Men det var noe som var uvant likevel. Noe jeg har kjent før, men som jeg trodde var en saga blott. Kinnet kjentes litt hardt, litt ugjennomtrengelig. Nesten som om det var lagt en plastplate over kinnet, en plate som beskyttet det mot noe.
Noe ga meg en følelse av deja vu, noe opplevd tidligere, noe ubehagelig. Jeg kjente litt på høyre kinn også, og samme platen var der. Og i pannen og på leppene, på nesen, haken, selv øynene kjentes sive og nesten døde.
Så hadde den altså kommet igjen.
Murringen i maven kom også, det lille ubehaget som igjen presset litt på oppover i halsen, vibrerende forbi leppene og la et trykk bak øyelokkene. Og tankene, ønskene. De som ikke hadde vært der på mange måneder. De var tilbake.
Og jeg som trodde jeg var kvitt den for godt.
Ubevisst, eller var det kanskje bevisst, begynte jeg å gå gjennom de siste dagers hendelser, samtaler, spørsmål og svar. Og de var også der. Alle de gamle svarene på de gamle spørsmålene.
* Jo takk, det rusler.
* Takk, bare bra.
* Du vet meg, jeg lander alltid på beina.
* Trives godt nå.
* Fint, bare fint.
Den var der:
MASKEN!
Den jeg hadde jobbet så hardt for å bli kvitt. Den var blitt med meg som nissen på lasset. Overlevd medisiner og sykehusophold, behandlinger og samtaler, bevissthet og tanker. Den var ikke knust. Den var ikke engang forandret. Den hadde nøyaktig den samme formen, den samme uttrykksformen som den hadde hatt i de foregående tiårene.
Lurer på om de andre har sett den? Eller er den så overbevisende naturlig at ingen ser at den er limt på. Det vil si at den har limt seg selv på. Tatt kontrollen over meg og mitt ego igjen. Lurer på om de har sett noe, hørt noe, men ikke hatt lyst til å blande seg inn, ødelegge det de har følt jeg har bygget opp igjen.
Og alle de menneskene jeg har passert på mine vandringer i byen. Har de sett den pent antrukne mannen på vei til et eller annet, med maske og kostyme så ingen skal trenge inn i det innerste. Eller har de sett forbi skallet og sett hvor sårbar krepsen, eremittkrepsen, er uten det lånte skall.
Ja hva skal man si? Jeg er ikke sint, bare veldig skuffet. Det tar visst lenger tid enn håpet på.
Jeg får bare håpe at noen ser og hjelper meg å knuse masken enda en gang.
1 kommentar:
"Å ikke være noen andre enn seg selv i en verden som prøver å få deg til å bli som alle andre er den vanskeligste kampen ett menneske kan kjempe og en kamp som aldri tar slutt."
Legg inn en kommentar