Den trygge seilas

Jeg har lyst til å dele med dere hvordan det kan føles når verden forandrer seg og man mister fotfeste. Hvor godt det er at det finnes noen rundt. Snart et år siden, men minnet er sterkt.
Spesielt i disse juletider, og spesielt nå etter kritikken som kommer etter Bodø-mordet. Kritikken mot psykiatrien. De trenger litt ros av og til.

Så har det skjedd igjen. Man våkner om morgenen, helt normalt, selv om ingenting er helt normalt. Sengen har bare èn dyne og èn pute, men det er fortsatt plass til en dyne og en pute til. Ser du litt nærmere etter vil du se spor av at noen sov der inntil for få dager siden. Men alt er normalt, du står opp og går på badet. Bare èt håndkle og èn tannbørste, men for så vidt bruker du ikke mer enn èn heller, så det er greit. Stuen ser litt bombet ut, men så skal du jo flytte ut i resten i løpet av en dag eller to.

Normalt er det ikke, men heller ikke unormalt.

Tankene går tilbake i tid, tilbake til de lykkelige…..men stopp der. Noe stopper opp. Noe gjør vondt. Ikke i hodet, ikke i magen eller bena, men vondt, vondt og svart.

Fullt dagslys, solen skinner og gir naturen beskjed om å stå opp til en ny vår. Men solen når ikke inn til deg. Den stenges ute. Ute av noe som gjør vondt.

Så har det skjedd igjen, du våkner men et nytt sted. Hvite vegger , ukjent seng men trygghet, trygghet fordi et sted langt inne i deg ligger et minne.

Minne om en arm rundt skulderen, en hånd på et kinn, kjente og ukjente stemmer. ”Han blir her i natt. Best slik”. Trygge hender som hjalp, en varm dyne, drømmefri søvn og så våkner du.

Sakte skjønner du hva som har skjedd og sakte går realitetene opp for deg, men ikke så brutalt som i går.

Solen stikker gjennom og lyser opp litt selv om det er skyer og en vennlig stemme spør med oppriktig interesse om det går bedre.

Ja, og nei. Realitetene er jo ikke forandret, de er de samme, men evnen til å se dem på en ny måte er der. Litt ny måte. Litt forbi den tomme sengen i det tomme rommet til en nyredd seng i et nytt rom.

Litt evne til å se det gode. En sterk sønn og en omtenksom datter gjorde at også gårsdagen ble historie. En snill ex, din fortsatt aller beste venn slapp alt og stod bi da det brast. Et system som vi elsker å kritisere, fungerte. Både du og alle rundt kunne slappe av: ”Nå har vi kontrollen, nå kan dere hvile.”

Så red de den stormen av for deg. Du kunne trygt sove fordi de som stod til rors nå kunne sitt fag. Like godt som du kan ditt yrke vet de hva som skal til for å manøvrere skuta gjennom brenningen.

Men får de ros eller skjenn? Helst skjenn for den promille av tilfellene hvor de styrte feil eller hvor stormen på et sekund endret retning. Så fort at ingen greide å legge om roret eller reve seilene fort nok. Da får de kjeft. Da samles de på valen alle Holmgjengerne og Tabloiderne. Alle vetsåinnmarigodterne og jegadvartedemerne. Da står de der og forlanger at en lavine av fagfolks hoder skal rulle. Ut med dem, ta ansvar, noen må ha skyld. Ja, vi må gjerne kritisere når stormen blir for sterk, men hvor ofte roser vi når de samme menneskene loser den skjøreste av alle små båter, den som har mistet så vel seil som ror og motor gjennom et ragnarok av brenninger til smult farvann. Hvor er da alle Holmgjengerne og Tabloiderne? Hvor er da de samme forståsegpåerne? Kanskje de skjemmer seg litt eller er det slik at ros ikke selger? For hvis du roser noen så skryter du av dem og noen kan da faktisk tro at de er noe. Men det er de jo ikke, er de vel?

Jo, det er de. De tok deg da du ble slengt rundt i stormkavet, de grep trossa og dro deg trygt på land. Først da de så at du sto trygt på egne ben, håret var tørket og lyset igjen ble reflektert i øynene dine sa de: ”Far vel og lykke på reisen”. Men de slapp ikke helt. De sendte et kart å seile etter. De sendte faktisk med en los. En los ikke bare til glede for deg men for alle som står på land og ser den lille jolla på det store hav. De ser at det er en sammen med deg, en som veileder og korrigerer slik at de kan hvile trygt og vite at ”Denne stormer håndterte vi, og vi vet hvor redningsskøyta er hvis neste storm blir verre.” Og ikke minst: ”Vi vet at mannskapet kan jobben sin. VI kan stole på dem i tykt og tynt.”

De fortjener all den ros de kan få. De er der for deg og for meg og for alle rundt oss.

GLEM ALDRI DET!