1

21. januar 2009

Två Ljus av Bjørn Afzelius

Vil gjerne dele dette diktet med dere. Det er skrevet av Bjørn Afzelius, og jeg hørte det første gang i 1988 eller 1989 mens jeg sto i kjelleren i mitt første hus. Teksten har fulgt meg siden den gang.



Ligg här intill mej och håll om mej lite,
snart reser inn jag mej själv.
Jag önskar att det fanns någon lindring att få,
men jag vet att det finns ingen hjälp.

Nu måste jag in i det mörka,
nu måste jag ner i min brunn,
där ingen jag kjenner kan höra
hur jag skriker.

Så jag vill att du lämnar mej ensam
när du tror att jag fallit i sömn;
Jag vill inte att du ska se mig så här.

Du vet att jag aldrig trott på någon Gud,
men ibland går jag in i Hans hus.
Så när skymningen faller imorgon
så går jag i kyrkan och tänder två ljus;

Det ena för dom jag har sårat, for vennerna som jag forsmådd
och för tårarna som dom gråtit för min skull.
Det andra för att jag ska finna en kärlek som orkar bestå,
och en kvinna som en gång kan älska mej som jag är.

Blogglisten

12. januar 2009

En helt vanlig mandag

Denne skrev jeg for endel år siden. Hva får en mann til å gå i Frimurerlosjen en gang i uken?




Han går nedover Stortingsgaten. Frakk, mørk dress, mappe uten dokumenter, hvit

skjorte og kalosjer. Hvorfor ikke slips? Han føler ikke for det i den alminnelige verden.

Det ligger trygt i mappen.

Skrittene er rimelig målbevisste, men samtidig avslappet. En profilanalyse ville antydet

at han var på vei mot noe viktig, noe viktig i livet hans, men allikevel ikke noe presserende,

ikke noe må, men noe vil.

Forbi Ferner Jacobsen blir skrittene noe

langsommere, han titter inn og finner noe

han liker. Butikken er heldigvis stengt. Der

sparte han de pengene, de kan brukes til

noe annet, kanskje på omsorg for de….

Han krysser Rosenkratzgaten og runder

Nedre Voll gate. Den store doble eikedøren

er tung. Han føler litt motstand. Er

det døren som gir litt motstand, eller er det

han selv som i et lite øyeblikk er litt usikker.

Usikker på hva som egentlig skjer inne i det

røde hemmelighetsfulle store huset. En liten

tanke om at det er spennende, hemmelig, litt

skummelt.

Men det er ikke mye styrke som skal til for

å overvinne motstanden, dørens treghet gir

etter og alt endrer seg.

Her er det godt å være.

Kjelleren, garderoben, der de møtes og gjør

seg klare. Fine og på en ulik måte uniforme.

Han knytter på seg slipset, setter merker der

de skal være, henger på bånd og skinn. Og

så de hvite vantene.

Hvite? Vel, kanskje han burde, må i hvertfall

vaske dem til neste gang. Hvis han husker

det da.

Trappen opp, innskriving, hilse. Masse hilse.

Alle ønsker velkommen. Ønsker akkurat ham

velkommen. Slik føles det.

Det er godt å bli sett.

Et bord, en kopp kaffe, noen som sitter og

prater. Han vet det er en god samtale, han

vet han er velkommen til å delta og han vet

at deltagelse ikke handler om å vinne. Det

handler om den gode praten.

Godt å kunne være den man er og ikke den

man tror andre vil ….

”Vil brødrene….”

Signalet han har ventet på.

Et bukk og så, langt der fremme i den

skumre sal, et bukk og et smil tilbake. De

setter pris på at han er kommet.

”Hva pålegger enhver….” Det hele er i gang.

Hele skuespillet som på en besynderlig måte

er likt, men ulikt hver eneste gang. Tilhørigheten

og deltagelsen. Det hadde ikke blitt

noe uten ham, eller noen av de andre. Så

viktig er han og så viktige er alle de andre i

rommet.

Uten et ord tennes det lys, velvingen over

ham, øyeblikkets lille univers, endrer sakte

farve og blir lys. Det er et godt univers.

”Sirkelen kan sluttes”. To hender griper om

hans, to hender han kanskje ikke kjenner,

men som allikevel vil ham vel. Hver enkelt

får lov å gi to andre et signal om vennskap

og støtte.

”Det gives tegn”

Spenningen stiger litt i ham. Han husker

tilbake til første gang han hørte nettopp de

ordene. Litt fjernt bak en lukket dør. Utenfor

en maske i et ukjent rom.

Ritualet, eller skuespillet, eller arbeidet, han

er ikke opptatt av hva det kalles, går fremover,

like forutsigbart og like forunderlig nytt

hver gang. De henvender seg direkte til ham.

Dramaturgien får ham til å tenke gjennom sin

egen situasjon hele tiden.

” Er det lyst til å se…”; ja det var kanskje det

også, kanskje den lille uvissheten som lå der

selv om han ble ført inn av en han kjente,

stolte på og var glad i. En som hadde forsikret

ham om at det ikke var farlig.

”Vi kan ikke ….” neivel, så det var slik det

ble. Slik er det for alle. Det ble plutselig helt

annerledes enn han hadde tenkt seg, og selv

i dag sitter han og kjenner den intense følelsen

av sinne og savn, sorg og resignasjon.

Han kan se at det bak masken reageres.

”Hvorledes har du funnet..”

Nå begynner det å bli merkbart at skikkelsen

under kappen slapper litt mer av. Noe av

spenningen er i ferd med å slippe taket. De

uttaler seg positivt om ham.

Og så helt til slutt. ”Du være verdig”. Et

ønske og en ordre. Fra det sekund var det

tydelig for ham. Det er faktisk opp til ham

selv.

Er han egentlig verdig? Har han den siste

uken, måneden, året vært så verdig som han

ble bedt om å være engang for mange år

siden?

Joda, han har vel ikke vært så aller verst,

brukbar i hvert fall.

”Kort dispance mine….”

De fleste reiser seg og går ut. Noen bare

utenfor rommet, noen ned i kjelleren og noen

blir i rommet. Det prates og hilses mer, men

den fortettede stemningen brytes ikke.

Han drikker opplevelsen like begjærlig i dag

som for 3 år siden. Han ser seg rundt og

gleder seg over kjente ansikter og merker

at han savner noen. De kommer vel neste

gang. Han gleder seg også over ukjente

ansikter. Og ansikter som; jasså er han også

her? Hyggelig, det visste jeg ikke, når ble du

tatt opp?

Inn i salen, den kappekledte, stilig i kjole. En

strålende forvandling. Puppen er blitt til en

sommerfugl. Fadderes stolte ansikter er ikke

til å ta feil av. Dette er en betydelig dag for

dem.

Møtet går videre i sine vante former men

med nye inntrykk.

”Broder taler….”

Hver eneste gang tar han med seg en ny

opplevelse som skal bearbeides og sorteres.

Han ser seg rundt på benkene, noen ser ut

som de sover, men de sitter vel helst og lytter.

Hva skal de lære i dag? Alltid noe nytt,

av og til mye og andre ganger bare litt nytt.

Men alltid noe å ta med seg videre.

Kveldens vakreste tid, stjernehimmelen,

musikken, sirkelen. Igjen de to fremmede

hender. ”Og vårt vennskaps….” ja, det vil

han i hvert fall gjøre sitt til, bidra med det lille

han kan.

”Fred, kjærlighet…..”

Så var et slutt. Den selvransakende stunden

under stjernehimmelen måtte dessverre

også i dag slutte, men han vet at den kommer

tilbake. Han kan lukke øynene og være

der når han vil.

Nye dører åpner seg. En festsal, verdig en

konge, en mester, en broder, står der dekket

og klar til å ta imot.

Ornamenter i gull, lysekrone omkranset av

en corona gir hvert enkelt skjold sitt spesielle

lys. Brødrene finner sine plasser. Faste

plasser i forhold til funksjon og ikke person.

Det er godt å vite. Det som er viktig er hva

du gjør, ikke hvem du er.

Stemningen er løsere, praten går lett og

måltidet er fort, altfor fort over.

”Takk for skiftet”. Hver eneste gang er det et

nytt ansikt å prate med. Litt løst og litt fast,

litt loge - litt privat.

Kaffe inntaes. Leopardsalen, hans sal. De

henger der høyt oppe på veggen og ser ned

på ham. Strenge men ikke sinte. Sin posisjon

verdig. Det er ikke enhver forunt å stirre

ned fra veggene, men uten enhver hadde

de ikke hatt noen å stirre på. Hvem er den

viktigste?

Klokken tikker ubønnhørlig og det er på tide:

”Du kommer vel på mandag?” Det er ikke

et pliktskyldigst spørsmål, det er et oppriktig

ønske. ”Ja, helt sikkert”. Er han selv like

flink til å ønske at de andre skal komme?

Hvis ikke må han huske å bli det, hvis han er

litt flink, må han bli enda flinkere.

Slips og merker fjernes og legges i mappen.

På turen ned Stortingsgaten er skrittene

anderledes. Enda lettere og mer målbevisste.

Han har tydeligvis fått et påfyll av mer

enn tørt og vått.

Han vet at han skal hjem og dele sin glede

med noen. Ikke opplevelsene men gleden.

Han vet også at hun venter, gleder seg med

ham.

Om en uke skal han igjen gå Stortingsgaten

den andre veien..



Blogglisten

8. januar 2009

Ensom i fjellveggen

Ensomheten er sikkert selvforskyldt, men slik er også med fjellklatreren som sitter fast i fjellveggen når samfunnet, private organisasjoner og andre yter bistand.

”Sitt rolig, bare vent så kommer vi”.

Og alle smiler og er lykkelige.

Den ensomme sitter imidlertid i fjellveggen alene og ingen ser ham. De få, om noen, som ser ham har mange gode forslag:

”Gjør si og så, gjør det på denne måten, nei på denne”, men det er jo nettopp det som er fjellveggen. Den som sitter i den veggen sitter der fordi han ikke klarer å flytte seg for egen hånd. Noen må ta ham i hånden, sette på ham redningsselen og heise ham ned fra fjellet.

Det holder ikke å si hva han bør gjøre eller hva han må gjøre. Han klarer det ikke. Han er paralysert.

Sitter i fjellet sitt og verken tør eller klarer å klatre ned. Han har forsøkt mange ganger, men hver gang har han havnet på blindstier eller i små sprekker og sittet enda mer fast.

Jo da, noen har kommet og hjulpet med gode råd og god vilje.

Men har de hjulpet? Eller har de bare sagt til barnet hva det skal gjøre for å klare å svømme, sluppet det ut i havet og så gått fordi: ”nå har oss gjort kva gjerast kunne”. ”Nå får han bidra selv og nå vil vi ha noe tilbake. Vi vil ha renter på vår investering.”

Jeg tror det barnet ville druknet.

”Men,” sier du ”hvordan skal vi finne ham som sitter i fjellveggen? Han sier jo ikke ifra, han roper ikke!”

Gjør han ikke?

Roper han ikke? Når hørte du fra ham sist?

Når så du ham smile? Er ikke det et rop?

Har du mistet evnen til å høre med hjertet?

Er det kun den lyden øret hører som er viktig? Er det kun den lyden som er sterkere og overdøver alle de andre lydene verden er så full av du hører? Må han i detalj forklare og fortelle?

Er det ikke den manglende evnen til å forklare som gjør at han sitter fast i fjellveggen? Skal du da forvente at han, paralysert av ensomhet, skal klare å fortelle, eller enda verre, gjøre det du sier uten at du blir med med ham hele veien?

Han er ikke den helten, den tøffe mannen han forsøkte å være, eller dere trodde han var.

Ja, så har han ført dere bak lyset…….men var det av ond vilje?


Blogglisten

6. januar 2009

Kjære Næringslivet.

Denne skrev jeg for lenge siden, men den er vel kanskje aktuell for mange enda!


Kjære Næringslivet


Det er en stund siden vi har snakket sammen nå, men jeg leser jo stadig om deg. Det er vel ikke så mye du leser om meg kanskje, men jeg lever nå enda. Jeg leser om deg nesten hver dag og jeg synes det er kjempeflott at du har det så bra. Med alle de fine bonusene og lønningene og utbyttene du får for tiden så må du snart være verdens lykkeligste næringsliv, for det er jo det som er tegnet på lykke, er det ikke? Det at man har masse penger og utbytter og lønn.

Skulle ønske jeg var der sammen med deg. Men det er jeg ikke, i hvert fall ikke akkurat nå.

Og så alle de som liksom bare jobber for deg da. Alle de som sier at de må ha så lite skatt og så mye utbytte og så mye opsjoner, fordi det er det eneste som kan får næringslivet til å gå bra. Det må være noe det. Å ha så mange som bare ville at du skal ha det bra.

Jeg skulle ønske jeg fikk lov til å være med å hjelpe deg å ha det bra. Det er alltid godt å vite at man gjør noe for andre, men du har visst ikke bruk for meg nå. Jeg vel kanskje blitt for gammel? Jeg har jo passert 50. Eller…..?

Jeg har jo spurt deg mange ganger om jeg kan få lov å hjelpe deg, gjøre deg en tjeneste eller noe slikt men du har jo så mange som hjelper deg så du har nok ikke plass til meg også.

Men du næringslivet, det hadde vært fint om du litt oftere hadde hatt tid til å svare meg når jeg har skrevet brev til deg. Jeg tror jeg har skrevet noe sånt som 300 brev til deg siste året. Jeg skjønner jo at du har mye å gjøre og at du ikke kan ta deg tid til alt mulig, døgnet har jo bare 24 timer, men på den annen side, så har jo ikke jeg noe å gjøre så jeg kan godt vente.

Fordi jeg ikke kan hjelpe deg er jeg litt lei meg for at jeg må be andre hjelpe meg. Men jeg må jo ha mat og slikt, så da er det snilt av deg å bidra slik at jeg kan få arbeidsledighetstrygd. Det er ordentlig snilt av deg. Det er jo klart at det burde jeg naturligvis ikke ha, sånn moralsk sånn, og fordi jeg ikke bidrar og slikt, men jeg tror ikke jeg klarer å være så idealistisk at jeg ikke tar imot de pengene. Kanskje det er derfor du synes at jeg ikke skal hjelpe deg, fordi jeg har så lav moral at jeg tar imot noe uten å gi noe igjen for det.

Jeg synes jo også det er fint å se at du tar flere og flere inn under dine vinger, og det imponerer meg at du har så stor omtanke og medmenneskelighet. Skulle ønske det var meg som kom under dine vinger.

Men jeg er vel ikke helt sånn som du ønsker at jeg burde være. Jeg ønsker nok selv at jeg var litt annerledes jeg óg. Vet du hva jeg aller helst skulle ønske at var annerledes med meg? At jeg hadde lyst til å være best. For det står jo i alle de notisene du har i avisen, der du spør om noen vil skrive til deg, at du ønsker at man skal være. Men det er jo litt rart da, alle kan jo ikke vinne. De som ikke vinner skuffer deg vel veldig da. For da er de jo ikke best lenger. Men de er vel sikkert veldig gode for det.

Jeg tror ofte at det kan være bedre å være god enn å være best. Jeg tenker liksom på at hvis to mennesker har en konkurranse om å regne best, så må jo en av dem vinne, men han trenger ikke være god for det. Kanskje han faktisk er veldig dårlig, men den andre var enda dårligere. Men det er klart at sånn som det er i din verden i dag, så er det viktige å være best. Det skjønner jeg.

Jeg husker fra den tiden jeg var hos deg, at vi av og til var uenige om enkelte ting, og kanskje spesielt om hvordan andre mennesker burde behandles. Du var jo sjefen og hadde derfor naturligvis rett i det du sa. Jeg ber så masse om forlatelse for at jeg ikke skjønte det.

Jeg husker også alt det morsomme vi gjorde sammen, alle de morsomme mailene vi sendte rundt til hverandre, alle de gangene vi gikk ut på fredag og tok et glass for liksom å feire at vi hadde overlevd nok en uke. Kaffekoppene, lunsjen, småpraten i gangen. Alle de fine festene, båtturene, julebordene og alt det der. Alle de fine kursene der vi lærte hvordan vi burde være og at slik vi egentlig var ikke var riktig. At vi ikke var slik du ville at vi skulle være. Litt spøkefullt pleide jeg å tenke at det egentlig burde vært ”og i næringslivets bilde skapte han dem, til næringslivets mann og kvinne skapte han dem”. Da hadde nok det meste vært lettere.

Men tilbake til alt det morsomme. Det er rart hvor fort det morsomme blir borte. Jeg synes det er trist å se hvor fort alle glemmer at jeg var en del av deg, men kanskje du har sagt at de ikke skal bruke tiden sin til sånne som ikke bidrar. Det skjønner jeg godt. Skulle bare mangle at de skulle kaste bort den dyrebare tiden sin på noe som ikke gir avkastning.

Fint ord forresten: Avkastning. Det er liksom meg det, avkastet.

Nei, nå må jeg slutte å skrive. Ha det bra for denne gangen, næringslivet. Kanskje du har tid til å skrive en dag, og hils alle de jeg jobbet sammen med en gang. Håper de ikke har glemt meg, selv om de ikke har skrevet til meg på lenge, veldig lenge.

Mange hilsener fra meg.

Blogglisten

4. januar 2009

NYTTÅRSFORSETT

Knuten i nakken hard, nesten forstenet. Den lar seg ikke

løse lenger.

Det er litt dumt.

Nå skulle han ønske at han kunne få den av. Nakken der knuten sitter er så

vond at det gir strålinger inn i hodet.

Inn der hjernen skulle ha vært.

Nå er det vel ikke så mye igjen av den at det er

viktig, men litt allikevel.

Han skulle gjerne fått opp den knuten. Kanskje ikke

så mye for

hodepinens del, men for nyttårsforsettets.

Nyttårsforsett er et

fint ord. Det inneholder håp, ønsker, løfter og fremtid. Men

det sier også noe om fortiden, noe som ikke er så bra.

Nyttårsforsett inneholder

noe man vil gjøre som man ikke har gjort enda,

noe man vil endre på,

noe man vil rede bot for,

noe man angrer,

noe man savner,

noe man vil ha gjort bedre,

noe vondt.

Dessuten begynner det å bli sår, sår

på kinnene. Saltet har begynt å etse seg inn

i huden. Saltet fra tårene,

tårene som har rent,

rent i uminnelige tider men som ingen kan se,

se fordi de renner bak noe. Saltet som har fått huden til å

sprekke og verke.

Her kommer forsettet inn. Han hadde lovet

seg selv at i 2009 skulle MASKEN av.

Men det går visst ikke. MASKEN er festet med en knute

i nakken. Knuten, og snoren masken er festet i har sittet

så lenge at den er grodd inn i og under

huden. Knuten presser på nakkevirvlene og gjør vondt.

Litt har han klart å lirke på MASKEN, men da kjente han det.

Den sitter fast,

fast i ansiktet. Saltet fra tårene og væsken fra sårene har

sammen laget et lim, et lim så sterkt at dersom

snoren ble klippet med makt og

MASKEN revet av, ville ansiktet følge med.

Det ville ikke være noe igjen, kun et stort åpent verkende

sår der nese, øyne, kinn, munn og panne skulle vært.

Ingen ville orke å se ham.

Ikke at det hadde betydd noe, de ville

ikke kjent ham igjen.

Det er MASKEN de kjenner.

Men forsettet ville vært viktig. Viktig for ham.

Det hadde betydd at han

– hadde vist sitt sanne jeg, noe han ikke har gjort enda,

– ville vist hvem han er, endret på det bildet de andre har,

– rette opp de feil han hadde gjort, redet bot for påførte sorger,

– sagt unnskyldt for alt han angret på

– fått tilbake noe han hadde mistet, noen han savnet

– smilt ærlig, fra hjertet, på en bedre måte enn før

– fått ut alt som var sperret inne, som GJØR vondt.

Men det forsettet, NYTTÅRSFORSETTET, lar seg ikke

gjennomføre, til det sitter

MASKEN for hardt.

MASKEN er blitt en del av ham, grodd fast

blitt ham.

KAN DU VELGE HVEM DU VIL VÆRE?


3.1.09

Frithjof Kallevig


Blogglisten