Fjellinjen!!!!!!!!!!!!!!!!

­I Oslo, og for øvrig flere andre steder i landet har vi fått bommer.  Det vil si, bommer er det ikke lenger, men noen hemmelige små kameraer som henger høyt over kjørebanen og tar bilder. Fint system.  Laget for at vi skal få finansiert veier vi kan kjøre bilene våre på. Altså de som har bil kan kjøre på veiene og de må betale.  Slik er det i hvert fall meningen, trodde jeg.

Nå skal jeg fortelle en liten historie.  Kanskje den blir litt lang men dere som pleier å lese på bloggen min er jo vant til en viss lengde så det går nok.  Jeg lurte forresten en stund på om jeg skulle la KK fortelle den, men nå har heldigvis KK fått roet seg litt ned og da har jeg ikke lyst til å hisse ham opp igjen.  For denne historien kan gjøre ham sint.  Jeg får ta den selv.

De fleste av dere som leser denne vet at jeg er skilt, og til informasjon så flyttet vi fra hverandre januar 2008 og ble skilt januar 2009.  Vi, som for øvrig fortsatt er veldig gode venner, flyttet hver til vårt.  Hun til Høvik og jeg til Vettakollen og senere Bygdøy. Da vi gikk fra hverandre eide hun en bil, la os kalle den BMW bare for identifikasjonens skyld. Det var en 2006 modell kjøpt på tampen av 2006.  X-konen solgte så BMW til Bilia 9.november 2009 som igjen solgte den til en eller annen kar på Toten eller noe i den retning.  I 2005 inngikk jeg, på en Mercedes, som også sto i X-konens navn, en abonnementsavtale med Fjellinjen.  Denne ble overført til BMW men ble aldri videreført økonomsk.  Vi kjørte så lite over grensen at det ikke var noe poeng.  Det ble betalt kontant hver gang slik man kunne i de gode gamle dager.

OK. Der har dere bakgrunnen, nå kommer historien.

I går, var jeg hos X-konen.  Vi kaller henne Tove vi.  Mange av dere vet jo hvem hun er allikevel så det er ingen hemmelighet.

Altså. I går var jeg hos Tove og der lå det, hold dere fast, to regninger fra Fjellinjen på mitt navn, adressert til Toves adresse, hvor jeg altså aldri har bodd, på bil BMW, som jeg altså aldri har eid, for passering i Totenområdet, der jeg ikke har vært på flere år, i perioden januar til april 2010, altså 2 til 6 måneder etter at bilen var solgt.

Dette kan ha to forklaringer.  Enten er jeg, som jeg antydet i forrige blogg, blitt så schizofren at jeg ikke vet at mitt alter ego har kjøpt BMW, skiftet navn, bosatt seg hos Tove, kjørt rundt på Toten.  Spørsmålet blir jo litt hvor jeg har fått pengene fra og hvorfor Tove ikke har sagt at jeg egentlig bor der de gangene jeg i mitt nåværende ego har vært på besøk hos henne.  Eller det kan, hvilket jo er utenkelig, være en feil fra Fjellinjens side.

For bare å toppe historien så ble alle regninger fra Fjellinjen frem til hun solgte BMW sendt til henne i hennes navn og på hennes adresse. I følge Fjellinjen har altså hun, dvs Tove, tatt inn losjerende,  dvs meg, etter 9.november 2009.  Men da lurer jeg på hvor Lillan, til info datter, har bodd for i den leiligheten er det bare to soverom og på det ene bor Tove …. alene og på det andre bor Lillan….alene.

Dette skulle jo være lett å rydde opp i, tenkte jeg, men så er jeg bare en naiv bondegutt fra landet.  I det minste i flg. Fjellinjen for de påstår jo at jeg bor på Toten under et annet navn.  Jeg, Altså Frithjof, ikke Totenegoet, dro i dag ned til Fjellinjen.  De svarer jo ikke på telefonen så jeg tenkte at det var greit å stille opp.  Som tenkt så gjort.  Litt venting i ekspedisjon og så min tur. Medbringende fakturaer og kontrakter for Toves salg og Totens kjøp av BMW stilte jeg mitt blide kontrafei opp foran en dame, ung jente, bak skranken.  Situasjonen ble forklart og avsluttet med et vennlig spørsmål om å ordne opp i dette.

”Vel, vi kan skrive en klage og så må vi sjekke dette med adressen og dette med kjøp og salg og dessuten så er jo ikke bomavtalen sagt opp. Dette må en saksbehandler ta seg av.”Ja vel sa jeg og spurte pent om jeg ikke kunne fåp snakke med saksbehandleren. ”Det er meg det” svarte det unge ansiktet.  Men så fint sa jeg for da kan du jo avgjøre dette med en gang.  ”Nei, det kan jeg ikke for dette må en sjef se på.” Men da får vi snakke med sjefen din med en gang da foreslo jeg.  Så er vi ferdig med det. ”Nei, det går ikke hun er på lederkurs.”  Nei vel, men kanskje en annen ansvarlig da? ” Nei, de er på lederkurs de også.” Så det er altså ingen ansvarlige her på huset nå?  ” Nei, alle er på lederkurs til fredag. Men vi skal skrive en klage og så får vi se hva som skjer.”

Og hun skriver:

1. Kunden hevder å ikke ha eid bilen.
2. Kunden hevder å aldri ha bodd på adressen.

Vent litt, jeg hevder ikke, jeg sier.  ”Ja, men det kan jo ikke vi vite.  Det må vi undersøke.” Så de trodde altså ikke på meg, på vedlagte kontrakter.  De kunne ikke si hvor lang tid det ville ta, 3-4 uker minst og regningene ville ikke bli slettet, bare frosset inntil videre. 

Kjære leser.  Moralen i denne historien er følgende. 

1. Ha alltid med vognkort på bilen du eier i lommen.
2. Ha alltid kontrakter for kjøp og salg av biler du har eid de siste 10 år i lommen.
3. Ha alltid skillsmissepapirene dine med deg i lommen
4. Ha alltid med utskrift fra Folkeregisteret over hvor du har bodd de siste 10 år i lommen.
5. Ha alltid med deg en legeerklæring på at du er eventuelt ikke er schizofren i lommen.
6. Ta alltid minst to Valium før du går inn på Fjellinjens ekspedisjon.
7. Smør deg med tålmodighet.

PS.  Det var ganske godt å la raseriet få utløp for engangs skyld. Og for en gangs skyld følte jeg ikke hverken medlidenhet eller omtanke for den som fikk skyllebøtten.  Ifølge terapeuten min skal det være sunt av og til.. Nå er jeg kjernesunn.