NYTTÅRSFORSETT

Knuten i nakken hard, nesten forstenet. Den lar seg ikke

løse lenger.

Det er litt dumt.

Nå skulle han ønske at han kunne få den av. Nakken der knuten sitter er så

vond at det gir strålinger inn i hodet.

Inn der hjernen skulle ha vært.

Nå er det vel ikke så mye igjen av den at det er

viktig, men litt allikevel.

Han skulle gjerne fått opp den knuten. Kanskje ikke

så mye for

hodepinens del, men for nyttårsforsettets.

Nyttårsforsett er et

fint ord. Det inneholder håp, ønsker, løfter og fremtid. Men

det sier også noe om fortiden, noe som ikke er så bra.

Nyttårsforsett inneholder

noe man vil gjøre som man ikke har gjort enda,

noe man vil endre på,

noe man vil rede bot for,

noe man angrer,

noe man savner,

noe man vil ha gjort bedre,

noe vondt.

Dessuten begynner det å bli sår, sår

på kinnene. Saltet har begynt å etse seg inn

i huden. Saltet fra tårene,

tårene som har rent,

rent i uminnelige tider men som ingen kan se,

se fordi de renner bak noe. Saltet som har fått huden til å

sprekke og verke.

Her kommer forsettet inn. Han hadde lovet

seg selv at i 2009 skulle MASKEN av.

Men det går visst ikke. MASKEN er festet med en knute

i nakken. Knuten, og snoren masken er festet i har sittet

så lenge at den er grodd inn i og under

huden. Knuten presser på nakkevirvlene og gjør vondt.

Litt har han klart å lirke på MASKEN, men da kjente han det.

Den sitter fast,

fast i ansiktet. Saltet fra tårene og væsken fra sårene har

sammen laget et lim, et lim så sterkt at dersom

snoren ble klippet med makt og

MASKEN revet av, ville ansiktet følge med.

Det ville ikke være noe igjen, kun et stort åpent verkende

sår der nese, øyne, kinn, munn og panne skulle vært.

Ingen ville orke å se ham.

Ikke at det hadde betydd noe, de ville

ikke kjent ham igjen.

Det er MASKEN de kjenner.

Men forsettet ville vært viktig. Viktig for ham.

Det hadde betydd at han

– hadde vist sitt sanne jeg, noe han ikke har gjort enda,

– ville vist hvem han er, endret på det bildet de andre har,

– rette opp de feil han hadde gjort, redet bot for påførte sorger,

– sagt unnskyldt for alt han angret på

– fått tilbake noe han hadde mistet, noen han savnet

– smilt ærlig, fra hjertet, på en bedre måte enn før

– fått ut alt som var sperret inne, som GJØR vondt.

Men det forsettet, NYTTÅRSFORSETTET, lar seg ikke

gjennomføre, til det sitter

MASKEN for hardt.

MASKEN er blitt en del av ham, grodd fast

blitt ham.

KAN DU VELGE HVEM DU VIL VÆRE?

3.1.09

Frithjof Kallevig