"JE E FORBANNA"

Hvorfor er du sint da Frithjof?

Et ord, tre små bokstaver: NAV

Denne forfatter, litt kult å kalle seg det, har som følge av diverse årsaker havnet i det NAVske system. Årsaken til at han havnet der har vel for så vidt kommet frem av tidligere små og store innlegg på denne blogg, men han har altså ikke all verdens sterke psyke og har litt lett for å vandre i de dypere daler enn på toppene der solen skinner.
Disse vandringer har igjen ført til at det å opprettholde et vanlig, daglig liv ikke har vært enkelt og etter et par opphold på et feriehjem (les: sykehus) måtte håndkleet kastes inn og en tilværelse basert på det offentliges miskunn og barmhjertighet ble innledet.

So far so good.

Men nå er det slik da at hvis du som menneske ikke helt klarer å henge med i den kommersielle næringslivskarusellen så er du jo kanskje ikke så veldig sterk. Da var et litt godt å kunne legge sine materielle bekymringer i hendene til den store, sterke og trygge offentlighet.
"Hvil deg borger, det har du fortjent."
Jaggu sa jeg hvile!

Hvis du, kjære leser, hvis du trodde at dette mangehodete trollet hadde ditt eget beste i tankene så tar du feil.  Begrepet at du må være frisk for å være på sykehus er enda tydeligere når det gjelder NAV.  

For det første må du være usedvanlig våken og oppdatert når det gjelder en skriftlig kommunikasjon som nærmer seg kanselispråk. Dernest må du ha en matematisk og økonomisk forståelse på minst vitass nivå. Og sist men ikke minst må du utslette alle bilder du måtte ha av deg selv og ditt eget ego.  Når du har klart dette og har erkjent at du nå har allverdens tid til å sitte i kø enten på et kontor eller telefon, og at all informasjon om deg skal deles med alle andre på det samme venterom og at den må gjentas hver gang enten et er på det samme kontor eller telefon fordi det er nye personer hver gang.  Ja, når du har skjønt dette, da kan du begynne å nærme deg den hvilen du hadde håpet på og som behandlingsapparatet rundt deg mener du trenger.

Trudde'ru.

Jeg har lyst til å ta leserne (leseren, for det er vel ikke flere som leser dette) med på en liten reise, et lite eventyr som jeg hørte forleden dag. Reisen har foreløpig vart i ca 2 år, men som Odyssevs må den vare i mange, mange år til.

Det var en gang, slik begynner alle eventyr og slik begynner også dette.

Det var en gang
en mann som het Kurt-Kåre.  Han var godt voksen, hans jevnaldrende ville si han var midt i livet, barn ville nok kalle ham utgammel og de utgamle ville nok kalle ham en ungsau.  Hvorom allting var så var Kurt-Kåre, la oss kalle ham KK for enkelhets skyld, en relativt normal mann men han hadde noen egenskaper som ikke alle andre hadde.  Han var deppa.  Han var ofte trist og lei og tilslutt var han så lei at noen mente at det eneste som kunne hjelpe ham var noen mennesker i et stort hus. Mennesker med hvite frakker og vennlige stemmer.

Da KK hadde vært hos disse hvitfrakkmenneskene noen ganger bestemte de at han ikke lenger skulle være sammen med de menneskene i dresser han tidligere hadde vært sammen med på formiddagene. Hvitfrakkmenneskene bestemte at han heller skulle være hos dem av og til og ellers bruke tid på seg selv og de menneskene han ofte var sammen med på kveldene.

Dette syntes KK var fint og han gjorde som hvitfrakkmenneskene sa.  Nå hadde det seg imidlertid slik at KK og dressmenneskene hadde hatt en avtale.  Den var slik at hvis KK var sammen med dem om dagen så skulle de gi ham en sekk med penger en gang i måneden. Og med innholdet i denne sekken kunne KK bytte til seg mat og klær og et sted og bo og litt vin i ny og ne.  De fleste av kveldsmenneskene KK kjente hadde det på samme måte, og KK syntes dette var en god måte å leve på. Og slik levet KK helt til hvitfrakkmenneskene skjønte at KK egentlig ikke hadde det så bra.

KK skjønte fort, KK var nemlig relativt oppvakt. Han skjønte fort at dressmenneskene ikke lenger ville gi ham den sekken fordi han ikke var sammen med dem om dagen.  Det sto for så vidt også i den avtalen de hadde at hvis KK bare fikk en sekk hvis han ga dem tid tilbake. Enkelt og rimelig. Men matmenneskene ville heller ikke gi ham mat hvis han ikke hadde en sekk å øse av, og det samme gjaldt klesmenneskene og husmenneskene og vinmenneskene. KK spurte hvitfrakkmenneskene hvem som skulle fylle sekken hans og de svarte at han skulle gå til det store hjelpetrollet.  

Hjelpetrollet var kjempestort og hadde mange hoder og bodde i et kjempehus fordi det skulle hjelpe alle menneskene som bodde i det lille landet KK kom fra hvis de trengte litt hjelp.  Hjelpetrollet hadde egentlig et veldig vanskelig navn: "Ut allquid fecisse videamur" som er latin og egentlig betyr "For at det skal se ut som om vi har gjort noe". Men menneskene i det lille landet lærte aldri det vanskelige navnet så trollet ble bare hetende "Trollet med det vanskelige navnet" og etter hvert het det bare "Navnet" og da de skulle sette opp et skilt så alle kunne se hvor "Ut allquid fecisse videamur"  bodde så hadde de ikke så mange bokstaver og da de hadde skrevet "Her bor NAV" så var det ikke flere bokstaver igjen. Slik ble hjelpetrollet hetende NAV.

KK gikk til NAV for å spørre om det kunne hjelpe ham med en sekk, men da han kom inn i huset til NAV var det så mange andre mennesker der at KK måtte vente i noe som ble kalt Ekspedisjonen men som KK syntes det var bedre å kalle venterom.

Bak noen skranker så KK noen av hodene til NAV. Noen av hodene snakket i telefoner, noen snakket med andre hoder og noen snakket med hvert sitt menneske som sto på utsiden av skranken.  I det store venterommet var det alle slags mennesker.  Det var noen som var lei seg fordi de ikke hadde noen som ville gi dem en sekk med penger lenger og gjerne ville finne noen andre som kunne gi dem en slik sekk. Noen var der fordi hadde rare navn og kom fra andre land og ikke hadde noen de kjente som de kunne være hos om formiddagen for å få en sekk penger av.  Noen var der fordi de hadde tømt sekken sin hos vinmenneskene og dopmenneskene. De hadde veldig små sekker og ville bare ha litt i sekken sin så de kunne gå til vin- og dopmenneskene igjen.  Noen var der fordi de hadde vært hos forskjellige hvitfrakkmennesker og noen var der fordi NAV hadde sagt at de måtte komme og levere et hvitt ark med noen kryss 2 ganger i måneden. Alt dette skjønte KK fordi menneskene på hans side av skranken måtte snakke så høyt at alle hørte hva de sa.

KK syntes det var litt trist alle disse menneskene måtte være i samme rom og at alle kunne høre hva alle sa, men NAV hadde bestemt at det skulle være slik og fordi NAV egentlig var et hjelpetroll var det ingen som tenkte på å protestere fordi NAV var jo der for å hjelpe alle. 

Plutselig var det KK sin tur. Han gikk frem til en skranke og bak den var et av hodene til NAV.  KK syntes det var litt skummelt fordi han ikke ville at alle skulle få høre at han hadde sånne leie tanker i hodet og at han ikke hadde noen sekk lenger.  Men han måtte bare snakke.  Da var han glad for at han ikke hadde sånn angst i hodet også for da hadde det vært ordentlig skummelt. Etter at KK hadde snakket både lenge og vel sa NAVhodet at det måtte titte litt og så tittet det på en skjerm foran seg.  KK syntes nok NAVhodet så litt rart ut og stemmen var ikke noe koselig da det sa at KK ikke kunne få noen sekk med penger av dem.  Han kunne ikke få fordi KK hadde vært noe som heter Enkeltmannsdressmenneske de siste årene og da ville ikke dette NAVhodet ha noe med ham å gjøre. Det syntes KK var trist og han ble lei seg inne i hodet igjen. Men NAVhodet sa at hvis KK satte seg i venterommet og ventet så kunne han få snakke med et annet NAVhode.

KK ventet lenge og lenger enn lenge men plutselig var det et NAVhode bak en annen skranke som ropte på ham.  Det var det samme hodet som ga småsekker til de som igjen ga bort sekkene sine til vin- og dopmenneskene. Alle på venterommet så at KK gikk til den skranken.  KK syntes nok det var litt flaut men han var så sulten fordi han ikke hadde kunnet gå til matmenneskene på lang tid at han bet det i seg.  Vel fremme ved skranken måtte KK igjen fortelle hele historien om tankene og den tomme sekken og den tomme maven. NAVhodet sa at han kunne få litt penger i sekken sin som han kunne gi til matmenneskene og at han kunne fylle ut et skjema han fant på internett og så kunne han kanskje få enda litt mer som han kunne gi til husmenneskene. Det syntes KK var snilt og han gikk hjem med den lille sekken for å gå inn på internettet og finne skjemaet.

Da KK hadde byttet pengesekken i spagetti og melk, mel og smør til grøt og spist litt av det, startet han datamaskinen sin og åpnet internettet.  Der fant han den siden der NAVhodet hadde sagt at skjemaene lå. Og da ble KK imponert.  Der inne var det omtrent 250 forskjellige skjemaer.  Tenk deg, tenkte KK. Tenk deg hvor kloke hodene til NAV må være som har funnet på alle disse skjemaene. Ikke rart at han måtte vente lenge for det tar jo lang tid både å lage skjemaene og å kontrollere at menneskene fylte dem ut helt riktig. 

KK fant til slutt et skjema han syntes kunne passe for at husmenneskene også skulle få noe i sekkene sine. Han fylte ut skjemaet etter beste evne og gikk til NAV dagen etterpå og leverte det. Etter å ha ventet på venterommet lenge ropte et  NAVhode på ham. Det var et helt annet hode denne gangen og KK måtte igjen fortelle historien sin.  NAVhodet så på skjemaet.  Det brukte lang tid på kontrollere at KK hadde gjort alt riktig.  Tilslutt sa NAVhodet at det var bra men at KK måtte gå til fetteren til NAV, nemlig det kjemperike krevetrollet som het SKATT. Der måtte KK hente skjemaer hvor det sto hvor store pengesekkene dressmenneskene hadde gitt KK de siste 6 årene og hvor mye av sekkene KK igjen hadde gitt tilbake til SKATT som igjen fyllte den kjempestore sekken til NAV.

Da KK kom til SKATT måtte han vente igjen.  Vente lenge og lenger enn lengst. Tilslutt var det hans tur og et av SKATThodene, det var nemlig massevis av hoder der også, ba ham komme til skranken. KK måtte be om å få skjemaene, og da han fikk dem skjønte han at de ble hentet ut av en datamaskin. KK spurte om ikke SKATThodet kunne sendt papirene direkte til NAVhodet ved hjelp av internettet og fikk svar at det gikk nok men det hadde LOVtrollet ikke gitt dem lov til.

KK gikk igjen tilbake til NAV og ventet lenge og lengre enn lengst og fikk tilslutt tillatelse til å nærme seg enda et NAVhode. Nok en gang måtte han fortelle historien sin, og nok en gang var det mange som fikk høre, men nå syntes ikke KK det var så ille lenger. Han hadde vennet seg til det og det bildet han hadde av seg selv var blitt ganske endret i løpet av de siste ukene. Til slutt fikk han litt mer i sekken sin så husmenneskene også kunne få sitt, men bilmenneskene kunne ikke få noe annet enn bilen og gjeldsmenneskene fikk heller ikke så mye.  De sendte bare brevene sine videre til noen som kalte seg inkassomenneskene og de sendte nye brev til KK. Husmenneskene kunne forresten heller ikke få like mye som før så KK måtte flytte et annet sted som var mindre og som behøvde mindre sekker med penger. 

Slik ble sirkelen sluttet og en dag tenkte KK at han skulle snakke med bankmenneskene for å se om de kanskje kunne låne ham en pengesekk slik at han kunne fylle i inkassomenneskenes og andrekravmenneskenes sekker. Men bankmenneskene sa bare at fordi KK sto på en liste og fordi han bare fikk en liten sekk penger av hjelpetrollet så ville de ikke hjelpe. Så da kunne ikke inkassomenneskene få noe i sine sekker men de bare skrev en null ekstra bak tallet de hadde sendt KK tidligere og satte ham enda en gang opp på den listen banken hadde snakket om.

Slik gikk det dager, uker og måneder. KK løp ut og inn av kontorer, fylte ut skjemaer og forsøkte å leve så godt som det lot seg gjøre.  Han fant fort ut at det smarteste han kunne gjøre var å la husmenneskene få fylt sin sekk først, så strømmenneskene, så fjernsynsmenneskene og så ble det litt igjen til matmenneskene.  Inkassomenneskene fikk ingenting, men det gjorde dem visst ingenting.  De bare gjorde tallet større og satte ham på enda flere av listene sine.  Slik ble KK etter hvert ganske kjent i både inkassomenneskenes verden og i huset til hjelpetrollet.

Etter et års tid sa en av hvitfrakkmenneskene at KK aldri kunne bruke tid hos dressmenneskene mer og at han måtte få en annen hjelp av NAV. En sånn hjelp som de som har mistet bena eller ligger på sykehus hele året eller er så gamle at de ikke orker å gå på besøk til dressmenneskene får.  Hvitfrakkmennesket hadde gått i mange år på et sted for å lære å bli en hvitfrakk så han visste hva han snakket om.  Han sa klart at KK måtte få slik hjelp, og i det fikk han støtte fra en hvitfrakkmenneskene med de vennlige stemmene i det store huset der KK hadde bodd noen ganger.

Det ene hvitfrakkmennesket, han som ble kalt fasthvitfrakkmenneskre, skrev på et skjema til NAV. Der skrev han blant annet at KK ikke kunne være hos dressmenneskene mer, men at de håpet at KK skulle kunne klare å være litt sammen med kveldsmenneskene og familiemenneskene og vennemenneskene. Han skrev også at KK var det han kalte 100 % arbeidsufør og at han hadde gått hver uke i et år til hvitfrakkmenneskene i det store, hyggelige huset for å forsøke å bli kvitt de leie tankene.  På skjemaet spurte han om KK kunne få noe som het Tidsbegrenset Uførepengesekk og sendte det gjennom internett for LOVtrollet hadde ikke nektet ham å sende skjemaer til NAV.

To uker etterpå fikk KK et brev fra NAV om at et av NAVhodene hadde fått søknaden og at NAVhodet skulle svare før det var gått 4 måneder.  Da ble KK glad.  Men dagen før julaften ringte et nytt NAVhodet og sa at at det var nå blitt KK sitt faste NAVhode men at sånn tidsbegrenset greie ikke fantes og at KK måtte søke om noe som heter rehabiliteringspengesekk i stedet. Og dessuten måtte KK skrive at han ikke ville be om tidsbegrenset pengesekk.  Fordi det var jul og KK skulle til familiemennesker og slikt kunne han ikke komme til NAV før i begynnelsen av det nye året. Sånn ca. 9 dager etter nyttårsaften dro han inn til NAV. Der snakket han med et nytt NAVhode bak en skranke, fikk et nytt skjema som han fylte ut og skrev samtidig at han trakk tilbake søknaden om tidsbegrenset pengesekk.  En sånn rehabiliteringspengesekk skulle komme hver måned fra han hadde søkt og et år fremover. Innen det måtte han søke om Varig Uførepengesekk.
KK tenkte at nå ville alt bli veldig bra, men da han trodde det skulle komme en pengesekk fordi han hadde søkt før jul, så kom det ingenting.  KK ringte NAV og der fortalte en NAVstemme at fordi han hadde trukket tilbake søknaden om tidsbegrenset uførepengesekk så ville han ikke få noe før søknaden om rehabiliteringspengesekk var registrert.  Det hadde ikke skjedd før 11 dager inn i det nye året.  Da fikk KK veldig leie tanker i hodet og han lurte litt på om han skulle spise alle sovepastillene han hadde fått for å sove bedre. Men heldigvis hadde KK mange gode vennemennesker og familiemennesker og kveldsmennesker som hjalp ham å få litt mindre vonde tanker igjen.

Nå ble det et godt år for KK. Riktignok var rehabiliteringspengesekkene han fikk så små at han ikke kunne gå til klesmenneskene eller bilmenneskene eller reiseogferiemenneskene, men matmenneskene og husmenneskene fikk sitt, og noen ganger fikk også vinmenneskene en bitteliten sekk. Men KK var heldig og fordi han hadde så mange gode mennesker rundt seg hadde han det ganske bra. Og så visste han at rehabiliteringspengesekkene skulle komme helt til 11. januar året etterpå.

Helt til det var gått et nytt år.

En stund før det var gått et år gikk KK til fasthvitfrakkmennesket sitt og sammen skrev de en ny søknad, nå om varig uførepengesekk.  De sendte den inn, men for å være helt sikker gikk KK inn i det store huset til NAV et par dager senere.  Da han hadde ventet lenge og lenger enn lengst ropte et ukjent NAVhode på ham og KK måtte fortelle hele historien sin igjen.  Nå gjorde det ikke KK noe lenger at nye 20 mennesker fikk høre historien om de vonde tankene.  Det ukjente NAVhodet fortalte at KK og fasthvitfrakkmennesket hadde glemt å fylle ut et skjema, men at det kunne KK fylle ut på venterommet.  Det tenkte KK var greit, så han gjorde det og spurte samtidig om det ikke hadde vært fint å få snakke med han som nå var KK sitt fastNAVhode. FastNAVhodet var ikke der, men det ukjente NAVhodet sa at nå var alt i orden med søknader og alt slikt, så nå var det bare å vente.  KK ble veldig glad for det og reiste hjem for å forberede seg til å feire enda en jul med litt liten pengesekk, men han tenkte at nå må vel snart hjelpetrollet bli vennen hans.

Derfor ble KK veldig glad da han fikk brev fra fastNAVhodet mellom jul og nyttår at fastNAVhodet ville snakke med ham om søknaden om varig uførepengesekk den 5. januar.  Dette tenkte KK var gode nyheter og gledet seg til å gå til det store NAVhuset.  Den 5. januar gikk KK inn døren og sa at han hadde en avtale med fastNAVhodet sitt.  Nå fikk han lov til å gå på et annet venterom hvor det ikke var så mange og ingen skranker med ukjente NAVhoder.  Etter å ha ventet lenge, men ikke lenger enn lengst kom fastNAVhodet og tok KK med inn bak en liten vegg der det sto et lite bord.  Så spurte fastNAVhodet hvorfor KK var der og hva han lurte på. Enda en gang måtte KK fortelle historien sin for det viste seg at fastNAVhodet ikke visste noen ting om KK og han hadde ikke sjekket med skjermen sin om hva KK hadde søkt eller sendt av skjemaer, men han lovet KK at han skulle se hva som skjedde.  FastNAVhodet mente at alle papirene til KK måtte sendes videre til noen NAVhvitfrakkmennesker og at de sikkert ville bestemme seg i løpet av 6 uker.  Det var fint sa KK og så spurte han om hva som ville skje med rehabiliteringspengesekkene fordi 6 uker var lenge etter 11.januar. FastNAVhodet beroliget ham og sa at de pengesekkene skulle komme helt til NAV hadde bestemt hva som skulle skje med søknaden. Da ble KK glad og dro hjem til det lille kjellerhuset sitt.  To timer etterpå ringte fastNAVhodet til KK. Da ble KK først litt forbauset, men da fastNAVhodestemmen fortalte at NAV allerede 29. desember, altså 6 dager før fastNAVhodet og KK snakket sammen, hadde bestemt at de ikke ville gi KK varig uførepengesekk ble KK veldig lei seg.  Da gråt KK for første gang på lenge og selv om hans aller beste advokatvennmenneske vil hjelpe KK med å snakke med NAV på det språket som NAV synes er best å snakke på, og selv om alle familiemenneskene og kveldsmenneskene og hvitfrakkmenneskene var snille mot KK ble han så lei seg at han en kveld spiste veldig mange sovepastiller.

Heldigvis rakk han å ringe etter en hvitfrakkutrykkingsbil som kom og hentet ham og hjalp ham til å bli kvitt sovepastillene og han fikk masse kos og varme hos alle de gode menneskene.  De leie tankene ble litt mindre igjen, men da han skulle hente pengesekken sin i januar ble han trist igjen.  Nå var pengesekken veldig liten fordi den bare hadde vart til 11. januar fordi det var så lenge den skulle komme og fordi varig uførepengesekksøknaden var avslått.  KK lurte og lurer fortsatt veldig på hvordan han nå skal klare å fylle sekkene til husmenneskene og matmenneskene. KK har skjønt at NAV ikke egentlig er et hjelpetroll, men et byråkrattroll som bare bryr seg om hva LOVtrollet har sagt og ikke om hvorda menneskene som egentlig eier både LOVtrollet og SKATTEtrollet og NAVtrollet har det.


Om KK levde lykkelig alle sine dager etter dette, og hvor mange dager det ble og hvilken prinsesse og hvilket halve kongerike han tilslutt fikk vet ingen fordi

Snipp Snapp Snute eventyret er IKKE ute.

Denne historien fortalte KK meg over en øl for en dag eller to siden.  Jeg er ganske sikker på at Kurt-Kåre kommer seg gjennom også dette, ikke minst fordi han er heldig og har et veldig godt nettverk rundt seg som nå passer godt på sovepiller og depressive reaksjoner og lignende.  Men jeg forsto ham veldig godt og var igrunnen litt beroliget da han forsvant ut i natten med følgende avskjedsord:

"JE E FORBANNA"