Det er mulig denne bloggen er blitt en sutreblogg, en synes-synd-på-meg-selvblogg, en kan-ikke-dere-også-synes-synd-på-megblogg.
Det er mulig at barn, altså mine barn synes det er flaut at pappa utleverer seg selv så voldsomt og derigjennom også utlever dem for allverden gjennom å fortelle om det han opplever og den situasjon han er i.
Det er mulig at eks-koner (det er bare en av dem) synes jeg er for offentlig med det som kanskje burde vært privat.
Og det er mulig at noen som leser denne bloggen mener det er på tide at forfatteren tar tak i seg selv og kommer seg på bena.
Ja, alt dette er mulig, og det er en synes-synd-på-meg-selvblogg, fordi jeg synes synd på meg selv. Jeg synes ikke jeg har fortjent å komme i denne situasjon, og bli behandlet slik jeg blir fra NAV sin side. Jeg kan ikke se at det skal være noe grunn til at jeg blir straffet slik jeg føler at jeg blir.
Ja, jeg utlverer meg selv og dermed også barna, men jeg skulle gitt en arm og legg for å ha sluppet denne situasjonen. Jeg trøster meg selv med at jeg har sterke barn og at de igjen har sterke og ekte venner som ikke bruker farens skriverier og selvmedlidenhet mot dem.
Ja, jeg skriver, eller har skrevet om det mange vil oppleve som privat, men kun ved å skrive om det, dele det med andre, har jeg klart å "overleve" dagene. Nettopp det å gå i egne tanker og tenke på hva som kan være godt (legg merke til at jeg ikke skriver bra, men godt), altså godt for meg å få ned på "papiret" har gjort at dagene ikke har blitt så lange.
Ja, jeg skulle ha tatt tak i meg selv, og jeg har både gjort det og forsøkt det mange ganger. Dessverre er jeg i den situasjon, (det er forsent å endre noe som har skjedd, gjort er gjort og spist er spist) at jeg er avhengig av det offentliges hjelp, støtte og bistand. Når det offentlige ikke ønsker å tilfredsstille noen av disse behovene, men heller vil spille ball med meg som ball så klarer jeg ikke lenger å "ta meg sammen". Hvis du vil reise deg må du ha et gulv å stå på, ellers presser du bare bena nedover.
Men jeg tror jeg kan love leserne og barna og ekskoner og det offentlige og alle andre at jeg ikke skal sutre her mer. Det rett og slett fordi det ikke er mer å klage over. Det meste er sagt. Jeg har ikke noe særlig mer å fortelle om, noen særlig interessante tanker i hodet eller noen fine opplevelser å dele. Jeg skal ikke skrive mer negativt, sutrete og privat.
Neste gang det står noe her vil det være hvis noe positivt har skjedd, men slik det ser ut er jeg redd det kan være lenge til.
Det eneste jeg derfor kan gjøre er å oppfordre dere alle til å ta en titt innom hver dag. Kanskje det har skjedd noe.
Og en ting til: Snakk med noen, det være seg, familie, venner, kollegaer eller andre når dere sliter med å klare ting selv. Det er ikke flaut å ikke være supermann.
2 kommentarer:
Jeg har til en viss grad sympati for at noen i din nœre krets føler dette som en utlevering. Likefullt ville jeg tatt det som et kjempestort kompliment - det betyr at noen leser det, og ser på det du skriver som betydningsfullt nok til at de bekymrer seg. Videre er det nok bedre å bli beskyldt for utlevering en løgn, og i ytringsfrihetens navn kan man jo spørre seg hva som betyr noe...En utlevering kan vœre ubehagelig, men hva slags skade blir egentlig gjort?
Jeg har lest denne bloggen noen ganger, og oppfatter den ikke som en syndes-synd-på-meg-selvblogg, men snarere som terapi for en frustrerende situasjon.
Jeg vet at jeg selv er veldig flink til å gjøre vondt verre dersom jeg havner i en vanskelig situasjon. Jeg har faktisk funnet ut at det som forverrer situasjonen mest er dersom jeg går og tenker på saken ustanselig uten å snakke med noen om det. Da pleier jeg å dikte opp ganske mange konspirasjonsteorier som der og da virker ganske kløktige, troverdige og ganske realistiske. Videre har jeg funnet ut at ved å snakke med folk kan det utvikle seg i enda verre retning dersom jeg snakker med noen som ser det negative, mens å snakke med noen som ser litt positivt på saken kan gjøre at konspirasjonsteoriene plutselig virker noe søkte og ikke nødvendigvis har den virkelighetsforankringen jeg trodde....
Poenget mitt er vel at dersom skrivingen hjelper deg til å 'takle' situasjonen så bare fortsett. Dersom skrivingen bidrar til at du føler deg bedre, at delt sorg er halv sorg, at delt glede er dobbelt glede da er det bare å fortsette. Men dersom du merker at å skrive om det du kaller 'sutring' gjør at tankene fortsetter og blir mørkere ville jeg kastet datamaskinen og tatt frem skiene i stedet.
Jeg har stor tro på individet og menneskeheten, og tror vel at mye kan bedre seg (jeg skrev ikke 'ordne seg') med positive tanker. Jeg er ingen psykolog men vet med meg selv at dersom jeg fokuserer hardt på noe negativt så blir det ganske trist, men dersom jeg fokuserer hardt på noe positivt glir skyene gjerne litt bort fra horisonten...
Gjør det som er riktig for deg du Frithjof (men vœr œrlig på hva du virkelig trenger), så vil jeg tro at de som føler seg støtt vil støtte deg i det som til syvende og sist er bra for deg.
If you can keep your head when all about you
Are losing theirs and blaming it on you,
If you can trust yourself when all men doubt you,
But make allowance for their doubting too;
If you can wait and not be tired by waiting,
Or being lied about, don't deal in lies,
Or being hated, don't give way to hating,
And yet don't look too good, nor talk too wise:
If you can dream - and not make dreams your master;
If you can think - and not make thoughts your aim;
If you can meet with Triumph and Disaster
And treat those two impostors just the same;
If you can bear to hear the truth you've spoken
Twisted by knaves to make a trap for fools,
Or watch the things you gave your life to broken,
And stoop and build 'em up with wornout tools:
If you can make one heap of all your winnings
And risk it on one turn of pitch-and-toss,
And lose, and start again at your beginnings
And never breathe a word about your loss;
If you can force your heart and nerve and sinew
To serve your turn long after they are gone,
And so hold on when there is nothing in you
Except the Will which says to them: 'Hold on!'
If you can talk with crowds and keep your virtue,
Or walk with kings - nor lose the common touch,
If neither foes nor loving friends can hurt you,
If all men count with you, but none too much;
If you can fill the unforgiving minute
With sixty seconds' worth of distance run -
Yours is the Earth and everything that's in it,
And - which is more - you'll be a Man my son!
-Rudyard Kipling
Legg inn en kommentar