Et litt bortgjemt “smultronställe” som ikke så mange vet om. Ihvertfall ikke så mange som alle de som vet om Geilo eller Hafjell eller Norefjell eller Nordmarka for den saks skyld. Et sted med akkurat passe småskog, passe vidde og passe høyfjell. Her kan du tråkle deg mellom granlegger, lete etter multer på utallige myrer, følge kutråkk inn mot beiteområder, tråkke egne spor i et ufarlig område eller følge oppkjørte motorveispor så langt øyet, kondisjonen og viljen holder.
Her kan du klatre i bratte uren, ha utsikt fra Galdhøpiggen til Gausta, Fra Rondane til Skogshorn, fra Synfjell til Valdresflya. Her kan du bade i krystallklart vann, drikke Vår Herres årgangsvann, se stjernehimmelen uten forurensende lys og nyte et glass vin foran peisen eller i solsteken utenfor peisestuen din. Her kan du følge fjellveien inn til din faste rasteplass der ingen ting forstyrrer deg.
Her kan du hugge din egen ved, lage barnas vannhjul i bekken, vandre langs fjellveier, se ørn, ugle, hare og hvis du er heldig en rein eller to. Her kan du våkne en tidlig kald høstmorgen til haralosen, sovne til lyden av susen i grantoppene, drikke morgenkaffen din mens sauene beiter fornøyd like ved deg. Her kan du gjøre absolutt ingenting og allikevel fylle sjelen og tankene med alt hjerte måtte begjære.
Her kan du slite deg innover i bitende motvind, se veien gå i oppløsning av ustoppelig styrtregn, se tåken ligge som et likklede over selv den nærmeste granbusk, se sneen fyke vannrett forbi vindet og brenne knitrende gran eller velluktende bjerk i peisen.
Her kan du ha det godt. Her kan du ha deg i naturen uten at noen ser deg, late vannet utenfor hytteveggen uten at du sjenerer noen, vandre barbeint i midtsommerengen, plukke mose til utette vinduer, la bikkja løpe fritt over vinterskaren og la henne få den evige hvile på åsryggen hun elsket.
Her kan du se, men ikke høre, lavskriken mellom trærne før den setter seg 2 meter fra deg og spiser av dine utlagte smuler.Her kan du hugge ditt eget juletre, gå i kirken på en åpen voll med benker av jord og alter av skifer, følge solens gang over himmelen fra tidlig morgen til sene kveld, lete etter spor av reven i nysneen en tidlig oktobermorgen, reise fra full sommer hjemme til museører på bjerka og oppleve vårens under enda en gang.
Her kan du sitte med den du er glad i, dele et glass vin når hytta er åpnet, spise årets rakfisk i rette omgivelser, drikke den klare luft og blinke ut årets tømmerhogst. Her kan du se mennesker i stille passiar og flanering langs setervollen, se gamle støler som står for fall eller som rastaureres av ivrige amatører og maskineiende profesjonelle.
Her kan du LEVE!
Alt dette kan du, jeg kunne det. For det er rart med skilsmisser. Du skiller deg ikke bare fra en du levet sammen med, du skiller deg i mange forhold også fra livet du levet. Og dette livet tilhørte og tilhører henne. Jeg var bare innom så lenge det varte og nå er de 35 årene for det meste et minne. Men minner er også gode, og disse er spesielt gode.
Så takk da Fjellro for alt du var for meg og for min familie. Mitt største ønske er at du forblir like verdifull for de som tilhører deg nå som du var for meg da jeg tilhørte deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar