Så lettvint er det altså!

Etter drøyt to år med behandling og samtaler var dagen kommet. Den dagen jeg visste ville komme men ikke turde å se i hvitøyet. Det offentlige behandlingstilbud er over, en siste samtale one2one og så er det ut i verden. Alene.
Ja, ikke alene i den forstand at jeg ikke har mennesker rundt meg, men alene med det jeg er blitt terrapert for. Alene med tristesse og mørke stunder. For, selv om jeg ikke lenger får noe hjelp fra det offentlige helsevesen på dette område så er jeg nok ikke frisk.  Litt bedre enn for 2 år siden kanskje, men neppe den leende, smilende og jublende mannen jeg gjerne skulle vært.
Vel. Helt alene gikk jeg ikke ut fra dagens gravøl. Noen gode råd fikk jeg med. To faktisk. To råd som ville gjøre livet mye lettere og bedre. Velmente råd, og fra en ekspert på området. Verdt å ta vare på og forsøke å gjennomføre. Så det var bare å komme seg hjem, sette seg ned for å planlegge.
Her er rådene:
1. Finn en kvinne (her ble ordene kvinne eller venn brukt. De som kjenner meg vet hvor jeg står i så henseende bare så det er sagt.) du kan få et forhold til og som du blir betydningsfull for.
2. Finn en jobb der du kan levere på dine premisser og der du kan bety noe for andre mennesker og samfunnet.

Ja........................det var jo enkelt. Klart jeg kan det. Jeg mener med den bakgrunnen jeg har som skilt, relativt lite bemidlet, uføretrygdsøkende, 58 år, ustabil med hensyn til hvilke dager jeg klarer å stå opp og nedstemt med depresive tendenser.
WOW. Her renner det over av fordeler for både forslag 1 og 2.
Men det er bare å prøve.

Råd 1.
Til alle kvinner der ute som kunne tenke seg en som er betydningsfull for dem.
Her er han. En mann i sin beste alder med et hode svevende rimelig høyt over bakken.  Midtveis opp til hodet er nok sixpacken erstattet av en beerbag. Ellers er jeg ganske lett å holde ren, spiser for det meste pent opp maten min og pusser tennene morgen og kveld.
Glad i naturen, øm og følsom og ikke redd for hverken hunder eller katter. Hester er det litt verre med.
Og så leser jeg. Det vil si jeg kan både lese og skrive så jeg er vel ikke å betegne som illiterat selv om embedseksamenene glimrer med sitt fravær.

Råd 2.
Til alle arbeidsgivere der ute som kunne tenke seg en som arbeider i sitt eget tempo, som har lyst til å gjøre noe for andre mennesker og ikke minst bida til samfunnet.
Her er han. De samme fysiske attributter som nevnt ovenfor og med de tillegg at han på grunn av sykdom ikke har vært i arbeid de siste 2,5 årene, at han ikke alltid vet om han klarer å komme på jobb av de samme sykdomsårsaker, at han til tider kan være innesluttet og nedstemt og at han som nevnt ikke har så veldig mange embedseksamener å varte opp med.

Men, for både kvinner og arbeidsgivere, så er han presentabel, salonfähig og røykfri.

Dette må da være drømmemannen.

Tror jeg går og legger meg nå for å være forberedt på det hav av meldinger som kommer til å velte inn over meg i løpet av kvelden og morgendagen.

God Natt!

PS. Jeg søker fortsatt om trygd, lider fortsatt av dystymi og følte ikke noe friskhetskick bare fordi behandlingstiden var over.