Tanker om å forsvinne

KK så i går på Fredrik Skavlan på TV. Det er alltid flott å høre på alle menneskene som har så mye fint å si. KK skulle ønske han var like flink som alle de som år komme på besøk til Skavlan.  Tenk å å lov å fortelle om de rare og ikke fullt så rare tankene som finnes i hodene på menneskene.  En har snakket om om hvordan vi gjør verden skitten og en har snakket om hva koner må gjøre med mennene sine om morgenen. En har snakket om hvor fint det er at han ikke lenger besøker dopmenneskene og en har fortalt hvor fint det har vært å skrive bøker.  Det måtte vært moro å fortelle om hvordan det er å ikke bli venner med NAVtrollet. Men det er det sikkert ikke så mange som er interessert i å høre om, og dessuten er ikke KK sånn kjendis og det må man være for å bli invitert på sånne programmer.
Men i går var det en mann som snakket om hvordan det var å forsøke å ikke bli kjendis, eller ikke å bli kjent igjen. En som snakket om at han gjorde et forsøk på å forsvinne som det mennesket han egentlig var men forsøke å leve som et annet menneske. Det er både spennende og skummelt. Spennende fordi det blir liksom litt sånn detektivgreie over det.  Det var noen som skulle se om de kunne finne ham og han skulle forsøke å skjule seg.  Til slutt var det en som fant ham fordi han hadde lest om at han som skulle gjemme seg hadde en sykdom og da måtte han ha spesiell mat som bare ble solgt noen få steder.  Slik fant han frem.
Men egentlig synes KK det er mest skummelt.  For tenk på alt det vi mennesker gjør som andre kan finne ut av.  Vi skriver veldig ofte om oss selvc på den ansiktsboken eller plystregreia. Der kan andre finne ut alt om oss. I dag står det i den rosa avisen som handler om Næringslivet at noen har bedt et sånt forsikringstroll om det samme som KK har bedt NAVtrollet. Men de menneskene hadde lagt bilder av seg selv når de sto på ski i noen fjell og svømte under vannet i noen hav. Det store forsikringstrollet, som forresten ikke er et egentlig troll, fant de bildene og da sa de at når man klarte å gjøre sånne ting så var man ikke helt ufør og da fikk de mindre pengesekk.
KK tenker ikke på om det var riktig eller galt men han tenker på det at det er så lett for alle andre å finne ut noe om oss.  KK tenker det at han forteller jo veldig mange om seg selv når han forteller om alle tankene sine.  Forteller det til mennesker han ikke engang vet hvem er.  Kanskje det er mennesker som ikke er glad i ham og som samler på alt han sier for å bruke det på en måte som KK kan få vondt av etterpå.  Det er litt skummelt.  Det er skummelt å tenke på at alt det KK gjør kan noen finne ut av.  Når KK har litt penger i pengesekken sin så bruker han sånn kort for å dele ut penger til matmenneskene og togmenneskene og husmenneskene og vinmenneskene og alle andre mennesker.  Og når KK bruker det kortet så blir det skrevet ned i noen kjempestore maskiner og der kan bankmenneskene eller politimenneskene eller SEogHØRmenneskene eller SKATThodene eller NAVhodene  eller andre hoder gå og finne ut hvor KK har vært eller hva han har gjort.  Det er litt rart men så tenker KK at han er så liten at det er ingen som gidder å finne ut hva han gjør. 
KK tenker at det kanskje kunne vært fint å være litt større slik at hodene og menneskene hadde syntes det var spennende å vite mer om ham.  Men på den andre siden så er det nok litt godt å ikke være så synlig.  Det er litt som det står i en bok KK har kjøpt som heter: " Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve".  Den handler om mye av det KK tenker, nemlig at han skulle ønske at han kunne slippe alt det vonde og ekle og at han slapp å våkne om morgenen. Men egentlig er ikke slik at han ikke vil våkne, men han har ikke lyst til å våkne til et sånt liv og et sånt menneske som KK er og lever i nå. Det er liksom slik at han kunne ønske at han kunne forsvinne men fortsatt få lov å leve i den verden der han har alle vennemenneskene og familiemenneskene og kveldsmenneskene og alle de andre gode menneskene.  Det er litt rart.  Men man kan nok ikke kjøre nedover på ski uten at det er oppoverbakker også.
Så tenker KK at det er rart at man ikke kan forsvinne men samtidig er det mange mennesker i den store byen KK bor i som bare blir borte.  Det er mennesker som ikke engang prøver å bli borte men det er ingen, absolutt ingen som prøver å finne ut hva de har gjort eller hva de gjør.  Noen er så forsvunnet at de ikke blir funnet før mange dager og uker etter at de er døde selv om de har dødd og ligger i sengen sin hjemme i leilighetshuset sitt.  Det synes KK er nesten enda mer skummelt. 
KK tenker at kanskje det hadde vært fint at sånne elektroniske spor som de kaller dem kunne sjekkes ofte for å forsøke å finne alle de menneskene som blir borte men gjerne vil at noen finner dem.  Men KK skjønner jo at da blir det sånn 1984 og det er ikke bra. Hvordan det bør være vet ikke KK men han tenker ihvertfall at det burde mange mennesker både tenke på og snakke om.  KK trenker at det er mange i den store byen sin som vet om noen som de ikke har sett på lenge men som de ikke bryr seg om å besøke.  Det er leit.
Det som også er leit er at når de som liksom er på toppen i det landet KK bor i snakker om slike ting så er det sånne professorer og advokater og politikere og andre sånne mennesker som brukker mange fine ord om hva LOVtrollet og DATATILSYNtrollet sier de får lov til å gjøre og hva sosiologmennesker og psykologimennesker sier er godt for andre mennesker og hva som ikke er.  KK synes at det ofte mangler sånne helt vanlige mennesker som kanskje tenker litt anderledes enn det som står i de bøkene som alle toppene har lest. For det er veldig mye de samme bøkene alle har lest og derfor mener de ofte det samme, de bare sier det på forskjellige måter for at det skal høres ut som om de ikke mener det samme. Kanskje KK eller andre småmennesker kunne ha noe lurt å si.  
KK vet ikke, men han vet at det ikke burde være noen som blir syke helt alene eller som dør helt alene.  Men hvordan det bør rettes opp vet ikke KK. Så klok er han ikke.