Vil gjerne dele dette diktet med dere. Det er skrevet av Bjørn Afzelius, og jeg hørte det første gang i 1988 eller 1989 mens jeg sto i kjelleren i mitt første hus. Teksten har fulgt meg siden den gang.
Ligg här intill mej och håll om mej lite, snart reser inn jag mej själv. Jag önskar att det fanns någon lindring att få, men jag vet att det finns ingen hjälp.
Nu måste jag in i det mörka, nu måste jag ner i min brunn, där ingen jag kjenner kan höra hur jag skriker.
Så jag vill att du lämnar mej ensam när du tror att jag fallit i sömn; Jag vill inte att du ska se mig så här.
Du vet att jag aldrig trott på någon Gud, men ibland går jag in i Hans hus. Så när skymningen faller imorgon så går jag i kyrkan och tänder två ljus;
Det ena för dom jag har sårat, for vennerna som jag forsmådd och för tårarna som dom gråtit för min skull. Det andra för att jag ska finna en kärlek som orkar bestå, och en kvinna som en gång kan älska mej som jag är.
Ensomheten er sikkert selvforskyldt, men slik er også med fjellklatreren som sitter fast i fjellveggen nårsamfunnet, private organisasjoner og andre yter bistand.
”Sitt rolig, bare vent så kommer vi”.
Og alle smiler og er lykkelige.
Den ensomme sitter imidlertid i fjellveggen alene og ingen ser ham.De få, om noen, som ser ham har mange gode forslag:
”Gjør si og så, gjør det på denne måten, nei på denne”, men det er jo nettopp det som er fjellveggen. Den som sitter i den veggen sitter der fordi han ikke klarer å flytte seg for egen hånd. Noen må ta ham i hånden, sette på ham redningsselen og heise ham ned fra fjellet.
Det holder ikke å si hva han bør gjøre eller hva han må gjøre.Han klarer det ikke. Han er paralysert.
Sitter i fjellet sitt og verken tør eller klarer å klatre ned.Han har forsøkt mange ganger, men hver gang har han havnet på blindstier eller i små sprekker og sittet enda mer fast.
Jo da, noen har kommet og hjulpet med gode råd og god vilje.
Men har de hjulpet?Eller har de bare sagt til barnet hva det skal gjøre for å klare å svømme, sluppet det ut i havet og så gått fordi: ”nå har oss gjort kva gjerast kunne”. ”Nå får han bidra selv og nå vil vi ha noe tilbake.Vi vil ha renter på vår investering.”
Jeg tror det barnet ville druknet.
”Men,”sier du ”hvordan skal vi finne ham som sitter i fjellveggen? Han sier jo ikke ifra, han roper ikke!”
Gjør han ikke?
Roper han ikke? Når hørte du fra ham sist?
Når så du ham smile? Er ikke det et rop?
Har du mistet evnen til å høre med hjertet?
Er det kun den lyden øret hører som er viktig?Er det kun den lyden som er sterkere og overdøver alle de andre lydene verden er så full av du hører?Må han i detalj forklare og fortelle?
Er det ikke den manglende evnen til å forklare som gjør at han sitter fast i fjellveggen?Skal du da forvente at han, paralysert av ensomhet, skal klare å fortelle, eller enda verre, gjøre det du sier uten at du blir med med ham hele veien?
Han er ikke den helten, den tøffe mannen han forsøkte å være, eller dere trodde han var.
Ja, så har han ført dere bak lyset…….men var det av ond vilje?
Denne skrev jeg for lenge siden, men den er vel kanskje aktuell for mange enda!
Kjære Næringslivet
Det er en stund siden vi har snakket sammen nå, men jeg leser jo stadig om deg. Det er vel ikke så mye du leser om meg kanskje, men jeg lever nå enda. Jeg leser om deg nesten hver dag og jeg synes det er kjempeflott at du har det så bra. Med alle de fine bonusene og lønningene og utbyttene du får for tiden så må du snart være verdens lykkeligste næringsliv, for det er jo det som er tegnet på lykke, er det ikke? Det at man har masse penger og utbytter og lønn.
Skulle ønske jeg var der sammen med deg. Men det er jeg ikke, i hvert fall ikke akkurat nå.
Og så alle de som liksom bare jobber for deg da. Alle de som sier at de må ha så lite skatt og så mye utbytte og så mye opsjoner, fordi det er det eneste som kan får næringslivet til å gå bra. Det må være noe det. Å ha så mange som bare ville at du skal ha det bra.
Jeg skulle ønske jeg fikk lov til å være med å hjelpe deg å ha det bra. Det er alltid godt å vite at man gjør noe for andre, men du har visst ikke bruk for meg nå. Jeg vel kanskje blitt for gammel? Jeg har jo passert 50. Eller…..?
Jeg har jo spurt deg mange ganger om jeg kan få lov å hjelpe deg, gjøre deg en tjeneste eller noe slikt men du har jo så mange som hjelper deg så du har nok ikke plass til meg også.
Men du næringslivet, det hadde vært fint om du litt oftere hadde hatt tid til å svare meg når jeg har skrevet brev til deg. Jeg tror jeg har skrevet noe sånt som 300 brev til deg siste året. Jeg skjønner jo at du har mye å gjøre og at du ikke kan ta deg tid til alt mulig, døgnet har jo bare 24 timer, men på den annen side, så har jo ikke jeg noe å gjøre så jeg kan godt vente.
Fordi jeg ikke kan hjelpe deg er jeg litt lei meg for at jeg må be andre hjelpe meg. Men jeg må jo ha mat og slikt, så da er det snilt av deg å bidra slik at jeg kan få arbeidsledighetstrygd. Det er ordentlig snilt av deg. Det er jo klart at det burde jeg naturligvis ikke ha, sånn moralsk sånn, og fordi jeg ikke bidrar og slikt, men jeg tror ikke jeg klarer å være så idealistisk at jeg ikke tar imot de pengene. Kanskje det er derfor du synes at jeg ikke skal hjelpe deg, fordi jeg har så lav moral at jeg tar imot noe uten å gi noe igjen for det.
Jeg synes jo også det er fint å se at du tar flere og flere inn under dine vinger, og det imponerer meg at du har så stor omtanke og medmenneskelighet. Skulle ønske det var meg som kom under dine vinger.
Men jeg er vel ikke helt sånn som du ønsker at jeg burde være. Jeg ønsker nok selv at jeg var litt annerledes jeg óg. Vet du hva jeg aller helst skulle ønske at var annerledes med meg? At jeg hadde lyst til å være best. For det står jo i alle de notisene du har i avisen, der du spør om noen vil skrive til deg, at du ønsker at man skal være. Men det er jo litt rart da, alle kan jo ikke vinne. De som ikke vinner skuffer deg vel veldig da. For da er de jo ikke best lenger. Men de er vel sikkert veldig gode for det.
Jeg tror ofte at det kan være bedre å være god enn å være best. Jeg tenker liksom på at hvis to mennesker har en konkurranse om å regne best, så må jo en av dem vinne, men han trenger ikke være god for det. Kanskje han faktisk er veldig dårlig, men den andre var enda dårligere. Men det er klart at sånn som det er i din verden i dag, så er det viktige å være best. Det skjønner jeg.
Jeg husker fra den tiden jeg var hos deg, at vi av og til var uenige om enkelte ting, og kanskje spesielt om hvordan andre mennesker burde behandles. Du var jo sjefen og hadde derfor naturligvis rett i det du sa. Jeg ber så masse om forlatelse for at jeg ikke skjønte det.
Jeg husker også alt det morsomme vi gjorde sammen, alle de morsomme mailene vi sendte rundt til hverandre, alle de gangene vi gikk ut på fredag og tok et glass for liksom å feire at vi hadde overlevd nok en uke. Kaffekoppene, lunsjen, småpraten i gangen. Alle de fine festene, båtturene, julebordene og alt det der. Alle de fine kursene der vi lærte hvordan vi burde være og at slik vi egentlig var ikke var riktig. At vi ikke var slik du ville at vi skulle være. Litt spøkefullt pleide jeg å tenke at det egentlig burde vært ”og i næringslivets bilde skapte han dem, til næringslivets mann og kvinne skapte han dem”. Da hadde nok det meste vært lettere.
Men tilbake til alt det morsomme. Det er rart hvor fort det morsomme blir borte. Jeg synes det er trist å se hvor fort alle glemmer at jeg var en del av deg, men kanskje du har sagt at de ikke skal bruke tiden sin til sånne som ikke bidrar. Det skjønner jeg godt. Skulle bare mangle at de skulle kaste bort den dyrebare tiden sin på noe som ikke gir avkastning.
Fint ord forresten: Avkastning. Det er liksom meg det, avkastet.
Nei, nå må jeg slutte å skrive. Ha det bra for denne gangen, næringslivet. Kanskje du har tid til å skrive en dag, og hils alle de jeg jobbet sammen med en gang. Håper de ikke har glemt meg, selv om de ikke har skrevet til meg på lenge, veldig lenge.
