Jeg har en drøm!

Lenge siden nå. Veldig lenge siden. Om noen har savnet meg vet jeg ikke, men jeg har ihvertfall savnet dere. 

Sommeren er forbi, høsten gir sitt tydelige signal ved at bladene ikke lenger er like intenst grønne, blomstene har ikke lenger kronblader og kveldene er mørke og lukter av ungdomstid og epleslang. 

Lukter som minner om en tid da livet lå foran meg og alle drømmene fortsatt var mulig å oppfylle.

Drømmer om å bli noe stort. 

Den tid man kunne drømme om viktige stillinger i næringslivet, flotte hus og fine biler.  

Den tid man kunne drømme om å bli forfatter og skrive viktige romaner som skapte bølger i samfunnet og som ga Nobelpriser og andre erkjennelser.

Den tid man kunne drømme om å bli en verdenskjent filmskuespiller. En som gikk både Gable og Kirk en høy gang.

Den tid man kunne drømme om å bli en stor politiker som hele verden lyttet til.

Den tid man kunne drømme om å bli en utforsker som oppholdt seg alene i villmarken i årevis.

Alt dette drømte jeg om, og alt dette kunne nok kanskje blitt mål, eller i det minste små håp, men den ene drømmen etter den andre brast.  Ingen kan klandres for det, knapt meg selv.  Jeg var bare ikke støpt i de skjeene.  Noe ble det jo allikevel.

Utforsker i villmarken? Ja, jo en og annen natt i telt ble det vel men ikke noe å skrive en forskningsrapport om.

Stor politiker? Tja, jeg var jo med i et ungdomsparti et år eller to, og så har jeg vel hatt mange politiske meninger opp gjennom årene men folk stopper ikke akkurat opp for å høre på meg.

Verdensberømt filmskuespiller? Det strakk seg til skoleteater på gymnaset. Én forestilling og hyggelig omtale i lokalavisen.

Stor forfatter og skribent? Det ble denne bloggen samt noen taler og to-tre bøker som er skrevet og slettet. De kunne kanskje konkurrert med Knausgaard hva innhold angår, men av litterær interesse var de neppe. Selv jeg syntes de var ganske kjedelige.

Næringslivet? Hus? Bil? Jo, der kom jeg vel et stykke.  Har innehatt titler som direktør og sjef, har hatt biler som BMW og Mercedes, og har hatt 3 flotte eneboliger.  Her kan dere nok si at jeg nådde et stykke opp. Men heldigvis nådde jeg ikke så veldig høyt, for da fallet kom ble ikke det så langt.  Eller sagt på en annen måte: Jeg skled sakte nedover en skrå bakke før jeg nødlandet i bunnen.

Og her er jeg nå, og her har jeg vært i 2-3 år.  Her har jeg levd, eller rettere eksistert. Drømmeløst, uten store mål og med få eller ingen håp om en annen fremtid.  

Hvorfor ikke drømmer, håp eller mål? Først de senere dager har jeg begynt å fundere over det spørsmålet.  Mange tanker har føket gjennom hodet.  Tankene har jeg heldigvis beholdt hele tiden.  Evnen til å fundere over, filosofere rundt og løse problemer.  Alle andres, men ikke mine egne. Mine egne problemer eller min egen situasjon har blitt arkivert i et kartotekskap under I. I for "Ikke løsbart".  Men i sommer snublet jeg plutselig borti akkurat det arkivskapet og skuffen gikk opp.  De arkiverte problemer og situasjoner føk opp og rundt og jeg ble nødt til å sortere dem for atter å kunne arkivere dem riktig og i rett skuff.  Og det var nettopp under denne ryddingen tankene forsiktig begynte å suse rundt i hodet på meg.  Og i løpet av kort tid tok de hele hodet, all plass ble okkupert av disse forvirrede og gjemte glemte tanker. 

Det er nok derfor jeg ikke har vært i stand til å skrive noe her på lenge. Ja, faktisk på 84 dager.  Det er lenge det. (e de mye de?)(Parentesen er beregnet på de som skjønner den).

Først måtte jeg forsøke å systematisere tankene, så måtte jeg forsøke å finne ut hvor de hørte hjemme før jeg begynte å tenke: Hvorfor har jeg egentlig arkivert dem?  Hvorfor har jeg ikke beholdt dem i hodet, fundert over dem og sett om de lot seg bruke til noe positivt, noe kreativt, noe konstruktivt?  Etter å sett hva tankene innholdt skjønte jeg hvorfor de var gjemt bort.

Tankene inneholdt små drømmer, små håp. Håp om en gang å komme tilbake. Ikke dit jeg var mens jeg var på toppen, men litt opp i bakken. Litt opp dit jeg kunne være meg selv, vise verden at jeg klarer meg selv, opp dit alle andre mener man skal være.  Det skulle vel ikke være det store håp eller det uoppnåelige mål. En mann med dine evner Frithjof, en mann med dine kunnskaper og din kompetanse burde klare det.  Ja visst, men et eller annet har gjort at jeg ble nødt til, eller rettere sagt følte meg nødt til å begrave drømmene.

Tankene ble etter hvert såpass rasjonelle at jeg klarte å se sammenhengen. Sammenhengen mellom fall, eksistensminimum, drømmearkivering, håpavlivning og måldestruksjon. Det var en artikkel av tidligere statsråd Victor Normann som satte meg på sporet.  Han skrev om at uføretrygd burde avskaffes og at menneskene som i dag var på uføretrygd burde jobbe når de kunne, og med det de klarte og ikke når og med hva andre ville eller forlangte det.  Det var som å lese mine egne tanker. Plutselig falt alt på plass.

Jeg jobber ikke fordi jeg har fått en diagnose og sliter enkelte ting.  Diagnosen gjør at jeg ikke kan fungere i samfunnet nøyaktig slik samfunnet er bygget opp.  Jeg vet aldri hvilken dag jeg kan stå opp om morgenen og hvilken dag jeg ikke klarer det.  Jeg vet ikke hvilken dag gulvet forsvinner og veggene blir såpeglatte uten håndtak.  Jeg vet ikke hvilke dager jeg kan bruke hodet slik det er tenkt brukt, og hvilke dager jeg ikke kan det. Jeg kan med andre ord ikke brukes fordi jeg er ustabil.  Dessuten klarer jeg ikke press av typen salgstall eller deadline.  Kan nok klare mye av det, men ikke på det nivået næringslivet i dag er fundamentert.

Derfor går jeg og venter på uføretrygd.  Og paradokset er at når jeg får uføretrygds kan jeg jobbe og tjene inntil 1G uten at det går utover trygden, men dersom jeg gjør det samme mens jeg venter på trygden, altså før jeg er offentlig akseptert som ufør så kan jeg ikke jobbe.  Da stanses søknad og beskjeden blir klar ”Flytt tilbake til start”.  2-3 nye år på samme måte er jeg ikke sikker på om jeg klarer. Dessuten, og dette er slik jeg har oppfattet systemet, vil jeg, dersom jeg ymter frempå om at kanskje jeg kan klare litt, bli satt på en attføringsbedrift til å snekre paller eller å sku sammen skjøteledninger.  Ikke noe galt i det, men jeg er temmelig sikker på at det gjør noe med selvtillit og selvfølelse. Kall meg gjerne snobbete og jålete men slik er jeg.

Så derfor går jeg altså og venter på uføretrygd, gjør ingenting mens jeg i hodet føler at jeg kan gjøre masse, bare jeg får lov til å gjøre det litt på egne betingelser eller vilkår.

Hva kan jeg?

Hva kan jeg ikke?

Det er ikke noe feil med hodet sånn rent intellektuelt sett og det er heller ikke så veldig mye galt med kroppen. Litt skavanker her og der men stort sett fungerer legemet.

Jeg tror, eller vet at jeg er god til å forstå mennesker, til å la mennesker føle seg forstått, respektert og ønsket.  Jeg vet at jeg er en god samtalepartner, en god analytiker og har et godt hode for tall. 

Jeg vet at jeg har en god evne til å løse problemer, se muligheter i fremtiden og jeg vet at har en god formidlingsevne.

Jeg vet at jeg tør stå foran mange mennesker, tør skrive noe og legge det frem for ukjente mennesker til kritikk og slakt.

Jeg vet at jeg kan oppføre meg i de fleste sosiale sammenhenger og sosiale sjikt.

Så det er masse jeg kan, men hva kan jeg ikke?

Jeg kan, eller rettere vil ikke reise rundt som onkel reisende Mac og selge for å nå et salgsmål.

Jeg kan, eller rettere vil ikke jobbe mot en stram deadline.

Jeg kan, eller rettere vil ikke være tvunget til å få dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å stå opp en dag helt uten grunn eller synlig symptom.

Dette vil jeg ikke, fordi jeg vil helst ikke ha det vondt, leve dager i et svart hull, tvinge meg til å bære en maske som blir så tung at det svarte hullet tar uker, måneder å komme ut av igjen.

Se, det var tankene, drømmene, håpene som bare var stuet bort. Nå er de fremme og det får bære eller briste.  Mulig at noen fra NAV leser dette og konkluderer med at jeg har forsøkt og forsøker å snylte eller lure meg til en trygd.  Får så være, nå må jeg tenke fremover fordi jeg klarer å tenke fremover.  Skulle jeg møte veggen igjen får jeg heller tenke på de dagene jeg nå har med drømmer og håp, og hvor gode de har vært.  Om veggen blir hard, bakken bratt og hullet stort får jeg sette min lit til de hvitkledte på Vinderen igjen.  Men hvis bakken ikke blir veldig bratt skal jeg forsøke å ta tak i alle de hendene jeg vet strekker seg ut for stanse meg. Jeg skal forsøke å finne og ta tak i selv den minste finger som strekker seg ut til meg i det mørke hull.  Jeg har nemlig lært at hendene strekkes ikke ut av plikt eller tvang men av et rent og oppriktig ønske om å hjelpe.

Det er min drøm.

I, even I, have a dream.