Skal jeg skrive bok?

Jeg har så lyst, jeg mener virkelig lyst til å skrive en bok. Skrive noe som  kan stå i bokhyllen og taes frem når lysten er der. Men .......
.....jeg tør liksom ikke.
For det første så er det gitt ut så uendelig mye god litteratur. Mine knoterier blir rimelig platte i det selskapet.
Dernest vet jeg ikke hva jeg skal skrive om.  Jo forresten det vet jeg. Jeg har lyst til å skrive om et lite menneske som kjemper for å få lov til å være et lite menneske. Altså få lov til å være et helt vanlig menneskle. Ikke kjempestor og mektig eller uteliggende narkoman. Bare et helt vanlig menneske som ikke setter store spor etter seg. Bare noen små. Et menneske som har akkurat passe med venner, en passe familie, en passe jobb og et passe liv. Både passe kjedelig og passe spennende.
Det kunne det være morsomt skrive om.
Men de andre er så flinke til å skrive, og så skriver de så langt. Så kjempe langt.
Tenk f.eks. på Knausgård. Han har skrevet 6 bøker som sikkert er på 400 sider eller mer hver seg. Det er over 2400 sider tilsammen det. Til sammenligning utgjør denne bloggen ca. 200 sider. Det er langt igjen.
Og de andre har skrevet så mye klokt. Så masse visdom og klokhet som ligger mellom alle permene i bokhyllen min.  Foillet, Jacobsen, Abdolah Kader, Dostojevski, Brøgger, Bjørnstad, Bjørneboe, Irving, Petterson, Allende. Bare det å tenke tanken å skulle stå mellom Kafka og Kielland skremmer vann av meg.
Og så er det begynnelsen da.  Alle kloke starter er brukt opp. "Øivind het han og gråt da han ble født", " Som en gammel svart-hvit-film, fargelagt i lysegrønt, begynner denne historien,...", "Det de skrev om Jonas i avisen, var bare dette:.....", "I begynnelsen skapte Gud Himmelen og Jorden.".
Ser dere, alle gode begynnelser er brukt opp. Det som gjenstår er type" Det var en storm og regnfull natt." eller "Solen skinte om kapp med stjernene." (bare å tenke den latterlige umulighet at solen skinner om kapp med stjernene viser hvilken ikke bare miiddelmådig, men rent ut elendig forfatter jeg ville vært.)eller "Gjennom det åpne vinduet hørtes et skrik" eller "Han var vel akkurat passe lang og passet derfor perfekt til både skjelletet og huden sin.".
Vent litt, det siste der var kanskje noe å tenke på. Kanskje det er en start.

"Han var vel akkurat passe og passet derfor perfekt til både skjelettet og huden sin.  I speilet var det ikke tegn til at det stakk noen ben gjennom huden, og den hang heller ikke i laser rundt musklene. Og musklene igjen var slik at han hverken var atletisk, pæreformet, mager eller rund. Han var vel akkurat passe. Han var av den typen som er på fortauet når det er mange mennesker samlet, som fantes et eller annet sted på bildet av den store menneskemassen, som passerte andre mennesker og som passerte overvåkningskameraer. Og alt dette uten at noen så ham. Så passe vanlig var han. Han hadde to armer, to ben, ansikt med to øyne, nese, to ører og en munn. Hår på hodet, tenner i munnen og negler på fingrene. Men hvilken farge håret hadde, hvor mange tenner han hadde, hvor høy han var, om han renset neglene eller ikke. Se det var det ingen som kunne si. Ikke de som sto sammen med ham i menneskemassen på flyfotoet. Ikke de som passerte ham på fortauet og ikke de som gransket overvåkningskameraene. Ingen av dem kunne si noe som helst for de hadde rett og slett ikke sett ham.
Ikke slik som når man passerer men ikke legger merke til en person. Nei rett og slett: De hadde ikke sett ham.  Han var ikkeeksisterende. Så vanlig var han. Han var den personen du får hvis du tar gjennomsnittet av alle mennesker hva høyde, vekt, farge, tenner, negler osv angår."

Så spennende. Jeg har klart å begynne. Jeg har klart å starte på min store roman. Mitt fremtidige Nobelverk.
Ser man det Frithjof. Nå har du ihvertfall klart å føre deg selv bak lyset et minutt eller to. Jaja. Det var godt så lenge det varte. Kunne kanskje bli en spennende bok hvis den bare var ført i pennen av en dyktig skribent.
Ikke så spennende heller forresten.
Den usynlige mannen er jo omtalt før. Men denne mannen skulle ikke være usynlig. Han skulle bare ikke bli sett.  Eller, han skulle bli oversett. Ja ikke over i forstand for mye, heller under i forstand for lite.  Han skulle vært undersett. Det må jo være noe av det aller værste. For hvis du blir oversett så blir du jo sett men ignorert. Blir du derimot undersett blir su ikke sett idet hele tatt.
Jeg tror jeg skal tenke litt mer over denne mannen. Tenke over hvordan livet hans kunne være og hvordan det ikke kunne være.  Lage noen skisser. Finne på noen navn, noen omkringværende mennesker. Kanskje noe familie og venner, nei ikke venner men bekjente. Kanskje jeg skal legge litt dramatikk, litt krim inn i boken. Ikke no stort som mord eller pyromani, men kanskje en ubevisst sniking på bussen eller urinering på offentlig plass en sen nattetime. Han kan jo være forelsket. Kanskje til og med elsket, dog på avstand.
Jeg tror ikke jeg vil vite hvor han kommer fra. Da definerer jeg automatisk en dialekt og da blir han jo merkbar. Jeg mener det blir noe ved ham som kan identifiseres.
Spennende.  Jeg gleder meg til tross for at jeg allerede nå føler at jeg ikke klarer å fremstille en person i bokform. Isak av Sellanrå er allerede beskrevet tillike med alle de andre kjente romanfigurene.
Nei, finn din lest du Frithjof og bli der. Det er best slik. Da er det ingen som kan kritisere det du har skrevet.  Trygt og godt.
Men kanskje......aldri si aldri.