Men for endel av oss, kanskje de fleste, er vel de forberedelsene langt unna. Men innerst i oss alle er det noe vi venter på. Noen venter på advent og de tankene som ligger i ett nytt lys pr. uke. Noen gleder seg til å kjøpe eller lage presanger. For noen er faktisk det å gi det beste mens for andre, og da er det vel helst de små jeg tenker på, det å få som er det største. For andre igjen er det selve julaften med selskap, familie, mat og drikke som er høydepunktet. Og så er det alle de som ser frem til romjul, fred, kirkebesøk, venne- og familieselskap, knusing av pepperkakehus, 13.dagen med ribbing av tre og fire timers støvsuging av tepper for barnåler.
I forbindelse med disse 77 dagene har jeg lyst til å ta frem en sak jeg skrev kl. 0200 25. desember 2006. En liten blues jeg skrev om det jeg alltid har gledet meg til i forbindelse med jul.
Kanskje noen kjenner seg igjen? Jeg vet faktisk om noen som leser denne bluesen hver julaften rett før selskapet slutter.
Så har jeg gitt noen noe godt.
Her kommer den. Vær så god og annekter den gjerne som din egen.
JULAFTEN BLUES – EPILOG!
De fleste lysene er brent ned, bare et og
annet gjenstridig telys brenner forsiktig sin siste
dråpe stearin skjult et usynlig sted i aluminiumskoppen sin.
Julenissen har sovnet i sleden og håper Rudolf finner
veien hjem på egenhånd.
Gjestene har sagt pent ”takk for oss”, familien har lagt seg, oppvasken er tatt
og det er dekket pent på til en rolig 1.dags frokost.
Kurvene på juletreet er fyllt med godterier
og under bordet ligger en enslig tilogfralapp.
Tom Waits lar sin hese bluesstemte røst fylle rommet på laveste volum,
en syltynn gintonic står med sin blåklare farge og venter.
Tørkle er løsnet, mansjettknapper og sko er tatt av for natten, jakke
og vest er hengt pent opp og bunadstrømpene henger litt krøllete ned
over anklene.
Det er fars time.
Den fredligste timen i hele året, det er den timen hvor han
sitter alene og nyter alt, nyter barn, nyter familie, nyter gaver,
nyter stillheten og nyter sine egne tanker.
Sine egne tanker om jul og evangelium, tanker om solsnu og nytt liv,
tanker om fortid og fremtid, tanker om gode og mindre gode opplevelser,
tanker om venner, bekjente, familie, tanker om god og dårlig samvittighet,
tanker om vi som har alt og tanker om de som ikke har noenting.
Gode tanker som er bare hans og som han ikke vil dele med noen, det
er nettopp derfor han vil være alene nå.
Han nipper forsiktig til sin GT og er glad for at hans barn
også i år fikk oppleve en julaften slik julaften alltid har vært. Varm, god,
kjærlig, deilig mat, familiens eldste, Sølvgutter og karamellpudding.
De har det godt, tror han, slik alle barn burde ha det godt, i det minste på
denne kvelden.
Utenfor rasler Frognerseterbanen sin siste rute med
pyntede men trette smokinger på vei mot Sentrum,
to par sko klamprer stille oppover Tuengen alle bare overdøvet av
hviskingen fra skoenes eiere på vei hjem fra det første
juleselskap hvor familien var samlet hos barn og ikke hos dem selv. Vellykket
etter stemmene å dømme.
På nattehimmelen viser Orion frem sitt belte, nypusset for anledningen og polarstjernen
gir Rudolf retningen hjem.
Månen har valgt å være fraværende i natt så det er ganske mørkt.
Han strekker sine lange ben, gnir seg i øynene og kjenner at nå kommer
Ole Lukkøye snart på besøk. Det siste lyset slukker og i en stille bønn gjør han
Einar Skjæråsen ord til sine:
”Herregud – om hele vide verden
hadde det så godt”.
Ha en fortsatt fredelig og nytende jul!
Frithjof Kallevig
Julaften 2006
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar