Denne skrev jeg for endel år siden. Hva får en mann til å gå i Frimurerlosjen en gang i uken?
Han går nedover Stortingsgaten. Frakk, mørk dress, mappe uten dokumenter, hvit
skjorte og kalosjer. Hvorfor ikke slips? Han føler ikke for det i den alminnelige verden.
Det ligger trygt i mappen.
Skrittene er rimelig målbevisste, men samtidig avslappet. En profilanalyse ville antydet
at han var på vei mot noe viktig, noe viktig i livet hans, men allikevel ikke noe presserende,
ikke noe må, men noe vil.
Forbi Ferner Jacobsen blir skrittene noe
langsommere, han titter inn og finner noe
han liker. Butikken er heldigvis stengt. Der
sparte han de pengene, de kan brukes til
noe annet, kanskje på omsorg for de….
Han krysser Rosenkratzgaten og runder
Nedre Voll gate. Den store doble eikedøren
er tung. Han føler litt motstand. Er
det døren som gir litt motstand, eller er det
han selv som i et lite øyeblikk er litt usikker.
Usikker på hva som egentlig skjer inne i det
røde hemmelighetsfulle store huset. En liten
tanke om at det er spennende, hemmelig, litt
skummelt.
Men det er ikke mye styrke som skal til for
å overvinne motstanden, dørens treghet gir
etter og alt endrer seg.
Her er det godt å være.
Kjelleren, garderoben, der de møtes og gjør
seg klare. Fine og på en ulik måte uniforme.
Han knytter på seg slipset, setter merker der
de skal være, henger på bånd og skinn. Og
så de hvite vantene.
Hvite? Vel, kanskje han burde, må i hvertfall
vaske dem til neste gang. Hvis han husker
det da.
Trappen opp, innskriving, hilse. Masse hilse.
Alle ønsker velkommen. Ønsker akkurat ham
velkommen. Slik føles det.
Det er godt å bli sett.
Et bord, en kopp kaffe, noen som sitter og
prater. Han vet det er en god samtale, han
vet han er velkommen til å delta og han vet
at deltagelse ikke handler om å vinne. Det
handler om den gode praten.
Godt å kunne være den man er og ikke den
man tror andre vil ….
”Vil brødrene….”
Signalet han har ventet på.
Et bukk og så, langt der fremme i den
skumre sal, et bukk og et smil tilbake. De
setter pris på at han er kommet.
”Hva pålegger enhver….” Det hele er i gang.
Hele skuespillet som på en besynderlig måte
er likt, men ulikt hver eneste gang. Tilhørigheten
og deltagelsen. Det hadde ikke blitt
noe uten ham, eller noen av de andre. Så
viktig er han og så viktige er alle de andre i
rommet.
Uten et ord tennes det lys, velvingen over
ham, øyeblikkets lille univers, endrer sakte
farve og blir lys. Det er et godt univers.
”Sirkelen kan sluttes”. To hender griper om
hans, to hender han kanskje ikke kjenner,
men som allikevel vil ham vel. Hver enkelt
får lov å gi to andre et signal om vennskap
og støtte.
”Det gives tegn”
Spenningen stiger litt i ham. Han husker
tilbake til første gang han hørte nettopp de
ordene. Litt fjernt bak en lukket dør. Utenfor
en maske i et ukjent rom.
Ritualet, eller skuespillet, eller arbeidet, han
er ikke opptatt av hva det kalles, går fremover,
like forutsigbart og like forunderlig nytt
hver gang. De henvender seg direkte til ham.
Dramaturgien får ham til å tenke gjennom sin
egen situasjon hele tiden.
” Er det lyst til å se…”; ja det var kanskje det
også, kanskje den lille uvissheten som lå der
selv om han ble ført inn av en han kjente,
stolte på og var glad i. En som hadde forsikret
ham om at det ikke var farlig.
”Vi kan ikke ….” neivel, så det var slik det
ble. Slik er det for alle. Det ble plutselig helt
annerledes enn han hadde tenkt seg, og selv
i dag sitter han og kjenner den intense følelsen
av sinne og savn, sorg og resignasjon.
Han kan se at det bak masken reageres.
”Hvorledes har du funnet..”
Nå begynner det å bli merkbart at skikkelsen
under kappen slapper litt mer av. Noe av
spenningen er i ferd med å slippe taket. De
uttaler seg positivt om ham.
Og så helt til slutt. ”Du være verdig”. Et
ønske og en ordre. Fra det sekund var det
tydelig for ham. Det er faktisk opp til ham
selv.
Er han egentlig verdig? Har han den siste
uken, måneden, året vært så verdig som han
ble bedt om å være engang for mange år
siden?
Joda, han har vel ikke vært så aller verst,
brukbar i hvert fall.
”Kort dispance mine….”
De fleste reiser seg og går ut. Noen bare
utenfor rommet, noen ned i kjelleren og noen
blir i rommet. Det prates og hilses mer, men
den fortettede stemningen brytes ikke.
Han drikker opplevelsen like begjærlig i dag
som for 3 år siden. Han ser seg rundt og
gleder seg over kjente ansikter og merker
at han savner noen. De kommer vel neste
gang. Han gleder seg også over ukjente
ansikter. Og ansikter som; jasså er han også
her? Hyggelig, det visste jeg ikke, når ble du
tatt opp?
Inn i salen, den kappekledte, stilig i kjole. En
strålende forvandling. Puppen er blitt til en
sommerfugl. Fadderes stolte ansikter er ikke
til å ta feil av. Dette er en betydelig dag for
dem.
Møtet går videre i sine vante former men
med nye inntrykk.
”Broder taler….”
Hver eneste gang tar han med seg en ny
opplevelse som skal bearbeides og sorteres.
Han ser seg rundt på benkene, noen ser ut
som de sover, men de sitter vel helst og lytter.
Hva skal de lære i dag? Alltid noe nytt,
av og til mye og andre ganger bare litt nytt.
Men alltid noe å ta med seg videre.
Kveldens vakreste tid, stjernehimmelen,
musikken, sirkelen. Igjen de to fremmede
hender. ”Og vårt vennskaps….” ja, det vil
han i hvert fall gjøre sitt til, bidra med det lille
han kan.
”Fred, kjærlighet…..”
Så var et slutt. Den selvransakende stunden
under stjernehimmelen måtte dessverre
også i dag slutte, men han vet at den kommer
tilbake. Han kan lukke øynene og være
der når han vil.
Nye dører åpner seg. En festsal, verdig en
konge, en mester, en broder, står der dekket
og klar til å ta imot.
Ornamenter i gull, lysekrone omkranset av
en corona gir hvert enkelt skjold sitt spesielle
lys. Brødrene finner sine plasser. Faste
plasser i forhold til funksjon og ikke person.
Det er godt å vite. Det som er viktig er hva
du gjør, ikke hvem du er.
Stemningen er løsere, praten går lett og
måltidet er fort, altfor fort over.
”Takk for skiftet”. Hver eneste gang er det et
nytt ansikt å prate med. Litt løst og litt fast,
litt loge - litt privat.
Kaffe inntaes. Leopardsalen, hans sal. De
henger der høyt oppe på veggen og ser ned
på ham. Strenge men ikke sinte. Sin posisjon
verdig. Det er ikke enhver forunt å stirre
ned fra veggene, men uten enhver hadde
de ikke hatt noen å stirre på. Hvem er den
viktigste?
Klokken tikker ubønnhørlig og det er på tide:
”Du kommer vel på mandag?” Det er ikke
et pliktskyldigst spørsmål, det er et oppriktig
ønske. ”Ja, helt sikkert”. Er han selv like
flink til å ønske at de andre skal komme?
Hvis ikke må han huske å bli det, hvis han er
litt flink, må han bli enda flinkere.
Slips og merker fjernes og legges i mappen.
På turen ned Stortingsgaten er skrittene
anderledes. Enda lettere og mer målbevisste.
Han har tydeligvis fått et påfyll av mer
enn tørt og vått.
Han vet at han skal hjem og dele sin glede
med noen. Ikke opplevelsene men gleden.
Han vet også at hun venter, gleder seg med
ham.
Om en uke skal han igjen gå Stortingsgaten
den andre veien..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar