seg selv. Kanskje han skulle ha noen som solgte ham for seg. Kanskje han skulle ha en “agent” som frontet ham i første intervju slik at de 3x30 ikke ble så ille allikevel. Kanskje NAV skulle gi en rekrutterer et beløp for hver arbeidsledig kandidat som vedkommende klarte å få i arbeid i motsetning til slik det er i dag der det er arbeidsgiver som betaler for den beste kandidaten. Og husk: Vi kan ikke alle være best. Alle firmaer kan ikke ha den beste selgeren eller den beste finansdirektøren.

Kanskje vi skulle begynne å tenke anderledes.  Kanskje NAV selv skulle se om de hadde ferskvare blandt sine ansatte eller om mye av det var råtnende varer som smitter andre. Kanskje det er NAV som råtner på rot.