Det kjennes både feil, vondt og rart!

Om tre timer skal jeg møte en representant for NAV. En, sikkert velvillig og hyggelig person som skal hjelpe meg å finne ut hvordan jeg kan attføres. Attføres, føres tilbake til arbeidslivet. det livet som har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag.

Det tok ca. 43 år fra den episoden i livet som, i følge min terapeut, trigget min dystymi til den første gang slo ut i sykdom, depresjon og midlertidig uførhet. I løpet av de 43 årene skjulte jeg ubevist min nedstemthet. Jeg skapte en maske av positivitet og lykke som jeg aldri fikk lagt fra  meg annet enn når lyset ble skrudd av om natten og jeg kunne være meg selv, la tankene få fritt spillerom og håpet om en “skyfri himmel” kom. Tankene som etterhvert ble til et ønske om å slippe å våkne neste morgen, uten at det var tanker om selv å tilfredsstille ønskene.

Når jeg i dag ser tilbake på mitt liv ser jeg et menneske på flukt fra problemer, konflikter og motstand. Jeg ser et menneske som sjelden følte glede eller lykke. Men jeg ser også et menneske som gjorde alt det kunne for å skjule nettopp flukten, mangelen og savnet.

Åvære glad når man egentlig er trist, å slåss når man egentlig vil rømme, å leve når mn egentlig ønsker å slippe, det er tungt. Det er veldig tungt.

Det tok altså 43 år før det sprakk for alvor. Det var da medisineringen begynte, da en kortvarig behandling foregikk. Det var da jeg, etter et års tid med arbeidsledighetens og den psykiske lidelsens negative tabustempel i pannen ble kastet ut i næringslivet igjen.

Alle var glade og lykkelige for se; den påstått lidende kunne jo arbeide. Han var frisk og den lykkelige og glade masken var så dyktig modelert at ingen kunne se at hans eget jeg var skjult. Det holdt i 8 år til det smalt igjen, og denne gang for alvor.

Etter noen opphold på sykehus, tre års sammenhengende behandling og vesentlig opptrapping av medisiner, bådefor å kunne leve i hverdagen og for få sove om natten. ble jeg kastet ut i hverdagen. Nå skulle jeg stå på egne ben.

Og jeg vakler avgårde. Kjenner at det er dager da masken blir hentet frem fra skuffen. Og jeg kjenner at det er dager da hverken maske eller klær hentes frem, bare dynen er trygg og sikker nok.

Slik går dagene, ukene og jeg føler at jeg eksisterer.  Jeg lever ikke, jeg eksisterer som best jeg kan.

Men noen dager eksisterer jeg veldig godt. Da føler jeg meg levende og i stand til å ta selv den tøffeste kamp. Det er dager da jeg kunne påtatt meg å lede hvilken bedrift som helst eller bygge et helt samfunn med bare hendene. Det er gode dager. Dager jeg kan leve lenge på. Det er dager jeg kunne møte NAV og stå opp for mine rettigheter som en Martin Luther King eller en Juklerød. Det er dager jeg kan stå på den største scene og fortelle om hvordan det er å ha dystymi, hvordan det er å ikke vite noe om hvordan neste dag vil være.

Så er det alle de andre dagene.

Slik som dagen i dag. En dag da selv Lionell Ritchies “Dancing on the ceiling” er mollstemt. En dag da solen flommer inn i leiligheten og bare viser upussede vinduer og tvinger meg til å trekke dynen helt over hodet for å få det mørkt nok. En dag da selv telefoner fra barn forblir ubesvart fordi det er vanskelig å snakke med en klump i halsen.

Og det er akkurat i dag jeg skal til NAV. Jeg må nok en gang, fordi det er min 4de eller 5te saksbehandler, legge min historie frem til allmenn beskuelse. Ikke fordi jeg vil, ikke fordi det er overfor et fagutdannet menneske, ikke fordi det er et ledd i en behandling. Det er fordi de krever det, overfor en ufaglært (innen psykologifaget) person, fordi det er et ledd i å følge den loven politikerne har vedtatt. Det føles feil.

Det er i dag jeg skal til NAV for å få beskjed om at jeg skal settes til ett eller annet for å se om jeg har det som kalles restarbeidsevne. Som en bil som sjekkes for å se hvor mange mil man fortsatt kan presse ut av den. For å se hvor mye de kan skvise ut av meg til samfunnets økonomiske fordel. Det føles vondt.

Det er i dag jeg skal til NAV for å få stanset ut den veien jeg skal gå resten av livet, ikke det livet jeg ønsker eller håper på, men det livet helt fremmede mennesker, utilnærmelige etater og upersonlige lover krever at jeg skal ta. Det føles rart.

Men det er bare å innse at makta rår og penger er makt og det er penger det hele dreier seg om.