Hvem der?

Lenge siden, veldig lenge siden. Faktisk 68 dager.  Men allikevel ser jeg at det har vært noen innom hver eneste dag.  Ikke mange riktignok, men noen.  Fra 5-6 og ned til 2-3. Men dere har vært innom.  Jeg lurer på hvem dere er.  Kanskje har Datalagringsdirektivet noe for seg.
Nei, jeg tror ikke det. Ikke til mitt bruk i hvertfall.  Men lure gjør jeg.  Lurer som sagt på hvem dere er og så lurer jeg på hva dere ønsker å finne, hva dere søker når dere titter innom.
Er det bare en vane eller er det  for å se om det er litt nytt om KK?

Kanhende det er du en som sliter like mye som meg og som har funnet en form for sjelefrende i å lese. Lese om kamp mot vindmøller, kamp mot indre demoner, kamp for å gjøre mer enn bare eksistens.
  Kanhende er du en som nyter av å se at noen har det verre enn deg.  Det er deg vel unt. Vi trenger alle å føle oss litt ovenpå til tider.
er du meg.  Kanhende at de besøkende er meg selv som stikker innom for å se om noen har stukket innom men som så ikke husker at jeg har stukket innom.  I såfall blir jo dette til meg selv. Om så er:

Kjære Frithjof!
Lenge siden vi snakket sammen nå, men det er ikke så lenge siden vi tenkte sammen.

Nei, det blir dumt.  Det brevet kan jeg like gjerne sende nevroelektronisk mellom den tenkende og den oppfattende del av hjernen. Teksten blir bedre, dypere og ikke minst mer poetisk på den måten.

Jeg satser på at minst en av dere har et annet personnummer enn mitt, altså er et annet individ enn jeg.  Forutsatt at jeg ikke har blitt så schizofren at jeg har skaffet meg en ny identite og et nytt ID-nummer.  Det ser jo for tiden ut som det kan være ganske enkelt.

Men hvordan har du det for tiden da Frithjof?

Å, så du lurte på det. Hva vil du vite?  Ryggen er ikke så verst, låret er fortsatt litt stivt etter en kraftig strekk på ski i begynnelsen av måneden.  Den fingeren jeg trodde jeg forstuet i november er fortsatt litt stiv og vond. Den har sannsynligvis vært brukket, men nå er den grodd av seg selv, men kanskje ikke helt etter boka. Mave og spiserør er, som følge av Achalasien (slå det opp så finner du ut av hva det er), fortsatt ubehagelig men heldigvis ikke i nærheten av hvordan det var før operasjonen.  Tenk, det er over 2 år siden allerede.  Tiden går.

Tiden går ja.  I disse dager er det nøyaktig 2 år siden to store mennesker gikk på hver sin side av meg og en gikk foran og tok meg med inn bak en låst dør fordi det var "best slik".
2 år siden jeg klarte å jobbe og 2 år siden jeg hadde bestemt meg for hvordan, hvor og når.
Rart å tenke tilbake på.

Mye har skjedd på den tiden.  Ja, ikke for meg akkurat men for mennesker rundt meg. Følger litt med på det som skjer, men forsøker å lukke det ute også. Egen utilstrekkelighet eller egne tap blir så tydelige. Bedre å lukke seg inne.  Ta noen "Tasegsammendager" ute, vise at man er noe til kar, at man kjemper og slåss, at man forsøker å ikke ligge andre til last. Så kan man nyte flere "væresegselvdager" i kjelleren sin uten åbli sett.
Vinteren er forøvrig bedre sånn.  Det å sitte inne i vintermørket og vinterkulda er på en måte mer akseptert enn i vår- og sommersolen. "Ut med deg","Nyt solen", "Det er sundt", "Kan ikke sitte inne nå".
Jeg har forresten funnet en måte å lure andre til å tro at jeg er mye ute.  "Så godt du ser ut.  Brun og fin. Du er vel mye i solen." Javisst er jeg i solen.  Det er solstudio rett borte i gaten.  En tur inn sent på kvelden når ingen ser meg, 10 min et par ganger i uken og vips har man tilbragt dagevis på turer i skogen.  Loggen på PC-en sier nok noe annet, men hvem skal sjekke den?

Det var dette Datalagringsdirektivet da, men jeg er neppe så interessant, hverken som person eller kasus. Dessuten surfer jeg vel ikke på så mye ulovlig og Storberget har jo forsikret oss om at det er for å ta kriminelle han vil implementere direktivet.  Med mindre det er kriminelt å lure andre til å tro at det er ekte og ikke kunstig sol jeg er ute i da.  Kanskje ikke den groveste kriminalitet, ihvertfall ikke sammenlignet med visse andre ting.

Livet er, da mener jeg mitt liv altså det livet jeg lever eller skal vi si eksisterer, merkelig. Jeg satte meg ned for en tid siden og forsøkte å se over hva jeg har hatt men ikke har lenger.  Og da mener jeg både av verdslig og av annen karakter.  Og så forsøkte jeg å se hva jeg har men ikke hadde før av samme komponenter.  To kolonner, til høyre "Har hatt men ikke mer", til venstre "Har men ikke hatt".  Og jeg som trodde meningen med regnskaper var at de skulle balansere.  Bodil Bedøklærerinne for 40 år siden fikk tydeligvis ikke lært meg alt jeg trengte for å føre en T-konto.

Men jeg har da noe nå som jeg ikke hadde før.  Jeg har medisiner.  Ikke for det, noen av medisinene har jeg hatt i godt og vel 10 år.  Riktignok har merket endret seg litt, men intensjonen er den samme. Og så har jeg fått noen nye. De fungerer nesten som en T-konto.
Om morgenen står jeg opp og tar noen slik at jeg skal klare å komme gjennom dagene i en form for våkenhet for så om kvelden å ta noen for å komme gjennom natten i en form for søvn.  Interessant.  dette er nøye balansert.  Tar jeg for mye av den ene må jeg ta mer av den andre, men tar jeg for lite av den ene må jeg ta enda mer av den andre. 

Rart.  Av og til lurer jeg på hva som er nok og hva som er for mye.  Og så lurer jeg på hva som er altformye, hva som er farligmye og hva som er virkelig krisemye.
Ikke at jeg har tenkt å teste det ut, ikke akkurat nå i det minste, men nærmest sånn lure på. Litt slik som jeg som barn lurte på om tungen virkelig satte seg fast på metallgjerdet når det var kaldt.  Da lurte jeg en stundd, og så måtte det testes.  De fleste av dere vet vel at den gamle teorien om at tungen setter seeg fast stemmer.  Jeg lærte det også.  Noen ting skal læres.

Men denne undringen rundt formye børvel ikke testes. Her får jeg vel stole på fagmenneskenes påstander. Skjønt av og til er jo akkurat fagmenneskenes påstander det som skal til for å vite hvor mye man trenger.  Der og da kan jeg sitte å lure og undre meg på om det de sier stemmer.  Hva blir den største skammen? At det var nok og at omverdenen sitter igjen med et inntrykk av en som feiget ut eller at det var for lite og at alle skal se på meg som en som forsøkte å feige ut og ikke klarte det engang. Og så går det over.  Som regel går det over.  Foreløpig har det gått over.

Ellers så koser jeg meg endel.  Jeg har 3,6 m2 jeg råkoser meg i.  Riktignok skal det reduseres til 2,8 m2 men allikevel mer enn nok for meg. Her kan jeg være i flere døgn.  Helt alene.  Det er fredlig og givende. Kanskje jeg skulle bruke de 0,8m2 jeg sparer inn til å sette inn vask, kaffetrakter og do.  Da kunne jeg tilbringe ikke bare dager, men uker her.  Men slik skal jeg ikke tenke. For det første er det ikke noe vannrør i umiddelbar nærhet og for det andre er ikke leiligheten min og det er ikke sikkert eier vil sette særlig pris på den slags dramatiske endringer av bomiljøet. Men morsom tanke.

Ellers da Frithjof.  Hvordan er det ellers? 

Joda, på det pekuniære området har det heldigvis blitt litt stabilt.  I hvertfall frem til 30.6.  Da må jeg vel begynne å sloss igjen.  Ser for meg noen nye svære vindmøller.  "Angrip bolde ridder, denne dragen skal nedkjempes og jomfruen skal slippes fri!"

Mentalt er jeg vel stabilt ustabil med stadig sviktende fantasi og skrivetrang. 

Og så har jeg fått, les kjøpt, ny PC. Kjøpt en bitteliten.  Fin, fungerende og så tar den mindre plass i en relativt liten leilighet.  Tastaturet er kanskje ikke helt dimensjonert for store mannehender, men det venner jeg meg sikkert til.  Du ser det sikkert også på antall skrivefeil.

Ja, det var det.  68 dager siden min lille bønn. Den har vel ikke nådd helt frem enda, men jeg håper den har fått en liten plass i køen.

Skal forsøke å ikke bruke 68 nye dager, men hvem vet noe om fremtiden?  Ikke jeg...ikke jeg.