Ferskvaren råtner på rot.

NAV er dessverre et lett mobbeoffer og et usedvanlig tydelig mål hvis man er på jakt etter noen å kritisere eller ironisere over. Dessverre, fordi egentlig burde, og kunne, NAV være en solskinnshistorie å være stolt over.

Men så er altså ikke tilfelle. Jeg kjenner NAV fra brukersiden både på arbeidssøker siden og på trygdesøker/mottager siden. Det som ligger mitt hjerte nærmest er arbeidssøker siden selv om det er som trygdesøker jeg har møtt mest uforstand og motstand.

Å være arbeidssøker er i utgangspunktet noe av det vanskeligste et menneske kan være, og når man i tillegg er arbeidsledig samtidig blir det dobbelt ille. Å søke en jobb, med andre ord å skrive en søknad, en reklamebrosjyre om seg selv kan være vanskelig nok. Å ha klart det godt nok til å bli innkalt til intervju for å selge seg selv visuelt, verdalt og faglig er enda vanskeligere, og for nmoen nærmest uoverkommelig. Og når den situasjonen oppstår finnes det bare vinnere og tapere, ingen midt i mellom.

Jeg er overbevist om at en undersøkelse vil gitt resultatet at det stort sett er de samme mennesker som går videre fra første intervju til annet, og at det stort sett er de samme menneskene som blir sjaltet ut etter ikke bare førstegangs intervju, men allerede i det de kommer over dørstokken hos intervjuer. Det er en kjennsgjerning at de første 3x30 er noe som aldri blir glemt eller forandret.

De 30 første skrittene, de 30 første ordene og de 30 første sekundene. Dette er hva intervjueren husker og dersom du ikke er heldig med dem har du tapt.

Dersom du har en synlig skavank i forhold til idealnormen så er det det som huskes senere, selv om en eventuell jobb er stillesittende, uten kontakt med kunder eller omgivelser og ikke krever fronting av firmaet på noen som helst måte.

Dersom du har en talefeil, eller bare er usikker i din fremføring så er det det som huskes senere, selv om en eventuell jobb er taus og kun skal utføres alene .

Dersom du har en fremtoning i en eller annen form faller utenfor det aksepterte så er det som huskes, og du har tapt.

Vi kan si hva vil om at slik burde det ikke være, men slik er det dessverre. Og dersom du i tillegg har et eller to års mangel i din CV, ja da kan du nesten la vær å søke. Du er ikke lenger ferskvare. Du har råtnet og du eller samfunnet må bruke store summer på å resirkulere deg, omskolere deg slik at du kan forsvare fraværet og få en ny sjanse.

Men hvis det er slik, hvorfor gjøres det ikke noe med det? Og enda viktigere; hvem skal gjøre noe med det.

Det er klart at du er selv sterkt ansvarlig for å få gjort noe med det, men tilbake til alle de som ikke klarer det.  Han som har valgt et yrke lengst bak i organisasjonen, vekk fra kunder, kollegaer og andre rett og slett fordi han er sjenert. Hvordan tror du han skal klare å formidle seg selv i en jobbsøkersituasjon.  Og fordi svært mange stillinger utlyses gjennom rekrutteringsfirmaer som tjener sine penger på å levere kandidater både riktig og raskt så er det få som vil forsøke å selge vår sjenerte venn når de har 3-4 andre kandidater som er pene, utadvendte og faglig nesten like sterke.

Så derfor kjære sjenerte kandidat: Ta deg sammen. Gjør noe med det.

Hadde det bare vært så lett. Ja, hadde det vært så enkelt så hadde vi ikke hatt langtidsledige, da hadde vi ikke hatt mennesker som forsvinner inn i en verden der det offentlige blir eneste mulige kilde til selvoppholdelse.

Men hvem har skylden hvis vi ikke kan skylde på den enkelte? Jo, dessverre er det de gjennomgående bokstavene NAV. De har mye av skylden. Det er de som har muligheten til å hjelpe og det er de som svikter vår sjenerte venn og alle hans likesinnede.

Hva skjer når du blir arbeidsledig? Jo, du melder deg for NAV, får beskjed om å fylle ut et skjema og så går du hjem. Etter hvert kommer arbeidsledighetstrygden inn på konto og du sitter der med eneansvaret for å utsette deg for den værste opplevelsen du kan tenke deg. Uten et eneste sikkerhetsnett og uten noen som helst form for hjelp må du kaste deg ut for et stup du allerede på forhånd vet du ikke vil overleve. Din innstilling allerede fra første søknad er:”Dere vil vel ikke ha meg dere heller.” Eller du står på kanten av stupet og ser at der nede ligger redningen, jobben, men du tør ikke. Våger ikke for ditt bare liv, du snur, vender om og kryper tilbake under den trygge dynen der du ikke slår deg.

Og slik går dagene, ukene, månedene inntill NAV, i all sin visdom og klokskap finner ut at du har ligget lenge nok. Det har gått et år, du er ikke lenger ferskvare. Du har mistet mye av den kompetansen du hadde fordi du ikke har hatt mulighet til å holde den vedlike. Du har mistet det meste av ditt nettverk, fordi det var nettopp din kollegaer som var nettverket ditt. Da sier NAV:”Kom så skal vi lære deg å skrive søknader. Kom så skal vi lære deg å gå på intervjuer.”

Men da er du allerede passert holdbarhetsdatoen. Du er ikke lenger ferskvare. OIg alle dere som sitter og ansetter mennesker. Vær ærlige med dere selv og fortell hvem dere vill plukke ut til intervju hvis du har 5 som er i arbeid og 5 som har vært ledige i ett år eller mer. Jeg tror vi alle vet svaret.

Her er det at den store feilen fra NAV’s side gjøres. Du skal ikke få tilbud om søknadsskrivingskurs o.l. etter 12 måneder. Du skal få det dag 1. Du skal allerede første dag du ,melder deg ledig bli iunnkalt til for å få hjelp til å komme ut igjen. Det er da du har pågangsmot, det er da du har kompetanse: Det er da du er ferskvare. Det er da du er salgbar. Jeg er overbevist om at tiden nfra kurs begynner til jobb er i boks vil være vesentlig kortere i dette tilfelle enn tilfellet er når du har ventet ett år først. Dette er en vinn-vinn-vinn situasjon. Du vinner fordi du ikke mister livsgnist og selvbilde. Næringslivet vinner fordi den kompetanse som allerede er opparbeidet blir benyttet videre og samfunnet vinner fordi den vil få en vesentlig lavere utgift til ledighetstrygd.

Men hva med vår sjenerte venn? Han vil fortsatt være sjenert når han skal ut og selge seg selv. Kanskje han skulle ha noen som solgte ham for seg. Kanskje han skulle ha en “agent” som frontet ham i første intervju slik at de 3x30 ikke ble så ille allikevel. Kanskje NAV skulle gi en rekrutterer et beløp for hver arbeidsledig kandidat som vedkommende klarte å få i arbeid i motsetning til slik det er i dag der det er arbeidsgiver som betaler for den beste kandidaten. Og husk: Vi kan ikke alle være best. Alle firmaer kan ikke ha den beste selgeren eller den beste finansdirektøren.

Kanskje vi skulle begynne å tenke anderledes.  Kanskje NAV selv skulle se om de hadde ferskvare blandt sine ansatte eller om mye av det var råtnende varer som smitter andre. Kanskje det er NAV som råtner på rot.