Lykkepiller og åpenhet.

Jeg burde være glad nå.I hvert fall i følge veldig mange mennesker rundt meg. Jeg burde ikke lenger klage og sutre over livet, fremtiden og nuet.
Jeg er enig i det. Helt enig.
Jeg vet at med ny flott leilighet omgitt av en vakker park, tett til et praktfullt turområde, med  gode venner/brødre tett på meg og med sol inn fra morgen til kveld burde jeg være fornøyd. Ja, ikke bare fornøyd, men lykkelig.
Jeg vet at med en strålende familie og gode venner som bryr seg både med og om meg, med en datter som har funnet sin klare vei i livet og vandrer den målrettet, med en sønn som har funnet sitt hjertes utklårede og etablert sitt første hjem med henne og med en ekskone som har det trygt og godt med ny arbeidsplass i vente burde jeg være fornøyd. Ja, ikke bare fornøyd, men virkelig tilfreds.
Jeg vet at med mat i maven, varme i boligen, sol på himmelen, bøker i bokhyllen, musikk på harddisken, opplevelser i logen og vintersolverv i vente burde jeg være fornøyd. Ja ikke bare fornøyd, men rett og slett euforisk.
Og slik ønsker jeg å være. Det er bare det at det er noe inni meg som ikke er med på det kjøret.
Jeg er ikke trist fordi eller av en eller annen årsak, jeg er bare trist.
Jeg er ikke dyster fordi det ser mørkt ut, jeg er bare dyster.
Jeg er ikke deprimert fordi noe har gått imot meg, jeg er bare deprimert.
Dette sliter jeg med og dette må jeg forklare for meg selv og for andre hver eneste dag.
Joda, jeg får medisin som gjør livet levelig. "Lykkepiller" kalles de. Men jeg blir ikke lykkelig av dem. Antidepresiva er den riktige betegnelsen, og det er det de ikke bare bør, men skal kalles.
Få ting gjør meg sintere og tristere (faktisk tristere enn jeg er til daglig) enn flåsete bemerkninger om "lykkepillen".
Jeg skulle ønske alle besserwissere kunne få oppleve, om det så bare er for en dag, hva det hele dreier seg om.  Medisinen gjør meg ikke lykkelig men den gjør meg kanskje litt mindre ulykkelig enn jeg ville vært uten.  Den gir meg et liv som er utholdelig om enn aldri så vondt, istedet for å være uutholdelig med det resultat det kan medføre. Og dette vet jeg for jeg har forsøkt det resultatet. Heldigvis mislyktes jeg der også som med så mange andre ting i livet.
Det er takket være medisinen at jeg i det hele tatt kan fungere i det daglige selv om det er dager jeg ikke fungerer overhode. Det er takket være medisinen jeg kan være en støttespiller for andre som ikke har vært i "dumpa" så lenge som meg og som derfor trenger støtte og forståelse. Medisinen er min insulin, min hjertemedisin. Det er den som gjør at jeg overlever.
I dag blir datteren til en gammel klassekamerat bisatt. Hun ble 20 år og valgte å la livet bli så langt, ikke lenger. Hvorfor, og hva som fikk henne til å ta den avgjørelsen vet jeg ikke, men jeg er overbevist om at hun i forkant hadde det vondt. Fryktelig vondt. Kanskje kunne noen ha oppdaget symptomene, tegnene, på et tidligere stadium. Kanskje kunne behandling, medisinering ha hjulpet. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at det å komme i en slik situasjon er fryktelig vondt og å be om hjelp da er forferdelig vanskelig. Nettopp på grunn av tabuene og flåsetheten rundt dette å være trist og ha bruk for medisin til å takle hverdagen.
Jeg tenker på denne unge piken og føler med foreldre og venner, men faktisk føler jeg enda mer med henne. Jeg kjenner den smerten hun har følt, det totale mørket hun kanskje har vært i og hennes sansynligvis voldsomme kamp for ikke å vise noen hvordan det var fatt. Og hun lyktes. Dessverre.
På mandag satt jeg på en restaurant i Oslo, tok et glass vin med en god venn dadet kom inn en tredje person. Også det en god venn som jeg møtte med de sedvanlige ordene: "Hei, hvordan har du det?" Vanlige ord, nærmest et munnhell som forventer et enkelt svar:"Jo takk, bare bra.". Men nei, svaret var nærmest sjokkerende i sin ærlighet: "Det går ikke så bra. Jeg har møtt veggen, arbeider ikke nå og går på sterke antidepresiva:"
Det var først som om noen gav meg en ørefik, så var det som om noen satt et speil foran ansiktet mitt og speilet meg selv, før jeg kjente en enorm glede. Ja, ikke morsom glede, latterglede og slikt, men en ærlighetsglede som jeg ikke kan huske sist gang jeg har opplevd.
Han gjorde akkurat det jeg skulle ønske at vi alle klarte å gjøre når vi møter disse daglige spørsmålene. Være ærlig. "Jo, jeg har det kjempefint","Nei, jeg har det vondt", Uff, jeg sliter endel","Takk som spør, livet er litt lettere nå" osv. Svaret er ikke sutring eller selvforherligelse. Svaret er en invitasjon til spørreren om å ta del i livet mitt. Glede seg med meg, eller være en støtte når jeg trenger det.
Kanskje mange valgte livsavslutningher kunne vært unngått. Kanskje mange lidende kunne få lide litt mindre. Kanskje mange lykkelige kunne få dele lykken sin og dermed spre glede. Det er en kjennsgjerning at delt glede er dobbelt glede, delt sorg er halv sorg.
Det jeg prøver å si med dette er at vi bør bli flinkere til å si hvordan vi har det, flinkere til å akseptere hvordan andre har det, slippe andre inn i livene våre og bli med inn i andres liv.  Vi har ikke lov (litt sterkt kanskje) å si "Ta deg sammen","Slikt gjør man ikke", "Slutt å sutre" før vi vet hvorfor det sutres eller gjøres.
Bry deg om medmennesket ditt. Det kan nemlig være deg selv!