HVILKEN UKE!!!!!

Først og fremst beklager jeg til mitt utall lesere, hvorav noen helt fra Japan og Tokyo, at det har vært litt taust fra meg de siste dagene, men denne uken har vært så full av inntrykk at det nesten har vært umulig å sortere tanker og opplevelser.
Derfor har KK bedt om å få hvile denne uken og overlatt skrivingen til meg.

Først og fremst skituren på lørdag.
Jeg trodde ikke det var mulig å få utdelt bedre kort enn de jeg fikk forrige weekend, men Vår Herre overgikk seg selv denne lørdagen.  Fire ess og en konge.  Jeg tror ikke jeg klarer å beskrive med ord hvor vakkert det var, helt fra -20 grader ved stasjonen på Stryken kl. 0900 og opp til Stålmyra der solen kom opp over trærne og overtok gradestokken.  Jeg vil anslå at Måsjøen og Hakkloa vartet opp med 5-6 minusgrader og et silkeføre jeg aldri, gjentar aldri, har opplevd maken til. Det var bedre enn.....!Ja,dere får selv fylle inn det beste dere vet.  Dette var bedre.
Kikutstua ble nådd sammen med et par tusen deltagere i Holmenkollen Skimarathon. Da var det deilig å sitte stille og alene i selvbetjeningsbrakken der oppe med termos og matpakke mens resten av turen ble planlagt lengst mulig vekk fra marathontraseen.
Noen steder måtte vi møtes og de fikk mer enn gjerne fyke forbi. Jeg hadde hele dagen til rådighet.  Litt Odd Børresen: "Jeg elsker å seile, men seiler så sakte jeg kan, for turen er slutt når jeg kommer til land." Jeg hadde ingen hast med å avslutte så jeg skled fra Kobberhaugen, via Tryvann og ned til Frønsvollen. Derfra stuper bakkene rett ned til Sognsvann som nærmest randt over av lykkelige barn og foreldre som endelig kunne bruke dette underlige men deilig hvite dekket slik det er beregnet å brukes.
Gaustadjordene bort til Rikshospitalet, jordet mellom Vindern Psykiatriske og nybyggene i Forskningsparken ned til Blindern.  Skiene på nakken til Frøn, Sørkedalsveien og inn i Frognerparken. For første gang i livet på ski i Frognerparken.  Så ned Nobels gate og Bygdøy alle (innrømmer at det var dårlig føre der) før de siste kilometre ble tatt i Bygdøy I L sine flotte spor i Kongeskogen.
Og i løpet av hele turen, fra Stryken til Fredriksborg, så jeg ikke en eneste sky. Bare solen som steg sakte mot senit og varmet, varmet deilig. Å ha en lettøl i kjøleskapet var manna fra Egyptens land da jeg kom inn.

Men som jeg skrev i ingressen så har denne uken vært full av inntrykk.  En ting er OL som med sine manglende resultater for Norges del (i skrivende stund ramler det plutselig inn to gull og en sølv) har gitt tilløp til nasjonal krisestemning og folkedepresjon.  Men som vel bevandret uti depresonens irrganger har jeg ikke latt dette gå veldig inn på meg.

Derimot hatet.
Det vanvittige hat som er dukket opp.  Hvor kommer det fra? Hva gjør det med oss?
Jeg blir ikke bare sjokkert og opprørt, jeg blir trist.  Veldig trist.

De fleste av dere skjønner vel at det dreier seg om det som startet med det jeg ihvertfall vil karakterisere som en usedvanlig dårlig tegning.  Om det var riktig eller galt av Dagbladet å trykke den var vel noe jeg på fredag i forrige uke ikke engang gadd å ta stilling til.  I ettertid synes jeg nok det var riktig for å få en god debatt rundt begrepene ytringsfrihet og blasfemi.  Og alt så ut til å kunne bli nettopp det.  En fredelig demonstrasjon som paradoksalt nok var basert på retten til å uttrykke seg fritt om noe noen mente man ikke kunne uttrykke seg fritt om.  Et spennende tema og vel verdt en god debatt.  Dette har med verdier og verdisyn å gjøre.
Men hva skjer? Jo en enkelt stemme hever seg og kommer med tildels hatske utspill og dårlig skjulte trusler mot det samfunn som tillot ham å uttrykke seg.  For så å følge opp med utsagn om at steining av homofile var riktig og at demokrati, igjen det demokrati som gav ham muligheten til å yttre sin mening, ikke var riktig. For tilslutt å true journalister som nok en gang ville gitt ham muligheten til å la sin stemme bli hørt i det offentlige rom.
Og resultatet? Jo det blir jo naturligvis anmeldelser og politi, hvilket i en rettsstat skulle bare mangle.  Men det resultatet som forbauser meg aller mest er det som skjer, både anonymt og under fullt navn, på dette mediet, internetts forskjellige sosiale medier. Hadde uttrykkene vært uenighet og gjerne sinne skulle jeg ikke sagt noe. Hadde det vært ønsker om deportasjon og straff, er det helt legale uttrykk, men hatet.
Hatet! Dette intense hatet som gir seg uttrykk i ønsker om hevn på måter som selv våre vikingeforfedre ville synes var bestialske.  Hvor kommer det fra?  Og hva gjør det med våre barn? Eller enda værre, hva gjør det med barna til de som faktisk yttrer det under fullt navn?
Jeg forsvarer på ingen måte Larvik-guttens uttalelser.  Jeg mener at hans meninger er av en slik karakter at de rettferdiggjør tildels lang straff.  Et demokrati og forsåvidt sivilisert samfunn som vårt må ha rett til å forsvare seg mot elementer som innenfra demokratiets og samfunnets eget system ønsker å ødelegge det.  Å ha meninger om homofile, eller et samfunn eller journalister er en hver borgers rett.  Det skal ikke være et meningsdiktatur som forlanger at alle skal ha de samme meninger.  Det må være legitimt å ha en mening om f.eks. homofili som går, ikke bare på tvers, men faktisk tvert imot det som er det både politisk og moralsk akseptert.  På samme måte som det må være lov å ha en mening om det å tro eller ikke tro på noe, eller om menneskene egentlig er skapt for monogami og evig troskap.  Vi må ha lov til å diskutere logikken i å nekte noen å lage en tegning av en person som aldri har vært avbildet og som dermed er totalt ukjent rent visuelt for samtlige.
Alt dette må være lov, men å si at fordi du ikke er akkurat som oss så skal du drepes, steines i hjel. Det kan ikke være lov.  Det er ikke hakket bedre enn det som er den vestlige verdens store skamplett og som skjedde i vår verdensdel mot midten av forrige århundre.  Det må være straffbart, men.... og her kommer menet.

Vi som føler avsky mot slike påstander må ikke falle i den avgrunnen endel nå ser ut til å falle i.  Et blindt og uhemmet raseri og en hevntrang der ønskene om død og begravelse for mennesker som er anderledes enn dem selv blir nøyaktig like bestialsk og uhørt som påstanden om steining. Hvor kommer dette hatet fra? Hva skjer med oss mennesker når vi kan sitte bak en PC-skjerm og legge ut om hvor mye vi hater og hva som burde skje med de andre osv.  For nå er det dessverre blitt en kamp mellom dem og oss. Og hvem er de og hvem er vi? Les litt i de debatter som har vært og er i de forskjellige nettaviser og på diverse Facebook-grupper o.l. og se hva som skrives.  Plutselig er vi blitt de hvis vi har ment at det er de som står og har stått for det uhørte, det umenneskelige, det blodige.

Det er på tide at vi går i oss selv og ser hva som skjer.  Med oss mener jeg både vi og de.  Kanskje vi skal slutte å kalle hverandre norskpakistanske eller norsktyrkiske eller norskfranske eller hva det måtte være.  Kanskje, og dette er bare et kanskje.  Kanskje vi hadde kommet hverandre litt nærmere hvis alle, når et statsborgerskap ble utdelt, ble omtalt som norske. NORSKE. Hverken mer eller mindre.  Da hadde det vært litt, bittelitt, vanskeligere å skille mellom vi og de. Kanskje det hadde vært litt lettere å undertrykke hatet og endatil dyrke kjærligheten.  Jeg sier bare kanskje.  Jeg vet ikke. Jeg vet i det hele tatt svært lite.

Jeg beklager kjære lesere at det ikke ble KK sine små underfundige tanker som kom til overflaten i dag, men dette har faktisk både opptatt og opprørt meg såvidt mye i det siste at jeg bare måtte få det ut.

Men, og dette lover jeg høyt og hellig:  KK er ikke begravet, han kommer tilbake. (hvis dere vil ha ham da).